Høringssvar fra Universitetet i Stavanger

Dato: 28.06.2020

Universitetet i Stavanger (UiS) har følgende innspill til høringsnotat om endringer i barnevernloven:

·

1 Kompetanse i barnevernet

Det er positivt at departementet ønsker å styrke kompetansen i barnevernet, og UiS ønsker å være en viktig bidragsyter til dette. Samtidig er det viktig å være klar over at det er mange forhold som virker inn på kvalitet i barnevernsfaglig arbeid, og kompetanse alene kan ikke sikre godt og faglig forsvarlig arbeid. Derfor må kompetanse også sees i sammenheng med andre tiltak for å sikre et godt og faglig forsvarlig barnevernsarbeid, ikke minst at barnevernsarbeidere får tilstrekkelig tid og ressurser til å jobbe med komplekse saker. I så måte kan en bemanningsnorm være et nyttig tiltak.

Vi støtter et kompetansekrav om mastergrad for lederfunksjoner, utredningsoppgaver og vedtaksmyndighet i det kommunale barnevernet, og vi støtter iverksettelsestidspunktet. Videre støtter vi at kompetansekravet kan oppfylles gjennom videreutdanning og ansiennitet for de som i dag jobber i barnevernet.

UiS tilbyr bachelorutdanninger i både barnevern og sosialt arbeid, og har lang erfaring med å tilby mastergradsprogram i sosialfag (sosialt arbeid og sosialpedagogikk) for både sosionomer og barnevernspedagoger. Selv om bachelorutdanningene har forskjellig innhold, har begge utdanningene som mål å kvalifisere til arbeid med barnevern. Begge bachelorprogrammene har fokus på å gi studentene viktig juridisk kompetanse og trening i faglig skjønn. Dette er kritisk kompetanse for godt barnevernsfaglig arbeid. Begge utdanningene har i tillegg en bred og sammensatt tverrfaglig kompetanse som danner et godt utgangspunkt for en felles master i barnevern. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved hvordan departementet vurderer at økt kompetanse harmonerer med å skille profesjonene i to separate mastergradsprogrammer. Videre hvordan masteren som er tiltenkt sosionomer skal bidra til å styrke deres barnevernsfaglige kompetanse når den også skal inkludere profesjoner uten barnevernskompetanse fra sine grunnutdanninger. Vår erfaring er at komplementariteten i våre to bachelorutdanninger positivt bidrar til at sosionomer og barnevernspedagoger på vårt masterstudium utfordrer hverandre i faglige diskusjoner og i kritisk tenkning. Dette risikerer man å miste ved å skille de mest sentrale profesjonene for barnevernet i to separate masterutdanninger. En åpning for både sosionomer og barnevernspedagoger på utdanningsinstitusjonenes masterløp med barnevernsinnretning vil gi et bredere rekrutteringsgrunnlag og bidra til kontinuitet og kvalitet i utdanningstilbudet.

Vi stiller spørsmål ved departementets skepsis til å innføre et veiledet førsteår for alle nytilsatte. Vi mener at selv med mastergrad, vil det være viktig at nytilsatte får et veiledet førsteår. Innføring av masterkrav vil innebære at flere studenter går i direkte løp fra bachelor til master, og selv med praksisstudier, er det grunn til å anta at mange fortsatt vil oppleve overgangen fra studier til yrkeslivet som en krevende overgang. Vi mener at et veiledet førsteår er et viktig tiltak for å trygge denne overgangen og for å sikre at nytilsatte blir værende i tjenestene over tid.

Vi stiller oss videre kritiske til at det ved barnevernsinstitusjoner kun skal stilles krav til mastergrad for ledere. Som det fremgår av høringsnotatet, har barn og unge på institusjon ofte et omfattende behov for støtte og behandling, og disse barna opplever ofte store problembelastninger sammenlignet med barn og unge generelt. Nettopp derfor bør det helt klart være en ambisjon å øke kompetansen også for de som jobber direkte med barna i barnevernsinstitusjon. Selv om det kan være vanskelig å oppnå samme ambisjonsnivå med tanke på andel som ved det kommunale barnevernet, bør det stilles økt krav til kompetanse også for de som jobber miljøterapeutisk ved barnevernsinstitusjoner, her kan en vurdere om en skal diversifisere kompetanseprofilen og stille krav om sosialfaglig master eller videreutdanninger innenfor f.eks. rus og psykiatri, miljøterapi, traumebevisst omsorg eller barnevernsledelse.

Departementet vurderer at det er forskjeller mellom barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre for enslige mindreårige. Det er for så vidt riktig, men vi stiller oss likevel kritiske til at departementet vurderer at det ikke er behov for å innføre tilsvarende krav til kompetanse i omsorgssentre som for barnevernsinstitusjoner. Argumentasjonen fra departementet er at omsorgssentrenes primære mål er å gi et bo og omsorgstilbud i påvente av bosetting eller retur. Samtidig vet vi at dette er unge som bærer med seg traumatiske erfaringer fra krig og flukt. Vi mener dette gjør disse barna ekstra sårbare, og det er en alvorlig svikt i velferdssystemet dersom en ikke anerkjenner at disse barna også trenger å bli ivaretatt av fagpersoner med barnevernsfaglig kompetanse. Selv om de enslige mindreåriges bakgrunn og situasjon på enkelte områder skiller seg fra andre barn i barnevernet, har begge gruppene omsorgsbehov som har visse likheter. Mange har vært gjennom traumatiske opplevelser, har behov for tett oppfølging og behandling for å hindre utvikling av psykiske lidelser og/eller atferdsvansker, og flere har avbrutt skolegang og svakt nettverk. Den praksis som skisseres i høringsnotatet med forslag om lavere kompetansekrav for medarbeidere i omsorgssentre vil bidra til diskriminering mellom to sårbare grupper.

Erfaringen fra ansatte ved UiS som har inngående kjennskap til omsorgssentre peker på at det allerede er alvorlige forskjeller i tilbudene, og vi mener at det å gi et langt dårligere tilbud til denne gruppen vil være et alvorlig brudd på barnekonvensjonen og retten til ikke-diskriminering. Det bør derfor presiseres ytterligere hva departementet legger i forsvarlig bemanning, og videre at forsvarlig bemanning må innbefatte en forsvarlig kompetansenorm.

Når det gjelder forslaget om å lovfeste både kommunenes og Bufetats plikt til å tilby veiledet praksis etter forespørsel fra utdanningsinstitusjon, og en plikt til å samarbeide med utdanningsinstitusjonene om gjennomføring av praksisstudier, støtter vi dette forslaget. Det er likevel viktig å presisere at dette bør gjelde både barnevernspedagogstudenter og sosionomstudenter. Vi støtter også at de som veileder studenter i praksis får økonomisk kompensasjon. Dette vil være et viktig insentiv for å ta imot studenter i praksis, men det forutsetter at det tildeles øremerkede midler som fullfinansierer et slikt tiltak.

Vi merker oss at departementet er kritisk til autorisasjon for yrkesutøvelse i barnevernet. Vi mener helt klart at det vil være et viktig tiltak for å sikre forsvarlighet i tjenestene. Autorisasjon vil kunne bidra til å styrke det profesjonelle ansvaret profesjonene har i barnevernsfaglig arbeid, og vil gi kunne bidra til økt legitimitet for tjenestene. Profesjonene jobber med mennesker i svært vanskelige livssituasjoner som gjør dem særskilt utsatt for overgrep og uforsvarlig fagutøvelse, og autorisasjon vil være et viktig virkemiddel for både å håndtere og motvirke uforsvarlighet i tjenestene.

2 Varslingsplikt til fornærmede eller etterlatte

UiS støtter ikke en slik endring i barnevernloven. Det vises i alt vesentlig til Riedl-utredningens vurderinger og deres konklusjon i utredningens pkt. 6.2. Spesielt vil vi trekke frem det problematiske ved straffelovgivningens og barnevernlovens vesensforskjellige formål og mandat.

I tillegg tillater vi å gjøre oppmerksom på et forhold som Riedl-utredningen ikke omtaler.

Det tas i utredningen utgangspunkt i at straffegjennomføringsloven og psykisk helsevernlov inneholder bestemmelser om varsling av fornærmede eller etterlatte når domfelte får oppholde seg utenfor fengsel eller psykiatrisk institusjon. Utgangspunktet var altså varslingsregler knyttet til institusjonsopphold. Konfliktrådsloven kap. fire regulerer ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, som er en reaksjon i frihet med forutsatt samarbeid mellom barneverntjenesten, straffegjennomfører og andre instanser samt nettverk. Konfliktrådsloven har ingen bestemmelse om varsling. Ungdomsstraff er en straffereaksjon som er konstruert for å møte ungdommer mellom 15 og 18 år som har utført alvorlig eller gjentatt kriminalitet jfr. strl. § 52 a. Ungdomsstraff er ment å kunne være et alternativ til fengsel, da det er et uttalt mål å begrense bruk av fengsel ovenfor yngre lovbrytere (RA-2012-90-3). Det er slik relevant å se hen til denne i diskusjonen rundt reaksjoner ovenfor barn da det er spesiell nærhet til aldersgruppe og alvorlighetsgrad som omtales i høringsnotatet. Ungdomsstraff bygger på «restorative justice», og har som del av selve straffen at den domfelte sier seg villig til å møte den eller de berørte av sine handlinger (selv om offeret ikke har noen tilsvarende plikt til å møte den domfelte). Møtene fasiliteres av meklere og i nærvær av myndighetspersoner. I ungdomsstormøter mellom gjerningsperson(er) og offer (berørte) blir den aktuelle handling og situasjon belyst fra flere sider og parter, og søker slik å gi trygghet for hva som skjer fremover. Det er ikke uvanlig at det inngås avtaler om hvordan partene i fremtiden skal hindre at man møtes, avtalt varsling eller det kommer til en forståelse av at en redsel for fremtidige møter/ sammenstøt er ubegrunnet.

Om departementet skulle komme til den avgjørelse at det er ønskelig med en form for varslingsregler ber vi om at det vurderes nærmere om det er mulighet for å tilrettelegge for «restorative justice»-prosesser som det primære, og varsling eventuelt som det sekundære.

For det tilfellet at departementet ønsker å gå videre med varslingsregler slik de er utformet i høringsnotatet, ber vi om en avklarende merknad for den situasjon at ungdom er plassert i institusjon etter bvl. § 4 -24 før fylte 15 år, og blir ilagt ungdomsstraff ved 15 år for senere tilsvarende straffbare forhold. Det vil fremstå ulogisk at det vil kunne være varslingsplikt før 15 år, men ikke etterpå ved ellers likestilt situasjon.

3 Regulering av bruk av sakkyndige

UiS støtter forslaget knyttet til kompetansekrav og at departementets mulighet til å gi bestemmelser om sakkyndigarbeid hjemles i forskrift. Det er viktig at sakkyndighetskompetanse kvalitetssikres, og at sakkyndige har relevant kompetanse i tråd med mandat og oppdrag som skal utføres.

Høringssvaret er sammenfattet på bakgrunn av innspill fra: Professor Ingunn T. Ellingsen, Professor Ingunn Studsrød, Førsteamanuensis Hulda Mjöll Gunnarsdottir, Universitetslektor Liv Jorunn Skippervik, Stipendiat Heidi Lie Eriksen