Høringssvar fra Noricom Nord AS vedrørende forslag til lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven)

Vi viser til høringsnotat med vedlegg av 01.03.19.

Noricom Nord AS er Norges største privateide tolke- og translatørbyrå målt i omsetning og trolig også i antall oppdrag. Vi har lang erfaring i tolkebransjen (siden 1995). Sammen med vårt heleide datterselskap Noricom Vest AS og vår partner Noricom Språktjenester AS arbeider vi med kunder og tolker over hele landet. Noricom Nord har avdelingskontorer i Tromsø, Bodø (HK), Trondheim, Ålesund og Lillestrøm. Noricom Vest er lokalisert i Bergen, og Noricom Språktjenester holder til i Kristiansand. Vårt arbeidsområde er oppdragskoordinering for våre kunder og tolker, ulike økonomi-, administrasjons- og IT-oppgaver knyttet til dette samt kontinuerlig rekruttering, opplæring og oppfølging av tolker. Våre administrasjonsansatte har ulik bakgrunn tilpasset ansvarsområdene, og en stor del har i tillegg selv tolke- og/eller translatørbakgrunn. Vi har egne tolkeansvarlige ved hver avdeling som jobber kontinuerlig med rekruttering, testing, opplæring og oppfølging/coaching av tolkene i våre kontorers nedslagsfelt. Et stort antall av tolkene som i tidens løp har vært og er registrert i Nasjonalt tolkeregister, begynte sin tolkekarriere hos Noricom.

Ny tolkelov - et godt tiltak

Noricom Nord AS mener det er behov for å tydeliggjøre offentlige organers ansvar for bruk av tolk og motvirke underforbruk av tolk, og er enig i at en egen tolkelov er en god måte å gjøre dette på.

Det er også bra at det settes fokus på at en tolk skal være skikket til å ta oppdrag og må være kvalitetssikret før han/hun kan påta seg oppdrag.

Forutsetning for ny tolkelov: Etablering av et nytt og bedre system i offentlig regi for rekruttering, testing og kursing av tolker

Dersom definisjonen på en kvalifisert tolk i henhold til loven skal være en tolk som minimum har gjennomgått OsloMets tospråktest (Tospråktesten) og OsloMets kurs i tolkens ansvarsområde (TAO), vil ikke dagens offentlige system for rekruttering, testing og opplæring av tolker være tilstrekkelig for å unngå mangfoldige lovbrudd og stor ineffektivitet i det offentliges arbeid. Dette gjelder nok enkelte offentlige sektorer mer enn andre, men i tillegg er dette en geografisk betinget utfordring, da mangelen på kvalifiserte tolker etter denne definisjonen er størst utenfor Oslo og Østlandet. I henhold til IMDis rapport Behovet for tolk i 2017 bor 57 % av alle tolker som er kvalifisert i offentlig regi i Oslo, og hele 75 % av de offentlig kvalifiserte tolkene bor på Østlandet.

En fortsatt sentralisert tolkekvalifisering der utfallet blir flere tolker i Oslo-området og få tolker i andre deler av landet, er ikke hensiktsmessig. Dette vil også skape unødig stor konkurranse mellom tolker i Oslo-området.

Det må etableres et nytt og kontinuerlig program i offentlig regi for rekruttering, testing og kursing samt oppfølging av tolker. Dette må være et kontinuerlig og ikke minst desentralt tilbud på alle aktuelle språk, både når det gjelder testing og kursing. Test og kurs bør ikke medføre kostnader for tolkekandidatene, bortsett fra kandidatenes tid.

En viktig årsak til at testing og opplæring må være gratis for tolkekandidatene, er å sikre god rekruttering. Det er ikke så mange av dagens aktive tolker (både offentlig kvalifiserte og andre) som har tolkeyrket som hovedinntektskilde. Å investere mye penger i reise til og opphold i Oslo for å gjennomgå test og kurs ved OsloMet er derfor ofte uaktuelt. Mye tyder også på at mange som rekrutteres ikke ser for seg en lang yrkeskarriere som tolk. Kanskje hadde de ikke tenkt på at de kunne ta på seg tolkeoppdrag en gang, verken i større eller mindre omfang. Dette opplever vi ofte når vi møter potensielle kandidater i forbindelse med våre rekrutteringsaktiviteter.

Fem av ti tolker har i IMDis undersøkelse Rapporter om tolking i offentlig sektor – Hvor mye jobber kvalifiserte tolker. En undersøkelse blant tolker i Nasjonalt tolkeregister 2018 svart at de kunne jobbet mer som tolk dersom lønns- og arbeidsbetingelsene var bedre, og seks av ti kunne jobbet mer dersom færre oppdrag kolliderte. De fleste av tolkene som har svart slik, vet nok imidlertid at det er lite man kan gjøre med betingelsene og oppdragskollisjonene i et marked der språkbehovet svinger i den grad det kan gjøre og de fleste tolkede samtalene foregår i ordinær kontortid. Når det gjelder arbeidsbetingelser må vi huske at usikkerhet vedrørende oppdragstilgang, avbestillinger og endringer som kan få uventede negative konsekvenser for tolkens inntekt, men som det er vanskelig å gjøre noe med, tas i betraktning i tillegg til timesats/honorar. Tolker som ikke har tolking som heltidsyrke kunne nok også ha jobbet mer dersom flere oppdrag hadde foregått på kveld/natt og i helger. Tolkeyrket er spesielt, men neppe det eneste fagfeltet/yrket som har lignende rammebetingelser.

Den svingende etterspørselen, og dermed de særdeles få faste stillingene som tolk, er nok avgjørende for at en karriere som tolk ikke er et førstevalg hos mange. Mange har tolking som en tilleggsnæring til faste deltidsstillinger innen andre fagområder, eller de har oppdrag som tolk mens de tar (annen) høyere utdanning, arbeider for en godkjenning av sin utdanning i Norge eller for å få den jobben de først og fremst ønsker seg på fulltid. At tolking ikke er førstevalgyrket betyr ikke at disse tolkene ikke gjør en god jobb. Tvert imot ser vi at noen av de beste tolkene er personer med høy utdanning fra andre felter enn tolking. Det finnes også mange eksempler på at personer med gode allmennkunnskaper i tillegg til høy språkkompetanse og som har gjennomført opplæring i de etiske retningslinjene for tolker og trening i tolketeknikk, fungerer meget godt som tolker.

Ettersom tolking verken er ønsket som, eller kan være, en fulltids og langsiktig yrkesaktivitet for mange, må det foregå kontinuerlig rekruttering. Med dagens antall tolkeoppdrag, og ikke minst med en forventet økning i tolkebehovet slik det nevnes i høringsnotatet, holder det ikke i lengden med et løft slik det er forsøkt gjort de siste tre-fire årene fra IMDi og OsloMet. Dagens offentlige kvalifiseringssystem er for tregt og gir for få tolker, både på kort og lang sikt. Test, kurs og utdanning i offentlig regi koster også for mye for tolkene, spesielt for dem som bor utenfor Oslo-området. Det tilbys nå testing i flere byer enn Oslo, blant annet via skjerm, men OsloMets helgekurs i tolkens ansvarsområde (TAO) tilbys utelukkende i Oslo, og tolken må selv dekke reise og opphold. Tester og kurs tilbys altfor sjelden på hvert språk. Det er ikke uvanlig å måtte vente i mange måneder på språktest, både for hyppig brukte språk og for de sjeldnere språkene.

Erfaring har vist at språkbehov både lokalt og nasjonalt kan svinge relativt raskt (antall oppdrag og hvilke språk), og det er derfor avgjørende at det er mulig å gjennomføre testing og opplæring (tilsvarende nivå 5 i Nasjonalt tolkeregister) nokså hurtig for en kandidat som språklig, i kraft av personlige egenskaper og etter opplæring og trening fort kan gjøre en god jobb som tolk i en periode der personen har ledig tid for oppdrag samtidig som etterspørselen etter det aktuelle språket er stor.

Tolkeutdanning (30 studiepoeng for å få nivå 3 i Nasjonalt tolkeregister) tas delvis via internett, men man er i tillegg pålagt å møte på fem helgesamlinger i Oslo. Dette blir en stor kostnad for tilreisende tolker, særlig sett i lys av at mange av dem som kunne tenkt seg slik utdanning ikke kan se for seg en lang yrkeskarriere som tolk. Dersom dette ikke blir endret, vil vi fortsatt få for mange tolker i Oslo-området sammenlignet med andre byer og områder rundt om i landet. Denne ubalansen gir et dårligere tilbud til brukere i distriktene, og vil i tillegg skape unødig stor konkurranse mellom tolkene i Oslo-området.

Høringsnotatet for ny tolkelov fremhever skjermtolking både som et bedre alternativ enn telefontolking og som en måte å få utnyttet ubenyttet tolkekompetanse på. Noricom Nord har tilbudt skjermtolking i mange år, både via avansert videoutstyr, per Skype og i form av kryptert virtuelt møterom som er enkelt for både tolk og kunde. Vår pris for skjermtolking har ikke vært høyere enn for annen tolking. Skjermtolking har vært prøvd av flere kunder i årenes løp, men det er sjelden at dette videreføres over lengre tid. Førde sykehus (med støtte fra Innovasjon Norge og Skattefunn) og UDI bruker som kjent en del skjermtolking. Det samme gjør trafikkstasjonene ved tolking av teoriprøver, da dette oppleves tryggere med tanke på mulig juks fra en tilstedeværende tolk. Utover disse tolkebrukerne er det svært liten bruk av skjermtolking i Norge. Tolker, kunder og brukere foretrekker telefontolking når fremmøtetolking ikke kan leveres. Andelen oppdrag per skjerm er under 0,5 % på landsbasis – ref. IMDis rapport Behovet for tolk i 2017. Vi får det ikke til å stemme at skjermtolking vil kunne utnytte kapasiteten til eksisterende tolker bedre så lenge seks av ti tolker i henhold til IMDis undersøkelse Rapporter om tolking i offentlig sektor – Hvor mye jobber kvalifiserte tolker. En undersøkelse blant tolker i Nasjonalt tolkeregister 2018 sier nei til oppdrag fordi oppdrag kolliderer med andre oppdrag. En må kunne anta at disse tolkene like gjerne kunne ha fjerntolket på telefon i sin ledige tid.

Nasjonalt tolkeregister

Det finnes gode og mindre gode yrkesutøvere blant tolker, slik det gjør i alle andre yrker. Derfor er det uheldig at loven kommuniserer til brukere av Nasjonalt tolkeregister at dersom man velger en tolk fra Nasjonalt tolkeregister, så har man «ryggen fri». Heller ikke i andre yrker er det slik at man får jobb eller oppdrag utelukkende basert på formelle kvalifikasjoner. Det kreves mer. Personlige egenskaper og pålitelighet er bare to av flere faktorer.

Dette er også en av grunnene til at det i denne bransjen er viktig med formidlere som et mellomledd mellom kundene og oppdragstakerne. Alle seriøse formidlere (både offentlige og private) vet at de ikke er bedre enn den dårligste tolken de leverer, og vil derfor etterstrebe å finne den beste tilgjengelige tolken til enhver tid. I tillegg til tolkens formalkompetanse, både innen tolking og på andre felter, har en formidler bl.a. kunnskap om sine tilknyttede tolkers personlige egenskaper, samarbeidsevne, pålitelighet, erfaring og preferanser.

Et partssammensatt utvalg for å vurdere varsler mot tolker og gi advarsler kan være fornuftig. Det er imidlertid minst like viktig at det legges opp til kompetanseheving blant offentlige tolkebrukere om gjennomføring av gode tolkede samtaler. Dette kan gjøres via jevnlige tolkebrukerkurs for alle aktuelle ansatte i offentlig forvaltning og/eller innføring av dette som et obligatorisk emne i flere relevante utdanninger. Dette mener vi fordi vi i alle år har sett at en del misnøye hos kunder oppstår fordi kunde/tolkebruker har uriktige forventninger til tolken og tolkens rolle. Vi foreslår i tillegg at tolkene skal kunne bruke klageinstansen til å rapportere feil/uakseptabel behandling av tolken fra offentlig tolkebrukers side.

Dersom definisjonen på kvalifisert tolk i henhold til loven skal være at tolken må ha gjennomgått OsloMets tospråklige test og kurs, bør kravet om kvalifisert tolk tre i kraft på ulike tidspunkter etter hvert som tilgangen på kvalifiserte tolker bedres. Dette forutsetter likevel et nytt, bredere og kontinuerlig system for rekruttering og kvalifisering av tolker.

Alternativ forutsetning for ny tolkelov: Benytte etablert system og seriøse tolkeformidleres kompetanse

Som nevnt mener vi at dersom definisjonen på kvalifisert tolk i henhold til loven skal være en tolk som minimum har gjennomgått OsloMets tospråktest og OsloMets kurs i tolkens ansvarsområde, vil ikke dagens offentlige system for rekruttering, testing og opplæring være tilstrekkelig for å unngå lovbrudd og ineffektivitet i det offentliges arbeid. Dette gjelder nok enkelte sektorer mer enn andre, men dette er ikke minst også en geografisk betinget utfordring, da mangelen på offentlig kvalifiserte tolker er størst utenfor Oslo og Østlandet.

Vi foreslår derfor, som et alternativ til etablering av et nytt og mer omfattende statlig program for rekruttering og kvalifisering, at definisjonen på en kvalifisert tolk blir at tolken minimum har gjennomgått testing og opplæring tilsvarende OsloMets tospråktest og kurs i tolkens ansvarsområde hos et spesialisert og kvalitetssikret tolkebyrå (f.eks. ISO-sertifisert).

I så fall vil det ikke være noe problem å finne tilstrekkelig antall kvalifiserte tolker slik at loven ikke blir brutt og/eller at effektiviteten i offentlig sektor ikke forringes. Både vi og andre tolkebyråer har gode systemer for kontinuerlig rekruttering, opplæring og oppfølging av tolker. Dette har vært vår måte å investere på i alle år. Samlet utgjør dette et system og en tilgjengelighet som fungerer godt per i dag og som gjør at den offentlige saksbehandlingen går ganske så knirkefritt både med tanke på kvalitet i tolkingen og tolketilgjengelighet.

Det refereres i høringsnotatet (blant annet i punkt 2.4 og 5.2.2) til uspesifiserte undersøkelser som forteller om lav tillit til tolker samt at flere av tolkebrukerne har erfaring med at de som opptrer som tolk, bryter taushetsplikten og sprer sensitiv informasjon. Dette er et scenario vi ikke kjenner oss igjen i. Vi antar derfor at dette hovedsakelig gjelder personer som er hentet inn direkte av kunde for å fungere som tolk, der personen verken har gjennomgått språktest og kurs i tolkens etiske retningslinjer og tolketeknikk eller har signert taushetserklæring som klargjør at brudd på taushetsplikten er straffbart.

Det er selvsagt ikke slik at vi aldri mottar klager/avvik som vedrører en tolk vi har formidlet. Disse loggføres og følges opp. Slike henvendelser gjelder såvel offentlig kursede/utdannede/statsautoriserte tolker som tolker som er kvalitetssikret av oss.

God kvalitetssikring av alle som benyttes som tolk er svært viktig og i alles interesse. Samtidig er det slik at mange kandidater med gode språkkunnskaper og et godt utdanningsnivå fra andre felter, spesielt fra felter man kommer i berøring med som tolk, kan oppnå et godt tolkenivå etter relativt kort tid, forutsatt kurs og trening.

Vi forstår at å hevde dette kan bli dårlig mottatt hos enkelte. Det kan bli påstått at vi som privateid tolkebyrå er altfor lite opptatt av kvalitet, kanskje med henvisning til at privateide tolkebyråer leverer en lavere prosentandel offentlig kvalifiserte tolker sammenlignet med kommunale byråer eller statlige etater med egne registre. Hvis man i stedet ser på totalt antall leverte oppdrag, kommer det tydelig frem at de privateide byråene formidler det klart største antallet offentlig kvalifiserte tolker sammenlignet med kommunale tolkeformidlere og etater med egne registre. Som privateid byrå som konkurrerer med både andre private formidlere og offentlige tolkebyråer, vet vi at vi ikke er bedre enn vår dårligste tolk, og vi har i alle år brukt store ressurser på kvalitetssikring av tolker. Uten dette viktige bidraget fra oss og andre privateide byråer ville store deler av den offentlige saksbehandlingen relatert til minoritetsspråklige klienter ha stoppet opp.

Dersom definisjonen på en kvalifisert tolk blir at tolken minimum har gjennomgått testing og opplæring enten i regi av OsloMet eller hos et spesialisert og kvalitetssikret tolkebyrå (f.eks. ISO-sertifisert), vil det ikke være noe problem å finne nok kvalifiserte tolker til å oppfylle lovens krav slik den er foreslått.

Med hilsen

NORICOM Nord AS

Signe Marie Liseth

adm. direktør

E-post sml@noricom.no

Mobiltelefon 91 76 77 75