Høringssvar fra NHO

1 Innledning

Problemet er beskrevet slik at "utviklingen de senere årene synes å gå i retning av at stadig flere butikker og tjenesteleverandører ikke lenger aksepterer kontanter som betalingsmiddel". Det er vanskelig å ta stilling til dette, ettersom det ikke er vist til fakta, undersøkelser e.l. som underbygger det synet.

Like vanskelig er det å vurdere om problemet har det grunnlaget departementet peker på, nemlig uklare regler som reiser tolkingsspørsmål.

Departementet skriver at regjeringen tar sikte på å sette ned et utvalg som skal vurdere kontantenes plass i samfunnet, i løpet av 2022. Det "vil være nærliggende at utvalget vil vurdere temaer som har sammenheng med temaene som tas opp i dette høringsnotatet". På den annen side skriver departementet (på side 6) at det legger til grunn "at kontanter vil og bør ha en sentral rolle som betalingsmiddel også fremover", selv om retten til å bruke kontanter må vurderes i lys av Norges Banks utredning av behovet for utstedelse av digitale sentralbankpenger.

Etter vår vurdering vil det være uhensiktsmessig om det i utvalgsmandatet er en premiss at "kontanter vil og bør ha en sentral rolle som betalingsmiddel også fremover". Det ser dessuten ut til at premissen er lite treffende, når departementet (på side 2) samtidig peker på at "kontanter ikke lenger har den sentrale rollen som betalingsmiddel som for noen tiår tilbake".

Vi går i dette høringssvaret ikke inn på hvor langt retten til å betale med kontanter mer generelt bør gå.

4 Hvordan bør retten til kontant betaling reguleres?

Det kan meget vel hende at det er grupper av forbrukere som har "utfordringer" med å betale med annet enn kontanter.

Vi er i tvil om hvor store og reelle utfordringene med kontantbetaling er. Vi antar at det knapt er mulig å være en fullt ut kontantbasert forbruker. Internetthandel er ikke mulig med kontanter. Bare unntaksvis er det mulig å utbetale lønn kontant. Betalinger til det offentlige er stort sett avhengig av at man betaler via bank, se for eksempel skattebetalingsloven § 9-1. For kjøp av kostbare gjenstander er kontantretten begrenset. Hvis man ikke kan være en kontantbasert forbruker, er det vanskelig å se at utfordringene skal tas spesielt hensyn til ved handel over disk.

Vi er ytterligere spørrende til det hensynet departementet peker på, til forbrukere som ganske enkelt "ikke vil" (side 4) betale på annen måte enn med kontanter.

Departementet peker også på beredskapshensyn i betalingsformidlingssystemene. Det er likevel uklart hvor tungt dette hensynet veier, ettersom departementet har ikke gjort rede for dette forholdet. Dessuten er det ikke noen pliktig bruk av kontanter, og det er derfor spørsmål om hvor langt beredskapshensynet egentlig kan rekke.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan retten til kontant betaling bør reguleres, viser vi til at regjeringen skal sette ned et utvalg, se ovenfor, noe vi støtter.

5 Forslag til regulering av forbrukeres rett til kontant betaling

5.1 Innledning

Departementet skriver at gjeldende regler "innebærer at det ikke er adgang til å omgå retten til kontant betaling ved å henvise til at en vare- eller tjenesteyter ikke har noen kontraheringsplikt med forbrukere som ønsker å betale med kontanter". Etter vår vurdering er dette åpenbart en riktig beskrivelse av gjeldende rett. Hvis det er tanken at annet ledd nytt annet punktum skal presisere dette, mener vi at det lest isolert har et lite intuitivt innhold. Vi er usikre på om det er hensiktsmessig å endre ordlyden fra en kontantrett for forbrukere til en kontantplikt for næringsdrivende i tredje ledd. Uansett bør annet ledd annet punktum og tredje ledd i tilfelle ta det samme utgangspunkt.

5.2 Salg fra fysisk lokale

For tilfellene med (omtrent) samtidighet mellom avtaleienngåelse og betaling passer forslaget om salg fra fysisk utsalgssted. I de fleste tilfeller vil det være snakk om ytelse mot ytelse-situasjoner, der avtaleinngåelse, levering og betaling skjer samtidig eller ganske nært i tid, for eksempel på en restaurant.

Departementet foreslår imidlertid at kontantretten skal gjelde også "der den næringsdrivende veileder forbrukeren i å bestille varer over nett i et lokale der varene er utstilt. Man kan da se det slik at salget uansett finner sted i den næringsdrivendes lokaler." (Forutsetningen er da selvsagt at bestillingen og betalingen faktisk skjer der og da).

Vi mener likevel det er grunnlag for å sondre mellom avtaleinngåelsen (bestillingen/salget/kjøpet) og betalingen, i de tilfellene der det går noe tid mellom dem. Hvis en forbruker kjøper en vare eller tjeneste som skal betales først senere, for eksempel ved leveringen, er det ikke opplagt at selger må tilby kontant (forskudds)betaling. Dette har større likhet med fjernsalg og kredittsalg. Ordlyden i § 2-1 tredje ledd går dermed lenger enn det som er nødvendig.

Kontantplikten er etter forslaget rettet mot næringsdrivende, og ikke mot "et korps eller idrettslag" som "holder loppemarked eller lignende". De er nødvendig med en presisering av både hva og hvem som faller utenfor "næringsdrivende". Vi mener det bør tas hensyn til byrdene både for mer ideelle virksomheter og for aktiviteter som er utenfor deres kjerneaktiviteter og som er mer permanente enn dem høringsnotatet nevner. Det kan også hende at risikoene ved kontanthåndtering er større i disse tilfellene.

Vi er enig i at en plikt til å tilby kontantoppgjør ikke trenger å oppfylles ved å tilby samme tilrettelegging som for andre betalingsmåter.

For næringsdrivende kan det være et alternativ til kontant betaling, å tilby etterskuddsbetaling/kreditt, for eksempel ved bankoverføring. Risikoen ved å ytre kreditt vil være mindre jo mindre beløpet er. Forbrukeren vil ikke ha noen god grunn til å avslå utsatt betaling.

Departementet ønsker eventuelle syn på blant annet praktiske konsekvenser.

Etter hvitvaskingsloven § 5 kan forhandlere av gjenstander ikke ta imot kontantbeløp på over 40 000 kroner. Dette utgjør allerede et unntak fra kontantregelen i gjeldende § 38. Ganske små butikker kan selge varer med enhetspriser på mange – men under førti – tusen kroner, for eksempel ur, smykker, klær, sykler og solbriller. Dessuten kan forhandlere av enda dyrere gjenstander ikke nekte å motta en kontantandel på 40 000 kroner. Også fra tjenesteytere kan det blir levert kostbare tjenester, for eksempel overnatting og restaurantbesøk.

Ut fra de hensynene som er nevnt i høringsnotatet, må man spørre seg om det isolert sett er en nærliggende forbrukerforventning om å betale store beløp med kontanter. Forventningen må dessuten veies mot de næringsdrivendes interesser, som er åpenbare når det gjelder kostnader ved kontanthåndtering og risiko for kriminalitet, herunder å bli misbrukt for hvitvaskingsformål. Vi viser også til regelen i skattebetalingsloven om medansvar for skatter og avgifter ved betaling med over 10 000 kroner i kontanter. Vi antar at alene denne regelen gjør behovet for, og forventningen om, å betale med mer enn 10 000 kroner kontant, ganske lite.

Skatteinnkrevere ønsker tips om "større betalinger med kontanter", som er nevnt som et "mistenkelig økonomisk forhold". Det er paradoksalt om staten aktivt legger til rette for betaling med så store kontantbeløp som skatteinnkrevere mener at utgjør et "mistenkelig økonomisk forhold".

Vi mener derfor at det er logisk at næringsdrivende ikke pålegges en kontantplikt for større kontantbeløp.

Departementet reiser videre spørsmål om det bør inntas et uttrykkelig unntak for avtaler om kjøp av varer eller tjenester på kreditt. Retten til kontant betaling gjelder etter ordlyden i lovforslaget bare betaling «i» forretningslokalet, og forbrukeren vil nok sjelden ha ønsker om eller behov for å oppsøke salgslokalet for å nedbetale kreditten der. Departementet antar at det likevel kan være hensiktsmessig med en presisering om at retten til kontant betaling ikke gjelder betaling etter avtale om kreditt

Når det problemet som er skissert i høringsnotatet er uklare regler, mener vi løsningene bør gjelde også for dem skal motta kontanter. Vi mener derfor at det er hensiktsmessig at reglene om kontantrett ikke gjelder for betaling av kreditt.

5.3 Særlig om tjenester som selges utenfor fysisk lokale

Vi er enig i at en "fysisk lokale"-avgrensning kan være et hensiktsmessig utgangspunkt ved varesalg og ved salg av tjenester i lokaler som er innrettet for levering av tjenesten der.

Departementet drøfter særlig persontransporttjenester som eksempel på en tjeneste som normalt ikke selges i et salgslokale, men der det likevel kan være grunn til å pålegge kontantrett. Vi er enig med departementet i at det gjør seg gjeldende en del særlige hensyn for slike tjenester, som tilsier at de ikke blir omfattet av en kontantrett uten at det er grundigere utredet. Tjenesteyterne selv vil trolig kunne legge frem fakta som kaster lys over både behovet for kontantrett og ulempene for tjenesteyterne.

Departementet nevner "noen problemstillinger for tjenester som normalt betales på grunnlag av en faktura og det i praksis ikke er mulig å betale for i et salgslokale". Problemet gjelder etter det vi forstår, for forbrukere som ikke har bankkonto, og det gjør seg gjeldende særlig for tjenester som er "nødvendige". Det er ikke dokumentert hvor stort dette problemet er eller vil bli.

I de tilfellene departementet nevner vil det ofte være slik at bestillingen gjøres på andre måter enn i et salgslokale, for eksempel abonnementstjenester, der man kan bestille i et lokale, men betaler senere, i flere omganger. Vi viser for så vidt til kommentaren ovenfor, om å skjelne mellom bestilling og betaling ved salg i fysiske lokaler.

Vi mener at for det ene vil det være vanskelig å trekke en grense mellom nødvendige og ikke nødvendige tjenester, selv om det er åpenbart at noen tjenester er viktigere enn andre. For det andre mener vi at det vil være vanskelig å praktisere en slik regel, ikke bare for forbrukere, men også for næringsdrivende.

Som nevnt ovenfor, er det allerede offentlige tjenester det er vanskelig eller umulig å betale for med kontanter. Hvis det er nødvendig med en slik "sikkerhetsventil" departementet nevner, regner vi med at den allerede finnes for offentlige tjenester, og da kan man ta utgangspunkt i den innretningen.

6 Sanksjoner ved brudd på bestemmelsene om kontant betaling

Vi er enig i departementets vurdering av at en ev. sanksjonshjemmel bør ses nærmere på ved en mer generell vurdering av (den nye) sanksjonsbestemmelsen i loven.