Høringssvar fra Person som ikke har oppgitt navn

Referanse: 503303

Dato: 20.12.2021

Denne høringsuttalelse har først og fremst fokus på aspekter ved kapittel 35 og 36 i revidert lovforslag, det vil si på forslag vedr. privat grunnskoleopplæring i hjemmet.

Undertegnede representerer en hjemmeundervisende familie som valgte denne opplæringsformen for 6 år siden.

Innledning:

Ut i fra kap. 35.1 og 35.5.3.1 i revidert lovforslag kan det se ut som om Norge fortsatt skal ha en opplæringsplikt og ikke en skoleplikt, altså at privat opplæring i hjemmet fortsatt skal være sidestilt med opplæring i statlig eller privat grunnskole. Det er gledelig at opplæringsplikten ser ut til å være reddet, og at Departementet ikke anbefaler en søknadsplikt for familier som ønsker å hjemmeundervise deres barn. Innføring av en slik søknadsplikt ville vært konvensjonsstridig ifølge 2020 studiet 'Homeschooling and Human Rights' produsert av European Centre for Law & Justice (ECLJ): https://eclj.org/family/french-institutions/nouvelle-etude-de-fond---liberte-educative-et-droits-de-lhomme- En oversettelse av studiets sammendrag fra fransk til norsk finnes under og er å anse som en integrert del av denne høringsuttalelse. 1

Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 13 gir foreldre rett til å velge noe annet enn offentlig skole. Det overnevnte studiet til ECLJ bemerker at: 'Det finnes to måter å unnslippe statens utdanningsmonopol på: privatskole eller privat hjemmeundervisning'2 Det påpekes videre at Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har uttalt seg til fordel for pluralisme i utdanning: 'Måten staten garanterer elevenes rett til utdanning på mens de respekterer rettighetene til deres foreldre består egentlig i å ikke monopolisere utdanning, men "å ivareta pedagogisk pluralisme, som er viktig for å bevare et demokratisk samfunn'', som uttalt av EU-domstolen. Pedagogisk pluralisme bidrar både til å øke kvaliteten på utdanningen i et land ved å diversifisere utdanningstilbudet, og til å respektere foreldrenes overbevisning, særlig religiøs og pedagogisk.'

Det er en kjensgjerning at privatskoletilbudet ikke er utbredt i Norge. Privat grunnskoleopplæring i hjemmet (også kjent som hjemmeundervisning / HU) er gratis alternativet som i teorien er og bør være tilgjengelig for alle. Dette er viktig i et land med spredt bosetting som Norge. Dette er viktig for å bevare 'åndsfridommen' det vises til i opplæringslovens formålsparagraf.

Privat hjemmeundervisning tar ofte utgangspunkt i et pedagogisk grunnsyn som er ulik den som råder i offentlig skole. Hjemmeundervisningsbevegelsen inspireres av flere tiår med læringsteori som ikke har som hensikt å imitere den rådende skolemodellen. Vi ser at det fortsatt i revidert lovforslag er deler som legger opp til en innskrenkning i familiers rett til å velge et reelt alternativ til offentlig skole: F.eks kap. 36.5.4.1 som vil pålegge familier den samme fag- og timefordelingen som i skoleverket, og formuleringen i kap. 36.5.4.3 som vil fjerne en eksisterende anerkjennelse i forarbeidene til loven om at kommuner må anerkjenne foreldrenes rett til å tilpasse opplæringen ihht livssyn, pedagogisk overbevisning osv. Det finnes også noen uheldige formuleringer i revidert lovforslag som antyder at valget av privat opplæring i hjemmet i seg selv gir grunnlag for bekymring. Disse punktene diskuteres i det følgende.

I august 2021 ble en uttalelse og anmodning om støtte sendt fra hjemmeundervisningsmiljøet til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), med kopi til Kunnskapsdepartementet. Uttalelsen viste til nyere studier av hjemmeundervisning og menneskerettskonvensjoner som gir grunn til å tro at forsøket på å innskrenke friheten til å velge privat opplæring i hjemmet i NOU 2019:23 antakelig er både konvensjonsstridig og Grunnlovsstridig. Uttalelsen gjengis under og er å anse som en integrert del av denne høringsuttalelse.3

Det er generelt trist å konstatere at også revidert lovforslag preges av mangel på kjennskap til typiske utdanningsfilosofier i hjemmeundervisningsmiljøet, at man tilsynelatende tror at HU er 'skole hjemme' som etter alt å dømme skal underlegges en strengere kvalitetskontroll enn offentlig skole. Lovforslaget preges også av dårlig kjennskap til internasjonal forskning om hjemmeundervisningsbevegelsen.

36.5.4.3

Status quo i Norge er at privat grunnskoleopplæring i hjemmet er en rett som anerkjennes også utifra en forståelse av landets forpliktelser ihht menneskrettskonvensjoner.

Eksisterende rettigheter som omfattes av EMK skal ikke uthules eller fjernes av land som er tilsluttet konvensjonen. Eller mer presist:

'Den europeiske konvensjonen forplikter selvfølgelig ikke stater til å legalisere privat

opplæring i hjemmet; men denne observasjonen gir ikke stater muligheten til å

undertrykke denne friheten når de allerede har anerkjent den i sin nasjonale lov. Når et

land som Tyskland har forbudt hjemmeundervisning siden 1938 (før landet tiltrådte

EMK), mener EU-domstolen at dette valget faller innenfor dets skjønnsmargin ( 'margin of

appreciation'), i fravær av en motsatt enighet i medlemslandene. På den andre siden, når et

land tillater hjemmeundervisning, og det gjelder de fleste europeiske land, må den

garantere denne friheten mens den respekterer Konvensjonen. Det følger at eventuelle

restriksjoner som staten legger på utøvelsen av denne friheten må respektere hele

konvensjonen, særlig bestemmelsene om ikke-diskriminering, samvittighets- og

religionsfrihet og respekt for privatliv og familieliv; og disse begrensningene er underlagt

EU-domstolens gjennomgang. Domstolen kan da sensurere enhver begrensning som ikke

forfølger et legitimt mål, og som ikke er nødvendig, det vil si proporsjonalt med dette

målet. Imidlertid er enhver generell avskaffelse av en eksisterende rettighet i prinsippet

uforholdsmessig. I dette er det mulig å snakke om en "skralleeffekt" (« effet cliquet ») av

menneskerettighetene, ifølge dette kan en stat ikke oppheve en rettighet eller en frihet som

den fritt har anerkjent og som faller innenfor rammen av konvensjonen, selv om sistnevnte

ikke inneholder den eksplisitte plikten til å anerkjenne dem.' (ECLJ fra vedlagte oversettelse)

I lovforslaget og revidert lovforslag hevdes følgende (36.5.4.3):

'Utvalget legger til grunn at kunnskapsinnholdet i de ulike målene i læreplanene ikke er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, og at det derfor vil være få foreldre som vil oppleve at gjeldende krav til innhold i opplæringen (læreplanene for fag) vil være i strid med egen religion eller eget livssyn. Utvalget mener derfor at det ikke er nødvendig å presisere i loven at kommunen må anerkjenne foreldrenes rett til å tilpasse undervisningen ut fra blant annet livssynsforhold.'

Det virker som om man vil fjerne enhver kobling mellom hjemmeundervisning og konvensjonsfestede rettigheter – at hensikten her er å fjerne en eksisterende anerkjennelse og vern av hjemmeundervisernes menneskerettigheter. Det er uhyre viktig at det presiseres i loven at kommunen / staten må anerkjenne foreldrenes rett til å tilpasse undervisningen ut fra blant annet livssynsforhold, alternativ pedagogikk o.l. slik konvensjonene forutsetter. (Se merknad 3.11, Innstilling til Odelstinget nr. 70 (1997-98) ”Komiteen vil understreke at kommunens tilsyn med privat opplæring må anerkjenne foreldrenes rett til å tilpasse undervisningen ut fra formålet med hjemmeundervisningen i de tilfellene livssynsmessige eller pedagogiske forhold ligger til grunn for ønsket om privat opplæring. Komiteen mener dette er en parallell til privatskolelovens bestemmelser om godkjenning av fagplaner som avviker fra læreplanen i livssyn og alternativ pedagogikk.") Denne delen av lovforslaget og revidert lovforslag (om å fjerne merknad 3.11) må anses som ulovlig og diskriminerende ihht EMK.

Eksisterende rettigheter skal ikke fjernes eller uthules. Betraktninger om forholdsmessighet finnes i vedlagte dokumenter. Proporsjonalitetsprinsippet er ikke oppfylt!

Så var det dette med læreplanen.

Det er tendensiøst å hevde at læreplanen er et nøytralt verktøy. Dette er det skrevet om i vårt tidligere høringssvar. Det gjentas her:

Opplæringens innhold og organisering (i offentlig skole) er på ulike måter i strid med normene til de som følger typiske læringsteorier for hjemmeundervisningsbevegelsen, et lite utvalg eksempler følger:

  • Barn tillates kun i begrenset grad å ha innvirkning på fagstoffet. Barns personlige initiativ og medvirkning er et grunnleggende prinsipp for mange som driver med hjemmeopplæring; Læreplanens 'elevmedvirkning' er i så måte et redusert begrep. Barn passiviseres.

  • Videre, kunnskapsinnholdet i læringsmålene utgjør helt opplagt en enorm innsnevring av de faktiske mulighetene for læring. Valgmulighetene i skolen er nokså begrensede. Man kan innvende at vi mennesker ikke bør i så stor utstrekning standardiseres. At friheten til å utforske og utvikle individets egenart også kommer samfunnet til gode.

  • Noen hjemmeundervisere er opptatt av 'outdoor learning' eller 'wild schooling', mange timer på skolen / i klasserommet egner seg ikke til dette.

  • Premissen tar heller ikke høyde for at barn i skolen tillates kun i begrenset grad å utvikles i henhold til eget modenhetsnivå og interesse for læring.

  • Læringsmiljøet i skolen er i varierende grad egnet for dyp og konsentrert læring. Eksempelvis beskriver Nils Christie hvordan den 'kunnskapsberikende glede' forringes ved å 'systematisk trener eleven i ukonsentrert arbeid ved å splitte opp dagen i forskjellige fag og kaste dem fra romerske keisere, til sang, til matematikk, via gymnastikk, og over til tysk.'(Christie: Hvis skolen ikke fantes, 1971) Taylor Gatto bemerker at skoleklokken lærer elever å 'turn off and on like a light switch. Nothing important is ever finished ...'(Gatto: Dumbing us Down, 1992)

  • Charlotte Mason skrev: 'Children have a right to the best we possess; therefore their lesson books should be, as far as possible, our best books.' I denne metoden brukes ikke typiske lærebøker (som anses som oppstykkede og demotiverende), man bruker litteratur og sakprosa av ypperste kvalitet - hele bøker.

  • Skolen gjør bruk av incitament eller tvang for å oppnå resultater: 'Marks, prizes, places, rewards, punishments, praise, blame, or other inducements are not necessary ...'Følgelig: 'The divine curiosity which should have been an equipment for life hardly survives early schooldays.' (Mason: A Philosophy of Education)

  • 'Lærerens person og idealer impliserer at eleven er noe mindreverdig,' skriver Christie. Videre at 'Elevene er det laveste ledd i systemet, alle andre, absolutt alle har makt over dem' (Christie, 1971). Mange tenkere har skrevet om dette og hvordan det hindrer barns læring. 'We destroy this capacity [for læring] above all by making them afraid, afraid of not doing what other people want, of not pleasing, of making mistakes, of failing, of being wrong ...' (John Holt: How Children Fail, 1982)

  • Undervisning kan hindre læring. Undervisning anses som en metode – en måte å gi opplæring på. Undervisning som metode problematiseres av alternative læringsteorier på mange ulike måter. Masons ordtak var: 'Teachers shall teach less and scholars shall learn more.'

  • Typiske læringsteorier i miljøet legger vekt på fordelene med aldersblandede grupper, dette anses som gunstig for læring og utvikling.

  • Et annet vesentlig forhold som berører etiske normer og synet på hva et menneske er er dette med testing og karakterer. For mange hjemmeundervisere er dette et etisk problem på mange plan. Her kunne man skrevet en avhandling, det får holde med et par eksempler. Kunnskapsinnholdet i læringsmålene rettes mot å bestå prøver. Ivan Illich skrev bl.a. at: 'Neither learning nor justice is promoted by schooling because educators insist on packaging instruction with certification.' Videre, at 'personal growth is not a measurable entity. It… cannot be measured against any rod, or any curriculum, nor compared to someone else's achievement.' (Deschooling Society, 1970).

Det er ikke tilfelle at 'gjeldende krav til innholdet i opplæringen' ikke er i strid med livssyn, etiske verdier o.l. Tvert imot, dette problematiseres av andre utdanningsteoretiske retninger. Gatto skrev i nokså harde ordlag: 'After an adult lifetime spent teaching school, I believe the method of mass schooling is its only real content.'(Gatto, 1992). At myndighetene er opptatt av at alle barn skal få en viss bredde i opplæringen og dermed har gjort det obligatorisk for hjemmeundervisere å forholde seg til læreplanverk kan man forstå, men det bør ikke bety at man i praksis forbyr andre tilnærminger til læring. (I den forbindelse viser vi til merknad 3.11 (Innstilling til Odelstinget nr. 70 (1997-98). Dette gjelder ikke 'få' foreldre som det hevdes her, og kommunene må, og staten må, etter vår mening, fortsette å 'anerkjenne foreldrenes rett til å tilpasse undervisningen ut fra blant annet livssynsmessige forhold.' osv.

36.5.4.1

Når det her er konstatert at hjemmeundervisning ikke er en ren kopi av offentlig skole, så er det opplagt at å påtvinge hjemmeundervisere den samme fag- og timefordelingen som i skoleverket er en misforståelse! Dette er også noe nytt. Det står i gjeldende forarbeidene til loven at fag- og timefordelingen ikke er naturlig for hjemmeundervisning. Antakelig henger dette sammen med et ønske om kontroll av opplæringen? Men tilsyn utført av reflekterte pedagoger kan med enkelhet oppdage om det skjer faglig fremgang hos et barn uansett familiens metodologiske utgangspunkt (interessebasert læring osv.). Det er kompetanse på dette i Norge, og eksisterende mal for tilsynsarbeid i hjemmeundervisningsmiljøet. Noe av hovedpoenget med privat opplæring i hjemmet er også muligheten til å gi godt tilpasset opplæring. For noen barn er dette ekstra viktig.

Man får anta at det er en sammenheng mellom ønsket om å påføre HUfamilier skolens testregime og forslaget om innføring av fag- og timefordeling. Skolens testregime er jevnt over avvist som en meningsfull del av et opplæringsløp blant teoretikere for hjemmeundervisningsbevegelsen. Hittil har 'særskilte' prøver vært tillatt i lovverket – altså prøver begrunnet i forutgående tilsyn. Ordet 'særskilt' bør bevares slik at man opprettholder noen normer for faglighet og etisk forsvarlighet: å kunne begrunne bruken av prøver - såpass må et kvalifisert tilsyn klare! Det motsatte innebærer en krenkelse av retten til å velge et reelt alternativ til offentlig skole. Noen familier vil ønske å takke ja til et tilbud om prøve, men langt i fra alle. For noen barn er trusler om prøver direkte skadelig.

Det er ingen opplagt behov for å innføre skolens fag- og timefordeling. Dette forslaget innebærer en antakelse om at privat hjemmeundervisning skal ligge meget tett opp til skolens praksis: i så fall vanskeliggjør man bruk av alternative utdanningsteoretiske rammer. Det er i utgangspunktet overraskende at man ønsker en slik ensretting av grunnskoleopplæring i Norge. En ting er at det ikke er noen konsensus med hensyn til ulike pedagogiske retningers nytteeffekt, en annen at man overser mange tiår med utdanningsteoretisk arbeid. Den moderne hjemmeundervisningsbevegelsen startet på 60/70-tallet med arbeidet til systemkritikere som Ivan Illich og senere John Taylor Gatto bl.a., og med det læringsteoretiske arbeidet til f.eks. John Holt, Peter Gray og andre. Disse og mange andre teoretikere hadde intet ønske om å etterligne skole, men å tilby et mer barnevennlig og læringsvennlig alternativ. Det er utenkelig at det ikke er rom for dette i et modent demokrati!

36.5.5.3

'Også i dag bør kommunene vurdere det slik at det er en viss risiko for at elever som får opplæring i hjemmet av egne foreldre, ikke får oppfylt sin rett til opplæring.'

Det har aldri vært noen uenighet om barnets rett til opplæring. Hjemmeundervisere velger privat opplæring i hjemmet for å gi sine barn en kvalitetsmessig overlegen opplæring – om dette er tuftet på alternativ læringsteori eller ei. Det kan være at foreldre har vesentlige bekymringer for at barnet ikke får oppfylt sin rett til opplæring i skolen!

Internasjonal forskning om hjemmeundervisningsbevegelsen viser at det ikke er samsvar mellom 'vanlige bekymringer / antakelser' om hjemmeundervisning og statistikken. Det er i forrige høringsuttalelse gitt lenker til relevant forskning om slike 'bekymringer,' og nyere forskningshefte er oversendt Departementet. Mer informasjon om slike emner kan nok Norsk hjemmeundervisningsforbund bl.a. være behjelpelig med. Valget av privat opplæring i hjemmet kan ikke knyttes til noen spesiell form for 'bekymring' eller 'risiko.' Det er uheldig om slikt antydes uten dokumentasjon. Det kan også være ulike former for risiko forbundet med skolegang!

Kommuner kunne bidra positivt til å oppfylle retten til opplæring ved f.eks å gi hjemmeundervisere som ønsker det gratis tilgang til fagbøker og digitale læringsmidler. Rammetilskuddet til kommunene er basert på antall barn i kommunen.

Foreløpig konklusjon

Det er å håpe at Kunnskapsdepartementet involverer hjemmeundervisningsmiljøet i det videre arbeidet med utvikling av råd for tilsyn og annet – til gagn for barna det gjelder! Barn og familier har behov for et kvalifisert og respektfullt tilsyn. Privat grunnskoleopplæring i hjemmet er ikke et annenrangs valg når det gjelder opplæring, og bevegelsen kan vise til svært interessant erfaring og forskning. Noen barn trenger et alternativ til skolegang, og et velvillig og forståelsesfullt samarbeid om dette hadde vært til gagn for alle parter. Gjeldende lovgivning gir stort sett en grei nok ramme for dette.

Menneskerettsperspektivet er i fokus i resten av denne høringsuttalelsen. Retten til privat opplæring i hjemmet er beskyttet av EMK og andre konvensjoner.

Oversettelse

av sammendraget

fra

'Privat hjemmeundervisning og menneskerettigheter'

Av Grégor Puppinck, direktør for European Center for Law and Justice (ECLJ).
Grégor Puppinck har doktorgrad i jus, uteksaminert fra juridiske fakulteter i Strasbourg, Paris II og fra Institut des Hautes Etudes Internationales (Panthéon-Assas). Han er ekspert på flere av Europarådets komiteer og forfatteren av flere bøker, den siste er "Samvittighetsinnvendelse og menneskerettigheter" (Téqui, 2020). I 2016 ble han utnevnt til OSSEs ekspertpanel for samvittighets- og religionsfrihet.

European Center for Law and Justice er en ikke-statlig organisasjon internasjonalt dedikert til fremme og beskyttelse av menneskerettighetene i Europa og i verden. ECLJ har hatt spesiell rådgivende status med FN / ECOSOC siden 2007. ECLJ handler på det juridiske, lovgivningsmessige og kulturelle området ved å implementere en effektiv strategi for bevisstgjøring, informasjon og rettslige skritt. ECLJ forsvarer spesielt beskyttelse av religiøse friheter, liv og verdighet i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og gjennom andre mekanismer som tilbys av De forente nasjoner, Europarådet, Europaparlamentet, og Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

https://eclj.org/family/french-institutions/nouvelle-etude-de-fond---liberte-educative-et-droits-de-lhomme-

© ECLJ. Décembre 2020 Contact : secretariat@eclj.org / +33 3 88 24 94 40

Sammendrag

Den franske regjeringens valg om å underlegge privat hjemmeundervisning en søknadsplikt er antiliberal. Selvfølgelig står Frankrike overfor en alvorlig islamistisk trussel, men dette er ingen grunn til å redusere de grunnleggende frihetene til alle familier. Regjeringens plan er åpenbart uforholdsmessig, fordi gjeldende lov er tilstrekkelig til å regulere problemer med islamistiske illegale skoler, forutsatt at familiene er regelmessig inspisert av skolekontorene.

Regjeringens første intensjon var å forby hjemmeundervisning helt. Konstitusjonen hindrer dette, så regjeringen prøver nå å undertrykke denne friheten ved å underkaste den et forhåndsgodkjenningsregime, å redusere den til et unntak fra det nye prinsippet om obligatorisk skolegang. Det handler faktisk om undertrykkelsen av en frihet, fordi et unntak er ikke en frihet.

Herr Blanquer hevder til støtte for sitt prosjekt at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ikke garanterer foreldrenes rett til "hjemmeskole". Det er altfor forenklet. For å forstå det, må vi stille oss selv følgende spørsmål: "Foreldre som blir tvunget til å stanse privat hjemmeundervisning neste september, har de en sjanse til å vinne i EMD mot Frankrike?" Svaret er ja, fordi den nye franske loven ville fratatt dem en frihet som faller innenfor omfanget av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Disse foreldre ville ha en reell sjanse til å vinne, med mindre administrasjonen viser at deres barn ikke er ordentlig utdannet eller sosialisert.

Det er sant at EU-domstolen i noen få tilfeller har validert plikten til å sende
tyske hjemmeunderviste barn tilbake til skolen. Men dette er bare beviset på at privat hjemmeundervisning er dekket av Den europeiske konvensjonen, ellers ville domstolen ha blitt erklært inhabil. Imidlertid var de tidligere sakene domstolen behandlet preget av problematiske familiesituasjoner, familier som nektet inspeksjoner eller som var preget av irrasjonell tro og asosiale tendenser. Domstolen har aldri uttalt seg om en balansert og sosialt godt integrert familie, og det er noe de aller fleste franske familier som er berørt av denne praksisen er. Hvis disse godtfungerende familiene møter et forbud imot hjemmeundervisning neste skoleår, da er det sterkt sannsynlig at mange av dem vil møte i EMD. Regjeringen, for å rettferdiggjøre sitt valg, må bevise at denne krenkelsen av familienes frihet er nødvendig - ikke bare på grunn av den islamistiske trusselen - men også på grunn av den spesielle situasjonen til hver av disse familier.

Herr Blanquers andre argument om at regjeringen mangler midler til inspeksjon av familier er også veldig svakt.

Frankrike og Tyskland er ikke i den samme situasjonen
Herr Blanquer nevner eksemplet med Tyskland, som forbyr hjemmeundervisning, til å
rettferdiggjøre valget sitt. Men igjen, dette er å misforstå menneskerettighetene, fordi Frankrike og Tyskland er ikke i den samme situasjonen.

Den europeiske konvensjonen forplikter selvfølgelig ikke stater til å legalisere privat opplæring i hjemmet; men denne observasjonen gir ikke stater muligheten til å undertrykke denne friheten når de allerede har anerkjent den i sin nasjonale lov. Når et land som Tyskland har forbudt hjemmeundervisning siden 1938 (før landet tiltrådte EMK), mener EU-domstolen at dette valget faller innenfor dets skjønnsmargin, i fravær av en motsatt enighet i medlemslandene. På den andre siden, når et land tillater hjemmeundervisning, og det gjelder de fleste europeiske land, må den garantere denne friheten mens den respekterer Konvensjonen. Det følger at eventuelle restriksjoner som staten legger på utøvelsen av denne friheten må respektere hele konvensjonen, særlig bestemmelsene om ikke-diskriminering, samvittighets- og religionsfrihet og respekt for privatliv og familieliv; og disse begrensningene er underlagt EU-domstolens gjennomgang. Domstolen kan da sensurere enhver begrensning som ikke forfølger et legitimt mål, og som ikke er nødvendig, det vil si proporsjonalt med dette målet. Imidlertid er enhver generell avskaffelse av en eksisterende rettighet i prinsippet uforholdsmessig. I dette er det mulig å snakke om en "skralleeffekt" (« effet cliquet ») av menneskerettighetene, ifølge dette kan en stat ikke oppheve en rettighet eller en frihet som den fritt har anerkjent og som faller innenfor rammen av konvensjonen, selv om sistnevnte ikke inneholder den eksplisitte plikten til å anerkjenne dem. Det samme prinsippet påberopes for eksempel mot dem som vil stille spørsmål ved avskaffelsen av dødsstraff.

Frankrike og Tyskland er derfor ikke i samme situasjon. Frankrike er mer avansert
enn Tyskland i forhold til utdanningsfrihet, og det er nytteløst å vise til en lov,
dessuten vedtatt av naziregimet, for å rettferdiggjøre et tilbakeskritt for menneskerettigheter i Frankrike.

De aller fleste europeiske stater garanterer utdanningsfrihet

Det er nyttig å sammenligne situasjonen i andre europeiske land. Av de 47 medlemslandene i Europarådet, har bare 5 strenge forbud imot opplæring utenfor
skolen. Dette er Tyskland, Armenia, Kypros, Nord-Makedonia og Tyrkia. Det er derfor bred enighet i Europa for denne friheten.

I likhet med gjeldende rett i Frankrike for øyeblikket underlegger det relative flertallet av europeiske land privat hjemmeundervisning en enkel erklæringsplikt og regelmessig kontroll av opplæringen (tilsyn). (Østerrike, Belgia, Danmark, Estland, Finland, Georgia, Irland, Kosovo, Latvia, Litauen, Luxembourg, Moldova, Montenegro, Norge, Storbritannia, Russland, Slovenia og Ukraina). I noen land er erklæringen og kontrollene til og med valgfrie.

Andre land har ekstra restriksjoner. Dette kan være at foreldre må bevise sin evne til å undervise (Island, Italia, Liechtenstein, Malta, Portugal, Tsjekkia og Serbia), eller en plikt til å følge skolens læreplan for distanselæring (Hviterussland og Bulgaria). Andre land ber foreldrene rettferdiggjøre deres valg ved å vise til begrunnelser som er fastsatt i loven. Dette er tilfelle med Albania, Hviterussland og Kroatia.

Atter andre underlegger privat hjemmeundervisning en forhåndsgodkjenningsplikt eller søknadsplikt. Dette er det strengeste regimet. Dette er Hellas, Ungarn, Nederland, Romania, Slovakia og Sverige. Valget av den franske regjeringen tilhører denne siste kategorien, i mindretallet og antiliberal.

De som skrev Den europeiske konvensjonen ønsket å beskytte foreldrenes rettigheter i møte med staten

I forvirringen av den nåværende debatten er det nyttig å huske intensjonen til forfatterne av Verdenserklæringen og deretter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. I 1948 stolte de på familier og mistrodde staten. Det er det motsatte av situasjonen nå. De trodde at familiene var frihetsbastionen i møte med den konstante risikoen for totalitære tendenser i staten. Dette er grunnen til at verdenserklæringen kunngjør at 'Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.' Denne prioriteringen er uttrykket for foreldrerettighetenes forrang og fortrinn i forhold til samfunnets. Forfatteren av denne bestemmelsen, den libanesiske Charles Malik, “understreket behovet for å utelukke muligheten for situasjoner der diktatorer har makttil å hindre foreldre i å utdanne barna slik de vil. Kontroll av utdanning kan ikke overlates til statens skjønn."

Veltalende sitater fra forfatterne av utkastene til konvensjonen finnes også i verkets
forberedende dokumenter som illustrerer deres intensjon om å beskytte foreldrenes naturlige rettigheter. Slik som franskmannen Pierre-Henri Teitgen, som var justisminister og deretter dommer ved EMD, som erklærte: Man må "garantere foreldrenes rett til å velge utdanning og opplæring mot trusler som nasjonalisering, statskontroll, monopolisering, rekvisisjon av ungdom av staten, og dette, om foreldrene har religiøs overbevisning eller bare den filosofiske overbevisningen om tradisjonell humanisme ". Britisk parlamentsmedlem Sir Maxwell Fyfe, som deltok i etableringen av Nürnberg-prosessene, erklærte at anerkjennelsen av rettighetene til foreldre "tar sikte på å avverge denne forferdelige faren for totalitarisme" som fører til "Umuligheten for foreldre å oppdra barna sine i deres religiøse tro og filosofiske overbevisninger ”.

Det er av respekt for foreldrenes rettigheter at Den europeiske konvensjonen og tekstene til FN garanterer "foreldrenes rett til å velge slik utdanning og undervisning
[av barna] i samsvar med deres religiøse og filosofiske overbevisning ”. Imidlertid,
lovforslaget (i Frankrike overs.) gjør nøyaktig det motsatte, nemlig at foreldre ikke kan oppgi deres "Politiske, filosofiske eller religiøse tro" for å rettferdiggjøre deres forespørsel om å utdanne sine barn hjemme. Dette er i åpenbar motsetning til menneskerettighetenes bokstav og ånd. Dette viser nok en gang regjeringens forakt for religioner.

Vi må også ta hensyn til Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter (2000) som også garanterer "foreldrenes rett til å sikre opplæring og undervisning av sine barn i samsvar med deres religiøse og filosofiske overbevisning ”men også“pedagogiske ”. Dette er en viktig åpning som minner oss om at utdanningsfrihet også handler om opplæringens kvalitet. Oftest velges hjemmeundervisning av pedagogiske grunner. I den forbindelse bør regjeringen vurdere årsakene til at flere og flere foreldre velger privat hjemmeundervisning. For Jules Ferry er det de offentlige skolenes utmerkede tilbud som bør oppmuntre foreldre til å velge skolegang. Skolen må fortjene foreldrenes tillit.

Selvfølgelig utgjør islamisme en virkelig totalitær fare, en større fare for Frankrike
kanskje enn statisme. Det er derfor legitimt og nødvendig å beskytte barn mot det.
Det er imidlertid viktig å huske leksjonene fra våre forgjengere, og ikke ofre
friheten til de "rettferdige". Som representanten for Belgia sa da han ratifiserte
artikkelen som garanterer foreldres utdanningsrettigheter, "barnet tilhører familien sin før det tilhører staten ”.

Foreldre beholder hovedansvaret for utdannelsen til barna sine

Tolkningen av retten til utdanning med respekt for foreldrenes overbevisning er basert på ideen om at staten er den ultimate garantist for kvaliteten på utdanningen
barn mottar og for deres sosiale integrasjon. Den underliggende antagelsen for denne tilnærmingen er at den offentlige skolen tilbyr et godt utdanningsnivå og god sosialisering, noe som gjør den til en kvalitativ referanse (
benchmark) for retten til utdanning.

Det er imidlertid ikke lenger tilfelle i dag. I mange land, inkludert Frankrike, kan den offentlige skolen ikke lenger hevde å være den kvalitative referansen for retten til utdanning; den er ofte et sted for vold og kulturell middelmådighet. Den oppfyller ikke lenger sitt oppdrag riktig. Derfor er det manglene i store skoler som får foreldre til å gjenoppta sitt naturlige opplæringsansvar for sine barn. Ved å gjøre dette utøver foreldre sine naturlige rettigheter og påtar seg sitt ansvar for å garantere sine barn rett til utdanning og et sosialt liv beskyttet mot vold. Staten kan ikke påberope seg politiske hensyn, for eksempel ønsket om å pålegge alle barn de samme verdiene og den samme utdanningen, for å frata dem retten til kvalitetsutdanning som respekterer
foreldrenes overbevisninger. Obligatorisk skolegang av middelmådig kvalitet, også ideologisert, ville være et brudd på utdanningsrettighetene til barn og deres foreldre.

En grunnleggende frihet kan ikke være underlagt en søknadsplikt

Denne studien fokuserer ikke på den spesifikke situasjonen i Frankrike, men på europeisk og internasjonal lov. Her er det imidlertid nyttig å huske de viktigste elementene i fransk lov: Forfatningsrådet, i sin beslutning nr. 77-87 DC av 23. november 1977, etablerte "prinsippet om utdanningsfrihet [...] er et av de grunnleggende prinsippene anerkjent av republikkens lover, bekreftet på nytt av innledningen til grunnloven av 1946 og som grunnloven i 1958 tildelte konstitusjonell verdi ”.

Statsrådet, i sin dom av 19. juli 2017, nr. 406150 definerte denne friheten nøyaktig
i disse ordene: "Prinsippet om utdanningsfrihet, som er et av prinsippene
grunnleggende gjenkjent av republikkens lover, innebærer muligheten for å skape
utdanningsinstitusjoner, inkludert utenfor enhver kontrakt inngått med staten, som
retten til foreldre å velge, for sine barn, alternative pedagogiske metoder til
de som tilbys av det offentlige skolesystemet, inkludert privat opplæring i heimen "

Forfatningsrådet, i sin avgjørelse nr. 71-44 DC av 16. juli 1971 om lov om
foreningsfrihet, mente at utøvelsen av en grunnleggende frihet ikke kan være
betinget "av forhåndsinnblanding fra administrativ myndighet eller til og med
rettslig instans ", det vil si forhåndstillatelse (søknadsplikt).

Dette prinsippet er ment å gjelde også for utdanningsfrihet, privat hjemmeundervisning skal ikke betinges av en forhåndstillatelse. Retten til å hjemmeundervise er en essensiell frihet, fordi garantien er en forutsetning for et rettferdig og virkelig liberalt samfunn der staten ikke griper inn i foreldrenes naturlige plikter og rettigheter. Derfor er det viktig å forstå og forsvare det.

Menneskerettighetskonvensjoner og privat hjemmeundervisning

Uttalelse fra gruppen Hjemmeundervisning i Norge (HUiN)4

The objective of getting all school-aged children to school and keeping them there till they attain the minimum defined in compulsory education is routinely used in the sector of education, but this objective does not necessarily conform to human rights requirements. In a country where all school-aged children are in school, free of charge, for the full duration of compulsory education, the right to education may be denied or violated. The core human rights standards for education include respect of freedom. The respect of parents’ freedom to educate their children according to their vision of what education should be has been part of international human rights standards since their very emergence. 5

Katarina Tomasevski, former UN Special Rapporteur on the right to education,1999:

  • 'Da den norske Grunnloven fylte 200 år i 2014 fikk den et eget Menneskerettighetskapittel. I Grunnlovens § 92 står det: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Beskyttelsesplikten er ekstra sterk ovenfor sårbare grupper som barn, eldre, funksjonshemmede og minoriteter.'

  • 'Hvis en stat ratifiserer en konvensjon, er den forpliktet til å følge reglene som står i konvensjonen. Menneskerettighetsloven fra 1999 gir fem menneskerettighetskonvensjoner «forrang». Det betyr at de går foran annen norsk lov, dersom den strider mot konvensjonene.'6

Innledning

NOU 2019:23 Ny opplæringslov: Lovforslaget inkluderer en de facto skoleplikt – noe som er en grunnleggende endring i borgernes rettigheter. I alle norske skolelover siden 1739 har det vært, og er, lovhjemmel for hjemmeundervisning som et likestilt alternativ til skoleundervisning.7 Norge har 'alltid' hatt en opplæringsplikt og ikke en skoleplikt. Lovforslaget begrunner ikke og dokumenterer heller ikke behovet for avkortningen av familiens rett til å velge privat hjemmeundervisning. Gjeldende opplæringslov med forarbeider anerkjenner Norges forpliktelse til å følge internasjonale konvensjoner i dette spørsmål. HUiN mener at lovforslaget bryter med artikler i flere konvensjoner, å medregne bl.a.:

FNs verdenserklæring:

Artikkel 26.1. Enhver har rett til utdanning. Utdanningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn...2. Utdanningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter...3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags opplæring deres barn skal få.

EMK (Europeisk menneskerettighetskonvensjonen):

Protokoll 1, Artikkel 2: Retten til utdanning Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.

Artikkel 8: Retten til respekt for privatliv og familieliv

Artikkel 9: Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse

Artikkel 14:

Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.

Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK): Art 13.
3. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, vergers frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at skolene oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningen fastsatt eller godkjent av staten, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning.

4. Intet i denne artikkel må tolkes som innskrenkninger i enkeltpersoners eller organisasjoners frihet til å opprette og drive undervisningsinstitusjoner, forutsatt at de prinsippene fastsatt i denne artikkels første paragraf alltid iakttas, og at den undervisning som gis i slike institusjoner, er i overensstemmelse med eventuelle statlige minstekrav.

Barnekonvensjonen:

Art 12: 1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Art 14: 1. Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet....

Art 29: bl.a 'Partene er enige om at barnets utdanning skal ta sikte på: a) å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig.'...

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP):

Art 18: Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning...

European Union Charter of Fundamental Rights:

Article 143. The freedom to found educational establishments with due respect for democratic principles and the right of parents to ensure the education and teaching of their children in conformity with their religious, philosophical and pedagogical convictions shall be respected, in accordance with the national laws governing the exercise of such freedom and right.8

Om Norge er bundet av disse rettigheter ihht EØSavtalen vet vi ikke, derimot kan de sies å gi et tydelig uttrykk for hvilken standard som forventes av europeiske land.

NOU 2019:23 Høringen. Ny informasjon

Svært få menneskerettsorganisasjoner i Norge avga høringssvar ifm NOU 2019:23. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) var ett av få unntak. Deres uttalelse omfattet imidlertid ikke den historiske og prinsipielle endringen av foreldrenes frihet til å velge 'anna, tilsvarende opplæring' dvs. i dette tilfelle privat hjemmeundervisning. I motsetning til dette ser vi, for eksempel, at Frankrikes nasjonale institutt for menneskerettigheter reagerte på den foreslåtte innføringen av en de facto skoleplikt i Frankrike. Privat hjemmeundervisning anses som en del av la liberté d'enseignement (utdanningsfriheten) og garanteres av mange menneskerettskonvensjoner inklusiv EMKs artikkel 2, p.1. ifølge CNCDH (Commission nationale consultative des droits de l'homme). CNCDH var snar til å kommentere hele lovforslaget til den franske regjeringen ('le projet de loi confortant le respect des principes de la République') også det som omhandlet privat opplæring i hjemmet. Et forbud eller søknadsplikt, kontaterte de, ville medføre en betydelig forringelse av utdanningsfriheten som nedfelt i konvensjonene.9 Institutt for Menneskerettigheder i Danmark har på liknende vis anerkjent at privat hjemmeundervisning er beskyttet av menneskerettskonvensjoner.10

I kjølvannet av den franske regjeringens nye lovforslag ble det publisert en ny studie om menneskerettigheter og privat hjemmeundervisning. Denne ble utgitt for 8 måneder siden av European Centre for Law & Justice (ECLJ) i Strasbourg.11 Forfatteren er senterets direktor Grégor Puppinck. Studiet inneholder vesentlig ny informasjon som reiser tvil om lovligheten til forslagene i NOU 2019:23 kap. 46.4 privat opplæring i heimen (kap. 2 §3.2 osv). Regjeringen i Frankrike later også som om hjemmeundervisning fortsatt vil tillates dersom autorisasjon innhentes (jf. en ny 'søknadsplikt' i NOU 2019:23, kap. 46.4). Dette er å løpe med limstang, for foreldre i Frankrike og Norge fratas en rettighet, og det innføres en skoleplikt i stedet for en opplæringsplikt. Dette kommenteres utførlig i ECLJs studie og i det følgende.

I tillegg til dette, har HUiN observert at myndighetene på Isle of Man i Storbritannia frafalt i februar i år (2021) et lovforslag som inkluderte inngripende forandringer i utøvelsen av retten til å ha privat hjemmeundervisning. De juridiske uttalelsene (Legal opinions) som ble laget for øyas hjemmeundervisere (Quinn Legal & Allan Norman) var med på å overbevise myndighetene om at det nye lovforslaget var lovstridig bl.a ihht ratifiserte menneskerettskonvensjoner. Proporsjonalitetsprinsippet var heller ikke oppfylt. Quinn Legal ser særlig på EMK art. 8, 9, og 14. Advokat Allan Normans uttalelser ser mer inngående på flere konvensjoner. Både ECLJs studium (heretter Puppinck) og de juridiske dokumentene fra Isle of Man ligger til grunn for vår anmodning om at NIM studerer og kommenterer saksforholdet vi kort skal oppsummere i det følgende. Brev sendes også til Kunnskapsdepartementet med kopi av dette dokumentet. Foreløpig er ikke opplysningene i det følgende eller grunnlagsmaterialet vurdert med norsk juridisk ekspertise, men etter HUiNs mening er det god grunn til å tro at lovforslagets innskrenkninger i retten til å velge privat hjemmeundervisning er konvensjonsstridige.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)

Grégor Puppinck av European Centre for Law & Justice (ECLJ) viser til flere utfordringer for land som antar at privat hjemmeundervisning omfattes av 'skjønnsmarginen' eller en antatt dispensasjonsordning ihht EMK. I tillegg til å gi et historisk overblikk over forarbeidene til konvensjonen, noe som viser at dette er langt fra konvensjonens intensjoner, påpeker han at: 'en stat kan ikke oppheve en rettighet eller en frihet som den fritt har anerkjent og som faller innenfor rammen av konvensjonen, selv om sistnevnte ikke inneholder den eksplisitte plikten til å anerkjenne dem.' og 'Den europeiske konvensjonen forplikter selvfølgelig ikke stater til å legalisere privat opplæring i hjemmet; men denne observasjonen gir ikke stater muligheten til å undertrykke denne friheten når de allerede har anerkjent den i sin nasjonale lov. Når et land som Tyskland har forbudt hjemmeundervisning siden 1938 (før landet tiltrådte EMK), mener EU-domstolen at dette valget faller innenfor dets skjønnsmargin, i fravær av en motsatt enighet i medlemslandene. På den andre siden, når et land tillater hjemmeundervisning, og det gjelder de fleste europeiske land, må den garantere denne friheten mens den respekterer Konvensjonen. Det følger at eventuelle restriksjoner som staten legger på utøvelsen av denne friheten må respektere hele konvensjonen, særlig bestemmelsene om ikke-diskriminering, samvittighets- og religionsfrihet og respekt for privatliv og familieliv; og disse begrensningene er underlagt EU-domstolens gjennomgang.' (ECLJ s. 3 i oversettelsen ) Vi viser forøvrig til utførlig argumentasjon i Puppincks studie.

Deler av Puppincks argument underbygges også av advokaten Allan Norman i Storbritannia. Norman skrev ifm overnevnte lovforslag på Isle of Man: 'I explained before the full extent of the test for making changes that interfere with human rights. You cannot just point to another country in Europe that does it differently, and copy them. You need to demonstrate that there is a good reason to make the change, to interfere with human rights, and that this is the least intrusive and most proportionate way of dealing with the social problem you have identified'.12 Myndighetene på Isle of Man hadde ikke identifisert et reelt problem. Det forelå ingen grunn til å endre loven.

Norman nevner kort Wunderlich saken - en av de kjente EMD sakene der tyske hjemmeundervisere førsøkte å endre Tysklands kjente forbud imot privat hjemmeundervisning: 'Wunderlich was an attempt by home educators to overturn the century-old status quo.' og 'Wunderlich is a dead cat, thrown on the table to distract' (ibid), altså en sak som ikke har relevans. Den kjente Konrad-saken er blitt grundig analysert og kritisert mange ganger. De samme innvendinger gjelder i begge tilfeller – at a) Tysklands forbud imot hjemmeundervisning stammer fra tidlig i forrige århundre, fra før EMK ble skrevet og b) et land som har ratifisert EMK skal ikke fjerne eller uthule eksisterende rettigheter, det ligger ikke innenfor skjønnsmarginen å bare kopiere et annet lands forbud. Status quo i Norge er at privat hjemmeundervisning er en rett som anerkjennes også utifra en forståelse av landets forpliktelser ihht menneskrettskonvensjoner.

Utvalget for den nye opplæringsloven i Norge vil legge til grunn i NOU 2019 : 23, kap 46.2.1 at EMK protokoll 1 artikkel 2 kun omfatter en rett til å velge privatskoler og ikke en rett til å velge privat hjemmeundervisning. Dermed vil man fjerne en rettighet Norge alltid har hatt, og iallefall har hatt siden ratifiseringen av EMK. Dette er ikke tillatt: 'Domstolen kan da sensurere enhver begrensning som ikke forfølger et legitimt mål, og som ikke er nødvendig, det vil si proporsjonalt med dette målet. Imidlertid er enhver generell avskaffelse av en eksisterende rettighet i prinsippet uforholdsmessig. I dette er det mulig å snakke om en "skralleeffekt" av menneskerettighetene, ifølge dette kan en stat ikke oppheve en rettighet eller en frihet som den fritt har anerkjent og som faller innenfor rammen av konvensjonen, selv om sistnevnte ikke inneholder den eksplisitte plikten til å anerkjenne dem.' (Puppinck, s. 3 i oversettelsen)

Proporsjonalitetsprinsippet:

NOU 2019:23, kap 46.4 privat opplæring i heimen: Utvalget kunne ikke vise til dokumentasjon som forklarer eller grunngir behovet for en lovendring. Hvorfor skal man frarøve befolkningen en rettighet uten at dette er foranlediget av solid bevisførsel og en opplagt nødvendighet? Lovendringer bør vel skje på bakgrunn av rasjonell argumentasjon og grundig dokumentasjon? Utvalgets lovforslag på dette punkt svarer ikke til noen opplagt behov for endring eller dokumentasjon på at nåværende regelverk er utilstrekkelig på noen måte. Dessuten, forespeiler de foreslåtte forandringene ingen forutsigbar håndtering av de nye reglene.

Utvalget gir 2 argumenter for lovforslaget (fra NOU 2019:23, kap 46.4):

1) Utvalget mener at det for mange foreldre vil være krevende å sikre at opplæringen er i samsvar med læreplanene for fag, og at opplæringen ellers er forsvarlig. I forarbeidene til bestemmelsene er det lagt til grunn at «privat heimeopplæring kan tillatast, der kommunen er sikker på at foreldra kan gi ei opplæring som svarer til den opplæringa som blir gitt i skolen.»Utvalget mener at et krav om forhåndsgodkjenning av undervisningsopplegget vil kunne bidra til at foreldre ikke starter opp med grunnskoleopplæring i hjemmet der dette ikke er realistisk. Dersom foreldrene starter opp med grunnskoleopplæring i hjemmet og denne stanses av kommunen etter kort tid som følge av at opplæringen ikke har den nødvendige kvaliteten, kan dette være svært uheldig for barnet. Et krav om forhåndsgodkjenning etter søknad vil kunne bidra til at barnet sikres kontinuitet i opplæringen.

Utvalgsleder innrømmet i et intervju i Dagsavisen Demokraten at han aldri hadde hørt om et tilfelle der opplæring i hjemmet var blitt stanset slik som beskrevet her. Utvalget dokumenterer ikke det påståtte hensynet til faglig standard. Det fremstår heller som om utvalget: 'is looking for a problem rather than has identified a problem '13 (Norman s. 6)

2) Et krav om forhåndsgodkjenning vil kunne legge til rette for en god dialog mellom foreldrene og kommunen om gjennomføringen av tilsynet, blant annet om hyppighet og tilsynsperson(er). Dersom bakgrunnen for ønsket om grunnskoleopplæring i hjemmet er at barnet ikke trives på skolen, vil også kontakten mellom familien og kommunen kunne føre til at barnet likevel velger å fortsette på skolen ved hjelp av tiltak initiert av kommunen, eventuelt at det startes en prosess der tilliten til skolen gjenopprettes.

Man har allerede en tilsynsordning som skal sørge for god dialog. Avsnittet må nesten tolkes som 'ønsketenkning' og ikke dokumentert viten. Man bygger også tilsynelatende på en antakelse om at privat hjemmeundervisning ikke kan være det beste valget for et barn. Argumentet tar vel sikte på å ufarliggjøre 'søknadsplikten,' der det i realiteten finnes både prinsipielle og erfaringsbaserte ankepunkter imot en slik plikt. Utvalget dokumenterer ingen dypere forståelse av hvilke barn som 'ikke trives på skolen' og hvorfor disse familiene velger hjemmeundervisning. Man dokumenterer ikke hvilke antatte konsekvenser en skoleplikt kan få. HUiN har grunn til å tro at konsekvensene kan være dramatiske i noen tilfeller. Det finnes ingenting i utvalgets argumentasjon her som anerkjenner foreldrenes kunnskaper om egne barn ei heller deres rett til å velge for sine barn ihht ratifiserte konvensjoner eller rett / plikt til å beskytte sine barn ihht Barnelovens §30. Det er vanskelig å få øye på forsiktig og veloverveid argumentasjon for den foreslåtte innføringen av skoleplikt. Inntrykket er nærmest at lovforslaget baseres mest på en avsmak for privat hjemmeundervisning. Mht den foreslåtte søknadsplikten: 'Il s’agit bien de la suppression d’une liberté, car une exception n’est pas une liberté.' skriver Grégor Puppinck14 vedr. den franske regjeringens ønske om å innføre en liknende 'søknadsplikt' for privat hjemmeundervisning – dvs 'Dette handler om å fjerne en rettighet, fordi et unntak er ikke en rettighet.'

Utvalgets argumenter etablerer ikke behovet for eller nødvendigheten av å endre lovverket. Når ECLJ / Puppinck mener at hensynet til å avverge terror ikke holder vann ift et liknende lovforslag i Frankrike, må man spørre seg om utvalgets to antakelser / argumenter i Kap 46.4 er adekvate. Det finnes ulike typer myter og usannheter om hjemmeundervisning. Faktakunnskap og forskning fra flere land gjør det mulig å tilbakevise vanlige bekymringer. Vi viser til vedlagte forskningshefte for et lite overblikk, og kan være behelpelig med å oversende flere studier om ulike emner om det er ønskelig.

Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK):

ØSK artikkel 13 gir foreldre rett til å velge noe annet enn offentlig skole. Som Puppinck bemerker: 'Det finnes to måter å unnslippe statens utdanningsmonopol på: privatskole eller privat hjemmeundervisning' Puppinck s. 20 (Il y a deux façons d’échapper au monopole de l’enseignement étatique ou public : par la scolarisation dans des établissements privés, et par l’enseignement à domicile). Det er en kjensgjerning at privatskoletilbudet ikke er utbredt i Norge. Hjemmeundervisning er (gratis) alternativet som i teorien er og bør være tilgjengelig for alle. Dette er viktig i et land med spredt bosetting som Norge. Forøvrig har EMD uttalt seg til fordel for pluralisme i utdanning. Måten staten garanterer elevenes rett til utdanning på mens de respekterer rettighetene til deres foreldre består egentlig i å ikke monopolisere utdanning, men "å ivareta pedagogisk pluralisme, som er viktig for å bevare et ‘‘demokratisk samfunn'', som uttalt av EU-domstolen. Pedagogisk pluralisme bidrar både til å øke kvaliteten på utdanningen i et land ved å diversifisere utdanningstilbudet, og til å respektere foreldrenes overbevisning, særlig religiøs og pedagogisk. Dette er en virkelig liberal tilnærming. (Puppinck, s 20)

Tanke- og trosfrihet:

I kap 46.4 påstår utvalget at skolens / læreplanens innhold er ideologisk nøytralt og at hjemmeundervisere dermed ikke har krav på hensynstagen til deres livssyn eller filosofisk overbevisning i møte med lokale myndigheter for eksempel. En slik holdning medfører vel at hjemmeundervisere ikke anses som verdig beskyttelse ihht f.eks EMK art. 9, eller 14, eller FN art. 26 (eller Barnekonvensjonens art. 14.1). Utvalgets argumentasjon utvikles ikke! Flere høringssvar viser tydelig at privat hjemmeundervisning ofte har sitt opphav i andre intellektuelle tradisjoner og / eller livssyn. Se bl.a. (det finnes flere):

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-23/id2687171/?uid=86774114-ecb8-4e97-bfec-dcc6863b711e

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-23/id2687171/?uid=52af7db6-01ca-4e84-a8fb-484ba118be48

Utvalget innrømmer tilsynelatende ikke at foreldre kan ha et tvingende behov til å tilby sine barn et alternativ i tråd med andre pedagogiske-filosofiske tradisjoner eller religiøs tro. I gjeldende lovverk derimot med forarbeider finner man derimot merknad 3.11 (Innstilling til Odelstinget nr. 70 (1997-98) ”Komiteen vil understreke at kommunens tilsyn med privat opplæring må anerkjenne foreldrenes rett til å tilpasse undervisningen ut fra formålet med hjemmeundervisningen i de tilfellene livssynsmessige eller pedagogiske forhold ligger til grunn for ønsket om privat opplæring. Komiteen mener dette er en parallell til privatskolelovens bestemmelser om godkjenning av fagplaner som avviker fra læreplanen i livssyn og alternativ pedagogikk."

Man kan bare forstå det dithen at hjemmeundervisere bl.a. skal nektes sine rettigheter etter EMK art 9. De påføres en grad av tvang i de nye implisitte og eksplisitte krav til foreldre om å kopiere skolemodellen i NOU 2019 : 23 kap 46.4. Slike krav anerkjenner hverken alternativ pedagogikk eller hensynet til barn som ikke kan være i skolen av ulike grunner. Også i slike tilfeller har foreldre bevisst valgt et alternativ som f.eks gir større muligheter til tilpasset opplæring. Utvalget viser ingen kjennskap til den pedagogiske / filosofiske tenkningen som har vært grunnlaget for hjemmeundervisning i mange tiår, eller norsk og internasjonal forskning om hjemmeundervisningsbevegelsen. Lovforslaget må anses som diskriminerende ihht EMK art. 9 og art. 14. 'Article 14 provides: “The enjoyment of the rights and freedoms set forth in this Convention shall be secured without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or social origin, association with a national minority, property, birth or other status”. Article 14 is engaged due to the clear potential for home educators to be discriminated against, in the enjoyment of their Article 8(1) and/or Article 9(1) rights.' (Quinn Legal)15

Utvalgets forslag både forringer det pedagogiske mangfoldet i Norge (forøvrig finnes det ingen generell konsensus om ulike pedagogiske retningers fortreffelighet) og underminerer alvoret i det som former et pedagogisk grunnsyn – dvs helt grunnleggende verdier og tanker om hva et mennesket er, og hvordan det skal få lov til å utvikle seg. Dette synliggjøres bl.a i EUs rettighetscharter hvor 'pedagogiske' tanker tas med. Utover en minste standard for innholdet i opplæringen har ikke stater rett til å tvinge familier til konformitet til skolens modell for opplæring. I Norge ivaretas barnets rett til opplæring og en minste standard bl.a. gjennom tilsynsordningen som ser etter faglig fremgang, og gjennom læreplanverket som også gjelder for privat hjemmeundervisning, men da uten føringer om at dette må implementeres på akkurat den samme måten som i skolen. Om det nye lovforslaget vedtas, vil foreldre som søker om hjemmeundervisning etter alt å dømme underlegges et strengere regime enn i skolen ift krav om dokumentasjon, planer og suksess i en prøveregime som mange foreldre har fundamentale verdimessige innvendinger imot.

Generelt vil innskrenkninger av grunnleggende friheter gi misnøye, om ikke fortvilelse. Håpet (om det er det det er) om å kunne stanse privat hjemmeundervisning er fåfengt, for behovet for å beskytte sine barn mot skade påført av skolegang eller behovet for å oppdra sine barn ihht egen filosofisk overbevisning eller tro vil alltid veie tyngre for noen familier. Den svenske utviklingen er instruktiv – Den svenske staten innførte en 'søknadsordning' (i realiteten et forbud mot hjemmeundervisning.) med det resultatet at svensktalende Åland i Finland nå har den høyeste andelen hjemmeundervisere i verden utenom USA. I Finland kan foreldre fritt velge privat hjemmeundervisning slik som tilfellet alltid har vært i Norge. Svenske hjemmeundervisere i landflyktighet har utviklet et utmerket forhold til lokalsamfunnet og myndighetene på Åland. Dette er hva samarbeid og gjensidig tillit kan utrette: https://www.youtube.com/watch?v=dfR8CxOTZjQ Andre svenske familier flyttet til andre land. Den svenske staten overkjørte en liten gruppe 'annerledes tenkende', allikevel var ikke innføringen av en såkalt 'søknadsordning' uten konsekvenser. Det er uklart hvorfor Norge ønsker å innføre det ekstremt restriktive svenske regimet istedenfor å se til Finland eller Danmark, eller fortsette å følge sine egne mer pluralistiske tradisjoner.

Utdanningens formål – utvikling av mennesket

I forhold til Barnekonvensjonens artikkel 29 skriver Allan Norman:

'I venture to suggest that in the light of Article 29 of the UNCRC (see B-3 above) and what it says about the nature and purpose of education, education is best seen as deficient where it is not directed towards the individual child and their understanding of their rights and freedoms; and is not deficient merely because it does not mirror State education in terms of place, hours, curricular, assessment, audit etc. Moreover, State education ought to be measured against the same criteria found in Article 29. ' (s. 16)16 Staten, argumenterer han, har også et ansvar for å påse at offentlig utdanning er i tråd med menneskerettigheter – at innholdet er f.eks i tråd med artikkel 29, og at barnets rett til opplæring virkelig ivaretas. Utdanning skal ha fokus på barnets behov og ikke statens behov. Den 'industrielle' pedagogikken har sine egne utfordringer mht å oppfylle artikkel 29. Han tilføyer at stater bør trå varsomt der hjemmeundervisning velges på grunn av mangler i det offentlige tilbudet. Puppinck har en god del å si om siste punkt også, han observerer: 'det er manglene i offentlig utdanning som fører til at foreldre trekker barna sine ut av skolesystemet og påtar seg det direkte ansvaret for opplæringen for å sikre dem retten til utdanning og til et sosialliv beskyttet mot vold.' (s. 30 'ce sont les carences et l’insuffisance de l’enseignement public qui conduisent des parents à retirer leurs enfants du système scolaire et à assumer directement leur responsabilité d’éducateurs de leurs enfants afin de leur garantir la jouissance effective de leur droit à l’instruction et à une vie sociale préservée de la violence.') og konkluderer med at: 'Naturligvis, når foreldre forsømmer sin plikt til å sørge for barnas opplæring, må staten kompensere for deres mangler; på den andre siden, når statens tilbud er mangelfullt er det opp til foreldrene å overta sitt fulle og primære ansvar for barnets opplæring til barnets beste. Staten kan ikke påberope seg politiske hensyn, for eksempel ønsket om å pålegge alle barn de samme verdiene og den samme utdanningen, for å frata dem retten til kvalitetsutdanning som respekterer foreldrenes overbevisninger.' (s. 31 'Certes, lorsque les parents sont déficients dans leur responsabilité première d’assurer l’éducation et l’instruction de leurs enfants, il revient à l’État de suppléer leurs carences ; à l’inverse, lorsque l’État est déficient, il appartient aux parents d’assumer directement leur pleine et entière responsabilité éducative, pour le bien de l’enfant. L’État ne saurait invoquer des considérations de nature politique et collective, telle que la volonté d’imposer des valeurs et un enseignement identiques à tous les enfants, pour priver ceux-ci de leur droit à une instruction de qualité dans le respect des convictions de leurs parents.'

Barns rett til å bli hørt i saker som angår dem

Utvalget viste til at menneskerettsperspektivet var viktig i utviklingen av lovforslaget (se lenke til podcast under). Selv om lovforslaget ikke vil ha tilbakevirkende kraft ift hjemmeundervisning, så hadde det ikke vært irrelevant å innhente innspill fra barn med erfaring fra hjemmeundervisning når en så stor forandring var på trappene jf. Barnekonvensjonens §12.1.

Oppsummering

Utvalgsleder Jon Christian Fløysvik Nerdrum ble intervjuet av Lektor Lomsdalen i desember 2019. Han understreket betydningen menneskerettighetlovgivning hadde hatt for utformingen av hele lovforslaget, med det forbeholdet at feltet på mange måter er nytt og at det ikke var mulig å gå så grundig til verks som man kunne ha ønsket på alle områder. https://lektorlomsdalen.no/2019/12/ll-191-jon-christian-nordrum-om-forslaget-til-ny-opplaeringslov/?fbclid=IwAR14dCbiS1OYoOeREWi3KcXeKFdCY_JjaqckAjo_Kio-DpqZB4AL2hvdsPc (fra ca min 9.45) Når det gjelder privat opplæring i hjemmet viser NOU 2019:23 kap 46 til ulike lands praksis, men velger å helle mot land med et restriktivt regime og ikke best practice ihht menneskerettslovgivning. Det er uklart hvorfor man går regressivt til verks i dette spørsmålet om man virkelig vil la menneskerettighetenes ånd og bokstav gjennomsyre lovverket og innholdet i opplæringen.

Myndighetene på Isle of Man frafalt sitt lovforslag om endring av regelverk for privat hjemmeundervisning i februar 2021. Medlemmene i gruppen HUiN håper naturligvis på et lignende utfall. Vi ser forøvrig at et stort antall høringssvar forsvarer retten til å hjemmeundervise. På 90-tallet fikk hjemmeunderviserne hjelp fra universitetsmiljøet, nærmere bestemt professor Christian Beck og forsker og fhv. skoledirektør Svein Egil Vestre fra UiO. I kraft av deres kunnskap om saksforholdet klarte de å formidle nødvendigheten av å beskytte hjemmeundervisernes rettigheter. Deres publikasjoner er fortsatt tilgjengelige på https://www.nb.no/ For prof. Beck var privat opplæring i hjemmet en nødvendig sikkerhetsventil og korreks av offentlig skole, det var også en viktig måte å sikre et pedagogisk mangfold på. I dette skrivet har vi satt søkelys på menneskerettsaspektet av saksforholdet, det finnes andre naturligvis, men føreløpig er det på dette feltet det har kommet nye opplysninger. Gitt disse nye opplysningene, er det vår forståelse at de foreslåtte endringer i lovforslaget som omhandler privat hjemmeundervisning er konvensjons-, og dermed Grunnlovsstridige. Vi har kun trukket ut noen hovedpunkter fra den vedlagte dokumentasjonen og ber NIM se nærmere på de vedlagte skriv og andre kilder omtalt her.

Vedlegg:

ECLJ / Puppincks studie m/ oversettelse av sammendraget

'Legal opinions' fra Isle of Man / UK

Forskningsheftet laget av LEDA– engelsk del

Frankrike

CNCDH:

https://www.cncdh.fr/sites/default/files/a_-_2021_-_1_-_pjl_principes_de_la_republique_janv_2021.pdf

Franske hjemmeundervisningsorganisasjoner:

https://droit-instruction.org/wp-content/uploads/2021/01/Dossier-IEF-14QR.pdf

Forskningsheftet:

https://droit-instruction.org/wp-content/uploads/2021/01/Dossier-des-chercheurs-internationaux-sur-lIEF.pdf?fbclid=IwAR32x84l0-Dq6SbmHmmcmkpF4SVj1bppysD_OhC13fXUsNohJwnMPKHEmtI

ECLJ / Grégor Puppinck:

https://c391070.ssl.cf2.rackcdn.com/pdf/Liberte-educative-et-droits-de-l'homme-ECLJ-Puppinck-2020.pdf

Isle of Man / UK

Legal opinion:

https://leahurst66.files.wordpress.com/2019/03/quinn-legal-opinion-isle-of-man-new-education-bill.pdf

https://leahurst66.files.wordpress.com/2018/02/filedownload2.pdf

https://www.tynwald.org.im/business/committee/HOKEB/Public%20Evidence/Baugh%20Lindsay%20Ulyatt%20submission.pdf

https://he-byte.uk/gb/human-rights-framework-of-the-right-to-home-educate/

Danmark

Institut for menneskrettigheder:https://menneskeret.dk/sites/menneskeret.dk/files/01_januar_18/hoeringssvar_vedr._forslag_til_lov_om_aendring_af_lov_om_friskoler_og_private_grundskoler_mv.pdf?

Sverige

Hjemmeundervisere på Åland:

https://www.youtube.com/watch?v=dfR8CxOTZjQ

https://www.youtube.com/watch?v=W0k1vdeZ6gI

1Oversettelsen er produsert av høringsuttalelsens forfatter.

2 'Il y a deux façons d’échapper au monopole de l’enseignement étatique ou public : par la scolarisation dans des établissements privés, et par l’enseignement à domicile.' s. 20

3Uttalelsen fra Norges eldste Facebookgruppe for hjemmeundervisere 'HU I Norge' der undertegnede er medlem. Undertegnede er medforfatter.

4'HU I Norge – erfaringer og diskusjon' er Norges eldste FB gruppe for hjemmeundervisere I Norge. Etablert I 2014 med pdd 540 medlemmer.

7 Se Svein Egil Vestre i Kjersti Synnøve Hansen: Hjemmeundervisning – et likeverdig opplæringsalternativ?, 2012 https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/30672/HansenxxKjerstixS._Master.pdf?sequence=3&fbclid=IwAR2wfoHCjhOGI8A7Eqhiz8DyXESMSe5D_7YJshhcB3nSmBprWviwMDPIth8