Høringssvar fra Graveteamet

Graveteamets høringsuttalelse til gjennomføring av personvernforordningen i norsk rett

Dato: 06.10.2017

Svartype: Med merknad

I høringsnotatet foreslår departementet følgende:

«Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett, slik at behandling av personopplysninger for kunstneriske, litterære og journalistiske formål er unntatt fra størsteparten av forordningens regler. Det foreslås at de reglene som i dag gjelder for slik behandling, videreføres så langt forordningen har tilsvarende bestemmelser. Videre foreslår departementet at det gjøres tilsvarende unntak for akademiske ytringer.»

Etter vårt syn gjelder beskyttelsene og unntakene forordningen foreskriver for journalistisk virksomhet allerede aktivister og politiske organisasjoner som driver journalistisk virksomhet, inkludert anonyme bloggere.

Dette bør imidlertid formaliseres i en ny personopplysningslov ved at politiske ytringer nevnes spesifikt, slik at det ikke levner tvil. Politikk og ytringsfrihet er vanskelig å skille fra hverandre.

Dette mener vi er nødvendig for å hindre misbruk av personopplysningsloven i forsøk på å stoppe eller kaldstille (forårsake en såkalt «chilling effect») kritisk granskning av myndighetene eller offentlig støttede organisasjoner i samband med utøvelsen av ytringsfriheten.

Aktivister som driver journalistisk virksomhet må uhindret kunne motta og bruke offentlige saksdokumenter innhentet gjennom offentleglova i sitt virke, og uten at dem som granskes skal ha rett på innsyn, slik de heller ikke har når de granskes av pressen. Videre er det viktig å sikre dem som gransker offentlige saksdokumenter og annet kildemateriale, herunder etablert presse såvel som andre, retten til å bruke moderne datajournalistikk som metode.

Vi vil fraråde at en ny personopplysningslov gjør det mulig for Datatilsynet å drive politisk forfølgelse mot aktivister og vaktbikkjeorganisasjoner med hjelp av bøtetrusler og krav om redegjørelser, på oppfordring fra dem som rettmessig utsettes for slik journalistisk granskning. Forsøk på slik misbruk av personopplysningsloven har vi dessverre allerede sett tendenser til i saken som gjelder Normal Norge, som blant annet har vært omtalt i Klassekampen og på lederplass i Dagbladet.

Vi viser til følgende, som understøtter vårt syn:

a) Forordningen spesifiserer at journalistikk må tolkes bredt, av hensyn til ytringsfriheten.

b) Artikkel 11 i pakten om grunnleggende rettigheter foreskriver en rett til å motta og meddele meninger og informasjon uten innblanding fra offentlige myndigheter og uten hensyn til landegrenser.

Vi er kjent med at flere norske redaksjoner i tråd med dette prinsippet eksempelvis allerede benytter verktøy som DocumentCloud (som bl.a. brukes av The New York Times) i sitt gravejournalistiske arbeide. 

Graveteamet bruker et liknende verktøy: Overviewdocs – og vi har stor nytte av det og annen programvare vi bruker for å analysere og systematisere det vi får innsyn i.

For å kunne gjøre slik journalistikk forutsettes det at journalister uhindret må kunne laste opp offentlige saksdokumenter på utenlandske nettjenester og indeksere dem i fulltekst med bruk av ulike algoritmer for å analysere materialet.

Liknende behov oppstår i saker der man må samarbeide med andre skribenter på tvers av landegrenser for å analysere dokumenter, slik Aftenposten eksempelvis gjorde i forbindelse med Panama Papers-granskningen.

Som eksempel på god datajournalistikk vil vi også trekke frem VGs prisbelønte sak om tvangsprotokoller i psykiatrien, som er laget med hjelp av sammenstillinger av informasjon. De fleste gode saker og større avsløringer skjer idag nettopp med slik metodikk.

c) EMD-dommen mot Ungarn, som belyser domstolens syn på vaktbikkjeorganisasjoners rolle, og da særlig i forhold til tilgang til og bruk av offentlige dokumenter.

d) Høyesterettsdommene i den såkalte Ikkevold-saken, der politiske aktivister som drev gravejournalistikk utenfor den etablerte pressen ble frikjent for sammenstilling av offentlig tilgjengelig informasjon. Beklageligvis ble aktivistenes journalistiske virksomhet allikevel gjenstand for en «chilling effect» som spredte seg til resten av den norske pressen.

e) Grunnlovens § 100 foreskriver at «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver».

Politiske ytringer om staten og hvordan den styres er altså spesielt nevnt (statsstyret) og helt sentralt i det som anses å være i allmen samfunnsinteresse. Bruken av offentlige midler må sies å være innenfor ytringer om statsstyret, og angår også borgerne direkte fordi det er snakk om hvordan deres skattepenger brukes. Slike ytringer har allerede større beskyttelse enn andre ytringer.

f) Media opplever økonomisk nedgang, noe som fører til kutt i gravejournalistikk. Det er trolig at politiske bloggere og skribenter som ikke er en del av den tradisjonelle pressen i økende grad vil få en tilsvarende rolle, både selvstendig og i samarbeide med den etablerte pressen (som EMD-dommen mot Ungarn peker på). Dette bør et liberalt demokrati som det norske ønske velkommen.

Det kan ikke være noe krav om at man underlegger seg Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten eller er medlem av Norsk Journalistlag for at det man jobber med defineres som journalistikk eller utøvelse av ytringsfriheten for litterære formål. At en blogg eksempelvis i hovedsak inneholder innlegg av en viss journalistisk kvalitet der statsstyret kritiseres gjennom frimodige ytringer, slik Graveteamet gjør, må være mer enn nok.

Grunnlaget i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, forordningen og EMD-dommen mot Ungarn:

Punkt 153 i forordningen foreskriver:

«Det bør fastsettes unntak eller fritak fra visse bestemmelser i denne forordning for behandling av personopplysninger som utelukkende finner sted i journalistisk øyemed eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer, dersom dette er nødvendig for å bringe retten til vern av personopplysninger i samsvar med retten til ytrings- og informasjonsfrihet som nedfelt i artikkel 11 i pakten ... For å ta høyde for viktigheten av retten til ytringsfrihet i ethvert demokratisk samfunn må begreper som er knyttet til denne friheten, f.eks. journalistikk, tolkes bredt (vår uthevelse)»

Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheters artikkel 11 lyder som følger (på henholdsvis engelsk og dansk):

«1. Everyone has the right to freedom of expression. This right shall include freedom to hold opinions and to receive and impart information and ideas without interference by public authority and regardless of frontiers.

2. The freedom and pluralism of the media shall be respected.»

«1. Enhver har ret til ytringsfrihed. Denne ret omfatter meningsfrihed og frihed til at modtage eller meddele oplysninger eller tanker uden indblanding fra offentlig myndighed og uden hensyn til landegrænser (vår uthevelse).

2. Mediefrihed og mediernes pluralisme respekteres. (vår uthevelse)»

Viktig i EMD-dommen mot Ungarn, er blant annet følgende uttalelse fra domstolen:

«The Court has also acknowledged that the function of creating various platforms for public debate is not limited to the press but may also be exercised by, among others, non-governmental organisations, whose activities are an essential element of informed public debate (vår uthevelse). The Court has accepted that when an NGO draws attention to matters of public interest, it is exercising a public watchdog role of similar importance to that of the press ... Obstacles created in order to hinder access to information may result in those working in the media or related fields no longer being able to assume their "watchdog " role effectively , and their ability to provide accurate and reliable information may be adversely affected (vår uthevelse)».

 

Pressens bekymringer i forarbeider til den nåværende loven har i noen grad blitt virkelighet

Noe av problematikken har vært drøftet i samband med tidligere oppdateringer av loven. Vi viser til Justis- og politidepartementets tolkningsuttalelse fra 2004 § 6 - Avklaring av forholdet mellom personopplysningsloven og offentlighetsloven der departementet blant annet anfører:

«Ordlyden i personopplysningsloven § 6 første ledd er imidlertid klar. Det fremgår også klart av forarbeidene at formålet med bestemmelsen var at personopplysningsloven ikke skulle begrense innsynsretten etter offentlighetsloven eller annen lovbestemt innsynsrett, jf. Ot.prp. nr. 92 (1998–99) s. 85 og s. 106 annen spalte, samt s. 107 første spalte.»

I forarbeidene var presseorganisasjonene skeptiske: «Pressens organsisasjoner understreker behovet for åpenhet og offentlighet og etterlyser en bredere drøftelse av avveiningen mellom disse hensynene og personvernhensynet i utredningen. De frykter at utvalgets forslag vil føre til en sterkere fokusering på personvern og begrensning av åpenheten.»

Norsk Journalistlag uttalte følgende i forarbeidene:

«Vi mener at det ut fra alle demokratiske hensyn må være svært positivt at offentligheten får bedre muligheter til å be om innsyn i hva forvaltningen foretar seg. Enkeltpersoner kan få sjansen til å bli hørt, blant annet ved at journalister følger opp deres saker hvis det er ønskelig. Gjennom åpenhet og innsyn kan enkeltmennesket beskyttes, ved å få mulighet til å påvirke beslutninger og enkeltavgjørelser som påvirker en selv og ens egen situasjon.

... Samtidig fører journalistisk innsyn også til at forvaltningen skjerper seg og forsøker å gjøre en så god jobb som mulig. På den måten har offentlig innsyn en viktig funksjon som også er i personvernets interesser, noe utvalget har valgt å overse i sine kommentarer.

Det er grunn til å frykte at lovforslaget på flere områder kan føre til en innskrenkning av adgangen til informasjon som kan ha stor samfunnsmessig interesse (vår uthevelse)»

Dette mener vi i noen grad faktisk har skjedd, når Datatilsynet valgte å uttale seg i Klassekampen uten å kjenne bakgrunnen for saken for deretter å avkreve en rekke svar fra Normal Norge i forhold til hvordan de bruker offentlige saksdokumenter. [1]

Reellt sett mener vi det er snakk om en situasjon der avholdsforeningene bevisst har forsøkt å misbruke personopplysningsloven for å kaldstille bruken av offentleglova og kritikk mot dem. Dette med en kombinasjon av misvisende og feilaktige fremstillinger og dårlig begrunnede politianmeldelser i kombinasjon med en kalkulert bruk av venner i pressen for å drive en svertekampanje mot aktivister de er uenige med, som har brukt offentleglova helt i tråd med formålsparagrafen.

Etter Klassekampens oppslag ble dokumentene som tidligere hadde ført til at en rekke viktige opplysninger ble gitt videre til journalister og som ble brukt i avsløringer i flere større aviser i aktivistmiljøet plutselig ansett som «skitne». Den frie, litterære omgangen med dokumentene skribenter imellom ble plutselig stanset. Slik vi ser det, har dette ført til at en rekke potensielle oppslag i pressen aldri ble noe av. Vi er også kjent med at enkelte journalister i den etablerte pressen er engstelige for å befatte seg med dokumentene. Situasjonen kan i noen grad minne om den som oppstod i kjølvannet av Ikkevold-saken.

Dette er etter vårt syn et alvorlig demokratisk problem. En ny personopplysningslov må inneholde ordlyd som forhindrer at dette gjentar seg.

Anlov P. Mathiesen skrev i 2015 boken Omsorgsindustrien hvor han kritiserer den offentlige pengebruken på frivillige organisasjoner på rusfeltet – herunder de samme organisasjonene Normal Norge har gått i kortene samtidig som de har skrevet selv og vært i kontakt med den tradisjonelle pressen. Det Normal Norge gjorde må anses som utelukkende positivt og helt i kjernen for hva offentleglova er ment for, slik Dagbladet også argumenterte for på lederplass.

 

Politisk bruk er en bonus, ikke et problem

At organisasjoner og aktivister bruker dokumentene som bakgrunnsinformasjon i sitt politiske arbeide i tillegg til journalistisk virksomhet, slik som i forbindelse med å forfatte høringsuttalelser eller liknende, må utelukkende anses som en positiv demokratisk bonus, ikke et problem. Man kan også argumentere for at slik virksomhet er litterær virksomhet, i den grad man utarbeider rapporter, skriver kronikker o.l., og i alle tilfelle utøvelse av ytringsfrihet og demokrati i praksis, når man kommer med meningsytringer basert på informasjonen man tilegner seg. Også dette må sies å være i kjernen for formålet med offentleglova, og er aktivitet som åpenbart har krav på vern mot overivrig håndhevelse av personopplysningsloven.

Her fremstår den nåværende lovens anførsler om personregister og elektroniske hjelpemidler som utdaterte, idet man lett får en meget firkantet tolkning som kan stoppe viktig samfunnskritikk og det som idag er helt normal bruk av kildemateriale. Vi kan ikke ha det slik at man har rett til innsyn i dokumenter, men med en gang man lagrer dem i en mappe på datamaskinen driver man med databehandling og har opprettet et personregister – som ser ut til å være Datatilsynets nåværende tolkning, uavhengig av hvor lite og hva slags personopplysninger det er i materialet. Dette er etter vårt syn en utdatert tankegang som man kanskje kunne ha en viss forståelse for på 1980-tallet, men som ikke er realistisk eller anvendelig på samme måte idag.

 

Unntaket for opinionsdannende ytringer bør tas inn i loven igjen

Departmentet skriver videre i sitt høringsnotat: «Bestemmelsen ble endret ved lov 20. april 2012 nr. 18 med sikte på en viss innsnevring av unntaket for journalistiske formål slik dette ble praktisert, jf. Prop. 47 L (2011–2012) punkt 4 side 10 flg. Etter lovendringen er det klargjort at det verken er nødvendig eller tilstrekkelig at behandlingen representerer en opinionsdannende ytring, jf. Prop. 47 L (2011– 2012) punkt 4.6 side 13.»

Prop. 47 L (2011–2012) som det vises til drøfter tematikken. Den gang mente man at unntaket var unødvendig, men innrømmet samtidig at det var lite rettspraksis: «Det er sparsomt med rettspraksis, og Datatilsynets og Personvernnemndas praksis utgjør de viktigste rettskildene» (Prop. 47 L, s. 10).

Den gangen mente man at Datatilsynet bør ha anledning til å prøve journalistikk utenfor den etablerte pressen. Dette synet fremkommer også i Ot.prp. nr. 92 (1998-99), der departementet uttaler: «Datatilsynets kontrollkompetanse vil etter utvalgets forslag i utgangspunktet også omfatte bruk av personopplysninger i journalistisk virksomhet eller til kunstnerisk eller litterær virksomhet. Utvalget legger imidlertid til grunn at Datatilsynet av hensyn til ytringsfriheten bør vise tilbakeholdenhet med å bruke denne kompetansen. (vår uthevelse)»

 

Datatilsynet uegnet til å fylle roller Pressens Faglige Utvalg har for den tradisjonelle pressen

Graveteamet mener det er meget uheldig om Datatilsynet, som først og fremst har spesialkompetanse på personvern og ikke ytringsfrihet skal kjøre saker mot rusreformbevegelsen for å danne rettspraksis (slik departementet ber om i Prop. 47 L) og dermed ytterligere kaldstille kritisk granskning av avholdsforeningene og rusfeltet i brytningstiden vi er inne i.

Vi anser det som skjer som en form for politisk forfølgelse av aktivister som vi trodde kun forekommer i land vi helst ikke vil sammenlikne oss med, og mener tilsynet raskt bør henlegge saken mot Normal Norge før det eskalerer og ikke føre flere saker mot reformbevegelsen. Det kan ikke være slik at den etablerte pressen er underlagt sine egne tannløse kontrollorgan som først og fremst er opptatt av ytringsfrihet, mens dem som er utenfor den etablerte pressen skal måtte forholde seg til et organ med betydelig makt, men uten kompetansen Pressens Faglige Utvalg (PFU) har på pressefrihet. Særlig ikke når organet først og fremst verdsetter og jobber med personvern.

Selv om vi skulle ønske at vi hadde ubegrenset med ressurser og kunne bruke flere år av livet på å få dette prøvet i EMD for at departementet og tilsynet skal få rettspraksis å vise til er faktum at vi, i motsetning til avholdsforeningene, er lite bemidlet og ressurssvake.  Vår uavhengige journalistikk medfører allerede betydelige personlige omkostninger og drives av ren idealisme. Om saken ikke henlegges, vil det antakelig bety spikeren i kisten for den uavhengige gravejournalistikken vi utfører – og også medføre problemer for pressen, idet de ikke vil motta opplysninger fra oss de ellers ville ha fått. Det ligger i sakens natur at dette antakeligvis også vil gjelde tilsvarende bevegelser i fremtiden.

At Datatilsynet slik vi ser det har latt seg bruke i avholdsforeningenes mediekampanje viser etter vårt syn at tilsynet ikke har vist den nødvendige tilbakeholdenheten. Vi ber derfor departementet vurdere om tilsynet virkelig besitter den nødvendige kompetansen for rollen de er gitt. Vi mener tilsynet av hensyn til pressefriheten ikke bør ha roller overfor dem utenfor etablissementet som er sammenliknbare med roller PFU har overfor den tradisjonelle pressen.

 

Årsakene til at man inkluderte «opinionsdannende» i ordlyden tidligere

I proposisjonen forklarer departementet hvorfor ordlyden inkluderte «opinionsdannende» før lovendringen:

«Uttrykket “opinionsdannende” er en presisering av begrepet “journalistiske” og understreker at det ikke er noe ubetinget krav at behandlingen skjer innenfor rammene av etablert pressevirksomhet med et redaktøransvar» (Prop. 47 L, s. 10).

Dette er utdypet i Ot.prp. nr. 92 (1998-99) sammen med en del andre refleksjoner som kan være å nyttige hente frem igjen:

«Regler som begrenser mulighetene til å behandle personopplysninger vil måtte vurderes i forhold til ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Det er nødvendig å avveie personverninteressene mot det behovet som enhver måtte ha for å samle, bearbeide og presentere personopplysninger for andre. Spørsmålet vil typisk oppstå når personopplysninger behandles som ledd i journalistisk virksomhet, men kan også være aktuelt i andre sammenhenger som f eks når personopplysninger ikles et kunstnerisk uttrykk, eller når de behandles som ledd i ytringer om samfunnsforhold fra enkeltpersoner eller organisasjoner (vår uthevelse).

...

Det overordnede spørsmålet blir hvilke unntak som kan og må gjøres fra lovforslagets alminnelige regler for å gi ytringsfriheten tilstrekkelig albuerom (vår uthevelse).

...

Ved å bruke innsynsreglene vil man kunne gripe inn i journalisters arbeidsmåte på en uheldig måte, særlig i forhold til undersøkende journalistikk (vår uthevelse). Innsynsretten kan f eks røpe at en journalist arbeider med en sak om den registrerte, slik at denne kan påvirke kildene og treffe tiltak som leder oppmerksomheten vekk fra de sidene av saken journalisten ønsker å fokusere på. Adgangen til å få vite hvem som er kilden for opplysningen vil kunne komme i konflikt med kildevernet.

...

I forhold til reglene om overføring av personopplysninger til utlandet, jf §§ 29 og 30 i lovforslaget, vil det være lite ønskelig om Datatilsynet gjennom sin adgang til å kontrollere og nekte overføring av personopplysninger til nærmere bestemte land, skulle kunne hindre utveksling av personopplysninger f eks fra norske presseorganer til presseorganer i utlandet (vår uthevelse). Det bør derfor også gjøres unntak fra disse reglene for bruk av personopplysninger i journalistisk virksomhet.

...

Det må da legges vekt på at formålet med direktivbestemmelsen er å verne ytringsfriheten, noe som blant annet innebærer at man skal kunne ta imot og spre opplysninger og tanker uten innblanding av offentlige myndigheter, jf bl a punkt 37 i direktivets fortale som uttrykkelig refererer til artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det gjør at begrepet «journalistiske formål» må gis et vidtrekkende innhold, f eks i forhold til enkeltpersoner, politiske eller ideelle organisasjoner som behandler personopplysninger elektronisk som ledd i ulike typer ytringer om samfunnsforhold, f eks gjennom løpesedler eller annen form for agitasjon (vår uthevelse). Departementet ser det hensiktsmessig å klargjøre direkte i lovteksten at begrensningene i lovens anvendelse av hensyn til ytringsfriheten også gjelder andre typer ytringer enn dem det er naturlig å karakterisere som ytringer for journalistiske formål ut fra en alminnelig forståelse av dette begrepet (vår uthevelse). Departementet foreslår derfor en presisering som gjør det klart at behandling av personopplysninger for opinionsdannende formål faller inn under unntaket for journalistiske formål.»

Graveteamet mener det var feil å fjerne unntaket for opinionsdannende ytringer, og at dette må inn i loven igjen, evt. i en noe annen form, dersom loven skal være i samsvar med grunnleggende demokratiske rettigheter. For å unngå at unntaket som fantes før lovendringen forsøkes brukt i forhold til salg av varer og tjenester, som i departementets eksempel i høringsnotatet, kan man spesifisere at unntaket gjelder politiske ytringer dersom det tas inn igjen.

 

Det må legges til rette for datajournalistikk

Aktivister og organisasjoner som jobber journalistisk med offentlige saksdokumenter og annet kildemateriale må få spesielle beskyttelser i den nye loven og det bør spesifikt gis adgang til å benytte datajournalistiske metoder på materialet.

Dersom hovedformålet med bruken av dokumenter ikke er å granske eller registrere ikke-offentlige enkeltpersoner, bør loven ha ordlyd som gjør det mulig å bruke offentlige saksdokumenter og annet kildemateriale på en moderne måte.

Det må være lov å søke i innholdet i dokumentene og se etter mønster og liknende – det er nettopp slik de fleste journalister allerede arbeider idag. Det kommer stadig ny og bedre programvare for slik granskning. Om tilsynet mener det ikke er tillatt, vil loven antakelig jevnlig brytes av pressen, noe som igjen bryter ned respekten for loven. Personopplysningsloven må oppdateres slik at den blir realistisk på dette området.

 

Anonyme skribenter må ikke utsettes for forfølgelse

Vi ber også om at man tar hensyn til kildevernet og enkelte bloggere og forfattere sine velbegrunnede årsaker til å benytte pseudonym, og ikke tilrettelegger for politisk forfølgelse av anonyme aktivister i den nye loven. Norge tar til orde for rettigheter for anonyme bloggere i Iran, og bør tilsvarende også respektere sine egne skribenter.

Det er lang tradisjon i Norge for å skrive anonymt innenfor tabubelagte saksfelt der samfunnet gjennomgår grunnleggende endringer.

Vi viser her til at Camilla Collett skrev sine første bøker om kvinnesak under pseudonym, og at homoaktivister som Øivind Eckhoff gjorde det samme, eksempelvis med boken Vi som føler annerledes (1957).

Etter vårt syn skjer det i disse dager en sammenlignbar endring på rusfeltet, og det at man har søkt innsyn har derfor sin helt naturlige forklaring. En av de viktigste menneskerettighetsorganisasjonene internasjonalt i det sivile samfunn, Human Rights Watch, trekker også parallellen til homosaken i sin anbefaling til FN om avkriminalisering av rusmiddelbruk. FNs høykommissær for menneskerettigheter har tatt tydelig til orde for avkriminalisering av bruk av rusmidler. Høykommissæren mener videre at dem som forsvarer menneskerettigheter har krav på spesiell beskyttelse i kraft av sin status som såkalte Human Rights Defenders.

Anonymitet gis forøvrig særlig beskyttelse i 3. kap i den svenske tryckfrihetsförordningen, der det blant annet er forbud mot etterforskning av anonyme forfattere.

 

Angående arbeidsgivers innsyn i e-postkasse m.v.

Når det gjelder utkastet til bestemmelser om arbeidsgivers innsyn i e-postkasse, er vi bekymret for at dette vil føre til ytterligere problemer med innsyn etter offentleglova. Beskyttelsene arbeidstakere i det offentlige sine e-postkasser har fått er etter vårt syn for store, og bør begrenses heller enn å utvides. Det er allerede et problem at arbeidsgivere i det offentlige som forsøker å skjule kritikkverdig aktivitet kan unndra seg offentlig innsyn ved å ikke samarbeide med arkivet eller egne foretaksadvokater. Dette skjer også særlig i de sakene som er mest relevante i forhold til offentleglovas formålsparagraf.

At Riksrevisjonen i en gjennomgang av offentleglova nylig har påvist at mangelfull journalføring er utbredt gjør ikke situasjonen bedre. I stedet for å utvide retten til å unndra seg innsyn bør gjennomgang av e-postkasser bli en rettighet i offentleglova. Innsyn bør ikke kunne forhindres ved at den enkelte ansatte saboterer innsyn etter eget forgodtbefinnende med henvisning til personopplysningsloven.

I stedet bør arbeidstakere i det offentlige bevisstgjøres om at deres epost kan bli offentlig, og anmodes om å benytte en annen adresse til private gjøremål – noe som idag er langt enklere i praksis enn tidligere.

 

Vernet om journalistikken og offentlig innsyn bør beholdes og utvides

I notatet skriver departementet: «Når forordningen artikkel 86 avklarer forholdet til offentleglova, og forordningen vedtas som norsk lov, anser departementet det som overflødig å lovfeste en ytterligere presisering av at forordningen ikke er til hinder for innsyn etter offentleglova».

Graveteamet mener man bør vurdere å beholde paragrafen, slik at man enklere kan tilpasse til norske forhold og også nevne viderebruk.

Punkt 154 i forordningen anfører:

«Innsyn i offisielle dokumenter kan anses for å være i allmennhetens interesse. Personopplysninger i dokumenter som oppbevares av en offentlig myndighet eller et offentlig organ, bør kunne offentliggjøres av nevnte myndighet eller organ dersom dette er fastsatt i unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som den offentlige myndigheten eller det offentlige organet er underlagt. Nevnte lovbestemmelser bør bringe innsyn i offisielle dokumenter og viderebruk av informasjon fra offentlig sektor i samsvar med retten til vern av personopplysninger (vår uthevelse), og kan derfor inneholde bestemmelser om det nødvendige samsvaret med retten til vern av personopplysninger i henhold til denne forordning.»

Forordningen ber slik vi tolker det altså spesifikt om at nasjonal rett sørger for begrensinger i personopplysningsloven som gjør at den ikke er til hinder for offentlighet, og nevner også spesifikt viderebruk.

Vi er også skeptiske til at nevnte artikkel begrenser unntaket til å gjelde offentlige dokumenter som organ «er i besittelse av for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse». Vi ber departementet vurdere om dette åpner for tolkninger der innsynsretten i dokumenter som er omfattet av offentleglovas virkeområde idag vil kunne unntas fra innsyn med henvisning til personopplysningsloven.

I forbindelse med forarbeidene til den forrige loven, ble presseorganisasjonene hørt av departementet i forhold til innsyn; det var på bakgrunn av dette vi fikk dagens paragraf, som nå foreslås fjernet:

«For helt å avskjære mulig tvil om forholdet til offentlighets- og forvaltningsloven eller annen lovgivning som gir rett til innsyn, foreslår departementet en bestemmelse som uttrykkelig fastslår at reglene i personopplysningsloven ikke begrenser annen lovbestemt rett til innsyn, jf § 6 første ledd i lovforslaget» (Ot.prp. nr. 92 (1998-99).

Dagens bestemmelser lyder som følger: «Loven her begrenser ikke innsynsrett etter offentleglova, forvaltningsloven eller annen lovbestemt rett til innsyn i personopplysninger» (§ 6) og «For behandling av personopplysninger utelukkende for kunstneriske, litterære eller journalistiske formål gjelder bare bestemmelsene i §§ 13 til 15, §§ 36 til 41, jf. kapittel VIII» (§ 7).

Paragrafene som idag gjelder er relativt begrensede. §§ 13 til 15 pålegger dem som driver journalistisk virksomhet å oppbevare opplysningene sikkert og påse at andre som får tilgang til opplysningne gjør det samme.  §§ 36 til 41 omhandler kameraovervåkning og er fremstår som lite relevant, i hvert fall for den typen journalistikk Graveteamet driver, mens kapittel VIII omhandler tilsyn og sanksjoner.

Vi bemerker forøvrig at tilsyn og sanksjoner glimrer med sitt fullstendige fravær ved brudd på offentleglova, noe både Riksrevisjonen og presseorganisasjonene nylig har kritisert. At personopplysningsloven nå skal gis ytterlige muligheter for større bøter og sanksjoner, mens offentleglova forblir en tannløs Stradivarius, vil etter vårt syn ikke gi noen god grobunn for pressefriheten i fremtiden.

Etter å ha forhørt oss og krevet innsyn i det som finnes i postjournalen av kommunikasjon mellom redaksjonene og Datatilsynet, kan vi ikke se at det har vært ført tilsyn med pressen i forhold til paragrafene som gjelder dem. Dersom tilsynet skal ta sine oppgaver på alvor bør de antakelig marsjere inn i redaksjonene ganske snart. Vi er forøvrig kjent med at det er helt vanlig at journalister i den tradisjonelle pressen beholder kildemateriale vedkommende har tilegnet seg i jobben når de slutter, eller deler materiale med andre i media uten at man underskriver databehandleravtaler eller bruker tung kryptering når slik behandling skjer.

 

Artiklene som foreslås å gjelde

Departementet har foreslått følgende formulering i den nye lovteksten:

Ǥ 3 Forholdet til ytringsfriheten

For behandling av personopplysninger utelukkende for journalistiske formål eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer gjelder bare bestemmelsene i personvernforordningen artikkel 24, 26, 28, 29, 40 og 42, jf. personvernforordningen kapittel VI og VIII og kapittel 6 og 7 i loven her.»

De nevnte artikler fremstår som langt mer omfattende og åpne for tolkninger enn dagens enkle og tydelige paragrafer.

Vi foreslår i stedet en begrensning og at man som et minimum ikke utvider hva som skal gjelde i forhold til journalistikk.

Eksempelvis foreskriver artikkel 24 at det skal «tas hensyn til behandlingens art, omfang, formål og sammenhengen den utføres i, samt risikoene av varierende sannsynlighets- og alvorlighetsgrad for fysiske personers rettigheter og friheter» og at «den behandlingsansvarlige [skal] gjennomføre egnede tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre og påvise at behandlingen utføres i samsvar med denne forordning».

Ordlyden i overnevnte artikkel synes som en utvidelse i forhold til gjeldende rett da den registrertes rettigheter og forordningen som sådan er nevnt.

Artikkel 26 foreskriver at dem som behandler data skal «på en gjennomsiktig måte fastsette sitt respektive ansvar for å overholde forpliktelsene i denne forordning, særlig med hensyn til utøvelse av den registrertes rettigheter» og at «uavhengig av vilkårene for ordningen nevnt i nr. 1 kan den registrerte utøve sine rettigheter i henhold til denne forordning med hensyn til og overfor hver av de behandlingsansvarlige.» Denne artikkelen er også problematisk, særlig i forhold til gravejournalistikk, og diskuterer i likhet med artikkel 24 den registrertes rettigheter, noe dagens unntak ikke gjør. 

Atikkel 28 forskriver at databehandlere (som antakelig alle journalistene i en redaksjon vil måtte regnes som) skal ha taushetserklæringer, måtte slette dokumenter på anmodning fra den behandlingsansvarlige o.l. Denne artikkelen synes heller ikke særlig egnet å gjelde for redaksjonell virksomhet; norske skribenter har idag en fri omgang med kildemateriale.

Det samme gjelder forsåvidt artikkel 29, som synes å styrke redaktørenes posisjon overfor journalister – noe som fremstår som uheldig i en hverdag der journalister bytter jobb oftere enn noensinne, samtidig som de kanskje bruker ekstra lang tid på å arbeide grundig nettopp med gravejournalistikk som motiverer dem privat.

Artikkel 40 pålegger en rekke «atferdsnormer». Dette i kontrast til Ot.prp. nr. 92 (1998–99) der politisk agitasjon nevnes spesielt.

Ordet debatt kommer av fransk for å slå hverandre ned i støvlene. Pressens grad av profesjonalitet og krav til nøytralitet alltid har forandret seg i tråd med samfunnsutviklingen – her vil vi nevne tidligere partipresse og Julian Assange sin kritikk av nøytralitetskrav til pressen der han fremhever kampanjejournalistikk som noe positivt, noe som eksempelvis er forutsetningen for uavhengige publikasjoner som The Intercept.

Vi vil også nevne rabulistiske tidsskrift utenfor den etablerte pressen, som Gateavisa, som har tradisjoner tilbake til 1970 og nettpublikasjonen Liberaleren, som også bevisst aldri har underlagt seg presseplakatene.

Denne artikkelen fremstår altså heller ikke som særlig egnet – kanskje minst egnet – av alle dem departementet foreslår skal gjelde for journalistikk. Dem som ikke ønsker å underlegge seg eller er i uenige i den gamle pressens normer må ha anledning til det og ikke forhindres fra å drive moderne journalistikk med en slik begrunnelse.

Artikkel 42 omhandler sertifisering. I denne sammenheng spør vi oss om man i fremtiden må ha et «personvernsegl» før man får drive gravejournalistikk. Vi er bekymret for at dem som ikke har ressurser til å ansette en liten hær med jurister som kan holde orden i alt dette, i praksis vil sensureres om man skal skal innføre for mye byråkrati av denne typen. Dette minner oss også litt for mye om ordningen med imprimatur, der staten på 1500-tallet kun tillot dem som hadde godkjenning å trykke. Slikt bør man etter vårt syn ikke innføre, da det vil være begrensende på ytringsfriheten i en tid der bloggere og nye medier i stedet bør gis romslige kår.

Kapittel 6 og 7 i forordningen gir den registrerte rett til å klage og foreskriver omfattende tilsyn. Det betyr tilsynelatende  at redaksjonell virksomhet kan påklages av alle som granskes, noe vi er urolige for vil gi ytterligere adgang til å kaldstille nødvendigeske demokratiske ytringer.

Vi kan ikke se at noen av de foreslåtte artiklene eller kapitlene bør gjelde for journalistisk eller opinionsdannende politisk virksomhet. Man risikerer å åpne Pandoras eske der man idag har en enkel og oversiktlig ordning. Forordningens språk fremstår videre som om det kommer fra en annen rettskultur – det hele er fremmedgjørende og langt mindre tilgjengelig for allmenheten enn den nåværende personopplysningsloven. Dette synes vi er uheldig.

Loven må tilpasses norske forhold; flere land i Europa har mer omfattende restriksjoner på ytringsfriheten som etter vårt ikke er ønskelige i Norge, som enn så lenge rangerer først på pressefrihet i verden.

Vi spør oss på bakgrunn av det overnevnte om de foreslåtte artiklene virkelig tilsvarer dagens unntak. Det ser ikke slik ut. Om det ikke er slik, og man ikke ønsker å åpne Pandoras eske, bør man vurdere et mer generelt, bredere og mindre innviklet unntak for journalistikk og opinionsdannende politiske ytringer.

 

Den nye loven må sikre at gravejournalistikk ikke kaldstilles

Det kan, slik vi ser det, ikke gis rom i den nye loven til å misbruke personopplysningsloven for å stoppe eller kaldstille journalistisk granskning, uavhengig av om slik granskning utføres av den tradisjonelle pressen eller andre.

Beskyttelsen av journalistisk bruk av offentlige saksdokumenter må derfor utvides slik at selve bruken av offentlige saksdokumenter og annet kildemateriale også eksplisitt beskyttes, ikke bare retten til å få innsyn i dem og offentliggjøre dem – når dette skjer i forbindelse med utøvelsen av ytringsfriheten, både politisk og journalistisk. Dette i tråd med prinsipper om gjenbruk av offentlige saksdokument.

Etter vårt syn bør man beholde unntaket for innsyn og offentlighet og vurdere følgende formuleringer: «Loven her begrenser ikke innsynsrett etter offentleglova og bruk av offentlige saksdokumenter, innsynsrett etter forvaltningsloven eller annen lovbestemt rett til innsyn i personopplysninger» (§ 6 i den nåværende loven) og «For behandling av personopplysninger for kunstneriske, litterære, akademiske, opinionsdannende politiske eller journalistiske formål gjelder ikke personopplysningsloven» (§ 7 i den nåværende loven, § 3 i lovforslaget).

Det vil også være tilstrekkelig slik vi ser det om departementet klarer å finne en annen formulering som balanserer flere hensyn, men tillater det vi har bedt om i vårt høringsinnspill (og da særlig bruken av offentlige saksdokumenter) og som et minimum ikke utvider Datatilsynets rolle og ikke gjør flere artikler gjeldende for journalistisk eller opinionsdannende politisk virksomhet.

Avslutningsvis tillater vi oss å sitere Dagbladets leder (20. januar 2017) «Vi trenger innsyn på rusfeltet»:

«At de søker innsyn og er i kontakt med journalister og skribenter om det de finner, er helt legitim og samfunnstjenlig atferd. Dokumentene har blant annet vist at Norsk narkotikapolitiforening driver sammenblanding mellom privat og offentlig virksomhet og at helsepersonell ikke bryr seg om metodene i rusbehandlingen har dokumentert effekt. Det har også vist at Stiftelsen Retretten kjøper akupunkturnåler av et selskap eid av mannen til Retrettens daglig leder, noe Braanen mener er uproblematisk på grunn av «de spesielle nålene» selskapet fører.

Myndighetene har sjelden tid og mulighet til å holde fullstendig oversikt over hvordan pengene de tildeler brukes. Vi bør heller ikke alltid anta at alt staten gjør tåler offentlighetens søkelys. Slikt arbeid som Normal bedriver bør applauderes. At organisasjoner titter hverandre i kortene er en viktig del av den demokratiske kontrollen med offentlig pengebruk.»

 

Med vennlig hilsen,

Graveteamet på rusfeltet

graveteamet.wordpress.com

 

Referanser samt relevante opplysninger og lenker

[1]

Se helt nederst i dokumentet det er lenket til for Datatilsynets krav om utgreiing overfor Normal Norge og deres svar på dette - oss bekjent har tilsynet ikke avkrevet liknende svar fra noen andre norske redaksjoner. I tilsvaret finnes også en liste over artikler i mediene som er blitt til på bakgrunn av aktivistenes gjennomgang av saksdokumentene. Denne aktiviteten er sammenliknbar med den som omtales innledningsvis fra EMD-dommen mot Ungarn. Da Datatilsynets oversendte saksdokumenter det er lenket til på mimesbronn.no ikke inneholder hyperlenkene, supplerer vi noen av de aktuelle lenkene her:

Rus-stiftelse handlet nåler fra daglig leders eget selskap og Kommunen krever opprydding (Dagbladet, 24. og 26. januar 2017)

Ungdommer og politi enige: kritiske til narko-kampanjer (Budstikka, 17. september 2016)

Politi på skråplanet (Dagbladet, 25. november 2016)

Normal Norges kronikker i media og deres nettmagasin, som har tradisjoner tilbake til 2003 på papir.

[2]

Se også bloggene til Graveteamet

Casper DiNapoli: uavhengig observatør av rusfeltet

Stopp narkotikakrigen!

[3]

Vi viser også til vårt innspill til den pågående evalueringen av offentleglova, der vi blant annet støtter Norsk Journalistlags ønske om at offentleglova oppdateres slik at den er i samsvar med Tromsøkonvensjonens bindende bestemmelse om at det skal være rett til innsyn hos private som utfører samfunnsviktige tjenester eller mottar offentlig støtte og kommer med ytterligere anmerkninger i forhold til dette.