Høringssvar fra Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet - Forslag til lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven)

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI) ved OsloMet – Storbyuniversitetet har behandlet høringen om forslag til offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven).

Fakultetet imøteser departementets forslag til lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk (Tolkeloven), og stiller seg i all hovedsak positiv til departementets forslag. LUIs anmerkninger til forslaget til tolkelov og tolkeforskrift gjelder fire hovedpunkter:

1. Nasjonalt tolkeregister, kvalifisering av tolker og opplæring av tolkebrukere
2. Tegnspråk i tolkeloven og tegnspråktolkenes stilling i Nasjonalt tolkeregister
3. Tolkenes habilitet og forholdet til vitneplikten
4. Statsautorisert tolk og tolkeprøven

Svar på særlige spørsmål til høringsinstansene gis samlet til slutt i høringssvaret.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet har landsdekkende ansvar for kvalifisering av tolker gjennom utdanning og testing, og sender sitt høringssvar på bakgrunn av denne sentrale rollen på tolkefeltet i norsk offentlig sektor.

Fakultetet har siden 2007 uteksaminert nær 900 studenter med semesteremne samt ca. 550 studenter med påbygningsemner og tilbyr fra og med 2017 full Bachelorutdanning for tolker i offentlig sektor. Siden 2007 har også nær 3000 kandidater gjennomgått opptaksprøve til utdanningen og/eller registrering i Nasjonalt tolkeregisters (NTREG) rekrutteringskategori (50 prosent bestått). Siden 2013 har fakultetet i tillegg testet 586 kandidater for statsautorisasjonsprøven (95 kandidater, dvs. 16 prosent bestått). Siden 2007 har vi følgelig økt «produksjonen» av tolker med dokumenterte kvalifikasjoner med ca. 800 prosent i forhold til tidligere ordninger. I tillegg har fakultetet utviklet kurs og nettbasert opplæring i kommunikasjon via tolk for ansatte i offentlig sektor («tolkebrukeropplæring»). Vår suksess henger nøye sammen med Nasjonalt tolkeregister, opprettet av daværende kommunalminister Erna Solberg i 2005, som i dag fungerer som insitament for tolkene til å heve og dokumentere sine tolkeferdigheter.

Fakultetet tilbyr også en bachelorutdanning i tegnspråk og tolking og uteksaminerer ca. 20 tegnspråktolker i året. Tegnspråktolker utdannes i tillegg ved Høgskolen på Vestlandet og ved NTNU, om lag 10-15 årlig fra hver.

ANMERKNINGER TIL FORSLAGET OM TOLKELOV

Anmerkningene som gjelder Nasjonalt tolkeregister er sammensatt og faktorovergripende, og nevnes derfor først.

1. Nasjonalt tolkeregister, kvalifisering av tolker og opplæring av tolkebrukere

1.1 Nasjonalt tolkeregister

Det fremgår av Kapittel 2 i loven, Offentlige organers ansvar for bruk av tolk, § 7 krav om kvalifisert tolk at «når et offentlig organ bruker tolk, jf. § 6 første ledd, skal det brukes tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister, jf. § 16.»

LUIs hovedanmerkning er derfor at Nasjonalt tolkeregister og de ordninger det omfatter, må styrkes gjennom lovforslaget. Nasjonalt tolkeregister har en lisens- og mandatfunksjon på tolkemarkedet. Kundene – dvs. offentlige tjenester innen helse og justissektoren – har selv ikke mulighet til å kontrollere tolkingens kvalitet, men kan gjennom Nasjonalt tolkeregisters kategorisering justere sine forventninger til tolkene de bestiller.

Nasjonalt tolkeregisters lisens- og mandatfunksjon undergraves gjennom høringsutkastets lovforslag om at man kan være «kvalifisert» uten å stå i registeret (jf. Merknad til de enkelte bestemmelsene, Til § 7, s. 102 i høringsnotatet). Fakultetet har forståelse for at det kan finnes situasjoner hvor det ikke er ønskelig at tolkenes identitet kunngjøres gjennom et åpent register, men dette er unntak som kan reguleres gjennom skjermet innsyn i tilfellene dette gjelder. Oppføring i registeret er selvfølgelig ikke obligatorisk, men dersom ‘kvalifisering’ ikke fortsatt skal knyttes til oppføring i registeret, vil dagens lisens- og mandatfunksjon opphøre. En slik utvikling vil være særdeles uheldig for kvalitetssikringen registeret i dag representerer. Denne svekkelsen av registeret vil dessuten ha svært negativ effekt for de kvalifiseringsordningene som tilbys i Norge gjennom utdanning og testing.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier anbefaler at kvalifisering skal være lik oppføring i nasjonalt tolkeregister, men at oppføring kan være skjermet for offentligheten i særskilte tilfeller.

Høringsutkastet gir ytterligere åpning for å svekke Nasjonalt tolkeregisters funksjon gjennom å antyde at kvalifikasjonskravene kan tilsidesettes for å oppnå såkalt «effektiv saksbehandling», jf. Kapittel 2, § 7 i tolkeloven. Vi har forståelse for at ad hoc-løsninger kan være påkrevet i nødsituasjoner. «Effektiv saksbehandling» er imidlertid et svært diffust begrep. Det bør konkretiseres og spesifiseres tydeligere hva dette innebærer for at Nasjonalt tolkeregisters funksjon og tolkefeltets videre utvikling ikke skal undergraves. Det er i dag indikasjoner på stort underforbruk av tolketjenester. Dette er i praksis lite kostnadseffektivt da dårlig kommunikasjon forhindrer «effektiv saksbehandling», og i gitte tilfeller representerer både en sikkerhetsrisiko og fare for liv og helse. For å sikre «effektiv saksbehandling», inkludering og integrering er det behov for å styrke Nasjonalt tolkeregister, samt forskning på behovet for tolking og alternative kommunikasjonsformer som tilrettelagt informasjonsmateriell, skjermtolking, osv.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier anbefaler at formuleringen «effektiv saksbehandling» tas ut av lovteksten.

1.2 Kvalifisering av tolker

Departementet foreslår at tolkeloven skal sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard. I lovens § 7 står det at det skal brukes tolk som oppfyller kravene for oppføring i nasjonalt tolkeregister, det vil si minimum tolk i kategori 5. Kvalifisert tolk i kategori 5 må imidlertid ikke forveksles med tolk med utdanning, slik det gjøres i følgende formulering på s. 92 i Høringsnotatet (10.3.1 Krav om kvalifisert tolk):

«Kvalifiseringskostnadene tar utgangspunkt i fakultetets samlede budsjett for kvalifisering på nivå 5. Ved innføring av tolkelov påløper en kostnad for utdanning av tolker på 37,1 mill. kroner i alternativ 1a og 31,9 mill. kroner i alternativ 1b i 2020 som skal dekke et tilbudsunderskudd på henholdsvis 1 700 tolker og 1 500 tolker. Det legges til grunn en viss gjennomstrømming av tolker, slik at det også påløper en årlig kostnad for å opprettholde det antallet tolker som til enhver tid er kvalifisert, se punkt 4.2 i Rapporten.» (Fakultetets utheving)

Lovforslaget likestiller Kvalifiseringskategori 5 med utdanning. Dette bygger på en misforståelse som resulterer i feil i budsjetteringen, dvs. at budsjettet for kvalifisering til kategori 5 (som er samme prøve som opptaksprøven til utdanningen) likestilles med kostnader for utdanning. Det faller på sin egen urimelighet at en kortvarig test og et informasjonskurs over en helg likestilles med utdanning over flere semestre eller år. Tolking i offentlig sektor gjør tjenestemenn og fagpersoner i stand til å høre, informere og veilede partene i saker med språkbarriere. I disse sakene avhenger følgelig den profesjonelle integriteten til fagpersoner med mangeårig utdanning av tolkingens kvalitet. Tolkens oppgave i disse situasjonene er meget krevende og det er åpenbart at det kreves utdanning utover en helg for å kunne mestre tolkens oppgave. Det er eksempelvis kun tolker med fullført bachelorgrad som har fått skolering i fjerntolking og simultantolking. Dette er metoder som samfunnet krever at tolkene skal beherske.

For øvrig er høringens estimater basert på feil grunnlag. Under pkt. 2.5 (s. 19) «Tiltak for å øke tilgangen til kvalifiserte tolker m.v.» heter det at: «OsloMet har opplyst at det per i dag er kapasitet til å kvalifisere 350 tolker til kategori 5 per år» (Fakultetets utheving). Fakultetet har i dag kapasitet til å teste 350 kandidater til kategori 5. Antallet kandidater som kvalifiserer for oppføring i registerets rekrutteringskategori etter testing, utgjør ca. 50 prosent av det testede antallet. Det vil følgelig kreve økte ressurser om høringens estimerte målsetning skal nås.

Det må presiseres at Tospråktestens fremste funksjon er å sile ut kandidater som mangler grunnleggende ferdigheter for å kunne ta tolkeutdanning og bli tolk. Kategorien er samtidig en nødvendig rekrutteringskategori for tolking i talespråkene på grunn av de stadige fluktuasjonene i markedet. Disse fluktuasjonene dreier seg både om variasjon i språkbehov ved at nye språk kommer til, og ved at behovet innenfor et språk varierer for eksempel ved uventede ankomster.

Kategori 5 er første trinn i et kvalifiseringsløp. Kategori 5 er følgelig ikke å anse som annet enn en midlertidig rekrutteringskategori som skal fungere i en avgrenset tidsperiode inntil den registrerte utøveren har fått tilbud om videre utdanning og /eller autorisasjonsprøve.

Tolkeloven vil, som det fremgår av punkt 10.3.1 i høringsnotatet, medføre økt behov for å utdanne og kvalifisere tolker. Fakultetet vil i tillegg understreke at høyere kategorisering i finansieringsordningen for høyere utdanning er nødvendig for å gjennomføre dette.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier anbefaler at utøvere som er registrert i kategori 5 benevnes som ‘tolkeaspirant’, ‘midlertidig registrert tolk’ eller lignende.

1.3 Kvalifisering av tolkebrukere

Fagpersoner og tjenestepersonell som skal kommunisere under tolkelovens § 9, vil ha behov for opplæring i kommunikasjon via tolk. Dette bør inn i §9, på samme måte som det under §8 «Bruk av fjerntolking» står at offentlig organ som bruker fjerntolking, skal «sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet». Fakultetet støtter departementets forslag om opplæring av ansatte, men erfarer at dette bør gjelde både fjerntolking og frammøtetolking.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier anbefaler at det under § 9 «Retningslinjer for bestilling og bruk av tolk», i formuleringen «Offentlig organ som jevnlig bruker tolk, skal ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk etter §§ 6 til 8», legges til: «og organet skal sikre opplæring i kommunikasjon via tolk for ansatte».

2. Tegnspråk i tolkeloven og tegnspråktolkenes stilling i Nasjonalt tolkeregister

Departementet foreslår at tolkeloven ikke skal gjelde for døve, hørselshemmede og døvblinde (s. 9 og 40), da disse gruppene har rettigheter etter folketrygden (s. 40). Denne påstanden forutsetter at alle døve, hørselshemmede og døvblinde har rettigheter i folketrygden. Dette er ikke tilfelle f. eks. for døve og hørselshemmede som ikke har oppholdstillatelse, eller som venter på dette. Det er heller ikke alle døve, hørselshemmede og døvblinde som behersker tegnspråk, og noen vil derfor ha behov for tolking på talte språk. Fakultetet foreslår at plikten til å bruke tolk (§ 6) skal gjelde også for døve, hørselshemmede og døvblinde. Selv om døve, hørselshemmede og døvblinde kan ha individuelle rettigheter, betyr det ikke at offentlige organer ikke har plikt til å bruke tolk i møte med disse. Departementet foreslår at tolkeloven skal omfatte tolking mellom samisk og norsk, og tolkeloven bør derfor også dekke tolking mellom norsk tegnspråk og norsk. Tolkeloven drøfter samers særrettigheter (s. 21 og s. 40), men sier ingenting om tegnspråkliges rettigheter, noe fakultetet etterlyser. Norsk tegnspråk foreslås også innlemmet i nasjonalt tolkeregister. Det står i høringsnotatet under 5.2.2.1 at tolkeutdanning ikke tilbys ofte for samiske språk, noe som ikke stemmer (s. 53). Tolkeutdanning i samiske språk har blitt utlyst årlig ved fakultetet siden 2008. Senest ble det tilbudt tolkeutdanning i to samiske språk året 2018.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier anser at høringsutkastet gjennom eksplisitt å definere ut tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde, diskriminerer denne gruppen samt svekker tegnspråkbrukeres rettigheter, og foreslår derfor å fjerne formuleringen «gjelder ikke for døve, hørselshemmede og døvblinde» fra lovteksten.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår at tolker med BA i tegnspråktolking innlemmes i Nasjonalt tolkeregister og slik omfattes av tolkeloven når det gjelder institusjonelle samtaler. Det arbeides med å utvikle en autorisasjonsprøve også for tegnspråktolker slik at også tegnspråktolker kan ha mulighet til å stige i registerets kategorier.

3. Tolkenes habilitet og forholdet til vitneplikten

Høringsutkastet har et eget avsnitt om tolkens habilitet (§17), men relaterer ikke dette til vitneplikten og tolkyrkets spesielle posisjon i kommunikasjonen. Med utgangspunkt i tolkens taushetsplikt – som på grunn av yrkets natur nødvendigvis må være særdeles streng – vil det være naturlig at tolkeprofesjonen nevnes sammen med andre yrkesgrupper som fritas fra vitneplikten når det gjelder opplysninger som har tilkommet dem gjennom utøvelsen av sin profesjon (jf. Rett til tolk. Tolking og oversettelse i straffesakskjeden, Justis- og politidepartementets rapport 2005, Tolkens taushetsplikt, UDI-brosjyre 1999). I følge Straffeprosesslovens §119 gjelder dette fritaket bl.a. prester og psykologer, men foreløpig ikke tolker.

Tolken har i dag en særdeles utsatt stilling gjennom yrkets lave profesjonsstatus. Eksempelvis er det i dag et tilbakevendende problem at tolker blir stevnet som vitne i saker de tidligere har tolket. Dette er en tendens som illustrerer samfunnets manglende forståelse for funksjonen i offentlig sektor, og som bidrar til at utøvere som har investert i utdanning, kan bli gjort inhabile og ikke lenger kan benyttes som tolk.

Med tanke på hvor tid- og ressurskrevende kvalifisering av tolker er, er det særdeles uheldig at kvalifiserte tolker blir gjort «inhabile» og får ødelagt sine videre karrieremuligheter.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår primært en egen paragraf som fritar tolkene fra vitneplikt om informasjon de har tilkommet i kraft av sin stilling, på linje med yrkesgrupper nevnt i Straffeprosesslovens §119, subsidiært at punktet om fritak fra vitneplikten tas inn under §17 om tolkens habilitet.

4. Statsautorisert tolk og tolkeprøven

Det administrative og faglige ansvaret for statsautorisasjonsprøven i tolking er lagt til Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet. Innspillene nedenfor gjelder §17 Bevilling som statsautorisert tolk i forslag til tolkelov og § 17 Statsautorisasjonsprøve (tolkeprøve) i forslag til tolkeforskrift.

4.1 Innspill til forslag til tolkelov

§17 første ledd sier: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet gir bevilling som statsautorisert tolk etter søknad. Bevilling gis til person som er myndig etter norsk lov og som har bestått statsautorisasjonsprøven.

Det er viktig å tydeliggjøre skillet mellom statsautorisasjonsprøven i tolking ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet, og statsautorisasjonsprøven i oversettelse ved Norges Handelshøyskole, der sistnevnte er hjemlet i Universitets- og høyskoleloven § 7-3.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår å legge til i tolking til slutt i første ledd, siste setning.

Slik lovforslaget og forslag om forskrift er utformet, savner Fakultetet en formulering om at bevillingen gjelder generell kompetanse i tolking mellom norsk og det tolkespråket prøven er avlagt i. Dette er i dag ivaretatt av gjeldende forskrift §2.

For å sikre at dette ivaretas, foreslår Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier å legge til ett ledd i § 17: Bevillingen gis for generell kompetanse i tolkning til og fra norsk og det språket statsautorisasjonsprøven er avlagt i.

§17 andre ledd sier: Bevillingen gir rett til å bruke tittelen statsautorisert tolk. Tittelen skal ikke brukes om tolking på andre språk enn det språket bevillingen gjelder for.

For å muliggjøre sanksjonering bør loven ivareta at tolken har forpliktet seg skriftlig til å følge kravene til tolken i forslagets § 13 til 15. Dette er ivaretatt i nåværende forskrift § 3, annet ledd, og § 5 og 6. Det er ikke ivaretatt i lovforslaget eller forslag til forskrift slik det foreligger.

For å sikre at dette ivaretas, foreslår Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier å legge til ett ledd i tolkeloven § 17: Før bevilling gis, må kandidaten ha avgitt skriftlig forsikring om å ville rette seg etter kravene til tolken i §§ 13 til 15.

4.2 Innspill til forslag til tolkeforskrift

§17 Statsautorisasjonsprøve (tolkeprøve) andre ledd sier: Prøven består av en muntlig eller skriftlig silingstest og en muntlig prøve i konsekutiv tolking. Personer som har oppnådd bachelorgrad i tolking i offentlig sektor ved norsk universitet eller høyskole kan fritas fra den skriftlige delen av prøven.

Intensjonen her er at personer med oppnådd bachelorgrad fritas fra silingstesten, enten den er muntlig eller skriftlig.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår at «den skriftlige delen av prøven» i andre ledd, siste setning erstattes med muntlig eller skriftlig silingstest.

§17 tredje ledd sier: Prøven holdes minst én gang i året i utvalgte språk. Personer med bachelorgrad som nevnt i annet ledd skal få tilbud om å ta prøven innen 3 år etter oppnådd bachelorgrad. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet bestemmer hvilke språk prøven skal omfatte i samarbeid med OsloMet.

I forbindelse med at personer med bachelorgrad, som nevnt i annet ledd, skal få tilbud om å ta prøven innen 3 år etter oppnådd bachelorgrad, innebærer det en forskriftsfestet forpliktelse til at fakultetet må tilby prøven innenfor den gitte fristen. Slik det er nå, er det kapasitet til å arrangere prøven i tre til seks språk i året. Språk til autorisasjonsprøven velges på grunnlag av IMDis årlige undersøkelser om hvilke tolkespråk det er etterspørsel etter, hvilke språk som tilbys ved tolkeutdanningen ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, og interesse blant tolkene til å ta prøven. Fakultetets tilbud om autorisasjonsprøver skal dekke alle disse gruppenes ønsker. Når det er over 30 språk å arrangere prøve i, og vi har kapasitet til tre til seks språk i året, går det vanligvis minimum 5 år mellom hver gang prøven arrangeres i et språk. I noen språk har det vært opp til ti år mellom hver gang prøven arrangeres. En forskriftsfestet rett, for dem med bachelor i tolking i offentlig sektor, kan med dagens kapasitet fortrenge andre språk det er behov for, når språk skal prioriteres. Det kan innebære at kapasiteten bør økes til flere språk i året enn de tre til seks språkene det er kapasitet til i dag.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår: A) at «skal» byttes ut med bør i tredje ledd, tredje setning, alternativt B) at personer nevnt i annet ledd skal får tilbud om å ta prøven innen tre år etter oppnådd bachelorgrad, og at det gis forpliktende støtte til å møte økt ressursbehov.

Av hensyn til kapasitet og effektivitet praktiserer fakultetet at kandidatene bare kan melde seg opp til prøven i ett språk per semester. Dette er fordi den skriftlige delen av prøven er lagt til én dag i opptil tre ulike språk, og at noen deler av den skriftlige prøven er lik på alle språkene. Det gjelder de delene der kandidaten skal oversette fra norsk, og den delen der kandidaten skal svare på realiaspørsmål. Hvis hver kandidat kan melde seg til alle tilbudte språk hvert semester, må fakultetet ha eksamen på tre ulike dager, og utarbeide eksamenssett der alt innholdet i alle eksamenssettene var forskjellig. Av praktiske hensyn har dette til nå ikke vært gjennomførbart. At svært få kandidater i praksis tilfredsstiller de høye kravene som stilles til prøven, i mer enn ett språk, er også en faktor som taler for å begrense mulighetene for å kunne ta prøven i mer enn ett språk per semester.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår å legge til en setning etter første setning i tredje ledd: Det er bare mulig å melde opp til prøven i ett språk hvert semester.

§17 femte ledd sier: En person kan gå opp til prøven tre ganger i samme språk.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår å endre siste ord «språk» til tolkespråk, som en presisering.

5. Særlige spørsmål til høringsinstansene (1.3 i høringsnotatet)

Bør andre enn domstolene og PST unntas fra bestemmelsene om tilsyn og pålegg?

Svar: De tilsynsretningslinjene eller tilsvarende som generelt gjelder for disse institusjonene, bør omfatte spørsmål om bruk av tolk.

Bør det gjøres justeringer i pliktbestemmelsen eller i særlovgivningen for å sikre at plikten til å bruke tolk avgrenses til situasjoner der det foreligger et reelt behov? Se punkt 5.1.2.1. til 5.1.2.4

Svar: Fakultetet mangler kunnskap om når reelt behov for tolk oppstår. Jf. 5.1.2.3. i høringsnotatet, om lovfesting av plikten til å bruke tolk som kan utledes av forvaltningsloven §§ 11 og 17, og foreslås i tolkeloven § 6 første ledd annet punktum (Ansvar for å bruke tolk). Vedr. når tolk skal tilkalles skilles det på s. 48 i høringsnotatet mellom på den ene siden «daglig» kommunikasjon og formidling av enkle beskjeder» og «hverdagslige situasjoner», og på den andre siden situasjoner hvor det er reelt behov for tolk. Imidlertid er det per i dag ikke klart hvor denne grensen går.
Hva kjennetegner «daglig kommunikasjon» og «hverdagslige situasjoner» i offentlige organer? Det er behov for forskning og økt kunnskap om kriterier for å fastslå at reelt behov for tolking faktisk inntrer.
Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår at det opprettes forskningsprosjekter for å skaffe økt kunnskap om når reelt behov for tolk foreligger.

Bør unntaket fra kravet om å bruke kvalifisert tolk konkretiseres ytterligere? Se punkt 5.2.2.2.

Svar: Ja, se vurdering under punkt om «effektiv saksbehandling» ovenfor, under «Nasjonalt tolkeregister»

Hvordan kan skjermtolking i offentlig sektor organiseres? Se pkt. 5.3.3

Svar: Fakultetet registrerer at punkt 5.3.3 utelukkende omhandler spørsmål om teknologiske utfordringer og løsninger, og ingenting om samhandling og menneskelige faktorer. Det trengs mer forskningsbasert kunnskap om fjerntolking. Det er i dag bare tolker med Bachelor som har opplæring i skjermtolking. Fakultetet vil understreke at foreløpig kunnskap viser at det kreves opplæring både av tolker og av tolkebruker for at fjerntolking skal fungere optimalt. Fakultetet foreslår videre at det opprettes forskningsprosjekter om fjerntolking.

Hvordan kan IMDi bruke sin rolle som fagmyndighet til hjelp for de ulike sektortilsynsmyndighetene? Se punkt 7.2.3.

Svar: I høringsutkastet til loven (§11) foreslås det at tilsynsordningen skal være sektorbasert. Fakultetet foreslår at tolkeloven skal styrke Nasjonalt tolkeregister som beskrevet i anmerkning om Nasjonalt tolkeregister over.

På grunn av tolkeyrkets svake stilling i samfunnet og den manglende kunnskapen om denne samfunnsoppgaven generelt og i rettssystemet, anser fakultetet det som viktig at Nasjonalt tolkeregister og dets administrator IMDI får en styrket funksjon. Denne utviklingen foreslås stimulert gjennom en presisering av at IMDis retningslinjer legges til grunn ved de enkelte sektorenes utforming av egne retningslinjer og rutiner.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier foreslår i tillegg at IMDis innsats på tolkefeltet styrkes med nødvendige ressurser til administrasjon av Nasjonalt tolkeregister og en overordnet sektorovergripende tilsynsfunksjon på tolkefeltet, herunder bistand i opprettelsen og administrasjonen av klageregimer forbundet med tolking i offentlig sektor.

Bør det etableres et partssammensatt utvalg for å vurdere varsler mot tolker og gi advarsler? Se punkt 9.2.2.

Svar: Ja, og fakultetet foreslår at IMDi får dette ansvaret. Vi foreslår også at det opprettes en instans for behandling av klager fra tolker som har blitt sanksjonert, f.eks. ved ekskludering.

Bør det innføres mulighet til å kreve inn en egenandel fra brukere av tolketjenester?

Svar: Nei. Fakultetet understreker at tolking i offentlig sektor først og fremst gjør fagpersoner og tjenestepersonell i stand til å høre, informere og veilede sine brukere i saker med språkbarriere. Tjenestemottaker må ikke kunne hindre fagpersoner i å utføre sin plikt.

Bør kravet om kvalifisert tolk tre i kraft på ulike tidspunkt i ulike sektorer for å motvirke mangelen på kvalifiserte tolker? Se punkt 5.2.2.1 og 10.6.1

Svar: Fakultetet tar ikke stilling til dette.

Med hilsen

Dokumentet er elektronisk signert og har derfor ingen håndskrevne signaturer.