Høringssvar fra Folkehelseinstituttet

HØRINGSVAR FRA FOLKEHELSEINSTITUTTET

Folkehelseinstituttet støtter hovedintensjonen i loven om å sikre forsvarlig hjelp og tjenester og sikre faglig forsvarlig standard på tolketjenester. Folkehelseinstituttet støtter at loven skal gjelde offentlige organer herunder rettssubjekter som utfører tjenester på vegne av det offentlige og personer som tar tolkeoppdrag.

OPPLYSNINGER SOM KAN INNGÅ I NASJONALT TOLKEREGISTER

Det vil være hensiktsmessig for tolkebrukere / bestiller at det kan legges inn opplysninger om sektorspesifikk utdannelse eller arbeidserfaring i registeret, og vi ber om at det vurderes om det skal legges inn et punkt om dette i kapttel 3, § 13 i forslaget. For å sikre god kvalitet er det viktig at tolker knytter seg til fagområder og bygger opp sektorspesifikk fagkompetanse.

RETNINGSLNJER FOR BRUK OG BESTILLING AV TOLK

Folkehelseinstituttet støtter spesielt forslaget om utarbeidelse av retningslinjer for bruk og bestilling av tolk da det er vår erfaring at dette mangler i mange deler av helsetjenestene. For å unngå at retningslinjene blir for generelle bør utarbeides tett på praksis i de ulike sektorene. For eksempel vil en fødeavdeling måte ha andre retningslinjer enn en kreftavdeling eller et fastlegekontor.

KRAV TIL TOLKENS ROLLE OG KVALIFIKASJONSKRAV

Folkehelseinstituttet støtter at det i loven tydeliggjøres krav til tolkens rolle og yrkesutøvelse. Vi ser at det av pragmatiske hensyn kan være nødvendig å legge kvalifikasjonskravet på nivå 5, all den tid det er mangel på kvalifiserte tolker, men vi er bekymret for om nivå 5 er tilstrekkelig for å ivareta pasientsikkerhet og god nok kvalitet i helsetjenestene. Innen helsestjenestene bør en av pasientsikkerhetshensyn bestrebe seg på å anvende tolker med et høyere kvalifikasjonsnivå slik man gjør på Tolkesentralen ved Oslo Universitetssykehus hvor det er krav om nivå 3 eller høyere for tolkene som får rammeavtale.

I en del tilfeller vil det være behov for at tolken har særskilte sektorfaglige kvalifikasjoner. For eksempel vil diagnostisering av demens kreve særskilt kunnskap om dette fra tolkens side. Det er tre muligheter som vil kunne avhjelpe dette:

1. Det legges opp til at tolk og bestiller får noe tid i forkant for å avklare begreper etc

2. Det bygges inn i bestillersystemene at tolken får vite litt om hva oppdraget går ut på

3. Det legges inn sektorrelevante stikkord på de ulike tolkene i tolkeregisteret

FREMMØTETOLKING OG FJERNTOLKING

Folkehelseinstituttet støtter departementes forslag om at det framgår av loven at det kan brukes fremmøtetolk eller fjerntolk og at det presiseres i loven at det må sikres tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring og ivaretakelse av personvern ved bruk av fjerntolking. Det er fornuftig at dette valget gjøres lokalt.

TILSYN

Folkehelseinstituttet støtter departementets forslag om å legge tilsynsordningen til sektortilsyns-myndighetene. Fordi tilsyn vil kreve noe tolkefaglig kompetanse hos sektortilsynsmyndighetene, bør IMDi få en rolle i kompetanseheving og veiledning av de respektive sektortilsynsmyndighetene.

GEBYR FRA BRUKERE

Folkehelseinstituttet er i mot forslaget om å kreve gebyr fra pasienter / brukere av helsetjenester. Folkehelseinstituttet er av den oppfatning at gebyr for manglende oppmøte vil være problematisk i helsetjenestene og kunne ha mange negative og utilsiktede konsekvenser. Dette kan for eksempel gjøre seg gjeldene innen psykisk helsevern. Det er helsepersonell som skal vurdere om tolk skal benyttes for å sikre forsvarlig hjelp og behandling, og dersom pasienten / brukeren må betale et gebyr, kan det oppstå uhensiktsmessig uenighet mellom helsepersonell og pasienten / brukeren rundt tolkebehovet.

Hvis det mot formodning åpnes for innføring av gebyr, må det her være en tydelig forutsetning at innkalling også er gitt på en måte som pasienten / brukeren forstår og at informasjonen om at manglende oppmøte kan medføre gebyr er tydelig for pasienten / brukeren. I Helse- og omsorgsdepartementets nye strategi om helsekompetanse påpekes utfordringer med komplisert språk i helsetjenestenes skriftlige kommunikasjon til pasienter / brukere.

KOSTNADSBESPARELSER KNYTTET TIL BRUK AV TOLK

Folkehelseinstituttet mener potensielle kostnadsbesparelser knyttet til bruk av tolk i helsevesenet bør kommuniseres tydeligere. Selv om det er begrenset med forskning på feltet, viser den internasjonale forskningen som finnes at bruk av kvalifisert tolk i helsetjenestene kan være kostnadseffektivt (Karliner 2017). Forskning tyder på at språkbarrierer er en pasientsikkerhetsrisiko (Divi 2007) og at bruk av kvalifisert tolk fører til reduksjon i antall blodprøver og andre undersøkelser, kortere liggetid på sykehus, bedre etterlevelse av legens råd og anbefalinger og redusert risiko for feilbehandling (Flores 2005, Karliner 2007). Manglende oppmøte, feilbehandling eller manglende etterlevelse av råd som resultat av språklige misforståelser er kostbart og bør være unødvendig. Det er viktig at dette tas hensyn til i den totale kostnadsberegningen.

FORBUD MOT BRUK AV BARN SOM TOLK

Folkehelseinstituttet er positive til at forbudet mot bruk av barn som tolk flyttes fra forvaltningsloven og skal inngå som en egen paragraf i den nye tolkeloven.

GRADVIS OG SEKTORVIS INNFØRING AV KRAVET OM BRUK AV KVALIFISERT TOLK

Folkehelseinsituttet annerkjenner behovet for overgangsordninger ved innføring av loven. Folkehelseinsitituttet er skeptiske til forslaget om sektorvis innføring. Sektorvis innføring kan føre til at at sektorene som velges først tiltrekker seg alle tilgjengelige kvalifiserte tolker og at sektorene som ikke prioriteres først da får dårligere tilgang på tolker og et dårligere tilbud enn de har i dag. Det er en fare for at dette sementerer seg og skaper en permantent skjevhet i kvalitet på tolkene i ulike sektorer. Ideelt bør man finne en overgangsordning som sikrer at kvalifiserte tolker benyttes i saker der behovet for kvalifiserte tolker er størst (alvorlighetsgrad, risiko for og konsekvenser av feil etc.) Altså at det er sakstypens alvorlighetsgrad som er førende snarere enn sektor. Folkehelseinstituttet foreslår at det vurderes andre mulige overgangsordninger. Ett mulig alternativ er å innføre en overgangsordning der en innfører et mål om at en viss prosentandel av tolkene som benyttes skal være kvalifiserte og at prosentandelen bør gå gradvis opp over tid.

BEHOV FOR ET BEDRE KUNNSKAPSGRUNNLAG

Slik Folkehelseinstituttet ser det er det behov for en bedre registrering av data knyttet til tolkebruk. Dette er viktig av flere grunner:

• Hva kjennetegner de situasjonene der det er absolutt nødvendig å ha tolk?

• Hvordan påvirker tolkens kvalifikasjoner pasientsikkerheten?

• Kunnskap om loven blir fulgt på institusjonnivå

• Behov for å kunne evaluere og gjøre gode kost-nytte-analyser

Folkehelseinstituttet foreslår derfor at helse- og velferdsmyndighetene får et ansvar for å utarbeide og etablere gode systemer for registrering og kvalitetssikring og som kan brukes sammen med allerede eksisterende helse, velferds- og kvalitetsregistre.

SÆRLIGE SPØRSMÅL TIL HØRINGSINSTANSENE

Det er enkelte spørsmål departementet særlig ønsker høringsinstansenes tilbakemeldinger på. Dette gjelder følgende spørsmål:

1. Bør andre enn domstolene og PST unntas fra bestemmelsene om tilsyn og pålegg? Se punkt 4.2.2 og 7.2.1.

Folkehelseinstituttet har ingen oppfatning om dette utover at helse- og velferdstjenester ikke bør unntas bestemmelsene om tilsyn og pålegg.

2. Bør det gjøres justeringer i pliktbestemmelsen eller i særlovgivningen for å sikre at plikten til å bruke tolk avgrenses til situasjoner der det foreligger et reelt behov? Se punkt 5.1.2.1 til 5.1.2.4.

Folkehelseinstituttet er av den oppfatning av at det ikke er ønskelig med justeringer i pliktbestemmelsen eller særlovgivningen siden det etter vår oppfatning allerede er slik at bruk av tolk avgrenses til situasjoner der det foreligger et reelt behov. Per i dag er det derimot liten tvil om at det i helsetjenestene er en utfordring med underforbruk av tolketjenester heller enn at tolk brukes for ofte. Folkehelseinstituttet mener derfor at departementes forslag som viser til bestemmelser i særlovgining og lovfester den generelle plikten som kan utledes i forvaltningsloven samt det ulovfestede kravet om forsvarlig saksbehandling, tydeliggjør godt plikten til å bruke tolk der det er et reelt behov og av stor betydning for den enkelte.

3. Bør unntaket fra kravet om å bruke kvalifisert tolk konkretiseres ytterligere? Se punkt 5.2.2.2.

Folkehelseinstituttet mener at unntaket er konkretisert godt i høringsnotatet.

4. Hvordan kan skjermtolking i offentlig sektor organiseres? Se punkt 5.3.3.

Folkehelseinstituttet har observert at løsningen som nå utvikles ved Oslo universitetssykehus synes å fungere godt og at erfaringene derfra bør kunne brukes som modell for spesialisthelsetjenestene. Ut over det har vi ingen formening på dette punktet.

5. Hvordan kan IMDi bruke sin rolle som fagmyndighet til hjelp for de ulike sektortilsynsmyndighetene? Se punkt 7.2.3.

IMDi bør som nasjonal fagmyndighet ha en koordinerende rolle på fagfeltet og et overordnet ansvar for opplæring og veiledning av sektormyndighetene, samt å understøtte forskning, fagutvikling og kvalitetsforbedring på tolkefeltet.

6. Bør det etableres et partssammensatt utvalg for å vurdere varsler mot tolker og gi advarsler? Se punkt 9.2.2.

Folkehelseinstituttet støtter at det etableres et partsammensatt utvalg.

7. Bør det innføres en mulighet til å kreve inn en egenandel fra brukere av tolketjenester? Se punkt 9.5 og 10.3.7.

Folkehelseinstituttet mener at det ikke bør innføres egenandel på bruk av tolk. Det vil kunne føre til at mange pasienter / brukere ikke ønsker å benytte tolk selv om helsepersonell mener at bruk av tolk er nødvendig for å sikre forsvarlig hjelp og behandling. Forskningen på feltet underbygger at bruk av tolk er konstnadseffektivt på lang sikt, og et gebyr kan dermed bidra til for lite bruk av tolk med tilhørende høyere kostnader for tjenestene på lang sikt.

8. Bør kravet om kvalifisert tolk tre i kraft på ulike tidspunkt i ulike sektorer for å motvirke mangelen på kvalifiserte tolker? Se punkt 5.2.2.1 og 10.6.1.

Folkehelseinstituttet er skeptiske til dette, jmf punkt over.

Referanser:

Divi, C., Koss, R. G., Schmaltz, S. P., & Loeb, J. M. (2007). Language proficiency and adverse events in US hospitals: a pilot study. International journal for quality in health care, 19(2), 60-67.

Flores, G. (2005). The impact of medical interpreter services on the quality of health care: a systematic review. Medical care research and review, 62(3), 255-299.

Karliner, L. S., Jacobs, E. A., Chen, A. H., & Mutha, S. (2007). Do professional interpreters improve clinical care for patients with limited English proficiency? A systematic review of the literature. Health services research, 42(2), 727-754.

Karliner, L. S., Pérez-Stable, E. J., & Gregorich, S. E. (2017). Convenient access to professional interpreters in the hospital decreases readmission rates and estimated hospital expenditures for patients with limited English proficiency. Medical care, 55(3), 199.