Høringssvar fra Hjelp meg stoppe volden

Dato: 19.12.2021

Til Kunnskapsdepartementet

Høringssvaret handler om opplysningsplikten til barnevernet – den bør ikke være generell

Ifølge SSB sin statistikk så sender ansatte i skoler og barnehager i liten grad bekymringsmeldinger til barnevernet, og av de meldingene som sendes, så er det få hvor det konkluderes med at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt. https://www.ssb.no/statbank/list/barneverng

Barnehager og skoler står for hhv ca 5% og 11% hver av de ca 57 000 meldingene som barnevernet mottar hvert år, til sammen ca 10 000 meldinger i året. Av de 10 000 meldingene er det ca 400, 450, 1800 og 2100 som handler om mistanke om hhv. seksuelle overgrep, psykisk mishandling, fysisk mishandling og vitne til vold, til sammen ca 4750.

Ut fra de 10 000 meldingene fra skoler og barnehager startes det ca 8500 undersøkelser (15% henlegges altså uten undersøkelser), hvor det konkluderes med (frivillige) tiltak i ca 3800 saker, hvor det er grunn til å tro at det konkluderes med også andre årsaker enn vold og overgrep. Mer enn 1000 meldinger av de 4750 med mistanke om vold eller overgrep ender altså uten tiltak, og man kan spørre seg om det er fordi skolene har meldt bekymring uten at det var grunnlag for det eller om barnevernets undersøkelser ikke alltid er egnet til å avdekke om vold forekommer i en familie.

Sammenlignet med at det er i størrelsesorden 200 000 barn som utsettes for vold og/eller overgrep i hjemmet, så er det all grunn til å konkludere med at opplysningsplikten til ansatte i skoler og barnehager ikke overholdes i dag, og en konkret årsak kan være formuleringene i opplæringsloven om hva som utløser opplysningsplikten; det er for vanskelig å forstå ut fra lovteksten, hva som i konkrete tilfeller utløser meldeplikten og hva som ikke gjør det. En annen åpenbar årsak er manglende kompetanse og ferdigheter blant de som jobber i skoler og barnehager, som i stor grad er pedagoger. Barneombudet har også uttrykt bekymring for kompetansen til de som får ansvaret for å sende bekymringsmeldinger.

Å utvide meldeplikten til å omfatte enda flere uten reell kompetanse i å gjenkjenne tegn på vold og overgrep enn i dag, er lite egnet til å avdekke og stoppe mer vold og overgrep enn i dag, og er etter min mening en utvikling i feil retning.

Man må spørre seg om det er riktig å fortsette med en allmenn opplysningsplikt til barnevernet for ansatte som jobber i skolene og om det er grunn til å utvide det til å gjelde alle som arbeider ut fra opplæringsloven. En slik utvidelse er lite målrettet og lite egnet til å avdekke mer vold og overgrep mot barn: Samle heller ansvaret på færre hender.

Vil det ikke være mye bedre ressursbruk, og mer treffsikre meldinger, om man bruker spesielt opplærte fagfolk, gjerne psykologspesialister for å observere barn i barnehager og skoleklasser over tid, for på den måten å bedre være i stand til å identifisere barn som lever i vold og overgrep som skolens pedagoger per i dag åpenbart ikke er i stand til å identifisere?

Jeg mener at opplysningsplikten (paragraf 28-3) slik den foreligger i lovforslaget bør tas ut av opplæringsloven, og erstattes med en paragraf om at det skal brukes kvalifiserte fagfolk (ikke folk som er utdannet som barnehagelærere og lærere) til å avdekke om et barn er utsatt for vold, overgrep eller annen omsorgssvikt. La lærerne være lærere, og overlat til andre fagfolk å ha ansvaret for å avdekke om et barn har rett på hjelp fra barnevernet.

All erfaring viser at jo fler som har ansvaret for å melde bekymring, desto dårligere fungerer ordningen: det blir en pulverisering av ansvaret, i tillegg til at det resulterer i meldinger som ikke skulle være sendt og enda verre; mange usendte meldinger som ikke er blitt sendt.

Det står i høringsnotatet at paragraf 28-3 er tatt med av pedagogiske årsaker i opplæringsloven, men den har åpenbart ikke fungert pedagogisk til nå, all den tid svært få meldinger om vold og overgrep (og annen omsorgssvikt) sendes inn fra skoler og barnehager. Det er f.eks. velkjent at selv barn i barnehagen kan utvikle alvorlige atferdsvansker om de utsettes for vold eller overgrep, men de blir jo ikke narkomane eller kriminelle, som virker være vilkåret for at atferd skal regnes som så alvorlig at man skal melde bekymring til barnevernet.

Avvergeplikten vil selvsagt fortsatt gjelde, om man tar bort den generelle meldeplikten og erstatter den med en spesiell, der kun enkelte yrkesgrupper får lov til å sende bekymringsmelding til barnevernet. Disse bør omfatte helsepersonell (fastleger, helsesykepleiere, ansatte i BUP og DPS, psykologer etc.), og spesialister som utplasseres i skoler og barnehager for å observere. Ansatte i skoler og barnehager skal ha plikt til å informere disse spesialistene når de kommer for å observere barnegruppene, men de skal ikke selv ha lov til å melde bekymring direkte til barnevernet. Barn som lever i vold og overgrep må snart behandles med såpass respekt at det er fagfolk som skal identifisere om de har krav på hjelp fra barnevernet eller ikke. Man må slutte med at det er «halvstuderte røvere», som i bunn og grunn har valgt å bli lærere fordi de vil være lærere, og ikke fordi de har lyst til å sende bekymringsmeldinger til barnevernet.

I dag henlegges mer enn halvparten av alle undersøkelsene som barnevernet gjennomfører uten tiltak, og disse ressursene kunne mye heller vært brukt på å finansiere bruk av spesialister til å observere barn (og foreldrene) i barnehager og skoler, for å få på plass mye mer treffsikre bekymringsmeldinger, og unngå alle de meldingene de ikke reelt er grunnlag for.

****

Om «Hjelp meg stoppe volden»

Dette høringssvaret sendes på vegne av en gruppe med tidligere voldsutsatte mødre som kalles «Hjelp meg stoppe volden», hjelpmegstoppevolden@gmail.com. Vi kaller oss det fordi vi opplever det som forskning har avdekket de siste årene: Vold avdekkes i liten grad av det offentlige, bl.a. ikke av skoler og barnehager, og voldsutsatte mødre (og fedre) får ikke tilstrekkelig hjelp av hjelpeapparatet til å stoppe volden etter brudd med voldsutøver. Se f.eks. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/28bokv/psykisk-vold-ressurssterke-moedre-kan-slite-med-aa-bli-trodd

Dette er også avdekket av NKVTS de siste årene, og de har nylig laget en veileder til hjelpeapparatet, "Foreldresamarbeid etter vold og samlivsbrudd”, for at de skal bli bedre til å avdekke vold etter brudd med voldsutøver.

https://dinutvei.no/vold-i-naere-relasjoner/foreldresamarbeid-vold-samlivsbrudd/

Animasjonsfilmen de har laget illustrerer noen av utfordringene en forelder kan møte etter samlivsbrudd når det har forekommet vold. https://vimeo.com/519656464

For mange voldsofre blir det et stort problem at det offentlige ikke har identifisert dem som voldsofre før bruddet, og mange utenforstående har lett for å tro at informasjonen om volden er overdreven eller regelrett løgn; at mor (eller far for den del) lyger om vold for å hevne seg/sverte motparten. I dag er det dessverre få instanser som tar seg tid til å avdekke hvem av foreldrene som ikke snakker sant når mor og far gir ulik informasjon om eventuell vold, og det som reelt er vold forblir uavdekket og døpes om til "foreldrekonflikt" eller "høykonflikt". Den eneste som "vinner" på det er voldsutøveren, og barna og den utsatte forelderen sviktes.

Dere kan også lese NOUene "Retten til et liv uten vold" (2003), "Svikt og svik" (2017) og "Varslede drap" (2020), om at samfunnet svikter i arbeidet for å forebygge, avdekke og stoppe vold, inkludert ansatte i skoler og barnehager.

Det som altfor ofte skjer er beskrevet godt på dette nettstedet: https://www.hjelptilhjelp.no/Sinneproblemer-og-vold/den-voldelige-mannen-hvem-er-han

Symptomer på vold i familien

Fordi i nære relasjoner skaper omfattende psykiske problemer ikke minst for barna, vil gjerne familien komme i kontakt med hjelpeapparatet på et eller annet tidspunkt. Ikke minst er det sannsynlig at barna kommer i kontakt med psykisk helsevern (BUP), eller pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).

Imidlertid er det ikke noen automatikk i at volden dermed blir oppdaget. Voldsmannen vil i møte med hjelpeapparatet gjerne framstå som den ressurssterke i familien: rolig, høflig og lett å ha sympati med. Han er vant til å være i kontroll, og demonstrerer dette også overfor de han møter i hjelpeapparatet. Derimot møter vi gjerne en hysterisk, oppkavet kvinne som virker vanskelig å forholde seg til, og som derfor lett kan vekke en antipati hos hjelperne.

Da har voldsmannens projiseringer nådd fram til hjelpeapparatet, og man blir blinde i forhold til å se det åpenbare: At vi står overfor en kvinne (eller barn for den saks skyld) som tydelig viser reaksjoner på traumatiske forhold – men uten at vi evner å se det i øynene. Kanskje det blir for ubehagelig å se? Kanskje det blir for skremmende? Kanskje det er lettere å tolke symptomene (til mor og barna) som uttrykk for individuelle forhold – eller hjerneorganiske dysregulering. Hjelpeapparatets hypoteser kan fort være:

- Mor har åpenbart store psykiske problemer

- Barnet har åpenbart store reguleringsvansker, ofte forklart ved biologiske forhold i barnet

- Far er stabil, rolig, og tålmodig mann og kan ikke lastes for problemene

Når voldelige menn ofte evaluerer seg selv ut fra sine intensjoner og ikke sine handlinger, er det også fort gjort at ansatte i BUP, PPT etc lures trill rundt, https://psykologisk.no/2019/08/voldelige-menn-haplose-fedre/ . Å vokse opp i vold gir en økt risiko for å utøve vold selv, men voldserfaringer i oppveksten kan være vanskelig å avdekke fordi en del bagatelliserer egne erfaringer, https://psykologisk.no/2014/04/av-og-til-gikk-det-en-kule-varmt-hjemme/

Vold i nære relasjoner, fra en forelder mot partner og barn handler om psykologi, om kontroll og makt, om utviklingsskader hos den voldelige forelderen og hos barna som lever i volden, og traumereaksjoner hos ofrene), og lærere og andre ansatte i skoler og barnehager har ikke, og skal ikke ha, tilstrekkelig psykologifaglig bakgrunn til å gjenkjenne voldsofrene og -utøverne blant foreldrene i barnegruppa de har ansvar for. Lærere er ikke kompetente til å gjenkjenne typisk atferd til medlemmene i en familie der vold eller overgrep forekommer, og det er feil bruk av ressurser å lære dem opp til å bli «halvstuderte» atferdsspesialister. Man lar ikke lærere være de som skal avdekke fysiske helseplager, som f.eks. kreft, hos barn, så hvorfor skal de ha som jobb å avdekke psykiske helseplager hos barna, som volden og overgrep i de aller fleste tilfellene forårsaker. Vold og overgrep viser seg i atferd og psykisk uhelse, som bør overlates til spesialister å identifisere, ikke hvilken som helst ansatt på i skoler og barnehager.