Forsiden

Høringssvar fra LHL, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke

Dato: 15.03.2021

Høring NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) har følgende innspill:

Innledning

LHL har på vegne av det offentlige i mange år levert helse- og velferdstjenester. Det historiske bakteppet for at LHL etablerte seg som tjenesteyter var en erkjennelse av at det offentlige ikke maktet å levere nødvendige helse- og velferdstjenester til hjerte- og lungesyke. Krokeide yrkesskole ble åpnet i 1946 av forløperen til LHL, Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon som svar på yrkesutfordringene til personer med tuberkulose. I 1978 etablerte LHL hjertebroen til England. Den kom til som følge av for lav kapasitet i Norge med uakseptabel høy risiko for at pasienter døde mens det ventet på behandling. Frem til 1985 ble utgiftene dekket av LHL. I 1989 åpnet Feiringklinikken hvor det totalt ble utført mer enn 70 000 hjerteundersøkelser og over 50 000 hjertebehandlinger. I 1981 åpnet LHL sin første rehabiliteringsinstitusjon, Skibotnsenteret. I 1991 etablerte LHL et landsdekkende rehabiliteringstilbud for lungesyke som etter hvert ble det ledende og største tilbudet innen lungerehabilitering.

LHL sin historie viser hvor viktig ideelle organisasjoner er som pådrivere for et bedre offentlig tilbud på helse- og velferdsområdet. Den viser også den store nytten pasienter, pårørende og dermed samfunnet har av tjenester levert av ideelle organisasjoner.

Ideelle organisasjoner besitter en unik kompetanse som gir et viktig supplement til offentlige tjenester. LHL sin erfaring er dessverre at denne kompetansen ikke utnyttes godt nok. Det er for mange tilfeller der det offentlig enten ikke vil benytte private ideelle eller reservere konkurranser for ideelle leverandører ved kjøp av tjenester.

Merknader

Utredningen viser til at ideelle tjenesteprodusenter har svekket sin relative betydning de senere årene. Det fremheves at konsernorganiserte kommersielle aktører har økt sin andel av de totale tjenesteleveransene, mens ideelles andel av privates driftsinntekter har gått ned fra 70 prosent i 2010 til 41 prosent i 2018. Dette er en utvikling som bekymrer LHL sterkt.

LHL mener det offentlige i for liten grad benytter seg av reservasjonsbestemmelsen i forskrift om offentlige anskaffelser § 30-2a. Her er det et handlingsrom for at konkurranse om levering av helse- og omsorgstjenester i mye større grad enn det som er dagens praksis kan reserveres ideelle organisasjoner. Når det er en utvikling hvor kommersielle aktører stadig tar en større del av tjenesteleveransene på dette området, må reservasjonsbestemmelsen brukes mer aktivt.

LHL støtter utvalgets mindretall når de mener at ordinære anskaffelser og kontraktsformer i realiteten er en favorisering av kommersielle framfor ideelle virksomheter, alt annet likt.

Flertallet har en altfor snever tilnærming når de mener det per i dag vil være usikkert hva det offentlige kan oppnå av ønskede effekter ved å utelukke ikke-ideelle tjenesteleverandører fra å kunne levere tjenester. Det synes som flertallet mener det ikke er grunn til skille mellom ideelle og kommersielle virksomheter og at de egentlig ønsker å avskaffe reservasjonsbestemmelsen. Eller som de skriver «Flertallet tilråder derfor i utgangspunktet ikke økt bruk av reservasjonsadgangen».

Også her slutter LHL seg til mindretallet som skriver «vurderer derfor at det er betydelige samfunnsmessige fordeler knyttet til ideelle aktørers tilstedeværelse i sektoren».

LHL deler fullt ut mindretallet sitt syn når de viser til at reservasjonsadgangen i anskaffelsesregelverket for ideelle kan bidra til større effektivitet i tjenesteproduksjonen ved at det bidrar til å bevare ideelle aktørers tilstedeværelse i tjenesteproduksjonen og derved sikrer et helhetlig tjenestetilbud. Uten reservasjonsadgang er det, på grunn av at anskaffelsesregelverket kan sies å være «tilpasset» kommersielle aktørers karakteristika, stor mulighet for at ideelle aktører over tid vil forsvinne. Videre vurderer mindretallet at der den ideelle aktøren har et sosialt formål som i stor grad er det samme som det offentliges mål med å levere velferdstjenesten, reduseres styringsproblemet.

Ideelle tar ikke ut fortjeneste til «eierne». Eventuelt overskudd bruker for å utvikle tjenestetilbudet til beste for pasient og brukere. Ideelle og da ikke minst medlemsbaserte organisasjoner, vil også i utviklingen av tjenestene bruke den særlige kunnskapen og erfaringen som medlemmene representerer. Dette er en kvalitetsindikator som skiller ideelle fra kommersielle. Dette er verdier som flertallet i liten grad vektlegger.