Høringssvar fra Mona Karolin

Min historie om hvordan det er å bo i et iskaldt og brannfarlig hus.

Dato: 15.01.2018

Svartype: Uten merknad

Jeg er fryktelig sliten og har ikke energi til å skrive så mye. Fikk vite om denne høringen i dag, og det ble også kort tid å gjøre det på. Har derfor valgt å brukte teksten jeg brukte i en Spleis. Opprettet den Spleisen i håp om at noen snille sjeler, ville hjelpe meg økonomisk, så jeg kom videre med saken min.

Hvordan jeg har det er bl.a et resulat av dårlig utført arbeide av takstmannen som skrev boligtaksten og megler. Ingen av dem undersøkte god nok eller innhentet/etterlyste viktige dokumenter før taksering og salg. Selger har også holdt tilbake opplysninger og gitt uriktig informasjon. Hvis jeg hadde visst om tilsatanden på boligen, ville jeg aldri kjøpt den. Det vil koste minst halvparten av det taksten var på, å få huset trygg og beboelig.

 

TEKSTEN FRA SPLEISEN:

1. august 2016 flyttet jeg, hundene og kattene mine, inn i drømmehuset i vakre Meløy.

Men det tok ikke lang tid før drømmehuset ble rene marerittet. Elanlegget er så ille at det er brannfarlig. Jeg har sluttet å besøke familien min, for jeg tør ikke være lenge borte fra huset. Mest av alt er jeg redd for at hundene skal brenne inne, men også kattene, selv om de har kattedør. En redd katt vil jo gjerne finne en trygg plass å gjemme seg hvis det brenner, og de tryggeste stedene er inne i huset.

Det har vært masse problemer, helt siden jeg flyttet inn, og jeg er nå syk det meste av tiden. Det er fryktelig slitsomt å bo midt oppi elendigheta, i et iskaldt hus, med mørkelagt kjøkken, varme som ikke virker. Jeg aner ikke når neste ting ryker eller når det vil begynne å brenne. Hver gang jeg legger meg, er jeg spent på om jeg våkner igjen. Hver gang jeg er på butikken, eller hos venninna mi, er jeg glad det ikke har skjedd noe mens jeg var borte.

Jeg har nå bodd her i 16 måneder, det er lang tid å sitte å vente på at noe skal skje eller at ting skal bli ordnet. Det gode livet jeg og hundene skulle få her, står på vent. Barn og barnebarn kommer ikke på overnatting lenger. Siste gang yngste datteren min var på overnatting, fikk hun med seg egen brannslukker på soverommet. Og jeg satt opp en stige til henne på utsiden.

Det har vært 16 lange måneder med mailer, telefoner, klager, folk som skal inn hit og se elendigheta. Mye frem og tilbake med selger, megler, advokat, forsikringsselskap, elektrofirma, takstmenn. Det vil antakelig koste over en million å få huset trygt og beboelig!

Jeg føler ofte at dette er alt for stort for meg, kjenner at jeg ikke orker mer, og får lyst til å bare gi opp alt sammen. Men det kan jeg jo ikke, for hvor skal jeg gjøre av meg og dyrene? Vi har ikke noe annet sted å dra. Ikke vil jeg bo noe annet sted heller. Jeg ønsker bare at huset skal bli i den stand det skulle være, vil kunne ligge på soverommet om natta, ha det varmt så jeg kan ta av yttertøyet når jeg er inne, ha lys på kjøkkenet så jeg slipper å bruke hodelykt, og vil ha huset trygt å bo i og slippe å være engstelig for brann.

Jeg vil ha barn og barnebarn på besøk og overnatting, vil kunne besøke familien min og delta på sammenkomster. Jeg gikk glipp av 18-årsdagen til ynstejenta og 2-årsdagen til barnebarnet, og får ikke vært sammen med dem i jula. Puslespillet jeg kjøpte før jeg flyttet hit, er ikke lagt. Jeg skulle bruke fritiden til å studere russisk. Kjøpte alle bøkene før jeg flyttet, men har ikke åpnet dem ennå. Alt står på vent.

Dette går også utover økonomien min. Jeg har ikke så mye å rutte med, og er redd jeg ikke skal klare å holde ut økonomisk til saken er over. Det er ikke enkelt å stå alene mot et stort forsikringsselskap som Protector. Jeg har allerede fått den første store regningen, som gjør at jeg blir sittende med 900 kr mindre hver måned. Det er veldig mye penger for en med lite fra før, og jeg sliter med å få økonomien til å holde sammen.

 

FRA EN HVERDAG FØR JUL

Her sitter jeg, i drømmehuset mitt, med ullundertøy, skinntøfler og vinterjakke på meg. Lua måtte jeg ta av, for jeg begynte å få vondt i hodet. Hendene varmer jeg under armene eller mellom lårene inn i mellom, for å ha på votter er håpløst når en sitter ved tastaturet. Ute er det minus seks grader nå. Hvordan temperaturen er her inne vet jeg ikke, for jeg har ikke noe å måle med, men særlig varmt er det i hvert fall ikke, og rett som det er hakker jeg tenner.

Jeg har en stor stue på ca 45 kvadrat, som er åpen inn til kjøkkenet på ca 22 kvadrat. Begge rom har oppvarming med varmekabler, og på stua er det i tillegg varmepumpe. Varmepumpa virker ikke, og har ikke gjort det etter jeg flyttet inn, så den er det ingen hjelp i. Varmekablene på kjøkkenet slutta å varme i desember i fjor, og da ble jeg fri for taklys på kjøkkenet i samme slengen. Noen dager går det ikke an å slå på det resterende lyset på kjøkkenet heller, så da må jeg bruke hodelykt for å lage mat.

På stua er det åpen trapp opp til loftet, så det forsvinner nok litt varme opp dit også. Varmekablene på stua virket ikke når jeg flyttet inn, men selger ordnet med ny termostat. Den er det selvsagt også feil med, men det går heldigvis an å ha på varmen. Men nok varme til å holde en akseptabel innetemperatur på kalde dager, gir de ikke.

Jeg er kronisk syk, og det at jeg stadig sitter å fryser og anspenner muskulaturen, gjør ikke helsa mi noe bedre. Stress og bekymringer for at det skal begynne å brenne her, er heller ikke noe pluss for sykdommen. Det meste av det elektriske anlegget utgjør en viss brannfare, men verst er det med tilkoblingen til varmtvannsberederen, for der har det nesten vært brann allerede. Den skulle egentlig ikke vært brukt, men det finnes ikke noen alternativ tilkobling. Protectors utsendte takstmann påpekte også det når han var her, men koblet den til igjen før han dro. Alternativet er jo å koke vann for å vaske seg.

Jeg har for lengst sluttet å bruke soverommet, for der er det ingen rømningsvei i tilfelle brann, så jeg og hundene ligger på stua. Kontakten til VVB'en tar jeg ut hver gang jeg legger meg, eller hvis jeg må ut av huset en tur. Flere ganger om dagen er jeg inne på vaskerommet og kjenner på kontakten, og er den varm tar jeg ut støpslet en halvtime-time.

Jula skulle egentlig feires med familien min i år (som alle tidligere år), hos min mor som bor 1,5 timer unna, men jeg tør ikke reise fra huset sånn som tilstanden er her. Heldigvis har jeg ei venninne som bor bare tre minutter unna, og som var så snill å be meg på julemiddag sammen med familien sin. Etterpå skal jeg hjem og åpne gaver sammen med hundene og kattene mine, og håpe at vi kommer oss gjennom juletiden også uten brann.

Det var for å bedre helsa og få et bedre liv jeg kjøpte dette huset, men jeg har aldri vert så mye syk som etter jeg flyttet hit. Uansett hvor mye syk jeg er (eller blir) kommer jeg likevel aldri til å gi opp, for jeg har ikke noe annet alternativ enn å bli her. Det er bare å krysse fingrene og håpe at en ikke brenner inne før saken er over