Høringssvar fra Antirasistisk Senter

Vi viser til departementets høringsbrev, og vil takke for anledningen til å gi våre synspunkter.

Innledningsvis ønsker vi å bemerke at vi generelt er svært kritiske til en tilnærming hvor straffbare handlinger som for norske borgere i høyden kan utløse en mild straff (inntil ett års fengsel), for utenlandske borgere med oppholdstillatelse i Norge foreslås å ha langt mer vidtrekkende konsekvenser. De kategoriene av personer som rammes av forslagene, kan i realiteten ha vært bosatt i Norge i mange år, jf. nedenfor. Vi er ikke generelt imot at utlendingsloven åpner for utvisninger i forbindelse med alvorlige straffbare forhold, men vi anser at terskelen for utvisninger generelt må være høy.

Vi anser videre at tilnærmingen som her er foreslått er lite prinsipiell og framstår som lite ryddig. Prinsippet bør være at kriminelle handlinger som under straffeloven er ansett som særlig alvorlige, kan være grunnlag for utvisning, vurdert opp mot andre relevante omstendigheter (forholdsmessighet). Den riktige veien ville dermed være eventuelt å heve strafferammen som sådan, både for norske og utenlandske borgere. Den tilnærmingen som kom med tilpasningene til den nye straffeloven, hvor man spesifiserer enkeltstående straffbare handlinger som kan danne grunnlag for utvisning av utenlandske borgere selv om de kun gir en lav straff for norske borgere, anser vi som en uheldig utvikling.

Vi er dessuten bekymret for at forslagene ytterligere tilslører skillet mellom straff og utvisning.

Vi framhever ellers at det etter utlendingsforskriften §14-2 som hovedregel ikke skal besluttes utvisning med varig innreiseforbud for utlendinger som har barn i riket, ettersom dette ofte må regnes som et uforholdsmessig tiltak overfor familien.

Utvisning ved midlertidig opphold

Innledningsvis ønsker vi å bemerke at i og med de skjerpede reglene for å innvilges permanent opphold, vil en stadig større gruppe mennesker bli værende i en midlertidig status. Når selvforsørgelse har blitt et krav for overgang til permanent opphold (med mindre man er erklært ufør eller tilsvarende), og når det er til hinder for å få permanent opphold hvis man har mottatt sosial stønad i kortere eller lengre perioder, blir det et klassespørsmål om man får permanent opphold, og dermed også et klassespørsmål om man får den hevede beskyttelsen som ligger i en permanent status. Forholdsmessigheten i utvisning som tiltak vil tillegges mindre vekt hos en med midlertidig tillatelse, og rommet for å gi utvisning som sanksjon vil dermed være større for en gruppe mennesker som allerede er marginalisert.

Dette innebærer også at det å ha midlertidig opphold ikke lenger betyr at man nødvendigvis har en svak tilknytning til riket. Det vil også kunne dreie seg om personer som har hatt opphold i Norge i mange år, som har sitt hjem her, sin familie, sitt arbeid og sine venner, og hvor utvisning blir en svært gjennomgripende reaksjon. Utvisning av personer med midlertidig opphold vil i praksis ofte være en strengere reaksjon nå enn det var tidligere, da flere personer kunne ta overgangen til permenant opphold.

Brudd på straffeloven

Hva gjelder straffeloven § 297 kan det argumenteres for at dagens strafferamme er påfallende lav, gitt alvorsgraden. Dette ligger imidlertid utenfor vårt mandat å gå nærmere inn på. Vi anser imidlertid, som anført ovenfor, at det ville være ryddigere å heve straffenivået for alle gjerningspersoner, heller enn kun å redusere terskelen for utvisning, noe som skaper en betydelig forskjell i de faktiske konsekvensene for ulike grupper av mennesker som begår samme kriminelle handlinger. Tilsvarende betraktninger vil gjelde straffelovens § 305 og § 306.

Vi ser rimeligheten i at bæring av skytevåpen likestilles med bæring av kniv eller lignende skarp gjenstand på offentlig sted. Vi vil samtidig bemerke at departementet tilslører forholdene noe, når det ikke omtales at straffeloven § 189 første ledd ikke bare omtaler skytevåpen, men også luft- og fjærvåpen, våpenetterligninger og skytevåpen som er gjort varig ubrukbare, som etter departementets forslag også vil utgjøre grunnlag for utvisning. Uansett: Hvorvidt dette skal være grunnlag for utvisning, bør etter vårt syn igjen avhenge av strafferammen.

Brudd på vegtrafikkloven

Hva gjelder brudd på vegtrafikkloven anser vi igjen at det riktige eventuelt vil være å heve strafferammen for alvorlige brudd, spesielt slike som er egnet til å utsette andre trafikanter for fare. Vi vil for øvrig bemerke at forslagene ikke minst retter seg mot yrkessjåfører, som ofte arbeider under et betydelig press, opp mot uetiske krav fra arbeidsgivere. Samtidig som alle som opererer et motorisert kjøretøy har et individuelt ansvar, og det er nødvendig med straffereaksjoner mot personer som utsetter andre bilister for fare, blir det problematisk at reaksjonenene mot yrkessjåførene skjerpes i betydelig grad, mens arbeidsgiverne som legger premissene, i praksis går helt fri.

Forholdet til EØS-regelverket

Departementet skriver: "Overfor utlendinger som omfattes av EØS-regelverket må det imidlertid i tillegg konstateres at det foreligger personlig forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn." Vi er her usikre på om adgangen til utvisning etter veitrafikkloven og straffeloven for forbrytelser som straffes så vidt mildt kan anses å oppfylle betingelsen om "en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn".

Tidspunkt

Vi anser det som positivt at departementet ønsker å presisere "at spørsmålet om utvisning skal avgjøres etter reglene om utvisning av utlending med oppholdstillatelse selv om oppholdstillatelsen er utløpt på vedtakstidspunktet", i tråd med stornemndas vedtak.

Forelegg

Vi er enige i at et forenklet forelegg ikke bør kunne danne grunnlag for utvisning.

Vi anser det også som positivt at departementet foreslår å forskriftsfeste "en regel om at et vedtatt forelegg bare kan danne grunnlag for utvisning dersom utlendingen i forelegget er gjort kjent med at vedtakelse kan føre til utvisning". For mange, særlig for språklige minoriteter, er det ikke like åpenbart at en person kan risikere å miste oppholdsgrunnlaget om de av praktiske grunner vedtar et forelegg for å få en sak ut av verden. Fordi utvisning er en svært alvorlig tilleggskonsekvens, bør sikring av rettsikkerheten for den berørte være et ansvar som hviler eksplisitt på myndighetene / politiet i slike saker.

Rettshjelp

Utvisning er et inngripende virkemiddel, og det er vårt syn at det selvsagt bør gis rettshjelp. Ikke minst forholdsmessighetsvurderingen krever informasjon og dokumentasjon av en rekke relevante forhold, og det er rettssikkerhetsmessig svært problematisk at det ikke gis fritt rettsråd.

Rune Berglund Steen, leder

Maria Wasvik, rådgiver