Høringssvar fra Bjørn Johansen

Bekymringer over prosess og påvirkning fra aktivister

Dato: 26.09.2016

Svartype: Med merknad

Nå er det på tide å anerkjenne at damping er en særdeles effektiv utvei fra en vane som ellers er svært vanskelig å bryte ut av. Vanen er så sterk at den kan klassifiseres som avhengighet for en stor del av brukerne. Jeg er selv opplevd dette på kroppen og hadde prøvd alt fra nedtrapping, plaster, tyggegummi, reseptbelagte medikamenter til å flere ganger kaste alt i søpla. Ingenting førte til varig røykeslutt. Når jeg begynte å eksperimentere med damp, hadde jeg gitt opp, og så egentlig etter noe som gjorde det litt mer bekvemt å få nikotindosen. Etter mer enn et år med sigarett lignende produkter (cigalikes), som aldri ble like tilfredsstillende som en ekte sigarett, kom jeg tilfeldigvis over noe mer solid utstyr. Da opplevde jeg at dampen smakte bedre og bedre etter hvert som jeg eksperimenterte med stadig mer eksotiske frukt og søtsmaker.

Sigarettforbruket gikk stadig nedover uten at jeg egentlig hadde det som formål. Om lag en måned seinere oppdaget jeg at jeg var fri for sigaretter. Jeg gikk på butikken for å handle, men glømte helt å kjøpe røyk. En måned tidligere ville det vært panikktilstand, men nå tenkte jeg at det ikke var så farlig. Det fikk vente til neste dag. Neste dag tenkte jeg ikke over å gå på butikken i det hele tatt. Og det tok noen dager før det begynte å synke inn at jeg ikke hadde røykt på lenge, og slett ikke følte noe savn eller sug lenger. Skulle det virkelig være så enkelt? Kunne dette vare? Jeg hadde jo tidligere sluttet å røyke i perioder på opptil flere måneder gjennom å bruke alle de metodene som ble anbefalt av ekspertene. Hvorfor var det ingen eksperter som anbefalte damp?

Jeg begynte å lese alt jeg kom over om damping, og fant jo etter hvert ganske mange eksperter som støttet opp om det jeg hadde oppdaget ved en tilfeldighet. Men deres råd druknet i media stormen fra alle skeptikerne og alle aktivistene som pleide å kjempe mot røyking, men nå plutselig begynte å kjempe mot damp og. Etter hvert som jeg fikk igjen luktesans, ble kvitt røykebein, og fikk kondis god nok til å springe opp flere etasjer som jeg knapt nok klarte å gå opp mens jeg fremdeles røykte, leste jeg mer og mer argumenter mot det jeg nå er overbevist om reddet livet mitt. Alle skremselsoppslag i media minnet mye om skremselen vi så for en del år siden da mobiltelefoner var nytt og spennende, og medieoppslag ville ha det til at disse nymotens apparaturer ville koke hjernen din, gjøre deg dum og føre til hjerne kreft innen ganske kort tid.

Nytt og spennende betyr for mange nytt og skremmende. Og det er ofte de som er mest opptatt av å rope ulv og fortelle alle andre hva de selv mener er best for alle, som får spalteplass i aviser, og fjestid på TV. Det er ansett som god norsk holdning å være «føre var», men om dette alltid skal gjennomsyre alle beslutninger som tas, blir det ikke mye utvikling og nyvinning som finner sted. Det må være mulig å anerkjenne at enkelte fantastiske ideer kan dukke opp, og ha et potensiale som ser ut til å være for godt til å være sant, men som likevel fortjener en ærlig sjanse.

Nå er altså Norge kommet til den skilleveg at et valg må tas, og det som legges til grunn er et tobakksdirektiv som ble utstedt på bakgrunn av viten som slett ikke hadde kommet så langt som det er nå. I mellomtiden har det dukket opp mer og mer forskning som entydig peker i retning av at det ikke er noen grunn til større bekymring. Dette er profesjonelt oppsummert i rapporten fra Public health England, som kom ut for over et år siden, og rapporten fra Royal College of Physicians som kom ut for noen måneder siden.

I motsetning til de politiske føringer som ligger til grunn for TPD, så er disse to banebrytende rapportene utgitt av høyt respekterte forskere, leger, og uhildete eksperter på folkehelse. Disse fagfolkene har innsett det potensialet dampen har for å utkonkurrere tobakksrøyk og virkeliggjøre drømmen om et røykfritt samfunn. Og det helt uten bruk av tvang, forbud, og andre halsbrekkende fornektelsesmanøvrer.

Nå er det ofte slik at når man lenge nok har forsvart en strategi man har tro på, investert år og prestisje i en spesifikk angrepsvinkel, så er det svært vanskelig å se at noe annet faktisk kan være mye mer effektivt. For å si det litt brutalt, man taper ansikt om noen andre kommer opp med en mer effektiv idé. Det er særlig ille om denne ideen oppstod utenfor ens egen profesjon, for da taper hele profesjonen prestisje. I dette tilfellet er det mye mer enn anseelse og prestisje som står på spill. Vi snakker faktisk om liv og helse. Det ville vært veldig klokt om norske helsemyndigheter kunne innta samme innstilling som sine kolleger i England, og faktisk omfavne dampen som det beste verktøyet for røykeslutt siden snus.

Stadig flere advarsler i «føre var» kategorien lurer folk til å tru at de like gjerne kan fortsette å røyke. Til og med de mest hardnakkede dampemotstandere (Les: Stanton Glantz) innrømmer villig vekk at damping faktisk er mindre skadelig enn å røyke sigaretter, men de inntar en «quit or die» holdning som er helt urimelig. Det er korrekt at vi ikke vet absolutt alt om alle potensielle langtidsvirkninger av damping. Men vi vet mye om positive korttidsvirkninger. Og vi vet mye mer om de forferdelige langtidsvirkningene av tobakk og tobakkssigaretter.

Hvor mange flere må dø av grusomme sykdommer mens vi venter på å avdekke om det kanskje er noen langtidsvirkninger av damping som først manifesteres etter 30 år med daglig bruk? Skadereduksjonspotensialet burde være tilstrekkelig avdekket nå. Skadereduksjon er jo et sentralt prinsipp i medisin, hvor nær sagt alle medisiner har en rekke bivirkninger som kan være ganske ille, men ikke på langt nær så ille som den sykdom de er formulert til å bekjempe.

Et annet argument som ofte misbrukes er beskyttelse av barn og ungdom. Vi er alle enige i at hverken damp, snus, eller sigaretter bør brukes av barn og unge. Men realistisk sett går tenåringer gjennom en periode hvor de vil eksperimentere med ting de synes er spennende. Erfaringer fra USA og England viser at tenåringer nå synes at det er mer spennende å prøve damp enn å prøve sigaretter. Det er ingen grunn til å være bekymret over det. De fleste ønsker å blåse ut litt damp eller røyk fordi det er kult og spennende. Med damp har de muligheten til å gjøre det uten nikotin, og det er faktisk det de fleste tenåringer velger. Med sigaretter har de ikke den muligheten.

De siste tallene viser at når man ser på vanedannelse, så er det de som velger sigaretter som i større grad blir vane brukere. De som velger damp gjør det ikke daglig. De fleste gjør det faktisk færre enn 5 ganger i måneden. Så godt som ingen bruker damp som en inngangsport til tobakksbruk. Dampen virker mer som vaksinasjon mot sigarettrøyking.

På mange andre områder er det viden akseptert og varmt anbefalt å bruke preventive virkemidler for å beskytte mot potensiell risiko. Damp er til røyking som vaksinasjoner er til smittsomme sykdommer, eller kondomer er til tilfeldig sex. Det finnes de som fornekter vaksinasjoner, og andre som mener at kondomer oppfordrer til uhemmet sex. Men folk flest er realister og innser at begge deler er effektiv forebyggende medisin. Det er på tide å innse at lett tilgang til damp forebygger langt farligere røyking.

Det jeg vil komme fram til her med den kanskje litt for lange innledningen, er at ethvert tiltak som minsker tilgjengeligheten til damp gjør tobakk og sigaretter forholdsvis mer attraktiv og fristende for eksperimentering. Om damp blir dyrt og vanskelig å få tak i - noe den vil bli under de foreslåtte forskriftene - så blir effekten tilsvarende som å avkreve store avgifter for vaksinasjon og kondomer. Folkehelsen får lide. Og lidelsen på individuelt nivå kan bli grusom – det er ettertrykkelig bevist.

Byråkratiets kvern maler langsomt. TPD er konstruert på 5 år gammel viten, og med hensyn til de produktene som fantes på markedet da. Det hele begynte med et WHO dokument som refererte til «utilstrekkelig bevis». I dag vet vi så mye mer, og har mye mer avanserte produkter av mye bedre kvalitet. I tillegg har seriøse produsenter av væske innført strenge rutiner både i forhold til produktkvalitet, renhet, dokumentasjon og testing. Vi er mye smartere nå, og kan gjøre mer velinformerte valg.

De som står bak de ekstreme tiltakene mot damp er en gruppe aktivister som har gjort karriere gjennom å føre «krig» mot en hel rekke ting de ikke synes noe om, og heller ikke synes at andre skal nyte. Den mest profilerte av disse aktivistene er Stanton Glantz fra California. En av de 5 bøkene han har utgitt heter faktisk «Tobacco war». Når krig erklæres, er sannheten det første offeret. Professor Glantz er en mester i å manipulere sannhet, misbruke forskning, ytre halvsannheter og direkte løgner så lenge det gagner hans krig. Propaganda er hans fremste verktøy, og dessverre har han klart å få svært mange innflytelsesrike personer i folkehelse over på sin side hvor målet helliger middelet.

Det begynner med det helt grunnleggende, hans egen bakgrunn. Han er professor i medisin, og titulerer seg PhD. Det er riktignok korrekt at han har en doktorgrad, men den doktorgraden har han ikke i medisin, den er i mekanikk. Selv om hans doktoravhandling konsentrerte seg om matematisk og mekanisk beskrivelse av hjertemuskelen, så har han aldri vært noen lege. Men han fokuserte likevel sin karriere på bekjempelse av tobakk.

I begynnelsen, midt på -70 tallet, var dette en nobel ting. Tobakksindustrien var notoriske løgnere og fornektere av forskningsresultater som viste at deres produkter førte til fordervelse og død – noe som hadde blitt uttrykkelig bevist gang på gang siden tidlig -60 tall. Stanton Glantz brukte sin kløkt i å bekjempe denne holdningen på en svært effektiv måte, og tilegnet seg på det viset mange beundrere og støttespillere. Men etter hvert som han fikk blod på tann kom han opp med hypoteser som bare «måtte være sanne» og gikk da ut for å skreddersy forskning med det formål å bevise hypotesene. Nå er ikke akkurat det så uvanlig. Det er mye forskning som finner sted med det formål å bevise en hypotese. Men når spørsmålsstilling og kildedata bevisst manipuleres med formål å kun finne det ønskede resultat, blir det bare svindel og løgn.

Når han ikke fikk til å bevise det han ville gjennom anerkjent bruk av statistikk, så endret han spillereglene gjennom å fordreie, fornekte og plukke ut småbiter her og der som kunne beskrives som støtte for hans ideologisk baserte hypoteser. Han var en mester i å presentere dette på en troverdig og overbevisende måte slik at svært få stilte spørsmål om tallene bak overskriftene. Han var og en mester i å styre opinionen gjennom lobbyvirksomhet overfor politikere, og strategisk kommunikasjon overfor befolkningen. Folkehelse «eksperter» over hele verden beundret ham, og tok det meste av det han sa for god fisk. Vi har også sett av debatten i Norge at han nyter betydelig anseelse i anti-tobakk kretser her.

Han største seier over tobakksindustrien kom i 1998 i form av «Tobacco Master Settlement Agreement» (MSA). Stanton Glantz var sentral i avsløringene som førte frem til denne rekordstore erstatningssummen på omlag 200 milliarder dollar. For å overføre dette tallet til Norske forhold tilsvarer det omlag 8 ganger statens petroleumsinntekter i år – eller det dobbelte av det totale norske statsbudsjettet i 1998. Mesteparten av disse pengene tilfaller de ulike delstatene som valgte å bli med i dette oppgjøret, men Stanton Glantz og hans kolleger fikk råderett over ganske så mange millioner til forskning. De gikk dermed ut og spredte dette med rund hånd til diverse forskningsprosjekter som de mente kunne bygge videre opp under deres ulike hypoteser, særlig de forbundet med passiv røyking.

Hypotesen om at passiv røyking førte til alvorlige sykdommer var noe mr Glantz hadde forsøkt å bevise i lengre tid uten videre suksess. Et eksempel på hvordan han og hans meningsfeller manipulerte forskermiljøer er et prosjekt som ble finansiert gjennom American Cancer Society med penger fra sigarett avgifter i California. De hadde engasjert de høyt respekterte forskerne Dr. James Enstrom og Dr.Geoffrey Kabat til å analysere sykdoms data for en 39-års periode for 35.561 ikke-røykende kvinner som var gift med røykende menn. De var sikre på at dette ville bevise hypotesen om at passiv røyking var svært skadelig, og førte til både kreft og andre alvorlige lidelser.

Forskerne var nesten ferdig med studien sin i 1997, da det var mer enn tydelig at hypotesen faktisk ville bli motbevist istedenfor bevist. Dette ville ikke aktivistene ha noe av, og finansieringen ble umiddelbart trukket tilbake. Forskerne Enstrom og Kabat ble tvunget til å finne alternativ finansiering for å ferdigstille rapporten, men ryktet hadde da blitt spredd ut til alle andre som var på Glantz sin side i anti-tobakks «krigen» og alle nektet å ha noe med dette å gjøre. De eneste som kunne tenke seg å hjelpe, var selvfølgelig tobakksindustrien, og Enstrom & Kabat endte opp med å aksepterte et stipend fra et forskningssenter finansiert av tobakksindustrien.

Studien viste med vitenskapelig grundighet at det slett ikke var noen statistisk forbindelse mellom passiv røyking og alvorlige lidelser som kreft eller hjertesykdom. De hittil høyt respekterte forskerne så nå at deres kredibilitet ble revet i fillebiter av blodtørstige anti-tobakks krigere. Rapporten deres var uangripelig på vitenskapelig grunnlag, det eneste Glantz hadde på de var at de siste 10% av kostnadene av studien hadde blitt betalt av tobakksindustrien. Men dette ble brukt til fulle og koblet opp med usaklige angrep på de stakkars forskernes kredibilitet.

Når man ikke har argumenter for å saklig motbevise redelige forskningsresultater, da angriper man personen i stedet. Dette var nøyaktig det lavmål Glantz og hans frender jobbet på. Men på grunn av sin enorme innflytelse over ulike penge sekker for forskning så fikk det en dramatisk effekt. American Cancer Society, og mange andre endret sine regler som følge av disse «illojale» forskerne som var frekke nok til ikke å vise politisk aksepterbare resultater, og diskvalifiserte de for enhver form for økonomisk støtte i all fremtid. Men for ikke å gjøre forskjell på folk, avskar de alle andre uavhengige forskere som hadde mottatt penger fra tobakksindustrien eller fra en organisasjon støttet av tobakksindustrien i løpet av de siste 50 år.

Medisinske journaler ble med på dette spillet og nektet å publisere noe som kom fra disse tidligere respekterte forskerne. Det eneste hederlige unntaket av de store journalene var BMJ – British Medical Journal. Slik, mine damer og herrer, undertrykker man fakta, konstruktiv informasjon, og forhindrer en velbalansert dialog omkring et politisk kontroversielt tema. Om de med makt og innflytelse har bestemt seg for en ting, skal ikke noen frekke forskere komme her med fakta som motbeviser noe «som sier seg sjøl»

Dette spillet som jeg ga en liten smakebit av her er beskrevet i en helt utmerket bok med tittelen «Velvet glove, Iron fist – A History of Anti-Smoking» av forfatter og blogger Christopher Snowdon. Jeg anbefaler denne lettleste, men grundig dokumenterte boka på det varmeste til alle som er interessert i temaet folkehelse generelt, og anti-tobakk spesielt. Det er en saklig bok med mange veldokumenterte avsløringer som gir solid innsikt i hvordan ting egentlig fungerer på dette området. Den sterke innflytelsen fra farmasøytisk industri er også godt beskrevet her. For de som virkelig er interessert i å komme under huden på, og forstå tobakksindustriens hensynsløse fremferd over de siste 100+ år, i kombinasjon med folkehelsens lange kamp, vil jeg anbefale boka «Ashes to Ashes» av Richard Kluger. Den er ikke like lett å komme gjennom, men det kan man heller ikke forvente av en Pulitzer pris vinner.

På den politiske arena i USA, så er man nå midt inne i en periode med svære utbetalinger som følge av MSA. Utbelingsperioden av disse ufattelige summene går over 25 år fra 2000 til 2025. Det estimerte beløpet er som sagt omlag 200 milliarder dollar, men det beløpet som faktisk tilfaller hver stat er avhengig av salgstallene for sigaretter. Til tross for de store totalsummene er det ikke snakk om beløp som er uoverkommelige for tobakkselskapene. De betaler simpelthen en kommisjon på nøyaktig $0.0188482 per solgte sigarett. Det utgjør ca 3kr for en pakke sigaretter. Dette kompenserer de selvfølgelig for gjennom økte priser. I tillegg til denne kommisjonen, kommer selvsagt vanlige sigarett avgifter som varierer meget fra stat til stat. Alt i alt er det solide inntekter det er snakk om. Norge er jo heller ikke særlig beskjeden på dette området.

Det som kompliserer bildet er at flere store stater har tatt disse inntektene på forskudd gjennom å utstede tobakksobligasjoner. Noen stater var til og med kortsynte nok til å garantere avkastning på obligasjonene. Investorers risiko for fallende inntekter ble sikret opp mot andre skatteinntekter. Politikerne var sikre på at salgstallene kom til å stige, eller i det minste holde seg konstant. I hvert fall var de sikre på at de ville ha så mye penger som mulig, så snart som mulig. Om de så risikoen, så var det noe som lett kunne skyves over på fremtidige generasjoner politikere.

Så dukket dampen opp og forkludret hele økonomien i dette puslespillet. Nå som damp stadig øker i popularitet, er det en trussel for inntektene, og mange politikere ser nå at finansieringen av deres mange aktiviteter er i fare. Dette er viktig i forståelsen av hvorfor nettopp USA nå forsøker å stanse alt som har med damp å gjøre gjennom ublu regulering og skyhøye avgifter for produktregistering, mens de later som om at de bare tenker på det som er best for alle. Ganske så uamerikansk.

Så her er bildet. På den ene siden har vi militante anti-tobakks «krigere» som definerer alle røykere som fienden, og slett ikke vil ha noe av at fienden skal finne en enkel utveg. Her er det «Quit or die» som gjelder. De vil ha seg frabedt at røykere går hen og simpelthen finner en løsning som aktivistene ikke har presset på de. Hvem skal de da herse med om fienden bare forsvinner av seg sjøl. Om du slutter helt med røyk og alt som minner om røyk så har de vunnet en liten seier. Om du finner en annen utveg er du fremdeles fiende, og fienden skal lide til siste slutt.

På samme side har vi grådige politikere som ikke bryr seg en døyt om den folkehelsen de snakker så varmt om i politiske taler. Opp imot inntektskildene, er ikke menneskeliv så mye verd, i hvert fall ikke om det er snakk om en 10-15 år av en røykers liv.

På samme side har vi og den mektige tobakksindustrien som med sine dype lommer deler ut gilde gaver til alle med innflytelse som er interessert i å risikere å bli assosiert med en industri med et frynsete rykte.

Også på samme side har vi den mektige helseindustrien som gang på gang har bevist at de er omtrent like ille som tobakksindustrien. De tjener ikke penger på friske folk. De tjener penger på syke folk. Jo flere syke folk, jo mere penger tjener de. Og de er særdeles generøse med innflytelsesrike politikere. I motsetning til tobakkspenger, er det få politikere som har noen særlige kvaler med å motta gilde gaver fra pharma.

Og så skal vi heller ikke glemme at alskens medisiner for røykeslutt er en lukrativ del av deres omsetning. Dette er et område hvor legemiddelindustrien virkelig føler dampingens popularitet ete seg inn på det markedet de så på som sitt.

På den andre siden har vi damp industrien. Den består stort sett av mindre bedrifter. I dette hjørnet finner vi foruten dampere, også røykere som ønsker å slutte med røyk.

Det er altså små bedrifter, røykere, og eks-røykere opp mot mektige krefter som er mer eller mindre korrupte. Om det er noen som mener at legemiddelindustrien og styresmakter ikke er korrupte, så vil jeg anbefale å google «FDA RICO»

Faktisk vil jeg anbefale alle og enhver som ikke vet hva dette er om å lese litt om det for å forstå hvilke motbydelige mennesker som sitter og trekker i trådene her.

WHO

Sentralt i skjæringspunktet mellom forskning og politikk finner vi på FN organisasjonen WHO (World Health Organization), som nordmenn flest nok synes ganske godt om. Det kan tenkes at dette avsnittet kommer til å justere det inntrykket noe. WHO, og tilknyttede «helseeksperter» har i nyere tid utviklet en vane for krisemaksimering og overdrivelse. Midt på -90 tallet var den store skrekken kugalskap, og aller mest den menneskelige varianten vCJD. Denne grusomme sykdommen var forutsett å drepe 2 millioner mennesker kun i Storbritannia. 10 år seinere gjorde de opp regnskapet og fant kun 200 personer i hele verden som hadde strøket med av vCJD.

I 2003 var den store skrekken SARS. Det ble spådd en epidemi som ville ta livet av millioner av mennesker. Kun 4 måneder seinere ble epidemien avblåst med totalt 774 liv tapt.

Etter det fulgte fugleinfluensa. WHO`s tidligste estimat for denne pandemien var minst 2,4 millioner dødsfall, og muligens helt opp til 7,4 millioner. Dette ble litt seinere oppjustert til minst 5 millioner, og muligens så mange som 150 millioner. Et år seinere ble status gjort opp med totalt 146 dødsfall verden over.

WHO`s rolle i skremsel omkring damp minner nå mer og mer om hvordan de taklet DDT. Og du som leser dette nå. Tenk litt over hva du tror du vet om dette produktet - DDT. Farlig - ikke sant? Kreftfremkallende i n’te grad? Skyldig i å forgifte både folk og fe, luft og vann? Det er den gjengse oppfatningen vi har fått servert gjennom propaganda i år etter år.

Det var aktivister som først overbeviste EPA (de amerikanske miljøvernmyndighetene) at DDT kunne være kreftfremkallende. Denne ideen hadde de fått fra en aktivist med navn Rachel Carson som studerte effekten av DDT på regnbueørret, og kom til den konklusjonen at dette kjemikaliet ville forårsake leverkreft i mennesker. Ikke nok med det, hun mente og at DDT ville være ansvarlig for genetiske mutasjoner i mennesker, samt forårsake utryddelse av villfuglbestander.

En annen velkjent aktivist, Ralph Nader, fant en død fugl innenfor området til Harvard University og antok at det måtte skyldes DDT. Dermed var sirkuset i gang. EPAs egen forskning konkluderte med at DDT var harmløs for mennesker, men den politiske ledelsen valgte likevel å følge det populære «føre var» prinsippet, gjorde det ulovlig i USA, og gikk så i dialog med WHO for å gjøre det ulovlig over hele verden.

Noen år seinere fant Al Gore ut at han også skulle hive seg med på dette og fikk land verden over til virkelig å spisse ørene. Det faktum at WHOs egne forskere i mellomtiden hadde bevist at DDT slett ikke førte til leverkreft eller andre krefttyper ble feid under teppet. Her var det aktivisme på gang, og da teller ikke ubehagelige sannheter som kan bidra til å roe gemyttene.

Gemyttene roet seg heller ikke da det kom for en dag at de stakkars regnbueørretene som startet det hele ikke hadde fått påvist leverkreft likevel, men leversvikt på grunn av en soppinfeksjon som sannsynligvis ikke hadde noe med DDT å gjøre. Det ble heller ikke gitt noe oppmerksomhet til det faktum at både Al Gore, Ralph Nader, EPA og WHO var fullstendig klar over dette flere år før Al Gore heiv seg med og bidro til å hausse opp massene.

Aktivisme er et effektivt verktøy for individer og organisasjoner som søker oppmerksomhet, som ønsker å fremheve seg selv, øke sin egen verdi, og vise verden at de gjør noe stort og viktig. Vi ser klare paralleller til det som skjer nå i forhold til damp.

Prosessen er ganske enkel: 1. Finn noe relativt ukjent med potensiale til å skremme vettet av folk. 2. Beskriv dette som et livstruende problem overfor de mediene som du vet er vennligstilte eller naive nok til å støtte dine påstander, og bidra til at en fjær fremstår som en hel hønseinvasjon. 3. Stå fram som en problemløser, en ekspert, en som vet hva som skal til for å takle problemet. 4. Sol deg i glansen over din egen fortreffelighet. Pass bare på at speilet ikke sprekker.

Tilbake til DDT. Det var jo bra å forby dette suspekte stoffet over hele verden… eller var det egentlig det? DDT er faktisk det som er mest effektivt mot malariamygg. Det er omtrent det eneste som virkelig fungerer.

Takket være omfattende bruk av DDT var malaria så godt som utryddet i Sri Lanka og Bangladesh. I 1970 var antall årlige malariasmittede i India redusert helt ned til 300 000 fra en topp på 10 millioner før DDT ble tatt i bruk. Etter at WHO erklærte DDT farlig i 1972, helt uten vitenskapelig grunnlag, gikk de ut med en «ekspert» anbefaling om å bruke sengenetting i stedet. WHO mente at nettingen ville redusere antall dødsfall som følge av malariasmitte med 50%. Det fungerte slett ikke. Antall smittede steg år etter år, og drepte om lag 2 millioner mennesker pr år.

For perioden 1989 til 1992 var det så mange som 10 millioner mennesker som omkom som følge av at WHO bestemte seg for å være «føre var» med hensyn på en mulig link mellom DDT og kreft. Når så Al Gore kom på banen i 1994 ble det virkelig fart på sakene, og 120 land kom sammen om å ratifisere avtalen som skulle gjøre fullstendig slutt på DDT bruk over hele verden 6 år seinere.

I mellomtiden la aktivistene press på fler og fler land om å avslutte DDT bruk så snart som bare mulig. Sør Afrika ga etter for presset i 1996, med de følger at antall malaria smittede økte med 1 000%. I 2003 ble 400 millioner mennesker smittet av malaria. I 2005 innrømmet omsider Ralph Nader at dette ikke gikk lenger. Han aksepterte endelig flere tiår med overveldende bevis om at DDT ikke forårsaker kreft, og begynte nå å jobbe for reintroduksjon av DDT for å få malariamyggen under kontroll.

Det var ikke før i September 2006 at WHO motvillig gikk med på det. DDT ble stille og rolig reintrodusert i malaria befengte områder av verden uten at dette fikk noe særlig oppmerksomhet i vestlig presse.

I mellomtiden omkom nærmere 50 millioner mennesker helt unødig. De fleste av disse var barn.

Disse 50 millioner liv er noe «velmenende» helseaktivister burde sette seg på minnet. De omkom fordi en forsker ikke klarte å se forskjell på kreftsvulster og soppinfeksjon i fisk. Hun skrev en bok, og fanatiske aktivister sugde til seg dette som sin neste misjon. Noe som skulle bidra til å skaffe de heder og respekt. Kanskje også en slant penger her og der. Jo flere som vil høre på dine råd, speile seg i din anseelse, og dra veksler på din innflytelse, jo mer kan du kreve i talegodtgjørelser og konsulenthonorarer. Men 50 millioner liv da gitt. Lurer på om Ralph Nader og Al Gore har samvittighet nok til å ta dette inn over seg. Hva med den ansvarlige politiske ledelsen i WHO som ignorerte bevisene fra sine egne forskere. Og videre ignorerte de stigende dødstallene år etter år. Sover DE godt om natten?  

Så til det store spørsmålet… hvilken side er norske styresmakter på? Det som er i ferd med å skje med damping er iscenesatt gjennom de uetiske herskemetodene anti-tobakksaktivister har rendyrket gjennom 40 år. De spiller på lag med korrupte tobakkselskaper, korrupte legemiddelselskaper, og korrupte styresmakter i USA og diverse andre land. WHO startet det hele basert på et skremselsscenario som nå er utdatert. EU byråkratene fulgte opp, godt assistert av den korrupte legemiddelindustrien og militante, uetiske anti-tobakks puritanere. Hvorfor mener en blå-blå norsk regjering at de trenger å spille på lag med disse ekstremistene? Hvor mange liv er DERE villige til å ofre på idealismens alter?

Politisk lobby virksomhet er ikke korrupsjon i seg selv. Det handler om innflytelse på den politiske agenda, og å bli hørt der det teller. Men det har helt klart potensiale til å føre til korrupsjon. Jo flere lobbyister som springer rundt i korridorene i Washington, jo mer innflytelse kan man regne med.

Ifølge offisielle tall fra Senatet, investerte helseindustrien 47 milliarder kroner på politisk lobby virksomhet i Washington DC i perioden 1998 til 2016. Kun for 2015 er tallet 4,1 milliarder kroner for hele helseindustrien, hvorav legemiddelsektoren står for den største andelen med 1,9 milliarder kroner. Andre tall for 2015… Tobakksindustrien: 164 millioner kroner. Bransjeorganisasjoner for damp selskaper (det er 2 av de): 1,6 millioner kroner. Disse tall omfatter kun utgifter til lobbyvirksomhet, og ikke andre bidrag som donasjoner til ulike politikere, politiske partier, kampanjer, og pressgrupper. Farmasøytisk industri alene har for øyeblikket 1266 lobbyister i aktivitet i Washington DC. Til sammenlikning er det 535 folkevalgte representanter i kongressen.

Statistikk

Statistikk er et fantastisk verktøy når det brukes rett. Men for en uredelig propagandist kan det være et farlig våpen. Når emnet er litt kryptisk for folk flest så er det slett ikke så enkelt å avsløre hva som egentlig skjuler seg bak sensasjonsoverskriftene.

For å begynne med noe grunnleggende her, kan vi se på noe som de fleste forstår. Mordstatistikk. Den globale mordraten ligger på 6-7 per 100.000 innbyggere. Et av verdens farligste land er Honduras. De har en nasjonal mordrate på om lag 90. En av verdens farligste delstater er Mexicanske Chihuahua. Der er mordraten omkring 100-200. Ser vi på byer er East St.Louis i USA helt i toppen med om lag 100.

Til sammenlikning er den Norske mordraten mindre enn 1 pr 100.000 innbyggere. Den ligger faktisk på om lag 0,6-0,7. Det totale antall mord i Norge for perioden 2007 til 2014 varierte stort sett mellom 29 og 35. Utøya var noe helt spesielt, så det ser vi bort fra i denne statistikken. Men noe annet stikker seg ut. Det var hele 45 mord i 2013. Er dette en trend, eller er det bare en tilfeldighet? Om vi ser på 2014 finner vi kun 29 mord, som er mer i samsvar med den langvarige trenden. Med andre ord kan vi konkludere med at 2013 var mer å regne som en statistisk tilfeldighet, og at det ikke har så mye for seg å gjøre store studier på eventuelt underliggende årsaker.

Når statistikkgrunnlaget er magert, skal det svært små variasjoner til før det gir groteske utslag og mat for sensasjonsoverskrifter. Fra dette tallgrunnlaget kan vi for eksempel si at mordraten gikk ned med 36% fra 2013 til 2014. Vi kan også si at mordraten i 2013 var 55% høyere enn i 2014. Begge deler er matematisk korrekt. I går ble det rapportert et mistenkelig dødsfall i Ombo i Rogaland. Dersom det viser seg at det faktisk var et mord, vil denne øya med 250 innbyggere få en mordrate i år på 400. Nei takke meg til Chihuahua eller Honduras…?

Alle kan se at det er helt sykt å bruke statistikk på dette viset. Likevel er det slike statistiske krumspring som ligger bak mye av det som har blitt slått stort opp i verdenspressen om farene med damping. Stanton Glantz har lang erfaring med denne type manipulering, og har lært bort sine tricks til mange folkehelse idealister rundt om i verden. Selv studier med et bra underliggende tallmateriale presenteres som noe det slett ikke er. Etter at verdenspressen har slått dette stort opp, kommer de fornuftige forskerne inn og plukker det hele i biter. Men verdenspressen hører ikke på de. De dukker opp i ulike blogger her og der.

Et av de mest notoriske eksemplene er det som i ettertid er blitt kalt «Helena Mirakelet». I 2003 erklærte 3 «forskere» overfor verdenspressen at passiv røyking i barer og restauranter var ansvarlig for de fleste hjerteattakk. Dette baserte de på en «studie» som hadde blitt foretatt i en liten by i Montana, med navn Helena. Et halvt år tidligere ble det forbudt å røyke i barer og restauranter i denne byen, og de anså det dermed som bevist at dette var årsaken til en 60% nedgang i antall hjerteattakk i byen.

Internasjonale medier blåste dette opp som god fisk uten å reflektere nærmere over hvor usannsynlig denne konklusjonen var. De 3 «forskerne» var ingen andre enn Stanton Glantz, og 2 av hans aktivist kolleger. Studier som dette blir ikke gått nærmere etter i sømmene før de blir publisert i en journal. British Medical Journal publiserte den 12 måneder seinere, og da hadde tallet blitt redusert fra 60 til 40%. Det var likevel fullstendig misvisende ettersom det var snakk om ganske små tall. Vi snakker om en nedgang fra 7 i måneden til 4 i måneden. Det som var ekstra ille var at 4 i måneden var i samsvar med normal trenden, og antallet på 7 i måneden var en midlertidig tilfeldig topp. Nøyaktig slik jeg beskrev det i mordrate eksempelet over.

Så seint som i forrige uke ble det offentliggjort røykestatistikk i England som viste at det aldri hadde vært så få røykere i landet som akkurat nå. Anti-tobakks aktivister tok dette til inntekt for deres iherdige jobbing med ny, kjedelig innpakning av sigaretter, og at det mirakuløst hadde gitt umiddelbare resultater. Det de ikke var helt klar over at selv om denne loven om simpel innpakning var trådt i kraft, så var ikke de nye pakkene i salg ennå. Grossistene sitter fremdeles med store lagre av gammel innpakning som må brukes opp først. Av en eller annen grunn selger ikke sigaretter fullt så godt som de hadde regnet med. Mon tro om det kan ha noe å gjøre med damping...

 

Hvem er ærlige og redelige

Ærlige forskere innen tobakk og damping gror ikke på trær, og ennå færre lar høre fra seg. Særlig etter at aktivister, ledet an av Stanton Glantz, begynte med aggressive personangrep, fagmessig utfrysing, og kansellering av finansiering for de forskerne som leverte forskningsresultater basert på viten som gikk på tvers av idealistenes teorier er det få som tør å stå fram. Men det fins da noen hederlige unntak, som man stort sett finner på ulike blogger, Youtube, Twitter og andre steder utenom mainstream media. Her er et lite utvalg som er verdt å sjekke ut.

David Sweanor er en Canadisk jus professor som har brukt en stor del av karrieren sin i kamp mot tobakksindustrien. Her er et 40 minutter langt foredrag han holdt, hvor han presenterte tankevekkende innsikt i hvorfor damping har passert punktet hvor det lar seg stoppe.

https://youtu.be/YUjRjcEr6OQ

 

Christopher Snowdon er en Britisk forfatter som har skrevet flere bøker omkring emnet aktivisme. Anti-tobakk aktivisme er omfattende beskrevet i hans bok «Velvet Glove Iron Fist». Han skriver også en utmerket blogg på sin hjemmeside:

http://www.velvetgloveironfist.com/

 

Michael Siegel er en Amerikansk tobakkskontroll aktivist. Tidligere i sin karriere så han opp til og idealiserte Stanton Glantz, inntil han oppdaget hvordan han ledet an og oppfordret til manipulering av forskning. Når han så hva Mr.Glantz var i ferd med å gjøre i det som har blitt beskrevet som «Helena Mirakelet» prøvde han fortvilt å jobbe fra innsiden i tobakkskontroll organisasjonen for å stoppe det som han så kunne bli ødeleggende for troverdigheten deres. Han kom ingen veg mot den dominerende Stanton Glantz og opplevde isteden at han ble fullstendig frosset ut av det gode selskap. Michael Siegel er fremdeles en ihuga anti-tobakks aktivist og har derfor mange fiender på begge sider av gjerdet. Han er for eksempel for et røykeforbud i private hjem i rekkehus og boligblokker. Men han har et sobert syn på damping, og vurderer dette utfra et vitenskapelig standpunkt. Han skriver en blogg som han caller «The rest of the story» og som finnes her: http://tobaccoanalysis.blogspot.no/2016/09/helena-miracle-not-so-much-new-study.html (Denne linken går direkte til et av hans blogginnlegg om «Helena Mirakelet» som har blitt aktuelt på nytt etter den siste tids avsløringer om det skitne spillet som foregår i kulissene)

 

Clive Bates var tidligere sjef for den delvis statlige Britiske aktivist gruppen Action on Smoking And Health (ASH UK) Han blogger på sin hjemmeside…

http://www.clivebates.com/

 

Dr.Konstantinos Farsalinos er en Gresk kardiologist og forsker som er ansett for å være en av de fremste ekspertene på damping og helse. Han blogger på sin hjemmeside…

http://www.ecigarette-research.org/research/index.php

 

Karl Erik Lund er Norges ledende tobakksforsker, og en ekspert på både snus og damp.

https://www.fhi.no/om/om-fhi/organisasjon/ansatte/i-l/karl-erik-lund/