Høringssvar fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

Dato: 13.11.2020

Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven – innføring av krav om kommuner og helseforetak skal avtale hvordan de sammen skal planlegge og utvikle tjenester

FFO viser til overnevnte høringsforslag og vil med dette gi noen innspill til forslagene.

Innføring av helsefelleskap

Det er en kjensgjerning at det er behov for å bedre samarbeidet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Tjenestene er for fragmenterte og det glipper ofte i overgangene.
Samhandlingreformen har/hadde også som mål å bedre sammenhengen i pasientforløpene, og en bedre samordning av tjenestene mellom de to nivåene. Dessverre har ikke samhandlingreformen blitt et godt nok virkemiddel for nå målene om bedre samordnet helsetjeneste.. Årsakene er antakelig sammensatt, men vi mener at delavtalene som ble inngått mellom helseforetak og kommer, har blitt oppfattet som for uforpliktende og lite konkrete. Mange kommuner har uttrykt at helseforetakene har vært den dominerende part i utvikling av avtalene, noe som dessverre ikke har styrket samhandling. Spesielt har det vært utfordringer med utskriving av ferdigbehandlede pasienter. Ikke sjelden skrives pasienter som krever avansert behandling ut på kort varsel uten at kommunen har fått tid til å planlegge. Dette betyr at avtalen på dette området ikke er god og forpliktende nok.

I høringsnotatet står det blant annet på side 9 viser dette.

«Det er departementets oppfatning av kommuner og helseforetak i varierende grad involverer hverandre i planer og beslutninger innenfor sine respektive ansvarsområder, og at det i liten grad foregår planlegging i felleskap.»

Dette viser at det trengs nye virkemidler for å oppnå godt samarbeid mellom kommuner og helseforetak.

Departementet foreslår at det skal etableres helsefelleskap mellom kommuner og helseforetak. Hellesefelleskap skal reguleres gjennom avtaler og faste strukturer, noe som vil kunne gjøre det lettere å etablere et godt samarbeid. Etablering av en styringslinje på ulike nivåer er tenkt skal styrke beslutningsprosessene.

Det skal etableres tre ulike nivåer som medfører en arbeidsdeling i hellesefelleskapene, Partnerskapsmøtet hvor politisk og administrativ ledelse i kommuner og helseforetak deltar. Disse skal møtes en gang i året for å forankre overordnet retning for helsefellesskapene. Det strategiske samarbeidsutvalg hvor faglig ledelse i kommuner og helseforetak skal utvikle strategier og handlingsplaner og håndtere løpende beslutninger. Det faglige samarbeidsutvalg som er fagfolk i helseforetak og kommuner som skal utvikle konkrete prosedyrer og tjenestemodeller basert på føringer strategisk samarbeidsutvalg. Det foreslås også at fastleger og brukere skal være representert på alle de tre nivåene, noe FFO mener er klokt og nødvendig. Fastlegene er navet i helsetjenesten og er en viktig brikke for å lykkes med å utvikle samarbeidet. Det er fire pasientgrupper helsefelleskapene særlig skal utvikle tjenester for» barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, sårbare eldre og personer med flere kroniske sykdommer. Dette er grupper som høy grad har behov fra tjenester begge behandlingsnivåer.

FFO vil gi honnør til departementet for å foreslå at brukerne skal være representert på alle nivå i likhet med fastlegene. Vi mener at brukerne har kunnskap som er viktig for å utvikle gode sammenhengende helsetjenester.

Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår innføre krav om at samarbeidsavtalene skal inneholde konkret beskrivelse av hvordan kommuner og helseforetak sammen skal planlegge og utvikle tjenester. Forslaget innebærer ikke krav om én felles plan, men hvordan et samarbeid om å utvikle og planlegge tjenestene skal være. Lovforslaget skal sørge for at helseforetak og kommuner skal avtale helt konkret hvordan gjennomføre felles planlegging av tjenester til pasienter med behov fra begge tjenestenivåer.

FFO er enig i at felles planlegging er viktig og riktig for å sikre mer sammenhengende tjenester til pasienter som har behov for tjenester både fra spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Intensjonen er den aller beste for å sikre bedre tjenester til de mest sårbare pasientene, og mange tiltak er prøvd for å få til bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, uten at dette har fungert særlig bra. Utfordringene kan være ulik organisering og kultur, det samme er målbildene der spesialisthelsetjenesten er mest opptatt av det spesifikke, mens kommunehelsetjenesten må forholde seg til helheten rundt pasienten.

FFO mener at de som skal inngå som aktører i et helsefellskap først og fremst må ha pasientenes behov som utgangspunkt for utvikling av tjenestene. Det er lett å miste pasientens behov av syne i slike omstillingsprosesser. Vi mener det var en av feilene med samhandlingreformen, der virkemidlene betaling for utskrivningsklare pasienter, kommunal medfinansiering fikk større oppmerksomhet enn pasientens egentlige behov.

FFO mener allikevel at både lovfesting av samarbeidsavtalene, samt krav til å utvikle planer i fellesskap og en struktur for arbeidsdeling og beslutninger, vil kunne ha mulighet til å lykkes i å skape gode gjennomgående koordinerte helsetjenester for brukerne.

Med vennlig hilsen

FUNKSJONSHEMMEDES FELLESORGANISASJON