Høringssvar fra Sven-Erlend Anderssen

Om faren for overregulering

Dato: 26.09.2016

Svartype: Med merknad
Når jeg var 15 år gammel tok jeg min første sigarett. Utviklingen eskalerte og etterhvert begynte jeg også med snus. I en alder av 23 brukte jeg både snus og sigaretter inntil jeg en dag våknet med solide pipelunger og fant ut at røyken måtte stumpes. I en alder av 33 klarte jeg å slutte med snus etter 4 måneder med avvenning ved bruk av nikotinplaster og nikotinfri snus. Jeg var tobakksfri for første gang på 18 år. Det varte et år. Sommeren 2015 begynte røyken sakte å snike seg inn i livet igjen, under dekke av «hvor koselig det var med en sigg og en utepils». Det var under kontroll noen få måneder med sporadisk koserøyking, men julen 2015 var det bare å innrømme for seg selv at jeg var blitt avhengig igjen. Jeg kjøpte sigaretter i skjul og røkte dem på jobb, i bilen samt når samboer og barn hadde lagt seg. Det ukentlige innkjøpet av 20-pakninger eskalerte sakte i takt med skammen. Jeg innså at det måtte gjøres grep. Min gamle kjærlighet, snusboksen, var ikke aktuell å vende tilbake til med tanke på hvor mye det kostet meg å slutte med snus. Dermed var det eneste realistiske alternativet å prøve den nye teknologien i form av e-sigaretter. Å slutte helt igjen hadde jeg ikke motivasjon til. Jeg kjøpte meg en billig modell på Svinesund sammen med billigste type juice og dampet løs. Det gav ikke akkurat den store nytelsen, men det tok i hovedsak nikotinsuget. Jeg merket imidlertid at denne billige e-sigaretten ikke klarte å gi den kosen en vanlig sigarett gav meg, som igjen gjorde at det var fristende å supplere e-sigaretten jevnlig med 20-pakninger med Marlboro light. Jeg innså dermed at jeg måtte opp i proffdivisjonen hvis dampingen skulle kunne ta over 1.plassen og eliminere behovet for tradisjonelle tobakksprodukter. Høsten 2016 sitter jeg nå med tre forskjellige dampemaskiner av ulik strømstyrke. Jeg har funnet temperaturen jeg trives med og smaker jeg liker virkelig godt. I sommer prøvde jeg meg på en sigarett, men syntes det var en såpass usmakelig opplevelse at jeg stumpet den etter tre trekk og har ikke følt behov for flere i etterkant. Damping er rett og slett flerfoldige ganger bedre i den grad at sigaretter blir en eneste nedtur når man først har blitt glad i dampen, selv ved konsum av utepils. Ikke lukter jeg surt askebeger lenger. Tennene mine er igjen hvite og jeg har god ånde. Lungene mine takker meg hver dag for at jeg ikke fyller dem med røykpartikler og tjære og jeg føler meg ikke lenger som en del av en sosial pariakaste. I sum har vi her et nytelsesmiddel som er betraktelig mindre helseskadelig enn sin motpart, understøttet av mye forskning, og som er hovedgrunnen til at flere og flere innbarkede brukere av tobakksprodukter endelig klarer å slutte med vanen som sakte dreper dem. Nå skal altså dette nytelsesmiddelet reguleres av staten. Reguleringer er helt naturlig, men å legge seg inn under TPD direktivet vil aktivt drepe bransjen rundt dette verktøyet for røykeslutt og gi monopol til noen få store aktører. Dette igjen vil lede til dårligere utvalg av både utstyr og e-juice, noe som kan gjøre damping mindre attraktivt for mennesker som ønsker å bruke dampen til røykeslutt. En avgiftsregulering på linje med tradisjonelle tobakksprodukter og en latterlig lav nikotingrense i den planlagt solgte juicen vil hamre enda en spiker inn i kista og gjøre produktene ytterligere uattraktive for de som ønsker å slutte med sigaretter. For å hamre det inn: Damp er ikke tobakk! Den Norske stat risikerer således å drepe en teknologisk revolusjon i fødselen. En revolusjon som har mulighet til å drastisk senke statistikken for helseproblematikk påført av tobakksprodukter. Alt dette fordi man som vanlig skal logre med halen straks EU sender ut et lite gjennomtenkt direktiv. Implementeringen av DLD flausen står meg fortsatt friskt i minne, men på tinget har man kanskje allerede glemt? Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se bare en gang, en stakkars gang, at staten Norge gikk foran. At staten Norge tok progressive valg på denne typen samfunnsspørsmål og lot den nye tankegangen få modne før man gjennomfører en evaluering. At staten Norge praktiserte litt sosialliberal tankegang . Jeg antar et slikt ønske er for mye å be om, men jeg lever i håpet. Tenk dere om to ganger og trå varsomt før dere regulerer i hjel noe som kan hjelpe svært mange mennesker. Mvh. Sven-Erlend Anderssen