Høringssvar fra Den norske legeforening

Vi viser til oversendt høringsnotat med forslag til lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv (tolkeloven) og tilhørende forskrift (tolkeforskriften). Legeforeningens høringsuttalelse er utarbeidet på bakgrunn av innspill i vår interne høringsprosess, og den er behandlet av vårt sentralstyre. Vi viser også til vår høringsuttalelse til NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor - et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd. Som fremhevet der mener vi utredningen gir en god beskrivelse av dagens utfordringer.

Legeforeningen støtter i all hovedsak forslaget til lov- og forskrift, og vil særlig berømme Kunnskapsdepartementet for å rette fokus på kvaliteten i tolketjenesten, og at både plikten til å bruke kvalifisert tolk og kravene til tolk lovfestes.

Vi har fokusert på bruk av tolk på helsesektorens område og vil i det følgende konsentrere oss om å fremheve noe av det vi mener er viktigst på dette området.

Tilgjengelighet og kvalitet

Det er positivt at en rekke av de 70 tiltakene presentert i NOU 2014:8 synes å ha hatt effekt, særlig i form av økt bruk av og bedre tilgang på kvalifiserte tolker, bl.a. som følge av flere kvalifiserte tolker.

Vi er imidlertid fortsatt bekymret for tilgjengeligheten til og bruken av kvalifiserte tolker i helsetjenesten, og for om kravene som er foreslått i loven gir tilstrekkelig sikkerhet for at kompetansekravene blir ivaretatt.

Det er fortsatt vanskelig å få tak i kompetente tolker, særlig i kommunehelsetjenesten, hvor også erfaringen er at den tolkefaglige kompetansen er for lav, herunder at tolken har for dårlige norskkunnskaper, samt at tolken ikke har tilstrekkelig profesjonalitet knyttet til rammene rundt oppdraget, taushetsplikt, habilitet og lignende.

Bruk av tolk i helsesektoren er ikke bare nødvendig, men en helt avgjørende forutsetning for at pasientens rettigheter og helsepersonellets plikter, lovfestet i helse- og omsorgslovgivningen, kan oppfylles. I møte med pasienter og pårørende er god kommunikasjon og gjensidig forståelse helt grunnleggende, både for tilliten og utfallet av behandlingen. Sentrale opplysninger om symptomer, tidligere og aktuell sykehistorie og viktig informasjon om oppfølgning og behandling kan gå tapt dersom pasient/pårørende ikke kan kommunisere godt med helsepersonellet. Konsekvensene av dette kan være alvorlige og misforståelser eller manglende informasjon kan få svært uheldige følger for utfallet av behandlingen.

Velfungerende kommunikasjon via tolk vil kunne gi bedre og sikrere behandling og større pasienttilfredshet. Det vil imidlertid i stor grad også avhenge av tolken og dennes egnethet til å tolke i helsesektoren.

Vi mener at det må sikres at alle som får tolkeoppdrag i helsetjenesten har en god nok kompetanse til å løse oppdraget. Vi er usikre på om kravene som oppstilles i loven gir tilstrekkelig sikkerhet for at denne kompetansen er ivaretatt. Vi støtter at dette er utdypet i forslag til forskrift, herunder særlig at det oppstilles krav til kvalifikasjoner og kompetanse av betydning for oppdraget, samt at fagterminologi er inntatt spesifikt. Det vil imidlertid være avgjørende at det er mulig å gjennomføre i praksis.

Tydelig ansvar for tilrettelegging og utarbeidelse av systemer

Det er positivt at det er foreslått å lovfeste til at offentlige organer som jevnlig bruker tolk, skal ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk. Dette er i samsvar med vår oppfordring til at det offentlige helsevesenet må ha skriftlige rutiner som er godt implementert.

Kommuner og helseforetak må ha avtaler om tolketjenester som sikrer pasienten adekvat diagnostikk og behandling uten unødig opphold. Det bør alltid legges til rette for at tolk benyttes i planlagt virksomhet. Legevakt og sykehus vil ofte ha behov for tolk på kort varsel og utenfor ordinær arbeidstid, og tilgjengeligheten for dette må også sikres.

I tillegg til at RHF og kommunene forpliktes til å få på plass gode systemer for informasjon om, bestilling av og betaling av tolketjenester, mener vi de må ansvarliggjøres i valget av tilbyder.

Det bør også, som utvalget også nevner, utarbeides informasjonsmateriell om bruk av tolk, slik at det i alle deler av den offentlige helsetjenesten er tilgjengelig skriftlig informasjon til pasienter og pårørende som ikke har norsk som morsmål.

Det er åpenbart at tilgjengeligheten til profesjonelle tolker fortsatt må styrkes, og at det må etableres ordninger som gjør bruk av tolk enklere. Videre støtter vi at det må etableres og utarbeides gode systemer for formidling, bestilling og oppfølgning av tolkene. Herunder særlig:

• Et godt register/oversikt over tolker og deres kvalifikasjoner
• En godt organisert formidlingstjeneste
• Gode retningslinjer og skriftlige rutiner for tilstrekkelig og riktig bruk av tolk innenfor hver sektor.

Fjerntolking

Vi støtter forslaget om å lovfeste at bruk av fjerntolk forutsetter at det er sikret tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvern. Vi støtter også at fjerntolking som hovedsak skal gjøres via skjermtolking. Telefontolking er et lite hensiktsmessig verktøy i helsetjenesten, og bør begrenses til et minimum, da det er betydelig større risiko for misforståelser og feiltolking.

Tilstedeværende tolk er klart det beste for god forståelse og kommunikasjon, men bruk av fjerntolking kan være et godt alternativ der det ikke er praktisk gjennomførbart.

Muligheten for fjerntolk vil være ressursbesparende, øke tilgjengeligheten og muligheten til å få tolk på kort varsel. I tillegg kan det oppleves som et godt alternativ i små miljøer, hvor man kan velge å bruke en tolk som ikke har tilknytning til nærmiljøet. Dette oppleves som særlig viktig innenfor særlig sensitive fagområder, som f.eks. gynekologi og psykiatri, da fjerntolk oppleves som mindre personlig relatert og mer anonymt.

Vi ser at skjermtolkning vil være både nødvendig og nyttig i mange situasjoner. I helsesektoren bør dette imidlertid begrenses så langt det lar seg gjøre, da det i mange tilfeller resulterer i dårligere kommunikasjon med pasientene. Vi støtter at det her legges opp til sektorvise retningslinjer.

Finansiering

Det må ikke være økonomiske hindringer for å få egnet tolketjeneste.

Finansiering av tolketjenester bør derfor gå utenom ordinært driftsbudsjett, slik at man unngår at det ligger økonomiske insentiver bak å unngå å benytte seg av profesjonelle tolketjenester. Tilsvarende bør det forhindres at tolker med «lavere kvalitet» benyttes fordi de er billigere, og økt ressursbruk må ikke gå utover øvrig medisinsk aktivitet.

Særlig om selvstendig næringsdrivende helsepersonell

De fleste fastleger og avtalespesialistene er selvstendig næringsdrivende med et strengt regulert prissystem gjennom normaltariffen, og en driftsavtale med kommunen/RHF.

Det er i dag kommunenes og RHFenes ansvar å finansiere tolketjeneste og sørge for at en tolketjeneste er tilgjengelig – mens den enkelte lege har ansvar for å bestille tolk ved behov. Særlig fastlegene opplever utfordringer med kommunens betaling, og mener det er særlig viktig at det er egne budsjettposter for tolk.

Økt bruk av fjerntolking, vil kreve betydelige investeringer i utstyr og opplæring, som også beskrevet i høringsnotatet og vedlagte rapport.

Legeforeningen vil understreke at kostnader knyttet til opplæring og innkjøp av utstyr må bæres av kommunene og RHFene, da det er de som vil høste den økonomiske besparelsen. Det vil være urimelig å pålegge den enkelte lege store kostnader for å effektivisere tolketjenesten.

Gebyr for ikke å møte samt egenandel for tolk

Legeforeningen støtter ikke forslaget om at det innføres egen egenandel eller gebyr for at det er bestilt tolk når pasienten ikke møter.

Vi mener det er uheldig om krav om egenandel påvirker den enkeltes ønske om å ha tolk tilstede, og at det vil kunne bidra til å svekke hensynet bak innføring av loven.

Selv om vi ser at det kan være gode grunner til å kreve at en person som ikke møter opp til planlagt samtale må betale et gebyr nå det er bestilt tolk, støtter vi ikke dette forslaget. Selv om det forutsettes begrenset til planlagte samtaler hvor personen er kjent med at det er bestilt tolk, vil det kunne være kommunikasjonsutfordringer i forkant som gjør det vanskelig å ha en omforent avtale. Særlig ettersom det gjøres til en kan- regel, vil ulik praksis hos ulike organer skape en uforutsigbarhet og usikkerhet om regelverket. Vi mener det vil bli vanskelig å gjennomføre dette på en god måte i praksis. Dersom det skal innføres mener vi det må sikres tydelig informasjon om vilkårene i forkant, herunder frist for avbestilling og pris, og at det nettopp begrenses til de tilfellene hvor vedkommende er kjent med at det er bestilt tolk og at han/hun vil måtte betale for dette ved manglende oppmøte.

Vi vil også påpeke at sannsynligvis vil administrasjonskostnadene ved både egenandel, og gebyr for manglende oppmøte, overstige gevinsten.