Universitetssykehuset Nord-Norge HF (UNN) vil først takke Helsepersonellkommisjonen for en grundig og viktig rapport. Den kommer på et tidspunkt med behov for omfattende omstilling av spesialisthelsetjenesten i vår region, og rapporten er svært relevant for det videre arbeidet.

UNN vil særlig fremheve følgende punkter:

1. UNN støtter kommisjonens beskrivelse av utfordringsbildet. Det er allerede mangel på helsepersonell i hele landet, men situasjonen er mer kritisk i nord, og denne utfordringen vil med sikkerhet øke i årene som kommer.

2. UNN støtter Helsepersonellkommisjonens forslag om utredning av en fremtidig bærekraftig sykehusstruktur i Norge, slik det er påbegynt i Helse Nord. Det er helt nødvendig at vi oppnår en sykehusstruktur som lar seg bemanne, og som ikke krever mer helsepersonell enn nødvendig. Samtidig støtter vi kommisjonens beskrivelse av behovet for å satse mer på «generalistkompetanse» i lokalsykehus, men også i større sykehus. Samtidig må vi sikre tilstrekkelig med høyspesialisert kompetanse først og fremst til regionsykehuset.

3. Et av UNNs satsingsområder er «Medarbeideren er vår viktigste ressurs». UNN vil særlig fremheve betydningen av systematisk arbeid med arbeidsmiljø og fokuset på god ledelse som helt sentralt for å understøtte stabilisering og rekruttering av kompetente medarbeidere. Likeledes vil vi fremheve betydningen av moderne og egnete sykehusbygg for både arbeidsmiljø, kvalitet og pasientsikkerhet og for å legge til rette for bemanningssparende drift og teknologi.

4. Kommisjonen gir en god beskrivelse av utfordringene med dagens arbeidstidsbestemmelser, og UNN støtter kommisjonens flertall i spørsmålet om fastsetting av gjennomsnittsberegning av arbeidstid og eventuelt andre forhold som krever avtale i de sentrale tariffavtalene, slik det er gjort i andre sektorer. Dersom partene ikke kommer frem til enighet, støtter vi at dagens lovbestemmelser om skift og turnusarbeid gjennomgås.

5. Gode og tydelige prioriteringer er et svært viktig område for å skape et godt, rettferdig og likeverdig fordelt helsetilbud innenfor de ressursene vi har. Det vil innebære å redusere omfanget av unødvendige og lavt prioriterte helsetjenester.

6. UNN støtter kommisjonens anbefalinger om mer fokus på oppgavedeling og at blant annet helsefagarbeidere, helsesekretærer og også yrkesgrupper uten helsefaglig utdanning kan bidra vesentlig mer i sykehusene enn tilfellet er i dag.

7. God samhandling og samarbeid mellom sykehus og kommuner vil være av avgjørende betydning for å kunne ivareta et godt og likeverdig helsetjenestetilbud fremover, og helsefelleskapenes rolle må videreutvikles. Helsefellesskapene må settes i posisjon til å prøve ut modeller med mål om en felles organisering av helse - og omsorgstjeneste mellom foretak og en eller flere kommuner.

8. UNN støtter helsepersonellkommisjonens forslag om å innføre krav til grundige utredninger av konsekvensene for personellbehovet som følge av politikk på helse- og omsorgsområdet, eks. ved innføring av nye rettigheter.

Utdyping av våre synspunkt og innspill følger under.

Utfordringsbildet

UNN mener kommisjonen treffer veldig godt i sin beskrivelse av utfordringsbildet, slik vi også kjenner det i vår region. Det er mangel på helsepersonell i hele landet, men situasjonen er mer kritisk i nord.

Mange små kommuner, store avstander, synkende folketall, synkende andel av befolkningen og bevilgningene er særegent for helseregionen. De demografiske endringene, også kalt eldrebølgen, rammer Nord-Norge tidligere og hardere. Vi har allerede passert punktet hvor det er flere eldre enn barn og ungdom. Den demografiske utviklingen med stabil eller (i vår region) nedgang i befolkningen i yrkesaktiv alder innebærer et paradigmeskifte. Hittil har en jevn økning i befolkningen i yrkesaktiv alder muliggjort at antall sysselsatte i helsesektoren har kunnet øke betydelig parallelt med økning også i andre sektorer. Denne «ja takk, begge deler» situasjonen er det slutt på, og fremover vil en økning i antall helsearbeidere langt på vei medføre en nedgang i sysselsatte i andre virksomheter – «en sykepleier ekstra vil bety en ingeniør mindre». Dette er innebærer at det er tvingende nødvendig å omstille også i helsesektoren, og finne løsninger slik at flere pasienter kan håndteres med god kvalitet og pasientsikkerhet uten tilsvarende økning i antall ansatte. Tiltak som tilrettelegger for best mulig bruk av ansattes tid og kompetanse er avgjørende.

Den største utfordringen for bærekraftige og likeverdige helsetjenester i vårt område er utvilsomt tilgangen på nok kvalifisert arbeidskraft. Oppdaterte tall fra NAV viser at det i gjennomsnitt er en søker per ti utlyste stillinger i helse- og omsorgstjenesten i landsdelen. I UNN øker rekrutteringsutfordringene. Det er særlig knyttet til å rekruttere noen særskilte grupper som radiologer, psykiatere, psykologer/psykologspesialister, kreftsykepleiere, jordmødre og intensivsykepleiere. Utfordringene knyttet til å rekruttere annen kritisk kompetanse, som bioingeniører, er også økende. I de fleste helsefagene har vi også nådd grensen for hvor mange vi klarer å utdanne i regionen.

Vi er enige med kommisjonen i at Norge i all hovedsak må være selvforsynt med helsepersonell. Omfattende import av helsepersonell fra utlandet kan ikke forsvares av etiske og beredskapsmessige hensyn. Videre må vi i nord fortsatt utdanne eget helsepersonell for å kunne møte behovet for kompetanse. Når kommisjonen understreker at det på grunn av den demografiske utviklingen og bærekraft ikke er mulig å bemanne seg ut av utfordringene, så gjelder dette i høyeste grad for oss i UNN. Når vi i fremtiden skal oppfylle forventingene til faglig utvikling blant våre ansatte, forventninger til tilbudet fra pasienter og innbyggere og samtidig ikke øke antall ansatte vil det være særdeles viktig at vi har gode strategier for bruk av teknologi, bygg, oppgavedeling og spesialisering kontra generalistkompetanse.

Vi er også enige i at kommunene må få en høyere andel av personellet fremover. Kommunene i nord står ovenfor enda større bemanningsutfordringer enn sykehusene. De vil trenge mer personell for å dekke økende behov i primærhelsetjenesten. Det forutsetter at bemanningsveksten i sykehusene flater ut.

Tiltaksområder

Hvis vi ser bakover i tid er økte behov for helse- og omsorgstjenester i stor grad løst gjennom å øke bemanningen. I Helse Nord har både fast bemanning og vikarbruken økt mer enn de andre helseregionene. Det er, som kommisjonen skriver, tid for handling.

Gjennom samlet innsats på flere områder kan vi skape en enklere og bedre hverdag for både pasienter og ansatte, men veien frem dit vil være utfordrende for alle parter. Mange av endringene som kommisjonen foreslår, skal gjennomføres av personellet. Felles forståelse er avgjørende for å lykkes uansett hvilket tiltaksområde det er snakk om, og da er god involvering og medbestemmelse nøkkelen. Alle endringer må og skal skje i samarbeid mellom ledelse, tillitsvalgte, vernetjeneste, pasienter og pårørende, og ikke minst kommunene og andre eksterne samarbeidsparter. Bare slik kan vi etablere en felles forståelse for rekkefølge og prioriteringer i utviklingen av tjenestene.

Organisering

Riktig organisering og en hensiktsmessig innretning av sykehusdriften vil være nødvendig for å kunne gi gode og likeverdige helsetjenester til befolkningen i Nord-Norge. Vi må unngå at en uforholdsmessig høy andel av personellressursene brukes til vaktberedskap fremfor aktiv pasientbehandling.

Dagens sykehusstruktur med et stort antall sykehus med akuttfunksjoner er stadig mer krevende å bemanne, blant annet på grunn av økende spesialisering og tilhørende rekrutteringsvansker. Når spesialitetene er mer oppdelte, må flere bidra for å opprettholde et tilstrekkelig døgnkontinuerlig tilbud.

Helsepersonellkommisjonen foreslår utredning av en fremtidig bærekraftig sykehusstruktur i Norge. UNN støtter en slik utredning, og presiserer at dette må ses i en større sammenheng enn det enkelte helseforetaks opptaksområde, noe vi oppfatter er ivaretatt i de fremlagte strategiene i styret i Helse Nord RHF. Når akuttberedskap og vaktfunksjoner skal vurderes opp mot aktiv pasientbehandling vil det være helt avgjørende at hele kjeden av tjenester vurderes under ett, slik at pasientløpene fra prehospitale tjenester og helt inn i sykehusene ses i en helhet.

UNN er enige med kommisjonens vurdering i at brukere må involveres i utviklingen av pasientforløp, tjenesteinnovasjoner og helse- og omsorgstjenesten. UNN er opptatt av at helsetjenesten må legge til rette for at pasienten får være en aktiv deltaker i eget forløp, og vil gjerne fremheve at en utvidelse av «pasientsentrerte helsetjenesteteam» vil ivareta behovet. Pårørende er viktig ressurs for mange pasienter og ved systematisk inkludering av pårørende kan dette også være avlastende for helsetjenesten.

Helsefellesskapene

Foretakene og kommunene er i et skjebnefellesskap når det kommer til å beholde personell og rekruttere nye, utvikle kompetente helsearbeidere, men også med å utvikle og sikre gode helsetjenester for innbyggerne. Spesielt noen av de gruppene som vi ser vokser som en følge av «eldrebølgen»; demens, multikronikere, andre med store sammensatte og komplekse behov, samt barn og unge med komplekse behov utfordrer «systemet» og det svikter ved de svakeste leddene. Svikter det ett sted påvirker det helheten.

Behovet for endringer er nødvendig for å sikre at de gode eksisterende tjenestetilbudene ivaretas, og for å sikre at pasienttilbudet ikke svekkes. Det er også flere kommuner i vår region som har en situasjon som er god i dag, men som på grunn av den demografiske utviklingen vil være svært sårbar for at ting kan svikte, eller der sentralisering betyr mindre bufferkapasitet. UNNs erfaring er at de samlede konsekvensene av omstillinger i kommuner ofte ikke er vurdert i forhold til hvordan de påvirker det samlede helsetilbudet innenfor et helsefellesskap. F.eks. vil en omstilling fra institusjonsplasser til flere omsorgsboliger medføre nedlegging av sengeplasser som har vært buffer for noen pasientgrupper. Omstillingen kan være riktig for den enkelte kommune, men den samlede kapasiteten i en region kan bli mer svekket i et helhetsperspektiv. Økt samarbeid mellom kommunene for å ivareta et felles helsetilbud er en ønsket utvikling.

Helsefelleskapenes rolle må videreutvikles. Det vil være viktig å se på hva som hemmer og fremmer organisering og strukturer, slik at behovene til primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ivaretas til det beste for våre felles pasienter.

UNN ønsker også at Helsefellesskapene settes i posisjon til å prøve ut modeller, gjerne over lengre perioder, med mål om en felles organisering av helse - og omsorgstjeneste mellom foretak og en eller flere kommuner. Dette vil kunne bidra til bedre bruk og utnyttelse av den tilgjengelige arbeidskraften på begge nivå.

Prioritering

Å skape et godt, rettferdig og likeverdig fordelt helsetilbud innenfor de ressursene vi har krever tydelige prioriteringer. Det vil innebære å redusere omfanget av unødvendige og lavt prioriterte helsetjenester.

Helsepersonellkommisjonens vurdering av tiltak støttes. Det viktigste vil være at ledelse og ansatte i tjenesten, pasienter, bruker, pårørende og helsepolitikere får en felles forståelse av hva som er overdiagnostikk og overbehandling. Områder som er ineffektive, unødvendig kostbare og krever mye personell bør utredes særskilt slik at begrenset høyspesialisert personell kan anvendes best mulig og på oppgaver med dokumentert helsegevinst.

UNN vil fremheve samvalg og samvalgsmetodikk er en del av løsningen for å redusere utilsiktet variasjon i helsetjenesten. Forskning viser at pasienter i større grad velger konservativ behandling når de selv er en aktiv del av beslutningen. Opplæring i samvalgsmetodikk bør starte allerede under utdanningen, og ansatte i helsetjenesten må få kontinuerlig opplæring/oppdatering i klinisk kommunikasjon der samvalg, begrensende valg, kloke valg og pasientperspektivet er inkludert. Tjenesten må opprettholde fokus på informasjon til allmennheten om rasjonell bruk av helsetjenesten for eksempel gjennom kampanjer som «Kloke valg». Samvalgsmetodikk kan også bidra til å redusere utilsiktet variasjon ved at det skaper økt bevissthet blant pasienter rundt hvilke medisinsk forsvarlige tilbud som er tilgjengelige.

En forutsetning for holdningsendring og kulturendring med tanke på ikke bærekraftig og ressurs-krevende medisinsk overaktivitet, er at dette også inngår i helsefagutdanningenes læreplaner. UNN understreker betydningen av at utdanningene skal utdanne kompetente helseprofesjonelle som skal kunne gjennomføre prioriteringer og begrensende valg som en naturlig del av sin faglige virksomhet.

UNN støtter helsepersonellkommisjonens forslag om å innføre krav til grundige utredninger av konsekvensene for personellbehovet som følge av politikk på helse- og omsorgsområdet, eks. ved innføring av nye rettigheter.

Oppgavedeling

Oppgavedeling er et sentralt tiltaksområde også i UNN. Gjort riktig kan en annen fordeling av oppgaver mellom yrkesgruppene frigjøre mer tid til pasientrettet arbeid, styrke det tverrfaglige samarbeidet og bidra til økt arbeidsglede, motivasjon og rekruttering.

Det er en helt riktig tilnærming å bygge god oppgavedeling nedenfra slik kommisjonen anbefaler. Tradisjonelt har man ikke da inkludert pasienter, brukere og pårørende, men det er et viktig perspektiv. En mer aktiv involvering av pasienter, brukere og pårørende gir ikke bare bedre helse, det bidrar også til å redusere behovet for helsepersonell.

UNN støtter kommisjonens anbefalinger om mer fokus på oppgavedeling og at blant annet helsefagarbeidere og helsesekretærer, og også yrkesgrupper uten helsefaglig utdanning kan bidra vesentlig mer i sykehusene enn tilfellet er i dag. UNN har positive erfaringer med ny oppgavedeling på flere områder og mellom flere yrkesgrupper. Vi støtter tiltakene som kommisjonen foreslår, herunder forsalget om å etablere et kvalitetsutviklingsprogram for å fremme riktig organisering og oppgavedeling i helse- og omsorgstjenestene over hele landet. Vi vil også påpeke behovet for å etablere, gode, og gjerne felles kompetansekrav, kompetanseutviklingsverktøy og kompetansestiger for at eksempelvis helsefagarbeidere skal kunne utføre oppgaver som tradisjonelt har vært tillagt andre yrkesgrupper med lengre formell utdanning. Fra fagmiljøer i UNN påpekes også et behov for å gjennomgå legemiddelforskriften slik at denne i seg selv ikke på en utilsiktet måte er til hinder for at helsefagarbeidere kan utføre relevante oppgaver.

Arbeidsforhold og arbeidstid

Under overskriften «Medarbeideren er vår viktigste ressurs» er tydelig og virkningsfull satsing på medarbeidere og kompetanse hel sentral i UNNs strategi. Områdene kommisjonen peker på, arbeidsglede og «Joy in work», en god start for nyansatte, lønn og arbeidsbetingelser, sykefraværsarbeid og tilrettelegges for at flere kan å stå lenger i jobb, er alle viktige i dette.

Helsepersonellkommisjonen gir en god beskrivelse av utfordringene med dagens arbeidstidsbestemmelser. En høy andel av helse- og omsorgstjenestene drives døgnkontinuerlig. Det er derfor et stort behov for personell gjennom hele døgnet/uka. Det gir utfordringer i å fordele personellressurser slik at man har riktig kompetanse til riktig tid, og helgebemanningen er spesielt krevende. Arbeidsgivers styringsrett innebærer ikke bare en rett, men også en plikt til å organisere, lede, fordele og kontrollere arbeidet, og kommisjonen viser til at arbeidsgivere oppfatter det krevende å ivareta drifts- og arbeidsgiveransvaret.

Begrensninger i arbeidsgivers styringsrett er i konflikt med virksomhetens ansvar for å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Dagens arbeidstidsordning, høyt sykefravær og varierende arbeidsmengde skaper et økt behov for deltidsstillinger og innleie av helsepersonell. Vi sliter med å nå målsettingene om heltid og reduksjon av innleie selv om en rekke tiltak er prøvd. Vi må prøve nye veier for å lykkes, og da kommer vi ikke utenom arbeidstid og turnuser. UNN er derfor enig med kommisjonens flertall i spørsmålet om fastsetting av gjennomsnittsberegning av arbeidstid og eventuelt andre forhold som krever avtale i de sentrale tariffavtalene, slik det er gjort i andre sektorer. Dersom partene ikke kommer frem til enighet, støtter vi at dagens lovbestemmelser om skift og turnusarbeid gjennomgås. For å få flere fulle stillinger, uten å bemanne opp så mye at kostnadene blir for store, må de ansatte enten jobbe lengre vakter og/eller oftere helg. Så må dette gjøres i et godt partssamarbeid og på en slik måte at man ikke skaper andre utfordringer.

Arbeidsplassen er en viktig arena for forebygging av sykdom og utenforskap, og det er viktig at arbeidsmiljøet er trygt og helsefremmende for alle. Arbeidsmiljøets betydning for helsen til de ansatte og pasientene fortjener enda større oppmerksomhet. Gode og systematiske arbeidsmiljøinnsatser har god effekt. Her er også god og riktig bruk av bedriftshelsetjenestene sentrale. Ledelse nevnes i rapporten, men det understrekes ikke hvor sentral nettopp ledelse er i arbeidet med å sikre arbeidstakernes helse, arbeidsmiljø og trivsel.

Ledelse vet vi er sentral i utviklingen av et bærekraftig helsevesen og må ikke undervurderes når man helhetlig ønsker å se på hvordan vi sikrer at vi skal fortsette å utvikle gode helsetjenester i Norge. Vi vet at god og riktig ledelse har en direkte effekt på ansattes helse og dermed evne og vilje til å stå i arbeid, og ledelse vektlegges i større grad. Arbeidet med lederrekruttering innen helsevesenet vil være svært viktig. Formell lederkompetanse må vektlegges og man må sikre kontinuerlig videreutvikling og -utdanning av ledere slik at de på best mulig måte er i stand til å utføre sin ledergjerning.

UNN har lang erfaring med å ha ansatte som har kombinerte stillinger mellom UNN og Det helsevitenskapelige fakultet, UiT. Vi har de siste 10 årene utvidet dette fra å omfatte hovedsakelig leger, til også å omfatte ansatte i andre helseprofesjoner. UNN støtter kommisjonens forsalg om «hus og hytte»-modeller, med kombinerte stillinger på flere områder, og mellom flere aktører enn bare sykehus og universitet.

Utdanning og kompetanseutvikling

Utdanning og kompetanseutvikling er avgjørende for å nå målene om økt produktivitet og kapasitet, og for å imøtekomme bemanningsutfordringene. Både antallet helsepersonell som utdannes og hvilken kompetanse de sitter igjen må tilpasses behovene i tjenesten.

Vi støtter som nevnt at Norge blir mer selvforsynt med helsepersonell. UNN og Helse Nord bidrar i høy grad til å oppfylle denne målsettingen, nå senest gjennom å øke kapasiteten på medisinutdanningen.

I Nord-Norge er mesteparten av potensialet for økt utdanningskapasitet for grunnutdanningene allerede tatt ut, blant annet gjennom økt desentralisering og digitalisering av utdanningene. Mulighetene for økninger utover de som allerede er besluttet er svært begrenset.

Endring i rammene for praksisstudier kan likevel skape rom for økning av utdanningskapasitet i enkelte utdanninger. Det vil da være avgjørende at kommunehelsetjenestens rolle som læring- og praksisarena styrkes. Nasjonale føringer medfører at en del praksisstudier kun kan gjennomføres i sykehus, men det er mange relevante læringsarenaer innen flere fagområder i kommunehelsetjenesten. Kommisjonens forslag om å gi kommunene et økt formelt ansvar for undervisnings- og veiledningsoppgaver støttes.

Den nye spesialistgodkjenning for leger der generellkompetanse er kortere enn tidligere er utfordrende for lokalsykehusene. Den nye modellen legger opp til at legene velger seg mer spesialiserte utdanningsløp som fører til færre generelle indremedisinere og kirurger. For lokalsykehus må spesialistene ha dobbeltspesialitet for å være vaktkompetente dersom vi skal ha personelleffektive vaktlinjer. Det må iverksettes tiltak for å gjøre de generelle spesialitetene mer attraktive for fremtiden, evt. gjøre en endring i utdanningsløpene mot en mer personelleffektiv legespesialisering med økt generell kompetanse. Det bør legges til rette for at lokalsykehusene kan brukes mer aktivt i utdanningsløp inkludert for legespesialister, særlig i den generelle delen av utdanningene. Dette vil også kunne gi en gevinst i forhold til helhetsforståelse og behandlingsbegrensning også ved store sykehus.

Minimumskrav til praksislengde i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv begrenser både kapasitet og anvendelse av simulering og ferdighetstrening i utdanningene. Norge bør intensiverer arbeidet med å endre disse minimumskravene slik kommisjonen foreslår.

Helse- og omsorgstjenesten er helt avhengige av et tett samarbeid med universitet, høyskoler, fagskoler og i øvrige utdanningsinstitusjoner om kvalitet, arbeidsrelevans og prioriteringer i utdanningene. UNN har et meget godt samarbeid med Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. Et svært viktig poeng for oss er imidlertid at også praksisfeltet gis tilsvarende økning i finansieringen når kapasiteten i utdanningene økes fra nasjonalt hold.

Helsepersonellkommisjonen anbefaler at vekst i studieplasser til helse- og sosialfagutdanninger bør legges til rekrutteringssvake områder for den aktuelle profesjon, og i hovedsak til distrikt fremfor sentrale strøk. UNN vil understreke hvor viktig dette er for å sikre rekruttering av helsepersonell til Nord-Norge generelt og til de mange små kommunene i regionen særskilt. Det er mer ressurskrevende å utdanne desentralt, og det er derfor avgjørende at finansieringsmodellene i både utdanningssektoren og i helsesektoren understøtter desentralisert utdanning på en god måte. Vi ser dessverre at så ikke alltid er tilfelle i dag.

UNN er tilfreds med at kommisjonen anbefaler kompetanse i samisk språk og kulturforståelse, og mener det er særlig viktig for oss som universitetssykehus i nord.

Digitalisering og teknologisk utvikling i helse- og omsorgstjenestene

Vi er enig med utvalgets vurdering at problematikken som adresseres i «Tid for handling» ikke kan løses med bemanning alene. Det er behov for flere løsninger som gir større effekt av eksisterende ressurser. For å lykkes er det behov for økt fokus på investeringer til spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten rundt digitale løsninger, innovasjon og bedre utnyttelse av eksisterende teknologi. Samarbeid med primærhelsetjenesten og pasientjournalløsninger som gir mulighet til å følge pasientforløp kontinuerlig mellom spesialist og primærhelsetjenesten vil være ressursbesparende. Vi vil også understreke betydningen av gode og moderne bygg, som kan understøtte effektive pasientforløp og god utnyttelse av moderne teknologi samt bidra til et godt og trygt arbeidsmiljø som kan spare arbeidskraftressurser.

Pandemien viste at digitale konsultasjoner var en akseptabel måte å tilby helsetjenester på. For å legge til rette for utvikling og implementering av ny teknologi og nye løsninger vil det være viktig og nødvendig å etablere gode støtteordninger for «pukkelkostnader» forbundet med tjenesteutvikling og omstilling (transformasjon) av de tjenestene som må endres for å tilpasses oppgaveglidning, digitalisering og mer personsentrerte-, helhetlige- og proaktive helsetjenester

Dersom potensialet teknologiutviklingen har for å bidra effektivisering av tjenestene, i betydningen å redusere behovet for arbeidskraft, forutsetter det at både personell, pasienter og brukere gis nødvendige forutsetninger til å mestre de teknologiske nyvinningene og ønsker å ta dem i bruk. Da må vi satse mer på nødvendig merkantilt støttepersonell i tillegg til utdanning og utvikling av digital kompetanse. Vi må styrke den digital helsekompetanse. Samarbeid med UiT for å få kunstig intelligens inn i helsefaglige utdanninger er et godt eksempel på dette.

For øvrig vises til vedlagte høringsinnspill fra fem ulike miljø i UNN.

Vennlig hilsen

Einar Bugge

Kst. Viseadministrerende direktør