Forsiden

Høringssvar fra Abelia - Forum for Fagskoler

Høringssvar fra Abelia - Forum for Fagskoler Fagskolen - et attraktivt utdanningsvalg

Dato: 25.03.2015

Svartype: Med merknad

Høringssvar NOU 2014:14 Fagskolen - et attraktivt utdanningsvalg 

– fra Abelia – Forum for Fagskoler

En visjon for fagskolen

Fagskoleutdanningen representerer en undervurdert ressurs som kan gi et vesentlig bidrag til å løse viktige samfunnsmessige kompetansebehov på tertiært nivå. NHO sitt kompetansebarometer for 2015 viser at næringslivet etterspør enda mer kompetanse på fagskolenivå enn på bachelornivå. OECD Skills Strategy Action Report er også tydelig på at det er et stort behov for utdanninger som er utviklet med utgangspunkt i kompetansebehov i arbeids- og næringslivet – både som grunnutdanning, videreutdanning og i et livslangt læringsperspektiv. 

De siste årene har det vært en trend at stadig flere høyskoler har ambisjoner om å bli universiteter. Som en konsekvens av dette har stadig flere av de tradisjonelle profesjonsutdanningene blitt mer akademisert. Dette åpner et mulighetsrom hvor fagskoleutdanningen kan utføre en viktig samfunnsoppgave ved å utvikle og tilby utdanninger som er utviklet i samarbeid med arbeids- og næringslivet for å møte deres kompetanse­behov.

For å utnytte dette potensiale, er det nødvendig å utvikle en nasjonal strategi som utnytter mulighetene i fagskoleutdanningen, sikrer god finansiering og gir forutsigbare rammevilkår som bygger og synliggjør fagskoleutdanningen som en attraktiv karrierevei. Fagskoleutvalgets rapport imøtekommer dette langt på vei med en grundig analyse, tydelig diagnose og med konkrete forslag til tiltak som kan bidra til å utløse potensialet.

På de aller fleste områdene står tiltakene i forhold til analysen og diagnosen. Unntaket er overganger mellom fagskoler, høyskoler og universiteter, hvor utvalget er delt. Det de har klart å samle seg om er dessverre lite egnet til å løse utfordringene.

Vår visjon er at:

  • Fagskoleutdanningen er godt kjent i allmennheten og anses som å være et likeverdig tilbud til høyskole- og universitetsutdanning.
  • Ungdom med fullført utdanning fra videregående skole vurderer fagskoler som et reelt alternativ til høyskoler og universiteter.
  • Voksne som søker etter- og videreutdanning vurderer fagskoleutdanning som et reelt alternativ til høyskole- og universitetsutdanning.

For å komme dit er det viktig at fagskolens egenart videreutvikles som en tilbyder av kompetanse utviklet i nært samarbeid med arbeids- og næringslivet. Samtidig må rammebetingelsene endres slik at fagskoleutdanningen framstår som et attraktivt utdanningsvalg og likeverdig med høyskole- og universitetsutdanning. Et skritt på veien vil være å gi fagskoleutdanning status som høyere yrkesfaglig utdanning.

Hovedpremissene i norsk tertiærutdanning må være at systemet er helhetlig og forutsigbart, og at akademisk høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning framstår som fullverdige alternativer. Det fordrer en likeverdighet mellom akademisk og høyere yrkesfaglig utdanning.

Fagskoleutvalget gir uttrykk for at private aktører er godt egnet til å utfylle og komplementere det offentlige tilbudet – som et supplement. Dette er nok noe som stemmer med andre utdanningssektorer. Men det rimer dårlig med faktagrunnlaget som rapporten støtter seg til. Den viser at rundt 60% av fagskolene er private og 56% av fagskolestudentene går på private fagskoler.

De private fagskolene utøver en betydelig samfunnsoppgave. I over 10 år har de bidratt med store investeringer og utviklet over halvparten av fagskoletilbudene i Norge. De yter således et vesentlig samfunnsbidrag ved å utdanne kandidater med kompetanse som etterspørres i arbeids- og næringslivet. De sparer det offentlige for betydelige investeringer. I tillegg er de fleste studiene studentfinansierte og studieavgifter beløper seg til i underkant av 600 millioner i året. De private fagskolene har også i årene framover ambisjoner om å være en vesentlig bidragsyter til å utvikle fagskoleutdanningene i Norge.

Struktur for styring og dimensjonering

Dimensjonere gjennom Nasjonale fagråd, Nasjonalt fagskoleråd og Kunnskapsdepartementet

Forum for Fagskoler (FFF) ser at den foreslåtte modellen vil bidra til å gjøre arbeidslivet til en aktiv bidragsyter for å sikre en fagskoleutdanning som er oppdatert i tråd med arbeids- og næringslivets kompetansebehov. Samtidig ser vi farer for at modellen kan virke byråkratiserende og hemmende på dynamikken i utviklingen av de lokale og regionale fagskoletilbudene. Det kan derfor bli nødvendig å gjøre justeringer før en slik modell iverksettes.

Vi ser også en utfordring ved at de nasjonale fagrådene og Nasjonalt fagskoleråd skal få ansvar for dimensjonering av fagskoleutdanningen. Å framskrive tallfestede kompetansebehov er en meget krevende oppgave hvor blant annet globale økonomiske konjunkturer og et felles arbeidsmarked innen EØS spiller inn. Arbeidsmarkedet påvirkes også av hyppige teknologiskifter. Som en konsekvens av disse oppstår det nye fag, fagområder og yrker – i tillegg til at det blir behov for oppgradering av kompetanse innen eksisterende fag, fagområder og yrker. En arbeidsgruppe i Kunnskapsdepartementet har i samarbeid med andre departementer over flere år forsøkt å utvikle et system for kompetanseframskrivning. Men så langt har de ikke kommet fram til en løsning. Det er derfor lite realistisk at nasjonale fagråd og Nasjonalt fagskoleråd med begrensede ressurser vil være i stand til det.

Med dette som utgangspunkt støtter ikke FFF forslaget om gi de nasjonale fagrådene og Nasjonalt Fagskoleråd ansvar for dimensjonering. Vi anbefaler uansett å avvente og se om den omtalte arbeidsgruppen under ledelse av Kunnskapsdepartementet kommer fram til en løsning, hva som i så tilfelle ligger i løsningen, hvilke kriterier som skal ligge til grunn og hvem som er best egnet til å løse de oppgavene. FFF mener at anslaget på antall nasjonale fagråd virker rimelig. Men dette må balanseres mot at de må være faglig spisse nok til å tiltrekke seg personer fra arbeids- og næringslivet med relevant kompetanse.

Sammensetning av de nasjonale fagrådene

FFF er positiv til at fagskolesektoren skal være i flertall med leder fra sektoren. Det blir en naturlig balanse sett i forhold til Fagskolerådet, hvor leder av rådet er fra en av partene i arbeidslivet, og hvor denne gruppen også er i flertall. Det blir viktig å sørge for de nasjonale fagrådene besittes av personer med oppdatert fagkompetanse. For å sikre dette må det stilles tydelig faglige kompetansekrav til medlemmene i de nasjonale fagrådene.

Oppgavene til de nasjonale fagrådene

Fagskoleutvalget foreslår at de nasjonale fagrådene tildeles både en faglig oppgave og en dimensjonerings­oppgave. I forbindelse med den faglige oppgaven, blir det spesielt viktig å organisere fagrådene slik at de blir aktive og dynamiske, kontra trege og konserverende. Det vil alltid ligge en fare for økt byråkratisering i slike institusjoner. For å unngå det siste, anbefaler FFF at det utformes et mandat som gir fagrådene et overordnet ansvar for å kartlegge og analysere kompetansebehov, for deretter å komme med generelle anbefalinger. I den grad de skal involveres i nasjonale fagplaner, så må dette avgrenses til rammeplaner på et overordnet nivå. Fagskolene må deretter ha stor frihet til å utforme studietilbudene i nært samarbeid med lokalt arbeids- og næringsliv. Fagskolene må også ha frihet til å utvikle egne fagplaner tilpasset behovene i lokalt og regionalt arbeids- og næringsliv.

Når det gjelder dimensjoneringsoppgaven så anbefaler vi å avvente og se om den omtalte arbeidsgruppen under ledelse av Kunnskapsdepartementet kommer fram til en løsning.

Nasjonalt Fagskoleråd

Når Nasjonalt Fagskoleråd får utvidede oppgaver med ansvar for analyse og kartlegging av kompetanse­behov som basis for å gi konkrete anbefalinger til Kunnskapsdepartementet, så er det naturlig at det utarbeides et nytt mandat i tillegg til at rådets sammensetning må vurderes på nytt. FFF støtter derfor forslaget om en ekstern vurdering av Fagskolerådet sitt arbeid.

For å ivareta oppgavene med å kartlegge og analysere kompetansebehov, må både de nasjonale fagrådene og Fagskolerådet styrkes vesentlig med et langt større sekretariat. I tillegg må de tilføres nødvendige midler til å finansiere kartlegging og analyser utført av eksterne profesjonelle aktører.

FFF støtter at staten overtar ansvaret for de offentlige fagskolene.

Fagskolens synlighet og status

Overganger - fagskolepoeng eller studiepoeng?

Forum for Fagskoler mener at det må være et grunnleggende prinsipp i det norske utdanningssystemet at kompetanse som er ervervet i en del av systemet skal anerkjennes i en annen del av det samme systemet. Det er viktig å sikre gode overganger fra fagskoler til høyskoler og omvendt, for å ivareta studentenes rettigheter og gi fagskolen den nødvendige annerkjennelse og status og gjøre fagskoleutdanning til et attraktivt utdanningsvalg. Et slikt prinsipp vil også spare både samfunnet og den enkelte for unødig bruk av tid og ressurser, ved å måtte ta opp igjen utdanning med et læringsutbytte som de allerede har ervervet. Erfaring viser at norske høyskoler kun er villige å legge til rette for overgang fra fagskoler til høyskoler når høyskolene selv har rekrutteringsproblemer.

FFF oppfatter at forslagene til tiltak fra det samlede Fagskoleutvalget i stor grad er å gjøre mer av det samme – som all erfaring viser at ikke virker. Høyskolene godkjenner fagskolepoeng kun unntaksvis, og da begrenset til områder hvor de selv har egeninteresse av det. Fagskolepoeng og studiepoeng er kun en måleenhet for studiebelastning, og sier ikke noe om det faglige innholdet. Overganger og innpasning av studier må derfor i stedet bygge på sammen­ligning av læringsutbyttebeskrivelser. Dette må gjelde uavhengig av om overgangen er fra en fagskole til en høyskole/universitetet eller omvendt.

For at fagskolene skal komme i posisjon til en dialog på disse premissene, må det innføres et felles poengsystem for fagskoler, høyskoler og universiteter. Det naturlige er da studiepoeng.

I Fagskoleutvalget sin rapport argumenterer tilhengere av fagskolepoeng bl.a. med at "Det er viktig å beholde fagskolepoeng i fagskolesektoren for å verne om prinsippene i Bologna-prosessen." Underforstått at bruk at studiepoeng som et felles poengsystem vil være i strid med våre forpliktelser i Bologna-prosessen.

Dette stemmer dårlig med gjeldende tolkning og praksis i mange EU-land som det er naturlig å sammenligne seg med. I Frankrike, Nederland, Luxembourg, Storbritannia, Irland, Danmark, Sveits, Spania, Portugal, Malta, Kypros og Hellas har de et felles poengsystem på det som tilsvarer EQF nivå 5-7. I Tyskland har de definert fagskoleutdanningen som å ligge på nivå 6, og har derfor naturlig nok også et felles poengsystem for fagskoler, høyskoler og universiteter. Dette er for øvrig en del av en uttalt utdannings­politikk som har til hensikt å unngå blindveier og sikre gode og fleksible overganger. Disse landene er også tydelige på at denne praksisen er helt innenfor rammene som settes i Dublin-deskriptorene slik de defineres i Bologna-prosessen. I Dublin-deskriptorene presiseres det også at "Short Cycle", som i EU defineres som EQF-nivå 5, kvalifiserer for 120 ECTS. Det er derfor heller det motsatte som er tilfelle. Ved å opprettholde et delt poengsystem vil Norge stille seg på siden av forpliktelsene i Bologna-prosessen slik de tolkes og praktiseres i mange EU-land som det er naturlig å sammenligne seg med.  
Se for øvrig vedlagt notat fra den franske Bologna-eksperten Sylvie Bonichon som dokumenterer dette nærmere.

Universitets- og høgskoleloven krever at all norsk høyere utdanning skal være «basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap». NOKUT utdyper dette nærmere i et innspill til Kunnskapsdepartementet i brev av 26. mars 2012 i forbindelse med forskningsmeldingen:

"Slik NOKUT tolker lovens krav om FoU-basert utdanning, er de ulike kunnskapsformene forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap sidestilt. Samtidig ser vi at det i svært mange sammen­henger ensidig vises til at det foreligger et generelt krav om forskningsbasert undervisning i norsk høyere utdanning. NOKUT mener dette både er uriktig og uheldig. Vår erfaring er at bredden som ligger i lovkravet gjør det mulig for institusjonene å tilpasse forståelsen av, og innholdet i, FoU-basert utdanning til ulike utdanningstyper og utdanningsnivåer som har ulike mål for kandidatenes sluttkompetanse."

Dette stemmer også godt med hva som er å lese i ECTS User's Guide. Der poengteres det blant annet med. med at ECTS er et system som bygger på læringsutbytte og argumenterer med at ECTS"… establishes a closer link between educational programmes and labour-market requirements through the use of learning outcomes, thus enhancing informed learners choices".

Fagskoleutdanningen er kunnskaps- og utviklingsbasert. Gjennom det nære samarbeidet med arbeids- og næringslivet er utdanningen godt tilpasset målene for kandidatenes sluttkompetanse. Gitt at NOKUT tolker og praktiserer utviklingselementet som et sidestilt krav, burde det være uproblematisk å benytte studiepoeng som poengsystem i fagskoleutdanningen.

FFF støtter særmerknaden om at det må være et prinsipp at faglig relevante utdanninger innen tertiær sektor med tilsvarende læringsutbytte skal gi rett til godskriving/fritak, da studenten allerede innehar læringsutbytte som er i studiet. Det må etableres en felles plattform for overganger mellom universiteter, høyskoler og fagskoler, som alle institusjoner i tertiær sektor må forholde seg til. Dette prinsippet krever følgende endringer:

  • Det må innføres en bestemmelse i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven for systematisk godskriving av emner/ fag på tvers av fagskoler, universiteter og høyskoler tilsvarende den som i dag kan anvendes mellom fagskoler og mellom universiteter og høyskoler, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-5 første ledd og fagskoleforskriften § 1. En slik systematikk skal innebære at universiteter, høyskoler og fagskoler skal godskrive beståtte emner/fag fra andre universiteter, høyskoler og fagskoler med samme antall studiepoeng/fagskolepoeng, gitt at godskrivingen gjelder emner/fag med tilsvarende læringsutbytte.
  • Det må innføres en minimumsbeskrivelse i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven med tilsvarende grunnlag for innpassing/fritak som praktiseres i dag i Y-veistudiene for ingeniør. Det foreslås derfor en standard for innpassing/ fritak i relevante utdanninger med tilsvarende læringsutbytte med henholdsvis minst 30 studiepoeng fritak for fag-/svennebrev, og minst 60 og inntil 120 studiepoeng fritak for 2-årig fagskoleutdanning. Det samme må gjelde for fritak for relevant universitets- og høyskoleutdanning ved overgang til fagskole. Dersom institusjonene ikke finner faglig relevans og tilsvarende læringsutbytte mellom utdanninger som etter dette skal gi grunnlag for fritak, må det gis skriftlig og faglig argumentasjon for dette. Den faglige begrunnelsen kan påklages på vanlig måte.

 

For øvrig viser vi til Nasjonalt Fagskoleråd sin modell for overganger mellom fagskole- og UH-utdanning, som tidligere er oversendt departementet. Den er utviklet med utgangspunkt i 10-15 års erfaring med norske fagskoler som samarbeider med norske og utenlandske høyskoler og universiteter. Modellen baserer seg på samarbeid på institusjonsnivå, som kombineres med spesifikke opptakskrav på individnivå. Modellen er også godt egnet for overganger fra en høyskole- og universitetsutdanning til en fagskoleutdanning. Modellen vil også være egnet for en gruppe fagskoler med felles fagplan(er) som samarbeider med en eller flere høyskoler.

Opptaksgrunnlag, grunnutdanning/videreutdanning

FFF støtter forslaget om at fagskoleutdanning skal ligge på nivå over videregående skole, kontra å bygge på videregående skole som i dag. Dette åpner for å tilby skreddersydde fagskoleutdanninger til utvalgte målgrupper i langt større grad, og gjennom dette møte kompetansebehovet i arbeidslivet på en bedre måte. Forslaget vil også gjøre det mulig å utvikle mer moduliserte utdanninger som kan bygge på hverandre. Det vil også bety en vesentlig forenkling av søknadsarbeidet til den enkelte fagskole. Det vil også gjøre belastningen på NOKUT mindre, da skolene slipper å måtte søke om overlappende studier som er på f.eks. et års-, et og et halvt års- og to års varighet.

FFF mener derfor at det bør åpnes for å kunne stille krav til tilleggskompetanse utover fullført videregående opplæring ved behov. Dette begrunnes med at man innenfor en del fagområder i dag erfarer at arbeidsgivere stiller krav til tilleggskompetanse utover fullført videregående opplæring for at studenter skal være aktuelle. Et eksempel på en slik utdanning er saksbehandlerutdanning. Saksbehandlerutdanningen har en praktisk tilnærming, men for at studenter skal kunne ut i arbeid etter fullført utdanning vil arbeidsgivere i de fleste tilfeller kreve tilleggskompetanse i form av annen høyere utdanning eller flere år med relevant arbeidserfaring.

FFF er enig i Fagskoleutvalget sin vurdering som dels definerer fagskoleutdanning som en videreutdanning som bygger på fag- og svennebrev, og dels som en grunnutdanning som bygger på studiekompetanse. Videre at både grunnutdanningen og videreutdanningen kan bygge på realkompetanse.

FFF synes på mange måter dette er fornuftig, men innenfor våre medlemsskoler er det også mange eksempler på studenter som har gjennomført gjerne flere år med universitets- og høyskolestudier før de tar en fagskoleutdanning. På nasjonal basis representerer dette 10% av studentene. For mange av disse er fagskoleutdanningen en praktisk og faglig spesialisering som kvalifiserer dem for yrkeslivet. Vi erfarer at mange med universitets- og høyskoleutdanning trenger den faglige spesialiseringen som fagskolene gir for å få nødvendig praktisk tilnærming. Disse kommer da i praksis inn som en tredje målgruppe og kategori for fagskoleutdanning.

FFF mener det er viktig at fagskoleutdanningen blir sett på som et attraktivt alternativ til UH-sektoren og at det gis muligheter for den brede massen av befolkningen. Når fagskolene i mange tilfeller opplever å ha strengere opptakskrav til en praktisk yrkesrettet utdanning enn hva som er tilfelle ved tilsvarende studier i universitets- og høyskoleutdanning, mener vi det er noe galt med systemet. Vi mener at den enkelte tilbyder må stå fritt til å definere opptakskrav på et mer generelt grunnlag. Dette må være uavhengig om fagskolen er akkreditert eller ikke. I tilknytning til en del fagskoleutdanninger vil det være hensiktsmessig å stille strengere krav til opptak enn hva man gjør i dag.

FFF støtter utvalgets forslag om at tilnærmet like utdanninger ved ulike institusjoner skal ha tilnærmet like opptakskrav. FFF støtter også utvalgets forslag om at det bør utarbeides nasjonale vurderingskriterier for realkompetansevurdering. Man bør i denne forbindelse se på om veilederen for realkompetansevurdering, som Vox har utviklet i samarbeid med sektoren, kan legges til grunn for dette, alternativt at denne videreutvikles.

Nasjonalt opptakskontor

FFF støtter ikke utvalgets forslag at fagskoleutdanning underlegges et nasjonalt opptakskontor. Vi kan ikke se at et sentralt opptakssystem vil klare å foreta individuell behandling av søknadene like godt eller bedre enn de lokale fagskolene. Målgruppene er svært sammensatt og mange søker også på grunnlag av realkompetanse som krever en ekstra grundig individuell behandling. Subsidiært mener FFF at en slik ordning må være frivillig for de private fagskolene på lik linje med at dette er frivillig for private høyskoler.

Studentrettigheter

FFF støtter Fagskoleutvalget sitt forslag om at departementet bør foreta en gjennomgang av fagskole­lovgivningen og student-samskipnadslovgivningen og foreslå bestemmelser som styrker studentenes rettigheter. Spesielt er det viktig at fagskoler får en rett og plikt til medlemskap til i studentsamskipnadene. Fagskolestudentene sine rettigheter må være like, uavhengig om de går på en offentlig eller privat fagskole. Dette er et tiltak som med fordel kan igangsettes med en gang uten å vente på en større fagskolereform.

Grader, titler og vitnemål

Forslag om fagskolekandidat som gradsbetegnelse – under forutsetning av 2 års fagskoleutdanning

FFF er overrasket over at Fagskoleutvalget har valgt å se bort fra det omfattende arbeidet som er utført av Fagskolerådet i samarbeid med bl.a. NOKUT. Vocational Diploma med tilhørende vitnemålsmal er vedtatt av Nasjonalt Fagskoleråd. I tillegg foreligger det vedtak i FFF, RFF og NFFL om at medlemmene skal ta det i bruk. Det er i dag en de facto standard. Fagskoleutvalget gir uttrykk for at det er viktig å sikre forutsigbarhet og annerkjennelse utad for fagskolesektoren. Forslaget om å endre en allerede innført gradsbetegnelse er en svært lite hensiktsmessig måte å gjøre det på.

For å sikre nødvendig forutsigbarhet og annerkjennelse for fagskolesektoren anbefaler FFF i stedet at dagens gradsbetegnelse beskyttes og formaliseres gjennom å oppdatere Fagskoleloven og tilhørende forskrifter.

Synlighet

Kjennskapen til fagskoleutdanningen er svak. Det gjelder ikke bare i allmenheten, men også blant rådgivere i videregående skoler, karrieresentere og ved NAV. Nasjonalt Fagskoleråd utfører gjennom beskjedne midler et mindre informasjonsarbeid. Det er behov for å styrke dette arbeidet vesentlig. En forsiktig start vil være å finansiere en egen full stilling for informasjonsarbeid i Fagskolerådets sekretariat, og med et tilhørende budsjett for utvikling av forskjellig typer informasjonsmateriell i både trykt og digital form. Det er ingen grunn til å vente med dette arbeidet til en full fagskolereform er på plass. Det bør iverksettes umiddelbart.

Kvalitet og relevans i utdanningen

Forhold til arbeidslivet

FFF mener det er viktig at arbeidslivet engasjerer seg aktivt i utvikling av studietilbudet hos fagskolene. Våre medlemsskoler har lang tradisjon for å utvikle fagskoletilbud i tett samarbeid med arbeidslivet. Da de fleste av våre medlemsskoler ikke mottar offentlig finansiering, har det i tillegg vært en forutsetning for å opprettholde en bærekraftig økonomi. Vi har derfor også tro på at fagskolene selv vil velge å utvikle tilbud som det både er behov for i samfunnet og som studentene etterspør. Erfaring viser at det vil være usikkerhet knyttet til hvordan arbeidslivet utvikler seg, og hvilken kompetanse som etterspørres 2 – 5 år fram i tid. Det er derfor viktig at den foreslåtte dimensjoneringen både ivaretar behov i samfunnet som fagskolene kan søke om studieplasser til, men også støtter opp om fagskolenes autonomi, slik at studieplasser kan stilles til disposisjon for lokale beslutninger hos fagskolene. Direkte konkurranse mellom tilbyderne om et gitt antall studieplasser vil i seg selv være kvalitetsfremmende.

Robuste fagskoler

Utvalget ser ut til å mene at robusthet primært er knyttet til størrelse. FFF mener at robusthet handler vel så mye om god kvalitet i administrative styringsfunksjoner og kvalitetssikringssystemer, pedagogisk tilrettelegging og dynamiske faglige miljøer som strekker seg ut over selve institusjonen. Sentralt i det siste vil være samarbeid med arbeidslivet i form av faglige nettverk. Disse nettverkene vil være sentrale i å utvikle nye tilbud, videreutvikle eksisterende tilbud i tillegg til at de kan gi tilgang til faglig oppdatert lærer­kompetanse.

Mindre fagmiljøer kan levere ypperlig kvalitet med kandidater som har høy og etterspurt kompetanse i arbeidslivet. Vi synes dette kommer dårlig fram i utredningen. Vi mener for eksempel at 200 studenter innen et fagområde kan være mer robust enn 1000 studenter fordelt på 5-10 fagområder.

FFF mener det er nødvendig med en konsentrasjon av antall fagskoler, men at det på dette tidspunkt ikke er tilstrekkelig grunnlag for å foreslå et spesifikt antall fagskoler. Nye krav og rammer, som foreslått av utvalget, vil virke inn på hvor mange fagskoler man får i en framtidig sektor. Antall fagskoler må komme som et resultat av en utredning og prosess hvor partene i arbeidslivet, fagskolene og avtagende arbeidsliv høres. Man må da også ta hensyn til faglig tyngde og konsentrasjon og ikke bare brutto antall studenter. Det bør da også vurderes om en sammenslutning av selvstendige fagskoler med gjensidig forpliktende samarbeids­avtaler kan søke om akkreditering. Kunnskapsdepartementet må initiere et slikt arbeid.

For å oppnå faglig økt kvalitet må det også bevilges penger til utvikling av fagmiljøene, etterutdanning, nettverksbygging etc. Det bør også vurderes å gi tilskudd til fagskoler som søker et tettere samarbeid gjennom å etablere seg i et felles utdanningssenter, enten i form av en samlokalisering eller som et juridisk forpliktende nettverkssamarbeid. Dette vil kunne gi synergieffekter i form av bedre utnyttelse av felles administrative ressurser, være en stimulans i form av et større og bredere fagmiljø, og gi bedre utnyttelse av kostbare undervisningslokaler.  En egen kvalitetsreform, med spesielt fokus på faglig utvikling bør utredes.

I NHO sitt kompetansebarometer for 2015 svarte 7 av 10 bedrifter at muligheten for nettbasert utdanning vil øke sjansen for at de tilbyr sine ansatte formell kompetanseheving. Det blir derfor viktig å stimulere fagskolene til å utvikle fleksible og digitale utdanningstilbud. For å styrke både kvaliteten og fleksibiliteten i studietilbudene bør derfor bevilgningene til Norgesuniversitetet økes slik at fagskolene kan søke midler herfra på lik linje med UH-institusjonene. Eksempler er prosjekter som gir teknologistøtte for å knytte sammen fagpersoner eller nettbaserte tilbud på tvers av campuser / fagskoler. Slike tilbud vil bidra til å styrke fagmiljøene og tilbudet til fagskolestudentene. Slike utviklingsmidler må være tilgjengelig for fagskolene uavhengig om de mottar offentlig finansiering eller ikke.

FFF er enig i at det vil lette arbeidet med fagutvikling styrt av arbeidslivets behov dersom institusjonene selv som akkrediterte institusjoner kan etablere og legge ned tilbud.

Lokale versus nasjonale studieplaner

Nasjonale studieplaner kan være hensiktsmessig innenfor enkelte fagområder som f.eks. godt etablerte tekniske fag og helsefag. Men innen fagområder som er preget av en rask teknologisk utvikling eller helt nye fagområder, vil de derimot kunne innebære en uønsket begrensning. Den enkelte fagskole må derfor ha frihet til å velge hva som er mest hensiktsmessig med tanke på at fagskolen er en sektor som skal være fleksibel og tilby yrkesrettede utdanninger til et samfunn i stadig endring.

Praksis

FFF støtter Fagskoleutvalget sitt forslag om en vid forståelse av praksisbegrepet. Men vi ser ikke behov for å lovfeste et krav til praksisSamtidig er det vesentlig å ha fleksibilitet med hensyn til hvordan praksis kan gjennomføres i forhold til utdanningens omfang, innhold og formPraksisen må kunne tilpasses utdanningens faglige innhold og studentenes forkunnskaper og erfaringer som gjenspeiles i opptakskravene til utdanningen. Dette kan være aktiviteter i skolens regi, utstillinger av praktisk arbeid, prosjektoppgaver med både muntlige og skriftlige presentasjoner, eller deltakelse på messer hvor studenter er ansvarlig for både planlegging og gjennomføring.  Likeledes kan det være prosjekter i samarbeid med arbeids- og næringslivet.

Økte krav til faglig og pedagogisk kompetanse

FFF støtter økte krav til faglig og pedagogisk kompetanse. Aktivt samarbeid med arbeids- og næringsliv er en god måte å sikre at den faglige kompetansen blir jevnlig oppdatert. Dette kan skje gjennom arbeidet med å vedlikeholde og utvikle nye utdanninger, involvering av arbeidslivet i gjennomføring av fagskoletilbud, og ved å hente lærerkrefter med oppdatert fagkompetanse fra arbeids- og næringslivet.

For å sikre lærerne nødvendig pedagogisk og didaktisk kompetanse bør den enkelte fagskole være ansvarlig for å tilby sine lærere opplæring som gir den nødvendige kompetansen som er tilpasset fagskolens studietilbud. Det kan enten gjennomføres av hver enkelt fagskole, eller som et samarbeid mellom flere fagskoler. Fagskolesektorens organisasjoner kan ved behov utvikle og gjennomføre slike tilbud for sine medlemmer.

FFF stiller seg også positiv til utvalgets forslag til at partene i arbeidslivet, arbeidslivets organisasjoner og avtagende arbeidsliv bør bidra til at virksomheter og bedrifter stiller opp som praksisarena.

Staten bør også bidra med økonomiske incentiver rettet mot fagskolene og lærerne for å stimulere til faglig og pedagogisk kompetanseheving.

Finansiering

FFF støtter forslaget om fullfinansiering fra Kunnskapsdepartementet av akkrediterte fagskoler, uavhengig om skolene er offentlige eller private, og at ansvaret for finansiering overføres til statlig nivå ved Kunnskapsdepartementet. Finansieringsordningen fra Kunnskapsdepartementet må ha en slik form at nye fagfelt kan erstatte gamle og uaktuelle fag.

FFF mener at det er av vesentlig betydning at en ny finansieringsordning for fagskoler bygger på prinsippet om reell kostnadsdekning for fagskoleutdanning, og å foreta en grundig kartlegging av kostnadene knyttet til investeringer, drift og utvikling av forskjellige typer fagskoleutdanninger. Skal fagskolene være robuste, klare utvikling og gjennomføring med kvalitet, må finansieringen være forutsigbar.

Modell 3 - "Kandidat-studentmodell med utviklingsmidler" som utvalget anbefaler, støttes i utgangspunktet av FFF. Den tar høyde for antall studenter, sikrer effektiv gjennomføring og gir en best forutsigbarhet for fagskolene. Vi mener denne modellen også gir den største fleksibiliteten i sektoren ved at midler en fagskole ikke benytter kan omfordeles. Et skille mellom grunnbevilgning, resultat og utvikling, støtter vi fullt ut. Samtidig bør de nøyaktige konsekvenser av modellen utredes nærmere for å sikre at den tilfredsstiller de ønskede kriteriene.

FFF anbefaler at utviklingsmidlene er søkbare, hvor hver enkelt fagskole søker på utviklingsmidler basert på spesifiserte kriterier. Midlene bør tildeles av en faglig instans. Samtidig bør selve søknadsprosessen være enkel og lite ressurskrevende. Det bør sikres at tilskuddene i all hovedsak går til faglig og pedagogisk utvikling, og i minst mulig grad til søknadsskriving og etterfølgende rapportering.

FFF mener at utviklingsmidler må være forbeholdt prosjekter knyttet til faglig og pedagogisk utvikling.  Vi mener at kostnader til infrastruktur, slik som bygg, PC'er, programvare og forskjellige typer spesialutstyr, verksted, simulatorer og lignende, er en forutsetning for gjennomføring av fagskoletilbud, og derfor må bakes inn i basistilskuddet.  

Det står under forslag til tiltak at de private institusjonsakkrediterte fagskolene bør inkluderes i offentlig finansiering fra det tidspunkt søknad om finansiering er innvilget. Formuleringen er uklar og lite forpliktende, og samsvarer ikke med det som er skrevet i det tilhørende kapittelet. FFF mener at alle institusjoner som av NOKUT oppnår status som institusjonsakkrediterte, skal ha rett til offentlig finansiering – uavhengig om de er offentlige eller private. Deretter må det være opp til de private fagskolene om de ønsker å motta den eller ikke.

Fagskolene innen helsefag (og oppvekstfag) utgjør i dag sammen med idrettsfag ca 15 % av sektoren. Det statlig finansierte tilbudet fra Helsedirektoratet har kommet på grunnlag av samfunnets behov, "Omsorgsplan 2015" og herunder "Kompetanseløftet 2015". FFF forutsetter at også disse vil bli tatt med på lik linje med alle andre finansieringer og legges under en felles finansiering fra staten.

FFF anbefaler at ansvaret for dimensjonering bør ligge på politisk nivå i departementet og på Stortinget. Derimot har vi ikke tro på den foreslåtte modellen ved at hver enkelt skole tildeles et gitt antall studieplasser som igjen fordeles på forskjellige fagområder. Den er lite egnet til å møte skiftende kompetansebehov som også kan være forskjellige rundt om i landet. Man risikerer da at midler blir låst fast i fagskoler som har undersøking, som med fordel kunne ha vært brukt i fagskoler med oversøking. Dette blir i praksis en forsterkning av effekten vi har sett med finansiering av helsefag, hvor potten først fordeles og låses fast i de 19 fylkeskommunene. Resultatet der har vært at 10% av tilskuddene blir stående ubrukt.

Vi foreslår i stedet at dimensjoneringen avgrenses til å fordele tilskudd mellom generelle fagområdet på landsbasis. Deretter blir det opp til fagskolene å rekruttere og dokumentere at de har studenter innenfor denne rammen. Det vil gi en langt mer fleksibel utnyttelse av tilskuddene, samtidig som den vil stimulere til en sunn konkurranse mellom fagskolene om å tilby best mulig faglig og pedagogisk kvalitet.

FFF forstår at en umulig kan doble innsatsen til fagskolen over ett statsbudsjett, men anbefaler at en opptrappingsplan over en viss tid og videre dialog om prinsipper for offentlig finansiering kan være et sted å starte.

Krav til ekstern styreleder og eksternt flertall i styret ved private fagskoler som mottar finansiering

Forum for Fagskoler ser at å trekke inn personer med erfaring og kompetanse fra det mottakende arbeidsliv i fagskolenes styrer kan være et bidrag til å tilføre fagskolene økt kompetanse.

FFF støtter derimot ikke forslaget om ekstern styreleder og eksternt styreflertall. Det foreligger heller ikke et slikt krav ovenfor private høyskoler, og vi ser ingen grunn til at private fagskoler skal behandles forskjellig. Eiere av private fagskoler har et betydelig økonomisk og juridisk ansvar, og det vil derfor være uakseptabelt at de fratas styringsretten over sin egen fagskole. Skulle en gå videre med forslaget må det uansett først foretas en juridisk vurdering om forslaget overhode lar seg gjennomføre i henhold til norsk lov, samt mulige konsekvenser dersom det skulle la seg gjennomføre.

Over lengre tid har private fagskoler utført en betydelig samfunnsoppgave gjennom å investere i og utvikle over halvparten av fagskoletilbudene i Norge. De har gitt et vesentlig bidrag i form av å utdanne kandidater med etterspurt kompetanse til arbeids- og næringslivet, og i tillegg spart det offentlige for betydelige investeringer. Dersom disse skolene mister styringsretten over sin egen fagskole vil det være en stor fare for et eierne ikke lenger vil være villige til å ta den risikoen det medfører å bygge opp, investere, utvikle og drive gode fagskoler.

Slik vi forstår intensjonen til Fagskoleutvalget, så er hensikten med et eksternt flertall å sikre at kompetanse­behovene til det mottakende arbeidslivet blir ivaretatt. Dette kan alternativt løses gjennom å sette krav til fagskolene om å opprette et fag- og bransjeråd bestående av representanter fra aktuelt lokalt og regionalt arbeidsliv. Rådet kan ha som oppgave å gi råd og veiledning i forbindelse med. opprettelse av nye studietilbud og vedlikehold av eksisterende studietilbud. Dette vil være et langt mer målrettet tiltak. I tillegg vil et slikt verv være langt mindre belastende og heller ikke medføre den risiko som et styreverv innebærer. Følgelig vil det være enklere å rekruttere og sikre den ønskede fagkompetansen.

Under følger en nærmere vurdering av forslaget, behov for nærmere juridiske utredninger og konkrete forslag til alternative løsninger:

Utvalget foreslår i punkt 9.4.1.6 et absolutt krav om "relevante eksterne representanter" i styrene i alle fagskoler. Med slike representanter sikter utvalget til "først og fremst sentrale personer i lokalt og regionalt avtagende arbeidsliv fra begge parter, som med sin erfaring og kompetanse kan bidra til en bedre og sterkere kobling mellom fagskolenes utdanningstilbud og arbeidslivets kompetanse­behov". Vi legger til grunn at utvalget her sikter til det formelle styret i den juridiske personen som eier og driver skolen.

I punkt 9.10 er utvalgets forslag til tiltak blant annet at "Det bør stilles krav til at de private fagskolene skal ha ekstern representasjon i styrene, men ikke nødvendigvis flertall. Private fagskoler som ønsker å søke offentlig finansiering, må ha eksternt flertall og ekstern styreleder i tråd med reglene for offentlige fagskoler." Det er gitt en særmerknad til dette forslaget. Slik vi ser det er det ikke gitt noen begrunnelse for behovet for ekstern styreleder.

For å belyse dette forslaget vil vi først gjøre rede for de formelle ledelsesstrukturene i ulike private fagskoler. De vil typisk være organisert juridisk som aksjeselskap, stiftelse eller forening. Som vi går nærmere inn på nedenfor, vil lovregler om for eksempel eksterne styremedlemmer og/eller ekstern styreleder begrense eierstyringen slik at departementet må vurdere slike regler nærmere, herunder forholdet til Grunnloven.

Alle aksjeselskaper må etter aksjeloven ha to selskapsorganer: Generalforsamling og styret. De fleste selskaper med virksomhet av noe omfang har i praksis også daglig leder. Generalforsamlingen består av aksjeeierne, og det er generalforsamlingen som velger styremedlemmene. Styret er regulert i aksjelovens kapittel om "selskapets ledelse". Styret er et kollegialt organ, med to lovpålagte hovedoppgaver: forvaltning og tilsyn/kontroll. I tillegg har styret en del andre oppgaver, for eksempel når aksjer skifter eier. Et styre må ha minst ett styremedlem, men kan ha så mange styremedlemmer som vedtektene fastsetter. Etter aksjeloven har ansatte rett til å være representert med styremedlem(mer) når selskapet har flere enn 30 ansatte, de er da styremedlemmer på linje med de som er valgt av aksjeeierne, med andre ord har de ikke bare møte- og talerett, men også stemmerett. Denne retten for de ansatte gjelder parallelt med de reglene som gjelder generelt for fagskoler for de ansattes møte-, tale- og forslagsrett i styret.

Et styre må ha en leder, som leder saksbehandlingen av saker i styret. Beslutninger i styret treffes med alminnelig flertall, men møteleder (styreleder) har dobbeltstemme ved stemmelikhet. Vervet som styreleder kan altså ha avgjørende betydning for styringen av selskapet.

Styremedlemmer velges av eierne i generalforsamling, og det gjelder også "relevante eksterne styremedlemmer". Alternativet er at selskapet har vedtekter som går ut på at noen andre enn eierne velger akkurat disse "eksterne" styremedlemmene. Aksjeloven åpner for dette, men general­forsamlingen må da vedta at vedtektene skal endres.

For skoler som er organisert som stiftelser vil stiftelsesloven gjelde. Styrets oppgaver fremgår av § 30. Oftest vil vedtektene bestemme hvordan styremedlemmer utpekes. Kommer det regler om hvordan styret i fagskoler skal sammensettes, må stiftelsene antagelig endre vedtektene. Vedtektene selv bestemmer hvordan de kan endres. Vedtak om endring må prøves av Stiftelsestilsynet. Er en stiftelse næringsdrivende, vil de ansatte i stiftelsen kunne har rett til å være representert i styret. Innføring av regler om eksterne styremedlemmer vi gi tilpasningskostnader for slike stiftelser.

Foreninger er ikke lovregulerte, og det vil stort sett være opp til medlemmene å bestemme hvordan foreningen skal være organisert, hvilke oppgaver et styre skal ha, og hvem som skal sitte i styret. Foreninger har som regel en formålsparagraf som angir hvilke mål foreningen skal arbeide mot. Dette vil være mål medlemmene ønsker at skal oppnås.

Vi enig med utvalget i at det bør være mekanismer som kan "bidra til en bedre og sterkere kobling mellom fagskolenes utdanningstilbud og arbeidslivets kompetansebehov". Hovedpoenget ser imidlertid ikke ut til å være at disse personene må være i styret, og dermed ta del i beslutninger som gjelder helt andre forhold enn den koblingen mellom utdannelse og kompetansebehov som utvalget ser ut til å være mest opptatt av. Imidlertid mener vi at det bør finnes en annen modell for de private skolene enn å regulere sammensetningen av styrene. Et alternativ er for eksempel at skolene må konsultere et hensiktsmessig sammensatt faglig råd som er knyttet til skolen, som kan bestå av slike personer som utvalget viser til. Det vil både gjøre at disse personene kan konsentrere seg om og bruke tiden sin på de oppgavene utvalget ønsker å bruke dem til og for at skolene, styrene og eierne slipper å legge om den ledelsesstrukturen som er valgt ved å organisere seg som et aksjeselskap. Et slikt råd kan forankres i selskapets vedtekter, og dermed få en formell rolle, men av en helt annen art enn styrets. Styret kan da oppnevne et slikt råd.

Som det fremgår ovenfor, vil eksterne medlemmer som utgjør flertallet av styremedlemmer kunne treffe beslutninger i alle saker i selskapet. Dette vil gjelde uavhengig av hva sakene gjelder og uavhengig av hva eiernes egne representanter måtte mene om saken. Vi oppfatter at utredningen åpner for slikt flertall, men det er vanskelig å se hvilke begrunnelse som er anført for denne ordningen. For skolene vil det være et uakseptabelt inngrep i deres eierstyring og eiendomsrett.

Det fremgår også ovenfor, at den som leder styret alene vil kunne ha avgjørende betydning for hvilke beslutninger styret treffer. Også det er dermed et inngrep i eiernes rett til å styre selskapet som ikke er akseptabelt. I utredningen er det heller ikke gitt noen beskrivelse av styreleders myndighet og funksjon, og dermed heller ikke noen begrunnelse for hvorfor vedkommende bør være ekstern. Styreleder har den ledende rollen i selve styrearbeidet. I det daglige – mellom styremøtene – er styreleder den sentrale kontakten både mellom styret og daglig leder, og mellom styret og eierne. Et styre har som nevnt oppgaver knyttet til både forvaltning og tilsyn/kontroll i selskapet, som begge er lovpålagt i likhet med flere andre oppgaver. I tillegg kommer selvfølgelig de mer forretningsmessige sidene ved selskapet. I relativt små selskaper som det er snakk om her, vil eierne oftest være ganske sterkt involvert i selskapet, selv om det er styret som treffer selve beslutningene. Er styreleder ikke på noen måte knyttet til eieren eller eierne, tror vi at det vanskeliggjør og byråkratiserer både selskapsledelsen og eierstyringen langt mer enn det som er nødvendig, ut i fra begrunnelsen om å ha ekstern styreleder. Vi mener at ekstern styrerepresentasjon som er i mindretall, eller en slik rådsordning vi har skissert ovenfor – i tilstrekkelig grad ivaretar de hensynene som er angitt i utredningen.

I Ot. prp. nr. 42 (1976-77) ble det for øvrig foreslått regler om demokratisering av forretnings­bankene, der folkevalgte offentlige organer ble gitt rett til å velge et flertall av medlemmene i representantskapet. Det ble lagt til grunn at dette i realiteten innebar ekspropriasjon, altså inngrep i eiendomsretten, etter Grunnloven § 105. Staten måtte tilby seg å kjøpe aksjene i bankene. Reguleringer som generelt fratar eller sterkt innskrenker eieres rådighet over eiendeler, må vurderes i lys av Grunnloven § 105. Ønsker departementet å foreslå å gripe inn i hvordan aksjeeiere gjennom generalforsamlingen kan velge styremedlemmer, eller styreleder i, private fagskoler må forholdet til denne grunnlovsbestemmelsen først avklares.

Vi takker for å bli hørt, og ser fram til departementets videre arbeid med å utarbeide en stortingsmelding om fagskoleutdanningen.

 

 

Håkon Haugli
Sign.

Adm. dir.
Abelia

Knut Erik Beyer-Arnesen
Sign.

Styreleder Forum for Fagskoler
Abelia

 

 

Vedlegg – notat fra Bolognaekspert Sylvie Bonichon

 

HIGHER EDUCATION - SHORT CYCLES – Level 5 EQF and HE EQF

‘Short Cycles’ programmes have been on the Bologna Process agenda for more than 10 years now. They are accessible after completing secondary education and are typically 2-year profession-oriented programmes composed of theory and practice (in school laboratories and in companies) and aimed at providing students with knowledge, skills and competences required at higher technicians positions on the labour market.

Such programmes have been provided in a number of countries in Europe and other parts of the world already for decades and have progressively been implemented in a number of others not only because they are relevant for the world of work and they fit well in a fast moving landscape (they are ‘short’ so more flexible and easy to adapt to needs) but also because they may respond to lifelong learning, recognition of prior learning and social dimension preoccupations.

In the European Higher Education Area, these Short Cycles have also been seen as a pathway for a number of students to get access to further studies, this is the reason why, after Ministers’ Bologna meeting in Berlin and Berlin communiqué (2003), the Joint Quality Initiative Group submitted the so called ‘Dublin descriptors’ describing the levels of the three cycles (namely Bachelor/ Master/ Doctorate) of the Bologna process and including the ‘Short Cycle within the first cycle’. The Dublin descriptors were adopted at the following Bologna meeting that was held in Bergen in 2005. They have also been used for the building of the EQF for Higher Education.

Taking the implemented credit system for HE into account, known as ECTS, in which an academic year is valued 60 ECTS and credits can be accumulated, together with the Dublin descriptors, each level on HE EQF can be summarised in the following way:

  • L5, SCHE, 2 study-years, 120 ECTS
  • L6, BA, 3 to 4 study-years, 60 to 120 ECTS => 180 to 240 accumulated ECTS
  • L7, Master, 1 to 2 study-years, 60 to 120 ECTS => 300 ECTS ( typically a master programme lasts 1 academic year if the BA one is 4 years, and it lasts 2 years if the BA one is 3 years)
  • L8, Doctorate

Bologna or HE EQF and LLL EQF have been made in phase for these levels.

In respect of the subsidiarity principle and of what fits the best to national contexts within EHEA, it remains up to the countries to decide themselves on the duration of their study programmes and the number of credits allocated in compliance with the ECTS. It also remains up to the countries to decide whether or not they will integrate Short Cycles (if already existing) in their HE sector or if they will implement such L5 programmes in HE.

Yet, in the latest Bologna communiqués, mention is made of the fact that if existing or being implemented, Short Cycle or ‘intermediate’ programmes should be positioned on HE EQF L5.

Reserved to Universities at the time when the Bologna process was signed (1999), the term ‘Higher Education’ now covers a wide range of educational providers, and this has been made possible thanks to the many transparency tools implemented by the Bologna process which have enabled to reach a better readability and understanding between systems, even within countries at national levels, and helped to build trust. Among the tools we can cite ECTS/the use of Learning Outcomes/Diploma supplement/EQF/ESG for QA/….

As a consequence, nowadays, the Bologna European Higher Education Area includes a variety of educational providers apart from universities and more specifically when it comes to professional higher education, even if universities have also widen and diversified their educational offer trying to better cope with the issue of students’ employability.

Short Cycles or ‘Level 5’, that are at a linking position in the frameworks, are examples of this diversification. As a matter of fact, depending on the country and its national educational structure, Short Cycles Higher Education may be provided in university institutes of technology, HE departments in upper secondary schools (in France, they are provided in both ), university colleges, vocational and technical colleges, “specialized” schools etc. When L5 Short Cycles are inscribed in HE in Bologna signatory countries, the corresponding curricula should respect the European Credit Transfer System, with the use of Learning Outcomes and ECTS Credit points. Besides as L5 Short Cycles are eligible for the Erasmus + programmes in the countries of the European Union, educational providers in these countries can apply for and be entitled with the Erasmus + Charter for Higher Education, and so give L5 Short Cycles students and staff opportunities for mobilities (study periods/ traineeships/ …) and partnerships in Europe and with partner countries to the EU-funded programme.HE Short Cycles, in the Bologna Process, are positioned, as already mentioned, within the “first cycle” which also means that graduated students are entitled to further their studies towards a (professional) bachelor degree and get (direct) admission to a third year (if relevant of course with the field of studies they have been graduated for). This is also made possible thanks to the accumulation of credits in the ECTS system.

Examples of Bologna countries that have included L5 Short Cycles (allocated 120 ECTS) in their HE system: France, UK, Ireland, Denmark, the Netherlands, Switzerland, Turkey, Spain, Portugal, Malta, Cyprus, Greece, Luxembourg...

 

Sylvie BONICHON

Bologna expert (French Team 2009-2013)