Oslo universitetssykehus (OUS) støtter behovet for en lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk. Det anses som svært positivt at den tydeliggjør offentlige instansers ansvar for å bruke kvalifisert tolk. For spesialisthelsetjenesten styrker det rettsikkerheten, pasientsikkerheten og medvirkningen for den enkelte pasient, pårørende og bruker.

Konkrete innspill til lovforslaget:

• § 4 Forbud mot barn som tolk: Vi er enig i at paragrafen bør flyttes fra Forvaltningsloven til tolkeloven.

• § 6 Ansvar for å bruke tolk: Formuleringen «nødvendig» i setningen «når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettsikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste» kan forstås ulikt. Det åpner opp for ulik bruk av tolk utfra om ansatte har kompetanse i hvor viktig det er å bruke tolk, hvordan vurdere når det er nødvendig og hvordan de skal bruke tolk på en god måte. Brukeren burde gis mulighet å ytre ønske om tolk eller fortelle om sine behov og sammen med tjenesteytere komme til eningen om det skal brukes tolk.

Vi er enig i departementets vurdering: «Departementet vil påpeke at det må tas hensyn til sakens alvorlighet og partenes språkkunnskaper. Kunnskap i et annet språk enn morsmålet kan svekkes i kritiske situasjoner eller ved nedsatte kognitive funksjoner. Det kan også oppstå situasjoner der språkkunnskapene ikke strekker til, for eksempel i rettssystemet og andre situasjoner der fagterminologi må formidles og forstås. Selv om en person normalt snakker og forstår det tillærte språket godt, kan det altså være nødvendig å bruke tolk i noen situasjoner.». Denne vurderingen vil være vanskelig for den enkelte helsearbeider eller offentlig ansatt å gjøre, hvis man ikke har god kompetanse om språk og tolk. Derfor ville det vært enklere hvis brukeren selv ville hatt rett til tolk, og det ville styrket deres rettsikkerhet om de kunne klaget på manglende bruk av tolk.

• § 21 Gebyr for manglende oppmøte: Vi anbefaler at denne paragrafen fjernes. Det vil være lite hensiktsmessig å kreve et gebyr for manglende oppmøte i spesialisthelsetjenesten da det i praksis vil være vanskelig å bevise om tolkebrukeren skjønte i første omgang at tolken var bestilt. All skriftlig kommunikasjon fra helsesektoren i dag (som innkallingsbrev til time/operasjon) foregår utelukkende på norsk. Tolkebrukere vet som oftest ikke at tolk er bestilt, da det ikke fremkommer fra sykehusets brev. Dessuten er det vårt ansvar som helsepersonell å vurdere behovet for og bestille kvalifisert tolk, og vi kan ikke da påføre tolkebrukeren utgifter.

Siden gebyret foreslås som kan-regel, vil det være rom for individuell vurdering og skjønn. Det kan skape urettferdige forskjeller i praksiser på ulike avdelinger i samme sykehus.

• Når loven trer i kraft er det viktig med kompetanseheving i loven og hvordan bruke kvalifisert tolk, for ansatte i offentlige instanser. Det bør presiseres i nærmere retningslinjer hvem som er ansvarlig for kompetanseheving av ansatte.

Svar på spørsmål på side 12 i høringsnotatet:

Spm 1. Bør andre enn domstolene og PST unntas fra bestemmelsene om tilsyn og pålegg? Nei

Spm 2. Bør det gjøres justeringer i pliktbestemmelsen eller i særlovgivningen for å sikre at plikten til å bruke tolk avgrenses til situasjoner der det foreligger et reelt behov? Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 tydeliggjør helsepersonells ansvar for å sikre at pasienten eller brukeren forstår, og bør stå som den er.

Spm 3. Bør unntaket fra kravet om å bruke kvalifisert tolk konkretiseres ytterligere? Vi er enige i at det å fravike fra kravet burde praktiseres strengt. Erfaringsmessig vet vi at en god organisering av tolketjeneste og langsiktig planlegging av tolkebruk kan være med på å bidra at man sikrer seg tilgang til kvalifisert tolk, også i akutte situasjoner, noe som i helsesektoren oppstår relativt ofte.

Vi er derfor uenig i at det foreslås at kravet om kvalifisert tolk kan fravikes når hensynet til en effektiv saksbehandling tilsier det, og anbefaler at dette fjernes. Et slikt unntak vil svekke brukerens rettsikkerhet. Vi er derimot enige i at kravet kan fravikes i nødssituasjoner. Samtidig ønsker vi å understreke at det fortsatt vil være behov for å bestille kvalifisert tolk så fort som det er mulig og forsvarlig i en nødssituasjon, slik at tolkebrukeren får nødvendig informasjon og oppdatering om situasjonen. Vi ønsker at dette presiseres i nærmere retningslinjer om bruk av tolk.

Det er også viktig å spesifisere at hvis man ikke har brukt tolk av ulike årsaker (utenom nødssituasjon) og det viser seg at kommunikasjon er vanskelig, eller at tolkebrukeren ytrer ønsker om å gjennomføre samtale via tolk, må det være mulighet å bestille tolk enten på kort varsel eller utsette samtalen til man får en kvalifisert tolk.

Spm 4.-6. Ingen formening eller kommentar

Spm 7. Bør det innføres en mulighet til å kreve inn en egenandel fra brukere av tolketjenester? Her mener vi sterkt nei. Det vil ramme en gruppe som ofte har lav inntekt, og vil føre til at færre ønsker tolk. Selv om egenandel ikke skal innføres i tilfeller der hensynet til rettsikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste er til stede, vil det få konsekvenser på sikt hvis det for eksempel ikke benyttes tolk i forebyggende tjenester og rehabiliteringstjenester.

Spm 8. Ingen formening eller kommentar