Sammendrag

Kunnskapsdepartementet har sendt på høring forslag om ny lov, tolkeloven. Lovforslaget følger opp Tolkeutvalgets utredning «NOU 2017:8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd». Det foreslås blant annet bestemmelser om offentlige organers plikt til å bruke tolk, krav om å bruke kvalifisert tolk, bruk av fjerntolking, krav om politiattest, taushetsplikt og habilitet.

Departementet har enkelte spørsmål de ønsker tilbakemeldinger på. Tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde er hjemlet i folketrygdloven og berøres således ikke her.

Høringsfrist er satt til 7. juni 2019.

Fylkesrådmannens innstilling

Lovforslaget støttes, med høringssvar som inntatt i saken.

Tønsberg, 02.04.2019
Øyvind Sørensen
fylkesrådmann
Lisbeth Eek Svensson
direktør

Innledning:

Kunnskapsdepartementet har sendt forslag om ny lov, tolkeloven, på høring. Det finnes fra før ingen lov som samler bestemmelser om tolking i offentlig sektor. Ved å innføre en lov, kan sentrale bestemmelser samles, og være lett tilgjengelig for de som bruker tolk. Den vil også kunne bidra til å ivareta rettsikkerheten til den enkelte samt bidra til likebehandling. Den nye loven skal gjelde tolking mellom norsk og andre talespråk, herunder samiske språk. Loven skal ikke gjelde for tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Saksutredning:

Tolkeloven skal gjelde for offentlige organer og andre private rettssubjekter, som private

barnehager, privatskoler ol., som utfører tjenester på vegne av det offentlige. Loven skal være supplerende til særlovgivning som allerede regulerer offentlige organers bruk av tolk, som domstolene, utlendingsforvaltningen og politiet.

Forslag til ny lov er delt inn i fire kapitler hvor det første kapittelet omhandler formål, virkeområde, forhold til annen lovgivning og behandling av taushetsbelagte opplysninger. Det er også foreslått å flytte forbudet mot bruk av barn som tolk fra forvaltningslovens § 11 e til tolkeloven.

Kapittel 2 regulerer det offentliges ansvar for bruk av tolk, både når dette er regulert i særlovning og når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettsikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, herunder også vurdere bruk av tolk i kontakt med personer som ikke kan norsk.

Lovforslaget pålegger offentlig organ å benytte tolker som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister, men dette er et krav som kan fravikes når enten hensynet til effektiv saksbehandling, nødsituasjoner eller andre sterke grunner tilsier det.

Kapittel 2 inneholder også en presisering av hvilke metoder som kan benyttes, fremmøtetolking og fjerntolking (telefon, skjermtolking), krav om utarbeidelse av retningslinjer for bestilling og bruk av tolk og om politiattest. Det er også foreslått at det skal kunne føres tilsyn og myndighet til å gi pålegg til offentlige organer etter denne loven.

Kapittel 3 omhandler krav til tolken. Dette gjelder blant annet god tolkeskikk, taushetsplikt og habilitet. Kapittel 2 i forslaget til forskrift utdyper denne bestemmelsen ytterligere.

Kapittel 4 lovfester et nasjonalt tolkeregister som integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) skal ha ansvaret for. IMDi får i forslag til lov også ansvar for bevillinger og tilbakekalling av bevillinger til statsautorisert tolk. I samme kapittel legges retningslinjer for varsling om feil ved utføring av tolkeoppdrag, samt sanksjonsmuligheter når tolken begår feil.

Avslutningsvis kommer rettsregler knyttet til ikrafttredelse og endring i andre lover.

Forslag til ny forskrift er også delt inn i fire kapitler som skal være utfyllende for den nye loven. Momenter som kan trekkes fram her er innhold i lokale retningslinjer, presisering av hva god tolkeskikk er, forvaltnings- og behandlingsansvar for nasjonalt tolkeregister, kvalifikasjonskategorier i tolkeregisteret, godkjenning av tolker, opplysninger som kan inngå i tolkeregisteret og tolkens opplysningsplikt. Forslag til forskrift inneholder også regulering av statsautorisasjonsordning for tolker og administrative konsekvenser som krav til gebyr.

I utredningsperioden er det også gjort undersøkelser knyttet til de økonomiske konsekvensene fordelt på ulike sektorer i den offentlige forvaltningen. Agenda Kaupang og Norway Economics har vært involvert i disse undersøkelsene, og flere ulike kostnadsbilder er skissert. De har beregnet at den totale kostnaden for alle sektorer uten innføring av tolkeloven vil bli mellom 6,9 og 9 milliarder kroner totalt i analyseperioden (2020-2027), mens

den totale kostnaden med innføring av ny lov vil bli mellom 358,3 og 417,9 millioner for samme periode.

Beregninger gjort for utdanning og oppvekst ved innføring av ny lov, viser at den totale kostnaden i perioden 2020 til 2027 vil være på 8,8 millioner dersom man legger til grunn at økt bruk av tolk, samtidig som antallet asylsøkere forblir på dagens lave nivå og antall personer med manglende norskkunnskaper forblir uendret (alternativ 1b i høringsnotatet).

Tall innhentet fra egne virksomheter viser et underforbruk av tolk, slik at ved innføring av ny tolkelov, forventes det også økte utgifter.

Høringssvar

Departementet har bedt høringsinstansene se spesielt på enkelte spørsmål:

1. Bør andre enn domstolene og PST unntas fra bestemmelsene om tilsyn og pålegg?

Vestfold fylkeskommune kan ikke, ut fra fylkeskommunale oppgaver, se at andre bør unntas fra disse bestemmelsene. Tilsyn kan være et viktig virkemiddel for å sikre at fylkeskommunen har den rette forståelsen for gjeldende regelverk. Samtidig er det viktig at tilsynsmyndigheten ikke pålegger det offentlige organet en plikt som ikke er gjennomførbar, jf. tilgang på kvalifiserte tolker. Innføringen av tilsyn bør derfor følge tilgangen på kvalifiserte tolker suksessivt.

2. Bør det gjøres justeringer i pliktbestemmelsen eller særlovgivningen for å sikre at plikten til å bruke tolk avgrenses til situasjoner der det foreligger et reelt behov?

Vestfold fylkeskommune støtter ikke opphevingen av forvaltningslovens § 11 e om forbud mot bruk av barn som tolk. Bakgrunnen for dette er at forvaltningsloven er svært viktig og godt kjent i den offentlige forvaltningen. Å oppheve § 11 e i forvaltningsloven og flytte den til tolkeloven mener Vestfold fylkeskommune kan gå utover barnets rettssikkerhet, særlig sett i lys av andre saksbehandlingsregler som også gjelder for barn. Forvaltningsloven § 17 inneholder en plikt til å informere, veilede og høre part før vedtak fattes og § 11 inneholder regler om en alminnelig veiledningsplikt. For at forvaltningen skal kunne sørge for at saken er så godt opplyst som mulig og veiledningsplikten er oppfylt, kan det innebære en plikt til å bruke tolk. Vi mener det er viktig at disse saksbehandlingsreglene er samlet i ett og samme lovverk.

3. Bør unntaket fra kravet om å bruke kvalifisert tolk konkretiseres ytterligere?

Vestfold fylkeskommune mener at dette ikke er nødvendig, da en presisering kan komme i de lokale retningslinjene for bestilling og bruk av tolk. Tilsynsmyndigheten kan på enkelt vis undersøke om det offentlige organet har forstått rettsregelen og skjønnet som ligger her, ved for eksempel skriftlig tilsyn.

4. Hvordan kan skjermtolking i offentlig sektor organiseres?

Flere offentlige organer har tilgang til programmer som støtter skjermtolking, så Vestfold fylkeskommune mener utfordringerne er knyttet til tolkenes tilgang til utstyr og egnede, eventuelt godkjente lokaler. Det er fortsatt mange tolker som ikke er tilknyttet tolkefirmaer, og det er dermed ikke sikkert at disse vil umiddelbart ha tilgang til utstyr eller lokaler som kreves for å gjennomføre slike oppdrag. Dersom det offentlige organet skal tilrettelegge for dette i egne lokaler, vil dette gi merkostnader i form av mer tid og økte reisekostnader.

5. Hvordan kan IMDi bruke sin rolle som fagmyndighet til hjelp til de ulike sektortilsynsmyndighetene?

IMDi bør, i samarbeid med høyskolesektoren, utvikle e-læringskurs i bestilling og bruk av tolk i offentlig sektor. Et lett tilgjengelig kurs vil sikre at flere får denne kompetansehevingen på uten å måtte sette av tid til reise eller få dette til å passe for deler eller hele organisasjonen.

IMDi bør også legge til rette for kompetanseheving for tolker på kvalifikasjonsnivå 5 i Nasjonalt tolkeregister for å sikre best mulig kvalitet og en kvalitetsheving på dagens tolker på dette nivået.

6. Bør det etableres et partssammensatt utvalg for å vurdere varsler mot tolker og gi advarsler?

Vestfold fylkeskommune støtter et partssammensatt utvalg for å sikre en helhetlig vurdering av saken, og med dette ivareta tolkens rettsikkerhet.

7. Bør det innføres en mulighet til å kreve inn en egenandel fra bruker av tolketjenester?

For Vestfold fylkeskommune vil dette bli en større administrasjonsbyrde med fakturering og innfordring enn nytteverdien av en slik ordning. I tillegg er det grunnleggende at tilgangen til slike tjenester ikke begrenses av personlig økonomi. På denne bakgrunn støttes ikke forslaget.

8. Bør kravet om kvalifisert tolk tre i kraft på ulike tidspunkt i ulike sektorer for å motvirke mangelen på kvalifiserte tolker?

Vestfold fylkeskommune støtter forslaget om å innføre den nye tolkeloven trinnvis. Dette for å sikre at tilgangen til kvalifisterte tolker, kompetanseheving hos de ansatte i offentlige organer og de organer som har mest behov for tolker, er sikret en bedre tilgang i en overgangsperiode.

Fylkesrådmannens bemerkninger:

Forslag til ny lov og forskrift til lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) vil sikre den enkeltes rettigheter og likebehandling i møtet med den offentlige forvaltningen og private som utøver oppgaver på vegne av det offentlige. En slik lov vil også kunne bidra til bedre informasjon og veiledning fra offentlige organer til personer med lite eller dårlige ferdigheter i norsk. Å sikre kvaliteten og kompetanseheving av eksisterende utøvere av tolking, er viktig for at tolkeloven med tilhørende forskrift skal kunne fungere i praksis.

Fylkesrådmannen støtter forslag om ny tolkelov med de merknader som er beskrevet under de enkelte spørsmålene som departementet spesielt bad høringsinstansene se på.