Høringssvar fra Thorleif Berthelsen

BEVAR VELFERDSSTATEN. NEI TIL TRYGDEKUTT!

Dato: 02.10.2016

Svartype: Med merknad

For det førstet er det tidlig å endre en ordning grunnleggende etter bare seks år. Reformiveren i NAV, som ligner offentlig sektor ellers, skjer lite gjennomtekt og medfører et unødig press på ansatte og gir utrygghet for trygdemottakerne. Regjeringen ønsker tettere oppfølging fra NAVs saksbehandlere, men disse har allerede mer enn nok å gjøre og kan neppe klare mer uten radikalt flere ansatte. Dessuten hjelper det lite med mer oppfølging dersom det ikke finnes jobber. Jobbveksten i Norge har stoppet opp. I følge Eurostat falt sysselsettingen med 0.5% fra 2014 til 2015. (Klassekampen 27/9).

Antall arbeidsløse stiger, og arbeidsmarkedet er ikke så inkluderende som vi liker å tro. Regjeringen har riktignok gjennomført generell tilgang til midlertidig ansatte, men AAP-mottakere har krav på faste jobber som alle andre. Og for mottakere med såkalte hull i CV`en, kommer som regel bakerst i køen når arbeidsgivere ansetter.

For mennesker med stønadsbehov er det mye å sette seg inn i, om ikke reglene stadig skal endres. Det gir en usikkerhet i hverdagen og framtidsplanleggingen, hvis man ikke har faste rammer å forholde seg til. Å redusere antall år med 25% er et slikt usikkerhetsmomment; Hva skjer hvis jeg ikke er frisk nok til å jobbe når tiden er ute? Må jeg ta til takke med sosialhjelp eller måtte slåss for uføretrygd mot min vilje? Unge på AAP som ikke er i stand til å jobbe fast eller ha høy nok stillingsprosent for å klare seg økonomisk, vil møte et dilemma; måtte gå drastisk ned i inntekt eller godta å være ufør tidligere enn beregnet. Arbeid for sosialhjelp er dessuten innført i flere kommuner, hvor mottaker ofte må ta til takke med stigmatiserende oppgaver som ingen andre søker seg til. Dessverre innfører regjeringen spåkalt arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år. Dette tror ikke jeg vil få folk ut i utdanning, "ordentlig" jobb eller kvalifisere for faglært, fast jobb.

I følge leder i arbeids- og sosialkomiteen, Arve Kambe, ønsker ikke regjeringen at AAP skal stimulere til økt bruk av uføretrygd. Dette uttaler han i Klassekampen 21.september. Men en reduksjon fra fire til tre år, vil kanskje gi motsatt virkning.

Jeg har selv AAP på grunn av langtids sykemelding og kronisk kreftsykdom. Jeg klarer å jobbe i perioder og har i tillegg en aktivitetsplan som gir et incitament å følge. Dette er en god ordning, men jeg er usikker på hva velferds-Norge har å tilby meg på sikt.

For mange med blant annet kronisk eller tilbakekommet kreft uten å ha tjent opp nye sykemeldingsrettigheter, gir det en kraftig økonomisk nedtur. Å kun få 66% av opprinnelig inntekt merkes hvis man har boliglån og/eller familie.

Det er faktisk et problem at sykemeldingsperioden for mange er for kort, og at AAP gir for lite uttelling inntektsmessig.

Det er ikke mottaker som har skyld i at arbeidsgivere ikke legger godt nok til rette for langstidssyke spesielt og sykemeldte generelt. Det er overraskende at arbeidsmiljøloven ikke er behandlet i høringsnotatet. AAP er en del av et større samfunnet og folk som trenger stønad er ikke i stand til å gjøre mer enn det samfunnet og politikerne tilbyr. Mantraet om «at folk må stå opp om morgenen» må vurderes opp mot hva man har å stå opp til. De aller fleste ønsker å ha noe meningsfylt å gjøre. Likevel er det ikke alle som klarer å følge et A4-liv. Arbeidskapasiteten kan variere fra dag til dag og uke til uke. Noen takler ikke det arbeidslivet de blir tilbudt eller som finnes der ute. Da hjelper det ikke med pisk, eller mer arbeidslinje, selv om man ikke har en diagnose som vesentlig årsak.

Man må kanskje bare følge sitt tempo, og ting tar tid. Da hjelpe det lite at arbeidsdepartementet vil at AAP-mottakere skal jobbe mer enn de gjør i dag. Virkeligheten er ikke firkantet, og vi mennesker er (heldigvis) forskjellige. Det MÅ regjeringen ta hensyn til!

25% mindre tid på å avklare sitt forhold til arbeidslivet er mye. NAVs egne tall viser at det er mottakere med psykiske lidelser eller lav inntekt fra tidligere arbeid, som sliter mest med å komme seg inn i jobb. (Hvor er satsingen på folk med psykisk sykdom?!)

Jo nærmere man kommer avsluttet AAP, jo mer presset blir man til å godta dårlige arbeidsforhold. Forslaget om tidsreduksjon vil kunne føre til sosial dumping for mottakerne.

Mottakere uten diagnose vil ikke kunne få uføretrygd, som generelt blir stadig vanskeligere å få. Disse menneskene kan ende som de store taperne. Hvorfor kan ikke AAP heller utvides, inntil man på lang sikt kan innføre borgerlønn? Det er bedre å sikre alle trygdemottakere en rimelig inntekt og trygg hverdag, i stedet for å mistro folks arbeidsevne. (Svindel med velferdspenger bør tas kraftigere tak i, men svaret må aldri være å kutte i ytelsene).

Nei til regjeringens AAP-reform – ja til styrket velferdsstat!

Hilsen

Thorleif Berthelsen