Høringssvar fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

NKVTS Høringssvar

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) utvikler og sprer kunnskap og kompetanse om vold og traumatisk stress. Vi uttaler oss basert på vår forskning og kjennskap til barn og voksne rammet av traumatiserende hendelser og deres behov for helsetjenester og oppfølging, samt vår kontakt med relevante helseaktører på kommune- og spesialisthelsetjenestenivå.

NKVTS stiller seg positive til et fokus på å bedre tjenestene og samarbeid mellom tjenestene for disse sårbare gruppene. Konkrete planer for samarbeid kan være nyttig og bidra til å løse noen aspekter ved samarbeidsutfordringene, men vi vil understreke at det er viktig at det finnes ressurser for å gjennomføre planene.

Erfaringer fra våre prosjekter i kommuner og spesialisthelsetjeneste gjør det tydelig at samarbeid mellom de forskjellige instansene som jobber med traumeutsatte fortsatt glipper for ofte når det gjelder ansvarsfordeling og oppfølging. Dette bekreftes også fra flere andre kilder, mest nylig Barneombudets rapport «Jeg skulle hatt BUP i en koffert» (lansert 13.10.20).

Vi erfarer at utfordringene handler om flere ting som kan deles opp i to hovedkategorier:

1) Struktur i samarbeidet: I vårt arbeid har vi erfart at det finnes mye usikkerhet rundt både egne og samarbeidspartneres roller, hvem som har ansvar i forskjellige deler av en pasients forløp. For eksempel når et barn har fått pasientrettigheter i BUP og er på venteliste – hvem følger opp, og hvordan, mens barnet er på venteliste? Vi hører også om en usikkerhet rundt det å «tråkke i hverandres bed» og misforståelser. For utfordringer med felles forståelse av roller og samhandling vil en konkret plan om hvordan man skal planlegge og utvikle tjenestene sammen kunne være et godt verktøy.

2) Ressursknapphet: Vår erfaring er ikke at det er manglende vilje til samarbeid i helsetjenestene, men ofte opplevd manglende muligheter for å få det til. Det kan være at tydeligere roller og ansvarsområder kan være ressursbesparende. Det er likevel viktig at alt som betyr mer arbeid for allerede pressede tjenester følges opp med midler til gjennomføringen.

Et krav om plan for felles planlegging og utvikling av tjenester kan dermed være nyttig, men vil komme til kort hvis ressursene for å lage gode implementeringsplaner og å gjennomføre dem ikke er til stede.

Et annet viktig poeng er at det i høringsbrevet påpekes at det viktige samarbeidet mellom kommune- og spesialisthelsetjenester ofte kan bli redusert til en fordeling av ansvarsområder eller oppgaver. Det er viktig at ansvarsfordeling ikke blir en implisitt ansvarsfraskrivelse, og at partene får et reelt samarbeid. Vi ønsker å problematisere at det i høringsbrevet henvises til at det i samarbeidsmøter gjøres mer fordeling enn samarbeid, uten at årsakene til dette utforskes. Det er problematisk at det skisseres et løsningsforslag (i form av krav om konkretisering av planer) uten å undersøke hva som er grunnlaget for samarbeidsproblemene. Dersom f. eks. ressursmangel er en viktig årsak til at samarbeidsmøter ender opp som arbeidsfordelingsmøter, vil ikke et krav om planlegging løse de egentlige problemene som gjør at partene ikke greier å samarbeide på ønsket måte.

Hvis samarbeid anses som sentralt for å tilby gode tjenester, bør man se utover planleggingsverktøy, og samtidig se på ressurssituasjon, tidsbruk og prioritering av midler. En løsning som skal sikre godt samarbeid må ta utgangspunkt i den reelle situasjonen og inkludere tiltak som imøtekommer de faktiske tilgrunnleggende problemene.

Til slutt ønsker vi å rette fokus på viktigheten av å utvikle en implementeringsplan dersom endringer skal innføres. Implementeringsforskning har gitt oss god kunnskap om at nye tiltak krever en tydelig implementeringsstrategi for å lykkes.