Høringssvar fra UiT norges arktiske universitet

Høringssvar - fra UiT NOU 2023:4 Tid for handling

UiT Norges arktiske universitet takker for mulighet til å gi høringssvar til NOU 2023:4 Tid for handling. Vi vil først og fremst takke for en god og grundig rapport, som er gjenkjennelig og som vi i all hovedsak stiller oss bak. For UiT vil vi spesielt takke for kapittel 10 Utdanning og kompetanseheving, som vi mener gir en god situasjonsbeskrivelse og som også peker på en rekke tiltak som vi støtter.

Vi har skrevet våre høringsinnspill i sammen rekkefølge som kapitelene i rapporten for å lette lesningen. Vi har forsøkt å ikke repetere momenter som er tatt opp under ett kapittel selv om temaet er tatt opp igjen i senere kapittel. Vi håper våre innspill være til nytte for videre arbeid med dette viktige temaet.

Kap 1 Innledning

Vi er enig i situasjonsbeskrivelsen som vi kjenner den, og vi berømmer kommisjonenes evne og ambisjon om å beskrive et overordnet bilde av samfunnet som helhet. Et slikt overblikk er svært velkomment og viktig i diskusjonen om plassen til fremtidens helsetjeneste og behovet for personell i et samfunnsperspektiv.

Overordnet støtter vi kommisjonens anbefaling om at Norge skal dekke sitt eget behov for helsepersonell og at vi skal ha en utdanningskapasitet innen alle ulike helseprofesjoner som dekker vårt fremtidige behov.

Kap 2 Fremtidige behov for helsepersonell, demografisk utvikling og bærekraft

SSBs fremskrivingsmodell for helsepersonell, Helsemod, er brukt til å beskrive fremtidens behov. Vi er enig i at dette må brukes med stor forsiktighet. For eksempel er behovet for psykologer stort i nordnorske kommuner og helseforetak. Likeledes er det stor forskjell på behovet for tannleger i distriktene kontra større byer.

Vi støtter også kommisjonens beskrivelse av at utfordringene først kommer i nord. I tillegg til økende aldrende befolkning, ser vi allerede klare tendenser til fallende søkertall på helseprofesjonsutdanningene i nord. Studier har vist at lokal utdanning er viktig for rekruttering til helsetjenestene, så synkende søkertall til utdanningene vil ha store konsekvenser for muligheten til rekruttering i nord.

Kap 3 Organisering av helse- og omsorgstjenestene og godkjenningsordningene for helsepersonell

For utdanningsinstitusjonene har det stor betydning hvordan helsetjenestene er organisert. I dag brukes det store ressurser på koordinering og avtaler om praksisplasser på alle nivåer, fra helseforetakene, kommunene, fylkeskommunene og til fastlegekontorer. Hver av disse krever egne avtaler og finansieringer, og styres også av at de har ulikt ansvar. At kommunene per i dag ikke har et lovfestet ansvar, og egen finansiering, for å være praksisarena er uheldig både for studiekvalitet og for omfanget av praksisplasser. Fastlegekontorer som har avtaler med kommunen bør også inngå i samme struktur, altså at utdanningsinstitusjonen har avtaler med kommunene, og ikke direkte med hvert enkelt fastlegekontor. Tilsvarende utfordring har vi ved UiT i forhold til at det er Fylkeskommunen som har ansvaret for tannhelsetjenesten, men i likhet med kommunene uten et lovpålagt ansvar og finansiering for å være praksisarena. UiT sin studiemodell for både tannlege og tannpleie, bruker fylkestannhelsetjenesten i hele regionen som praksisarena i stedet for at vi har en egen internklinikk slik som i Oslo og Bergen. En samlet helsetjeneste, med et lovpålagt ansvar for å være praksisarena, og med en finansiering øremerket til dette, vil kunne gi en bedre utnyttelse av alle nivåer i helsetjenesten som praksisarena.

Kap 4 Status og utvikling for personellet i helse- og omsorgstjenestene

Helseprofesjonsutdanninger må dimensjoneres for å også kvalifisere og rekruttere vitenskapelige ansatte til utdanningsinstitusjonene. I dag er det store utfordringer med å rekruttere personer med helseprofesjonsbakgrunn til vitenskapelige stillinger, og allerede i dag setter dette begrensninger for utdanningskapasiteten av f.eks spesialsykepleiere. Kravet om førstestillingskompetanse er riktig og viktig for at neste generasjon helsepersonell skal få en forskningsbasert utdanning, og at vi sikrer en god utvikling av utdanningene i tråd med praksisfeltet. Behovet for at alle helsepersonell må ha kunnskap og kompetanse innen forskning er essensielt for at helsetjenesten i fremtiden skal kunne implementere forskningsresultater i tjenestene. Derfor er det viktig at en viss andel med helseprofesjonsbakgrunn har mastergrad og doktorgrad, og dermed er kvalifisert til vitenskapelige stillinger. I tillegg vil de som har mastergrad og doktorgrad som velger å arbeide i helsetjenesten være viktig for forskningsbasert fagutvikling innad i helsetjenestene, og ha pedagogisk bakgrunn for utvikling av veilederkompetansen i praksisfeltet.

Kap 5 Utfordringene med å rekruttere og beholde helsepersonell

Praksis er som kjent en svært stor del av helseprofesjonsutdanningene og utgjør derfor en ypperlig anledning til å rekruttere til stillinger etter endt utdanning. Det er derfor særlig viktig at helsetjenestene i distriktene brukes som praksisarena. Det bør utvikles gode økonomiske insentiver for at studentene skal velge praksis i distriktene, gjerne via lånekassen sine støtteordninger som kan dekke ekstrautgifter med bo og reisekostnader.

For at studentene skal få en god opplevelse er det også viktig at vertskommunene tar ansvar for «bolyst» for studenter i praksis gjennom gode botilbud, tilbud for de med familie, og for de som ønsker å komme tilbake til sine oppvekstkommuner. I tillegg er det viktig at helsetjenestene gir gode praksisopplevelser. Dette forutsetter at praksisveiledere gis mulighet for å tilegne seg praksisveilederkompetanse ved å ta relevante kurs, og at det tilrettelegges slik at praksisveiledere gis tid i arbeidshverdagen til å ivareta oppgavene som veiledere.

Vi ønsker også å støtte opp om økt bruk av «hus og hytte» i et bredere spekter av stillinger og mellom flere områder. Dette vil gi et større mangfold av stillinger som gjør at flere kan finne en kombinasjon som passer akkurat deres ønsker og utdanningenes behov. En økt bruk av kombinerte stillinger mellom utdanningsinstitusjonene og helsetjenestene på alle nivåer (helseforetak, kommune, fylkeskommune og fastlege) vil ha mange positive effekter om de går begge veier, altså at også de med hovedstilling i utdanningsinstitusjonene gis mulighet for stilling i helsetjenesten. Utfordringene med kombinerte stillinger er i hovedsak ulike lønnsnivåer og det vil måtte løses. Effektene vil være en enda bedre kobling mellom utdanningen og praksis, flere gis mulighet for forskningsaktivitet, og praksisfeltet får tilgang til oppdatert teoretisk kunnskap. I tillegg vil dette være et viktig bidrag til helseberedskapen da ansatte i utdanningsinstitusjonene vil ha oppdatert klinisk praksis slik at de lettere kan gå over i helsetjenesten under kriser.

Kap 6 Helsepersonellkommisjonens tolkning av utfordringer knyttet til fremtidig tilgang til personell i helse- og omsorgstjenestene

Vi støtter den overordnede konklusjonen om at fremtidens helsetjenester må løses av færre helsepersonell per pasient, og at tiltak må starte allerede nå.

Kap 7 Organisering og samhandling i helse- og omsorgstjenestene

For utdanningsinstitusjoner vil en enhetlig organisering lette samhandling i forhold til avtaler og finansiering av praksis i helsetjenesten (se over). Vi støtter derfor at dette utredes. Vi støtter også at ny sykehusstruktur utredes, men vil påpeke at det må tas hensyn til sammensetning, lokalisering og robusthet av fagmiljø tilpasset utdanningene av helsepersonell. Det er også et stort behov for mer helsetjenesteforskning slik at man velger de beste løsningene basert på kunnskap.

Kap 8 Oppgavedeling

Vi støtter fokus på forebyggende tiltak og folkehelse for å redusere andel som blir pasienter og dermed redusere behovet for helse- og omsorgstjenester. Per i dag har vi fortsatt for lite kunnskap om hva som er de beste tiltakene, så her er det behov for et betydelig forskningsløft. Dette må også inneholde studier på individnivå og samfunnsnivå, både i forhold til hva som skal til for at individene skal endre vaner basert på kunnskap, og hvilke samfunnsendringer som er mest effektive for å oppnå en bedre folkehelse, likeledes hvordan tjenestene skal innrettes for å bidra til hverdagsmestring og å kunne bo lenger hjemme.

Oppgavedeling som virkemiddel for mer effektiv og målrettet behandling støttes også. Eksemplet som nevnes i rapporten om bruk av farmasøyter i hjemmetjenesten i Tromsø er et godt eksempel på rett bruk av kompetanse for å løse en oppgave (bedre kvalitet), og som samtidig gir spredning av arbeidsoppgavene på flere profesjoner.

Vi anerkjenner behovet for en større diversitet i forholdet mellom «generalister vs spesialister». Dette er noe som bør gjenspeiles i utdanningen av helsepersonell slik at behovet for begge dekkes.

Kap 9 Arbeidsforhold og arbeidstid

Økt bruk av kombinerte stillinger mellom utdanningsinstitusjoner og helsetjenesten kan være hensiktsmessig også for å beholde ansatte lenger/bidra til at ansatte står lengere i arbeidslivet ved at de får større valgmulighet og kan få en mer tilpasset arbeidshverdag.

Kap 10 Utdanning og kompetanseutvikling

Vi er enig i at Norge bør følge WHOs retningslinjer og utdanne eget helsepersonell, og et måltall på 80% støttes. At 20% har utenlandsk utdanning er for så vidt ønskelig siden det bidrar til et mangfold av kunnskap/kompetanse/erfaring som også er viktig for utviklingen av det norske helsevesen. For å nå måltallet på 80% må en rekke utdanninger styrkes betydelig, og like viktig er at finansiering av praksisplasser i helsetjenesten følger samme opptrappingen.

Kandidatmåltall må i større grad samsvare med kvalitetssikrede prognoser for behov i fremtiden slik at det gis tid for institusjonene å justere seg inn i forhold til bemanning og dimensjonering av studietilbud. Langsiktighet er av særlig betydning i forhold til dimensjonering, spesielt der man ser et redusert behov, men også i opptrapping. Dette bør etterstrebes i større grad enn i dag. I tillegg er det helt nødvendig at dette er fullstendig koordinert med kapasitet og finansiering av praksisplassene i helsetjenesten. For utdanningen av leger er det også viktig å dimensjonere måltallene etter kapasiteten for praksis for både grunnutdanning og LIS-utdanningen.

Søkertallene til noen av helseprofesjonsutdanningene ved UiT tenderer mot å være synkende (f.eks sykepleie), mest sannsynlig pga færre unge i Nord-Norge. Samtidig må hele utdanningsløpet fra barneskolen til videregående skole styrkes slik at alle oppnår sitt potensiale, og får det best mulig faglige nivået de kan oppnå. Dette gir mestring og økt sannsynlighet for at de ønsker å gå videre til høyere utdanning. For å sikre at alle som ønsker å jobbe innen helsetjenesten får en formell utdanning må vi som utdanningsinstitusjon ha et tilstrekkelig mangfold av tilbud. Disse må både ha tilstrekkelig finansiering, god sammensetning av fagmiljøet, et godt pedagogisk opplegg og gode praksisplasser. I tillegg mener vi at det må et sterkere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og kommunene for å legge til rette for at de som må forlate hjemkommunen for å studere får gode muligheter for å komme “hjem igjen”, og for at flere som er oppvokst i sentrale område ønsker å bosette seg i distriktskommuner. Kommunene må gis mulighet for å gi et godt tilbud til studenter i praksis og for å tiltrekke seg ansatte. Mange flere tiltak som bygger bolyst må på plass, spesielt i distriktene, om man lykkes med å rekruttere og beholde helsepersonell.

Studenttilfredshet bygger på en rekke faktorer, der gode praksisopplevelser er av ekstra stor betydning. Derfor er det særlig viktig at de som er praksisveiledere får nødvendig opplæring og faglig støtte, og ikke minst får tilstrekkelig tid i hverdagen til å utøve rollen som veileder.

Vi støtter at det bør lages gode opplegg for å gi personell med utenlands utdanning muligheter for å oppnå norsk kompetanse der det er mulig, uten å ta hele utdanningsløpet på nytt. Slik kompletterende utdanning kan med fordel gjøres i et nasjonalt samarbeid slik at det ikke bygges opp mange tilbud for en relativt liten gruppe.

Når det gjelder opptak via Y-veisordningen så tilsier erfaringene fra UiT at det ikke er veien å gå. Vi anbefaler at det gjøres en grundig kartlegging av erfaringene som finnes nasjonalt, før det eventuelt settes i gang nye forsøk med ordningen.

Det er viktig at behovet for samisktalende helsepersonell dekkes i hele landet, spesielt innen fag der kommunikasjon er ekstra viktig, som f.eks innen psykiatri, psykisk helsevern og i det generelle tilbudet til barn og eldre. Kvoter for samisktalende må beholdes og utvides til flere helseprofesjonsutdanninger, og gjerne til flere regioner i Norge. Behovet for samisktalende helsepersonell er nasjonalt, og ikke kun i Nord-Norge. Arbeid med å kartlegge fagterminologi på samisk, samt oversette der det i dag ikke finnes et godt nok ordforråd på samisk, må forsterkes.

Vi støtter behovet for et større mangfold blant helsepersonell, deriblant økt andel menn ved de utdanningene vi ser har en majoritet av kvinnelige studenter (eksempelvis medisin og psykologi). Ved UiT deltar vi nå i et eget prosjekt for å motivere gutter på ungdomsskole og videregåendeskole nivået til å vurdere og søke sykepleie- og helsefagutdanninger. Vi tror en bevisstgjøring og en kulturendring er nødvendig. Dette er et langsiktig arbeid som krever en samlet innsats fra f.eks media, skoler, og helsetjenesten selv. Eksempelvis så tror vi at TV-serier som 113 på NRK som synliggjør av hva yrket faktisk er, og som har mannlige rollemodeller, har hatt stor betydning for søkertallene til Bachelor i paramedisin der vi har den største andelen mannlige søkere av alle våre helsefagutdanninger. I tillegg er kvoter for det underrepresenterte kjønn et godt virkemiddel, og som ved en dimensjonering som ikke resulterer i for stor forskjell i inntakskvalitet, bør utvides.

Ved UiT har vi mye erfaring med fleksible og desentraliserte utdanningstilbud, og vi er glade for at kommisjonen fremhever at dette er viktig for rekruttering til distriktene. Samtidig er vi også fornøyd med at det poengteres at fleksible og desentrale tilbud har en ekstrakostnad både for utdanningsinstitusjonene og for studentene, og ikke minst at det krever ekstra fokus for å sikre god kvalitet. Dette må hensyntas ved tildeling av studieplasser og forventninger til dette som et tiltak for økt rekruttering til distriktene. I tillegg opplever UiT nå at rekrutteringen til deltidsstudiene i sykepleie på de minste studiestedene er så lave at det ikke er ressursmessig bærekraftig å ha opptak like ofte som tidligere. Et visst studentvolum er også essensielt for at studentene skal oppleve et godt læringsmiljø. Til sammen gjør dette at vi fremover må dimensjonere og designe de fleksible utdanningene på en måte som både sikrer ressursmessig bærekraft, og et læringsmiljø og studieopplegg av god kvalitet. Vi støtter kommisjonene vurdering om at samlingsbasert utdanning med fjernundervisning og lokal praksis ofte er et bedre alternativ enn å bygge opp desentraliserte utdanninger, spesielt der rekrutteringsgrunnlaget er svakt.

UiT støtter også en intensivering av arbeidet med endring av EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv, eller en endring av den norske tolkningen av det, og at endringene gjenspeiles i RETHOS retningslinjene i forhold til praksis. Dette direktivet styrer også muligheten for å ta i bruk simulering i større grad, noe vi mener er svært viktig blir endret slik at vi i større grad kan ta i bruk simulering som i dag er av høy kvalitet.

Vi støtter også økt fokus på bruk av tverrfaglig smågrupper kontra dagens en-til-en veiledning. Dette kan både bidra til bedre læring, bedre læringsmiljø for studentene i praksis og det er ressursbesparende. Samtidig er dette en god forberedelse for yrkeslivet der tverrfaglighet og samarbeid benyttes i stadig større grad.

Som nevnt tidligere mener vi at forskning vil måtte ha en større plass i utviklingen av helsetjenestene i fremtiden. Valgene som skal tas må tas på et godt kvalitetssikret kunnskapsgrunnlag, og dette gjelder ikke bare innen helsetjenesteutvikling, men også nye behandlingsformer, ny og mer treffsikker diagnostikk (persontilpasset medisin), og ny helseteknologi. Til dette behøves det et betydelig forskningsløft som sikrer at de som underviser neste generasjons helsearbeidere har vitenskapelig kompetanse, og at forskning og innovasjon inngår som en naturlig del av alle utdanninger. Skal vi få til endring i en hastighet som er nødvendig, så er det viktig at alle har en kompetanse som gjør at man enten kan utøve forskning selv, eller at man i det minste har en forståelse og kompetanse som gjør at man velger å implementere kvalitetssikret forskning for en bedre helsetjeneste. UiT ser også en sammenheng mellom tid ansatte bruker til undervisning og forskning, og rigiditeten i dagens RETHOS retningslinjer. En større fleksibilitet vil gi utdanningsinstitusjonen større mulighet til å frigjøre tid til forskning. Alternativet i dag er økt antall ansatte som per i dag ikke er økonomiske bærekraftig.

Det helsevitenskapelige fakultet har som et av sine institutter; RKBU Nord (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge. Psykisk helse og barnevern). Helsepersonellkommisjonen peker på kunnskaps- og kompetansesentrene som viktige framover i forhold til kompetanseutvikling, praksisnær forskning og bidrag til kunnskapsbasert praksis. Dette støttes og samsvarer godt med instituttets profil. RKBU Nord arbeider tett mot kommunale tjenester og arenaer der barn og unge oppholder seg som skole og barnehage. RKBU Nord tilbyr i dag kortere kurs, kompetanseutvikling, opplæringsprogrammer og etter- og videreutdanninger med studiepoeng over et bredt tematisk spekter. Tilbudet kan også tilpasses og utvides til å gjelde grupper uten bachelor, f.eks fagarbeidere. Gjennom tjenestestøtteportalen kan kommuner og andre bestille tilpassede kurs: Kursogtjenester – Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Nord (RKBU Nord) | UiT. RKBU Nord jobber også med forskning og tiltak som er tett på tjenestene. Generelt er vårt arbeid i stor grad innrettet mot å omsette forskningsresultater, og formidle oppsummert kunnskap, til fagpersoner og beslutningstakere. I tillegg til utstrakt dialog med målgruppen, skjer dette også gjennom kunnskapsressursene Ungsinn.no, Psyktestbarn, Involvert.no, Implementere.no. I nord er det et utstrakt samarbeid mellom RKBU Nord og andre regionale kompetansesentre (RVTS Nord & Korus Nord). Disse utfyller hverandre kompetansemessig, kjenner regionen godt og kan ha mange bidrag inn i arbeidet rettet både mot fremtidens helse- og omsorgstjenester og andre sektorer i kommunene.

Kap 11 Prioritering og reduksjon av overbehandling

Vår vurdering er at prioritering og reduksjon av overbehandling er nødvendig, men også svært krevende. Dette er helt klart et område som krever mer forskningsbasert kunnskap for at man skal gjøre de «rette valgene». Fravalg og begrensende valg må også i større grad inn som tema i både grunnutdanningene og ikke minst i utdanningen av helseledere.

Kap 12 Digitalisering og teknologisk utvikling i helse- og omsorgstjenestene

Vi støtter at digitalisering og teknologiske løsninger må tas i bruk i større grad, og grunnleggende kompetanse innen begge deler må få en større plass i utdanningen av helsepersonell. Utvikling av nye løsninger betinger et forskningsløft og vi er enig i at dette må komme i gang raskt. Potensialet i bruk av kunstig intelligens må utnyttes til det fulle.

Kap 13 Helsepersonellkommisjonens vurderinger av fremtidige personellbehov

Vi støtter et økt fokus på hvordan man kan redusere etterspørselen etter helsetjenester. Et særlig viktig punkt blir forskning på forebyggende tiltak, folkehelse og ikke minst kunnskap om hvilke tiltak som har størst og mest langvarig effekt og hva som skal til for å få god kvalitet på beslutninger både på samfunnsnivå og individnivå.

Kap 14 Økonomiske og administrative konsekvenser

Vi støtter vurderingene av konsekvensene av tiltakene knyttet til utdanning og kompetanseheving, men vil igjen påpeke at fleksible og desentraliserte utdanningstilbud må sees i sammenheng med rekrutteringsgrunnlaget av studenter, tilgjengelig vitenskapelig kompetanse, kapasitet og rammer i praksisfeltet, økonomisk bærekraft og kvalitet på læringsmiljøet.

Sammenfatning fra UiT

Vi takker igjen for en grundig og god rapport fra kommisjonen. Våre innspill er ikke uttømmende, og vi har forsøkt å fokusere på de punktene vi mener det er viktigst å vise støtte til, og med tilleggsinformasjon der vi mener rapporten ikke er utfyllende. Vi ser frem til det viktige arbeidet som skal gjøres fremover, og vi er veldig enig i at det nå er tid for handling.

Vennlig hilsen

Dokumentet er elektronisk godkjent og krever ikke signatur