Høringssvar fra Faglig råd for teknologi- og industrifag (FRTEK)

Dato: 15.12.2021

Høringsuttalelse – Forslag til ny opplæringslov og endringer i friskoleloven

Faglig råd for teknologi- og industrifag (FRTEK), 15.12.2021

Råd og utvalg, hjemmelsgrunnlaget for partsorganene i fag- og yrkesopplæringen

For å ha en velfungerende fag- og yrkesopplæring er staten avhengig av et tillitsbasert trepartssamarbeid. Partne representert gjennom arbeidslivets organisasjoner på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden med tariffavtaler, bidrar til å gi yrkesfagene legitimitet i arbeidslivet og faglig relevant innhold. Innflytelsen her er også forankret i ILO-Konvensjonen nr. 142.

Departementet foreslår derfor at Samarbeidsrådet for fag- og yrkesopplæringen (SRY), i tillegg til faglige råd og læreplangrupper knyttet til fag- og yrkesopplæringen, fortsatt skal være regulert i opplæringsloven. For å forenkle regelverket foreslår departeentet at lovreguleringen av disse organene samles i én felles bestemmelse hvor det framkommer at departementet skal oppnevne de aktuelle organene. Departementet foreslår videre en forskriftshjemmel for departementet til å fastsette sammensetningen og oppgavene til organene.

Opplæringslovutvalget foreslår at reglene om klagenemnder for ikke beståtte fag- og svenneprøver ikke lenger skal være regulert i lov, men heller fastsettes i forskrift. Departementet er i utgangspunktet enig med utvalget i at det ikke er nødvendig å ha en bestemmelse om klagenemnd for fag- og svenneprøven i loven, og at sammenhengen i regelverket kan tilsi at reglene om dette bør legges til forskrift sammen med de øvrige reglene om klager. Et klart flertall av høringsinstansene som uttalte seg om klagenemnda, går imidlertid inn for fortsatt regulering i lov. Departementet foreslår derfor å videreføre at reglene om klagenemnder for ikke bestått fag- og svenneprøver skal være regulert i lov.

Departementet ser ikke behov for å lovfeste en plikt til å motta verv som medlem av råd, utvalg eller nemnd i fagopplæringen. Å tvinge noen som ikke ønsker et slikt verv til å delta, vil heller ikke være hensiktsmessig for samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. En slik plikt bør derfor ikke videreføres i loven.

FRTEK mener, i likhet med departementet, at det er svært viktig at partsorganene, som del av det korporative fag- og yrkesopplæringssystemet, har et tydelig hjemmelsgrunnlag i loven. Det gjelder både SRY, de faglige rådene som jobber med yrkesfaglige læreplaner og fylkenes yrkesopplæringsnemnder.

Mandatene til organene bør i stor utstrekning reguleres, men kan godt fremkomme av forskrift med hjemmel i loven. Også andre organ som del av trepartssamarbeidet i fag- og yrkesopplæringen, som klagenemndene og prøvenemndene, bør reguleres i loven.

Betegnelser på dem som får opplæring i bedrift

Opplæringslovutvalget har foreslått å bruke lærling som fellesbetegnelse for alle som får fagopplæring i bedrift, og kontrakt om opplæring som fellesbetegnelse for lærekontrakt, opplæringskontrakt og kontrakt om fagbrev på jobb. Forslaget er begrunnet med at dagens reguleringsteknikk der alle opplæringsordninger og kandidattyper nevnes, gjør loven uoversiktlig og vanskelig å lese. Et klart flertall av høringsinstansene er negative til forslaget om å bruke fellesbetegnelser i loven.

Departementet er uenig i opplæringslovutvalgets forslag om å bruke lærling som fellesbetegnelse for alle kandidattyper. Lærlingordningen har lange tradisjoner og er den klart mest brukte ordningen i dag. Lærling er derfor den kandidattypen som nok er mest kjent, og som i størst grad gir assosiasjoner til fagopplæringen. Departementet mener derfor det ikke er hensiktsmessig å endre lærlingebetegnelsens innhold ved å utvide betegnelsen. Det er en dårlig løsning å bruke lærling både som fellesbetegnelse og som betegnelse for dem som går i ordinære læreløp med sikte på fag- eller svenneprøve. Dette kan skape tvil og uklare regler. Departementet foreslår i stedet at loven bruker fellesbetegnelsene «den som skal ha læretid» i bedrift og «den som har læretid i bedrift».

FRTEK støtter her departementet. Lærlingordningen er den klare hovedmodellen. De andre modellene supplerer denne, men må ikke forveksles med hovedmodellen og begrepene knyttet til denne.

Utvidet rett til videregående opplæring

Lovutvalget foreslo å videreføre retten til videregående opplæring for ungdom. I denne retten ligger et krav om gratis opplæring i fylkeskommunens regi, til yrkes- eller studiekompetanse. Kommunene og fylkeskommunenes kan dessuten tilby mer grunnskoleopplæring til ungdommer som trenger det. Videre kan departementet gi forskrift om ulike opplæringsordninger for den videregående opplæringen i bedrift. Dette regulerer vilkår for lærlingordningen og er en svært viktig del av fag- og yrkesopplæringen som er avhengig av kvalitet og forutsigbarhet.

Utvalget foreslo også å videreføre retten til påbygging til generell studiekompetanse for dem som har bestått fag- og yrkesopplæring, rett til omvalg og ekstra opplæringstid. Det ble også foreslått å innføre en rett til ett år med ekstra grunnskoleopplæring ved en videregående skole for de ungdommene som avslutter 10. trinnet i grunnskolen uten å ha tilstrekkelig med opplæring til å få vitnemål. Og videre en rett til videregående opplæring særskilt organisert for voksne og for ungdom som har brukt opp ungdomsretten uten å bestå.

I tillegg er det ønskelig at forskrift til opplæringsloven gjennomgås med sikte på at elever med særlige utfordringer lettere kan gis individuelt tilpassede løp i videregående skole.

Departementet følger lovutvalgets anbefalinger, men går enda lenger i å utvide retten til videregående opplæring både for ungdom og voksne. Dette bygges i hovedsak på Lied-utvalgets anbefalinger. Departementet foreslår å utvide retten for ungdom og voksne slik at den gjelder fram til den enkelte har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse, og da uten den tidsbegrensingen som tidligere har ligget i loven (inntil 24 år). Videre ønsker departementet å innføre en yrkesfaglig såkalt rekvalifiseringsrett for dem som har studie- eller yrkeskompetanse fra før. Det innebærer også at kravet om at retten må gjennomføres i løpet av tre år (unntaksvis fem år), bortfaller.

Når retten til videregående opplæring utvides og det skal innføres en rett til rekvalifisering, vil det bli langt færre voksne som ikke har rett til videregående opplæring. I praksis vil det bare være voksne som ikke har fullført grunnskolen, og voksne som ønsker en tredje sluttkompetanse, som da ikke vil ha rett til videregående opplæring. Det er dermed mindre behov for å videreføre plikten for fylkeskommunene til å ha et videregående tilbud til dem uten rett.

FRTEK støtter intensjonen om en utvidet rett til videregående opplæring. Det vil kreve mer midler til utstyr, flere faglærere og skolering av ansatte i bedrifter som påtar seg ansvaret for opplæringen av lærlinger (instruktører og prøvenemndsmedlemmer).

Vi støtter både lovutvalgets og departementets intensjoner om å gi unge og voksne en større mulighet til omvalg. Vi mener denne ikke skal begrense seg til to muligheter. I regelen bør det være en livslang rett til å ta videregående opplæring, og man bør kunne ta både fagbrev nummer to og tre uten å være privatist.

Samtidig bør ikke en utvidelse av retten gå på bekostning av den tidlige innsatsen i grunnopplæringen. Det er godt dokumentert at mange elever sliter med overgangen fra ungdomsskolen til videregående skole. Problemstillingen ble særlig belyst i Lied-utvalget, med en rekke gode tiltaksforslag for at flere skal være forberedt og kvalifisert til Vg1. Dette vil kreve ressurser både til kommunene og fylkeskommunene som skoleeiere, og tilgang til rådgivningstjenester av høy kvalitet.

Gratisprinsippet

Både utvalget og departementet vil videreføre retten til gratis videregående opplæring. Departementet foreslår, som opplæringslovutvalget, ingen realitetsendringer i dagens regler om gratisprinsippet i videregående opplæring. Utvalget viser til at det er gjennomført flere kartlegginger av utgifter til utstyr i videregående skole, den siste i 2019. Kartleggingene har vist at det er store variasjoner mellom utdanningsprogrammene, programområder som tilhører samme utdanningsprogram, og også mellom skoler. Selv om utstyrsstipendet har økt de siste årene, er det for mange elever manglende samsvar mellom satsene og utgiftene de bes om å dekke selv.

Departementet mener det er uheldig at videregående opplæring medfører store utgifter for enkelte elever. Innføring av et mer absolutt gratisprinsipp i videregående opplæring vil kreve ytterligere utredning, og det må antas å medføre store statlige kostnader. Departementet vurderer ikke dette nærmere her.

FRTEK støtter gratisprinsippet, men mener det ikke praktiseres fullt ut i dag. Yrkesfaglige elever må ta lån og stipend for å sikre seg nødvendig utstyr til opplæringen. Vi mener nødvendig utstyr til opplæringen må være det offentliges ansvar.

Dimensjonering etter arbeidslivets behov

Utvalget vil endre regelen om dimensjonering ved at det i loven presiseres at samfunnets behov for kompetanse og tilgangen på læreplasser skal tillegges stor vekt. Utvalgets kunnskapsgrunnlag viser at det er store variasjoner i hvordan fylkeskommunenes dimensjonerer den videregående opplæringen, men at de fleste i dag legger mer vekt på at søkerne skal få oppfylt sitt førstevalg, enn på samfunnets behov for kompetanse. Utvalget har derfor foreslått å lovfeste at fylkeskommunene i dimensjoneringen av tilbudet skal legge stor vekt på hvilken kompetanse samfunnet trenger, og på hvor mange læreplasser som finnes.

Departementet er enig i utvalgets vurdering når de foreslår at det i loven skal presiseres at fylkeskommunene skal legge stor vekt på samfunnets behov for kompetanse ved planleggingen og utbyggingen av det videregående opplæringstilbudet. En slik presisering fikk stor støtte i høringen av utvalgets forslag. Flere av høringsinstansene peker på at ungdommenes ønsker har for stor betydning for dagens dimensjonering. Departementet er også i utgangspunktet enig med utvalget i at hensynet til læreplasser er viktig når fylkeskommunene skal dimensjonere opplæringstilbudtilbudet sitt.

Departementet vil likevel, i motsetning til utvalget, ikke foreslå å presisere dette i loven. Departementet kan ikke se at det er nødvendig å lovfeste det. Som utvalget skriver, vil det i de fleste bransjene være en sammenheng mellom tilgangen på læreplasser og arbeidslivets behov for arbeidskraft. Ved å lovfeste at det skal legges stor vekt på hvilken kompetanse samfunnet trenger, vil også tilgangen til læreplasser langt på vei være ivaretatt. Departementet foreslår derfor at det lovfestes at fylkeskommunene skal legge stor vekt på hva samfunnet trenger, i planleggingen og utbyggingen av det videregående opplæringstilbudet.

FRTEK vil her støtte lovutvalget og mener det er viktig at samfunnets behov for kompetanse skal tillegges stor vekt ved dimensjoneringen av det videregående opplæringstilbudet. For at dette skal bli en realitet må det en tydelig lovhjemmel til slik at fylkeskommunene blir målt på dimensjonering i tråd med det lokale arbeidslivets behov, snarere enn å innfri elevenes førstevalg. Lovhjemmelen må ikke bare legge vekt på arbeidslivets kompetansebehov, men også legge fylkeskommunens ansvar for dimensjoneringen til grunn.

Samtidig må dette sees i sammenheng med mandatet til fylkenes yrkesopplæringsnemnder. Partenes representasjon i nemndene skal ivareta arbeidslivets interesser og behov regionalt. Dimensjoneringen er noe av de viktigste ansvarsområdene innenfor det lovregulerte mandatet.