En lov om god handelsskikk har vært på dagsordenen i flere år. Vi støttet innføring da saken var på høring i 2013, og vi støtter en innføring nå. Vi går derfor i denne omgang ikke inn på bakgrunnen og behovet for en slik lov.

Lovens formål

Departementet stiller opp to alternativer til formålsbestemmelse. I NOU-en er "forbrukervelferd" definert som "velferd for sluttkunder gjennom lave priser, høy kvalitet, bredt vareutvalg og høy grad av tilgjengelighet". Begrunnelsen for forslaget er gitt i NOU‑en punkt 13.6.1, mens den mer konkrete anvendelser av god skikk-standarden er beskrevet i punkt 13.6.3. Den delen av formålet som har med forbrukervelferd å gjøre skal ikke føre til en konkret vurdering av "hvordan forbrukere kommer ut", men den skal angi "den overordnede innretning for bestemmelsen" og "mer generelt … prege tolkningen av bestemmelsen".

Kriteriene er relative, og de vil kunne være innbyrdes inkompatible. De vil dermed være vanskelige å forholde seg til for dem som skal etterleve loven.

Vi mener at det alternative forslaget som departementet stiller opp samsvarer langt bedre med de hensynene bak reguleringene som er anført både i NOU-en og i høringsnotatet. Forbrukervelferd forutsetter reell konkurranse i hele verdikjeden, som vil bidra at aktørene investerer, innoverer og utvikler produkter. "Forbrukernes interesser" er det uttrykket som tar best høyde for at de forskjellige interessene til forbrukerne kan samordnes, også fordi det åpner for en mer dynamisk forståelse enn en definisjon av "forbrukervelferd".

Håndheving og tilsyn

Et særlig spørsmål i lovforberedelsene har gjeldt håndheving og tilsyn. Når det også er andre enn partene som har behov for at loven blir etterlevd, er det som regel nødvendig med et tilsynsorgan som har offentligrettslig myndighet, blant annet til å ilegge sanksjoner. Vi støtter derfor forslaget om et slikt organ.

Målet med tilsynets virksomhet må være at formålet med loven blir nådd på den måten som er mest mulig effektiv. Vi støtter forslaget om at tilsynet proaktivt skal veilede og påvirke, som bør være de primære virkemidlene.

Når det gjelder den nærmere organiseringen av et tilsyn, mener vi som tidligere at tilsynet skal være uavhengig/selvstendig. Tilsynet må ha egen faglig og administrativ ledelse for å bidra til uavhengighet/selvstendighet og faglig tyngde. Tilsynet bør lokaliseres tilstrekkelig nært aktørene under tilsyn, slik at arbeidet, særlig veilednings- og påvirkningsdelen kan bli mest mulig effektiv.

Forretningshemmeligheter og vern mot etterlikning

Vi oppfatter § 7 som en regulering av hvordan man bruke nærmere bestemte opplysninger. Det er imidlertid ikke gitt at disse opplysningene alltid vil være "forretningshemmeligheter" slik Justisdepartementet har foreslått å definere dem. Selv om opplysningene skulle være omfattet av definisjonen, er det heller ikke gitt at den bruk som er regulert i § 7 vil være forbudt etter loven om vern av forretningshemmeligheter. Vi mener derfor at det fortsatt vil være behov for § 7.

Uavhengig av innholdet i en ny lov om forretningshemmeligheter, mener vi videre det er nødvendig å beholde § 7 for å gjøre det mulig for det nye tilsynet å håndheve vern som en del av god handelsskikk. Om håndheving er i tråd med direktivet om forretningshemmeligheter i det enkelte tilfelle, eller om det av og til er grunn til å tolke § 7 innskrenkende, vil det være opp til tilsynet å vurdere.

Sanksjoner ved overtredelser

Vi er enig i at brudd på den generelle god handelsskikk-standarden ikke bør kunne sanksjoneres, fordi – som utvalget skriver – grensene for hva som er lov og ikke lov er uklare. Vi støtter derfor den ordningen departementet foreslår, at det er først ved overtredelse av et enkeltvedtak det kan bli snakk om overtredelsesgebyr. Når et vedtak går ut på at et foretak skal gjøre noe eller la være å gjøre noe, er det likevel spørsmål om ikke tvangsmulkt ville vært et vel så hensiktsmessig tiltak som overtredelsesgebyr.

Departementet foreslår at det er forsettlige og uaktsomme overtredelser det kan bli aktuelt med overtredelsesgebyr. Foretak kan ikke utvise skyld, jf. Prop. 62 L (2015-2016) punkt 11.1. Vi er enig i at det bør gjelde et skyldkrav, men loven bør være tydelig når det gjelder hvem som skal ha utvist skyld.

Vi er kritiske til at vedtak om overtredelsesgebyr skal kunne rettes mot et annet rettssubjekt enn det som er part i saken. Forslaget er ikke begrunnet utover at det er vist til et morselskaps styring og kontroll, som i dette tilfelle gjelder selve betalingen av et overtredelsesgebyr. Det er derfor vanskelig å vurdere forslaget nærmere.

En vurdering fra departementets side burde ta hensyn til at et morselskap og et datterselskap er to forskjellige rettssubjekter. Et datterselskap kan ha andre eiere enn bare morselskapet. Etter aksjeloven er det helt klart at et aksjeselskap er en selvstendig juridisk person, selv når det står i et datterselskapsforhold til et annet selskap, jf. aksjeloven § 1-3. Selskapet har et eget styre, som skal handle i selskapets interesse, herunder dekke de rettslige forpliktelsene selskapet har, for eksempel til å betale et ilagt overtredelsesgebyr. "Aksjeeierne hefter ikke overfor kreditorene for selskapets forpliktelser" står det i aksjeloven § 1-2 første ledd. Meningen er til dels nettopp at eiendeler tilhører ett rettssubjekt som ikke skal kunne brukes til dekning av andres forpliktelser. Aksjeeiere kan riktignok bli erstatningspliktige, men det er i egenskap av aksjeeiere, jf. aksjeloven§ 17-1 og den alminnelige regelen om uaktsomhetsansvar. Et ansvar for morselskap for overtredelsesgebyr ilagt datterselskap bryter altså med ordningen i aksjeloven, og det skaper både usikkerhet og uforutsigbarhet for morselskaper. I det minste er det nødvendig med en begrunnelse fra departementets side for hvorfor det er særlig nødvendig i den loven som er foreslått.

Videre legger departementet til grunn at morselskapet "normalt" vil "hefte for datterselskaps betalingsforpliktelse for ilagt gebyr". Man sikter vel da til de tilfellene der morselskapet ikke selv har fått vedtak rettet mot seg, og datterselskapet ikke betaler gebyret. Vi har de samme innvendingene mot et slik subsidiært betalingsansvar for datterselskapets forpliktelser som nevnt ovenfor. Det er ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor morselskapet bør dekke datterselskapets forpliktelse når datterselskapet ikke selv betaler. Av Prop. 62 L (2015-2016) punkt 13.7 følger det at det er behovet for subsidiær heftelse som bør være styrende for innholdet i særlover. Justiskomiteen sluttet seg enstemmig til dette i Innst.s 243 L (2015-2016): "Hjemmel for administrative sanksjoner bør bare innføres etter en grundig vurdering … med utgangspunkt i de anbefalingene om bruk av administrative sanksjoner som gis i proposisjonen."

Departementet foreslår at tilsynet skal kunne fatte vedtak "om at det har skjedd en overtredelse" av reglene. Det er uklart om et slikt vedtak er ment som en sanksjon i tillegg til den adgangen et forvaltningsorgan normalt har til å offentliggjøre et vedtak om sanksjoner, jf. betraktningene i Prop. 62 L (2015-2016) punkt 15.6.4. I praksis vil et vedtak som nevnt kunne oppfattes som en sanksjon og ha negative konsekvenser for den som er omtalt i et slikt vedtak. I NOU 2016: 27 ble offentliggjøring som sanksjon omtalt som "et fremmed element i norsk rettstradisjon", jf. punkt 10.5.4.1. Vi mener at forslaget til § 14 annet ledd reiser spørsmål som bør vurderes grundigere og i en bredere sammenheng enn det som er gjort i høringsnotatet.

Forøvrig viser vi til våre to høringssvar da NOU 2013: 6 var på høring.