Hei,

Jeg benytter meg av muligheten til å avgi høringssvar:

• Forholdsmessighetsvurderingen i folkehelseloven bør problematiseres opp mot funksjonskravene i forskriften: Økonomiske hensyn veier tyngst der vi ikke kan med sikkerhet si at eksponering fører til helsemessig skade, dvs at «føre var» tankegangen blir ikke- eksisterende der forskriften ikke viser til tydelige krav og der hvor virksomhetene vil oppleve en økonomisk utgift ved et rettingsvedtak. Viser til merknader til folkehelseloven, i det nedenstående har jeg tatt ut relevant tekst:

For å kunne gi pålegg om retting må to vilkår være oppfylt; det må foreligge et ”forhold som direkte eller indirekte kan ha negativ innvirkning på helsen, eller det er i strid med bestemmelser gitt i medhold av dette kapittel” (vilkåret om helserisiko) og det må være forholdsmessighet mellom den helsegevinst som oppnås og vedtakets øvrige konsekvenser, jf. kravet om at ”ulempene ved å foreta rettingen står i rimelig forhold til de helsemessige hensyn som tilsier at forholdet rettes”. Lovens krav om helserisiko kan for eksempel innebære at det foreligger en fare for helseskade eller helsemessig ulempe. Forholdet må etter en helsefaglig vurdering påvirke helsen negativt og være over en viss tålegrense. Det innebærer at forholdet må være av en viss alvorlighet eller overstige et minstemål av akseptabel helserisiko, før det anses å ha ”negativ innvirkning på helsen”. Forhold som ikke går utover dagliglivets alminnelige risiko vil ikke omfattes av rettingsbestemmelsen. Hvor grensen for hva som er å anse for å være helserisiko etter folkehelseloven § 14 vil i praksis også kunne vurderes i forhold til kravet om forholdsmessighet. Et forhold vil kunne pålegges retting selv om den helsemessige gevinsten ikke er veldig stor, dersom retting av forholdet er lite kostbart og lite inngripende. Folkehelseloven § 14 gir uttrykk for et føre-var prinsipp ved at det ofte vil være en viss usikkerhet og hvis man venter til full visshet og sykdommen allerede har oppstått, er man for sent ute. Det kan etter denne bestemmelsen gis pålegg om å rette et forhold før det er påvist helseutfall. Formålet med folkehelseloven er å forebygge sykdom, herunder beskytte mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen. For å vurdere om det foreligger et forhold som kan ha negativ innvirkning på helsen, må det gjøres en helsefaglig vurdering som baseres på tilgjengelig kunnskap om påvirkningsfaktorenes innvirkning på helsen. I Ot.prp. nr. 40 (1986-87) omtales dette som ”det hygieniske skjønn”. Forskriftsverket gir i dag på mange områder bestemmelser i form av funksjonskrav, for eksempel at virksomhet eller eiendom skal drives ”på en helsemessig tilfredsstillende måte, slik at de ikke medfører fare for helseskade eller helsemessig ulempe”, jf. forskrift om miljørettet helsevern § 7. Når forskriftene er utformet som funksjonskrav innebærer det at virksomhetene kan finne hensiktsmessige løsninger innenfor regelverkets rammer. Det innebærer også at det tas utgangspunkt i krav og normer gitt av helsemyndighetene, eller helsebegrunnede krav eller normer gitt av andre myndigheter, ved vurderingen av hvorvidt forskriftens krav er oppfylt. Den som velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra krav eller normer, må være forberedt på å kunne dokumentere og begrunne sine valg. Helsefaglige normer vil også være relevante i vurderingen om et forhold ”kan ha negativ innvirkning på helsen” direkte etter loven. Normer og retningslinjer er gjerne fastsatt på bakgrunn av en avveining mellom ulike hensyn. Der slike normer benyttes som grunnlag for å angi tålegrensen etter folkehelselovens bestemmelser om miljørettet helsevern, vil dette kunne få betydning for forholdsmessighetsvurderingen i den enkelte sak, da forholdsmessighetsvurderingen kan ha vært gjort på forhånd gjennom fastsettelse av normene. Enhver utøvelse av offentlig myndighet forutsetter videre at det skal foretas en avveining av motstridende hensyn. Dette betyr at selv om kommunen i utgangspunktet har myndighet til å pålegge retting etter § 14, vil alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper som forutsigbarhet og forholdsmessighet kunne sette grenser for hvilke vedtak som kan fattes. Det må i denne sammenheng være forholdsmessighet mellom de plikter den ansvarlige pålegges, og hva som vil oppnås med pålegget for at vedtaket skal være gyldig. Kommunen kan derfor ikke fatte et hvilket som helst rettingsvedtak som vil redusere de helsemessige ulempene knyttet til den aktuelle virksomheten, men må se hen til hvilke konsekvenser vedtaket vil ha for den vedtaket er rettet mot og for samfunnet for øvrig. Det må her foretas en helhetsvurdering hvor blant annet nytten av beskyttelsestiltak eller skade-/risikobegrensende forholdsregler vurderes opp mot kostnadene ved slike tiltak.

Slik jeg leser dette (og slik det blir praktisert), så veier økonomiske hensyn høyere enn helsen til de mest sårbare i samfunnet; barna. Dersom vi ikke kan vise til at eksponering fører til helseskade der hvor tiltaket har en høy prislapp, har vi ikke handlingsrom såfremt det ikke står tydelig i forskriften hva som er kravet, også for å sikre forutsigbarhet for virksomhetene. Som eksempel viser jeg til mitt neste innspill til høringsnotatet, nemlig:

• mangelen på adressering av miljøgifter i barns hverdag: Miljødirektoratet hadde inntil nå nylig en informasjonsside på sine nettsider (ble lagt ned grunnet mangel på ressurser), hvor de beskrev hvilke stoffer de er bekymret for, og hvorfor vi er spesielt bekymret for barna. Det er snakk om stoffer som kan føre til kreft og skader på arvematerialet, som er hormonforstyrrende og som kan føre til svekket forplantningsevne. På grunn av oppførsel (kryper på gulvet, putter ting i munnen), inntak i forhold til kroppsvekt, ufullstendig immunforsvar og sårbare faser i utviklingen av hormonsystemer, er barn ekstra utsatt for miljøeksponering fra blant annet leker, elektronikk, tekstiler, møbler, byggematerialer, maling, overflatebehandling, vaskemidler, mat og hobbymaterialer- alt vi finner i en typisk barnehage/skole. Jeg viser til noen utvalgte stoffer:

Ftalater

–Plastmyknere(PVC, vinyl) –hormonforstyrrende, reproduksjons-/fosterskadelig

BisfenolA

–Polykarbonat, epoksy, PVC –hormonforstyrende, reproduksjons-/fosterskadelig

Bromerteflammehemmere

–Møbler, elektronikk, tekstiler –leverskadelig, hormonforstyrrende, reproduksjons-/fosterskadelig, nevrologiske skade +++

Fosfororganiske flammehemmere

–Reproduksjonsskadelig, kreftfremkallende

Perfluorertestoffer

–Impregneringsmiddel, vann-og smussavstøtende tekstiler, skismøring –persistente og bioakkumulerende, kan være giftige

Bly

–Maling/fargestoffer, loddetinn(elektronikk), legeringer –kreftfremkallende, påvirker hjerneutviklingen hos fostre og barn

Kadmium

–Maling, plast, legeringer –akutt og kronisk giftig, kreftfremkallende,

Kvikksølv

–Lysstoffrør, sparepærer, skumgummi (PU) –nerveskadelig, nyreskadelig, fosterskadelig

Kromforbindelser

–treimpregnering, rustbeskyttelse, garving av lær og skinn –kreftfremmkallende, allergifremkallende, kan skade arvestoffet (DNA) og reproduksjonsevnen

Formaldehyd

–Tre, tekstil (antikrøllemiddel) –kreftfremkallende, allergifremkallende

Azofargestoffer

–Tekstiler -kreftfremkallende

Isothiazoler(MI/katon)

–Konserveringsmiddel i maling, hobbyprodukter, vaskemidler, kosmetikk –sterkt allergifremkallende

I vår tilsynspraksis ser vi lite fokus på miljøgifter i virksomhetene. Det er blant annet uten unntak gamle leker i barnehager, arvet og kjøpt brukt, med stoffer vi vet er hormonforstyrrende og kreftfremkallende. Siden dette ikke adresseres i forskriften, og vi vet at det vil koste virksomhetene å handle inn nytt, er dette et eksempel på forhold hvor økonomien vektes høyest. Derfor anbefaler jeg at Miljødirektoratet blir med i videre utforming av forskriften for å sikre ivaretakelse av barns fysiske miljø (som jo er meningen at denne forskriften skal ivareta), og ber om at forskriften adresserer mer enn hva som er tilfelle i dag, samt har en gjennomgående ordlyd som det er mulig å still ekrav ut fra, for eksempel lignende hva vi i dag har vedrørende radon: Ioniserende stråling skal ikke overskride et allment akseptert nivå.

• Vedtatt vedlikeholdsplan: Denne må være vedtatt av styret i private virksomheter, og av politikerne i de offentlige virksomhetene. Dette må gjøres i kommunenes handlingsprogram (budsjett) for at ikke den vedtatte vedlikeholdsplanen endres på, noe vi ser til stadighet i praksis: Når det kommer til penger, må de som faktisk forvalter pengene gjøres ansvarlige for å sikre et godt vedlikehold, og dette bør fremkomme tydelig i forskriften.

• § 14 – Det er ingen krav til livredningskurs ved opphold ved vann for barnehager. Her gjelder jo ikke opplæringslova. Menes det at førstehjelp som begrep skal omfatte livredning?

• § 15 - godkjenningssøknad. Kan det utformes standardiserte nasjonale skjemaer, slik at godkjenning er tuftet på de samme kriteriene uavhengig av hvor man er i landet?

• Godkjenning før oppstart – radon kan ofte ikke måles før bygget er klart. Da kan det bli vanskelig å få på plass en godkjenning før oppstart. Skal oppstartssøknaden kun ta for seg driftsmessige forhold, ikke det fysiske?

• Det benyttes ordet "foreldre" - det bør benyttes "foresatte."