Innledning

Enkeltpersoners mulighet til å motta informasjon og gjøre seg forstått på et kjent språk er en grunnleggende forutsetning for å kunne ivareta sine interesser og rettigheter i møte med det offentlige.

Ivaretakelsen av en rekke sentrale internasjonale og europeiske menneskerettigheter er også forutsatt av at den enkelte kan forstå og gjøre seg forstått. I tillegg skal befolkningen så langt som mulig sikres lik tilgang på offentlige tjenester.

Dagens lovverk er spredt og lite presist, noe som kan føre til både ulik behandling på tvers av virksomhetene og til manglende bruk av tolk der det er behov for det. Forslaget inneholder også en viktig tydeliggjøring og utvidelse av forbudet mot bruk av barn som tolk. Dette er i tråd med barnekonvensjonens bestemmelser og hensynet til barnets beste.

Amnesty International støtter i hovedsak innholdet i forslaget. Mange av tiltakene departementet ønsker å innføre for å sikre at kvalifiserte tolker brukes i det offentlige er rimelige og nødvendige. Amnesty støtter departementets forslag om å etablere et partssammensatt utvalg for å vurdere varsler mot tolker og gi advarsler. Videre støtter Amnesty departementets forslag om å gjøre justeringer i pliktbestemmelsen eller i særlovgivningen for å sikre at plikten til å bruke tolk avgrenses til situasjoner der det foreligger et reelt behov.

Men av hensyn til at mange av tjenestemottakerne er ressurssvake anbefaler vi på det sterkeste å ikke innføre en egenandel fra brukerne av tolketjenester. Innføringen av en slik egenandel kan stride mot lovens formål i § 1 første ledd om at “loven skal bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp”.

Vi er også kritiske til at det skal kunne kreves gebyr for utgifter til bruk av tolk fra en tolkebruker som ikke møter opp til planlagt samtale, som foreslått i § 20. Det kan være mange grunner hvorfor en tolkebruker ikke møter opp til en samtale, spesielt hvis han eller hun er i en krevende livssituasjon. Igjen kan faren for å måtte betale for tjenesten føre til at spesielt ressurssvake personer lar være å benytte seg av den, selv om det ville være nødvendig for å ivareta deres rettssikkerhet.

Vi mener også at tolketjenesten, der den er nødvendig, bør sees på som en naturlig del av saksbehandlingen, og ikke som en spesiell tjeneste for brukeren.

Under ønsker Amnesty også å kommentere enkelte av bestemmelsene. Vi har også valgt å svare litt mer utdypende på noen av spørsmålene departementet ønsker svar på som er relevante for Amnesty.

Kommentarer til § 4

Amnesty støtter forslaget til første ledd som fastslår at offentlige organer ikke skal bruke barn som tolk eller annen formidling av informasjon.

I § 4 annet ledd foreslås et unntak som gir adgang til å likevel bruke barn som tolk i nødsituasjoner eller i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig.

Det er fare for at unntaksvilkåret i annet ledd "i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig" kan bli tolket for vidt. Hva som vil være "forsvarlig" vil til enhver tid bero på en skjønnsmessig vurdering hos den som er ansvarlig for å skaffe tolk. For eksempel kan man se for seg tilfeller der det oppstår behov for tolk og tjenestemottakerens barn er til stede og selv tilbyr seg å tolke eller samtykker til å tolke. Dette kan bli vurdert å være forsvarlig, og kan føre til at bruk av barn som tolk blir en akseptert praksis der barnet selv samtykker til det. I tillegg er det naturlig at innholdet i det som skal tolkes også gjøres til en del av forsvarlighetsvurderingen. Det er fare for at forsvarlighetsvilkåret tolkes slik at det er forsvarlig å bruke barnet som tolk dersom innholdet ikke anses som belastende.

Derfor foreslår Amnesty en endring av ordlyden i § 4 annet ledd til "i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som den klart beste løsningen".

Alternativt foreslås at det tydeliggjøres i lovteksten at samtykke fra barnet selv ikke er tilstrekkelig.

Kommentarer til § 9

Amnesty støtter forslaget om bruk av retningslinjer for bestilling og bruk av tolk. Vi støtter også forslaget om at krav om retningslinjenes innhold kan gis i forskrift.

Det bør imidlertid fremgå tydelig av lovteksten når retningslinjer er påkrevd. Formuleringen "offentlige organer som jevnlig bruker tolk" kan fremstå som uklar. Departementet skriver i sitt høringsnotat at organer som bruker tolk opp mot 50 ganger i året anses å bruke tolk jevnlig. Amnesty mener at grensen settes noe høyt, og at virksomheter som for eksempel bruker tolk en til to ganger i måneden også må anses å bruke tolk jevnlig. Trolig vil det være tilstrekkelig å ta i bruk IMDis retningslinjer for de virksomhetene som bruker tolk sjeldent.

Retningslinjene vil være viktig for å sikre at alle ansatte i virksomheten er klar over virksomhetens ansvar for bruk av tolk og kjenner rutinene for bestilling. I virksomheter der tolk brukes sjeldent vil det trolig være større sannsynlighet for at ansatte ikke er kjent med ansvaret. Derfor vil det også i disse virksomhetene være viktig at det finnes tydelige retningslinjer for å sikre at bruk av tolk skjer i tråd med loven. Amnesty foreslår derfor et tillegg i første ledd som pålegger alle offentlige organer som bruker tolk å gjøre sine ansatte kjent med retningslinjene for bruk av tolk, enten egne eller IMDi sine.

Nærmere om unntak fra bestemmelsene om tilsyn og pålegg

Amnesty ser ingen grunn til at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) skal unntas fra bestemmelsene om tilsyn og pålegg. Ut ifra det departementet trekker frem i høringsnotatet er det vanskelig å se hvordan hensynet til sikkerhet i PSTs arbeid veier tyngre enn hensynet til rettssikkerhet. Samfunnets tillit til PST er avhengig av at PST arbeider i tråd med grunnleggende rettsstatsprinsipper der enkeltindividets rettigheter ivaretas.

Slik Amnesty ser det vil det være mulig for tilsynsmyndighetene etter tolkeloven å føre tilsyn med PST gjennom en internkontroll eller en systemrevisjon. Når det finnes en metode som både kan ivareta PSTs behov for å beskytte visse opplysninger og enkeltindividets behov for tolk, bør departementet sterkt vurdere å inkludere PST i bestemmelsene om tilsyn og pålegg.

Kommentar til om unntaket fra kravet om å bruke kvalifisert tolk bør konkretiseres ytterligere

Amnesty ser at det i noen tilfeller vil være behov for å benytte tolk som ikke oppfyller kvalifikasjonskravene i tilfeller som nevnt i annet ledd. Vi mener likevel at ordlyden tillater et for stort tolkningsrom for den som skal ta avgjørelsen. Man kan se for seg en rekke tilfeller der det vil være praktisk og mer effektivt å benytte en tolk som ikke oppfyller kravene til kvalifikasjon, uten at det av den grunn vil være til det beste for den som mottar tjenesten. Hensynet til effektiv saksbehandling bør veie tungt, men i mange tilfeller vil kvaliteten på tolketjenesten være av større viktighet for tjenestemottakeren. I tillegg vil god kvalitet på tolketjenesten i mange tilfeller bidra til en mer effektiv saksbehandling. Av den grunn foreslår vi en endring av ordlyden i annet ledd:

"… i nødsituasjoner eller når det etter en helhetsvurdering fremstår som den klart beste løsningen for den som mottar tjenesten ut i fra hensynet til effektiv saksbehandling eller ut i fra andre tungtveiende hensyn."