Høringssvar fra Ansatte ved bachelor i barnevern oslomet

Dato: 29.06.2020

Høring om kompetanse i barnevernet

Høringsuttalelse fra forskere og undervisere tilknyttet bachelorstudiet i barnevern, OsloMet

Uttalelsen sendes på vegne av følgende personer

Universitetslektor i rettsvitenskap Ingunn Alvik

Universitetslektor i aktivitetsfag Elisabeth Arnesen

Førstelektor i sosialpedagogikk Ramona Bernard

Førsteamanuensis i barnevern Gunn-Astrid Baugerud

Førstelektor i musikk/aktivitetsfag fag Svein Fuglestad

Professor i sosiologi Olav Garsjø

Universitetslektor i aktivitetsfag Elisabeth Grønning

Førsteamanuensis i barnevern Eirik Christopher Gundersen

Førsteamanuensis i rettsvitenskap Merete Havre

Professor emerita i pedagogikk Ingeborg Marie Helgeland

Universitetslektor i barnevern Eva Berthling Herberg

Førsteamanuensis i psykologi Anne Jansen

Førsteamanuensis i barnevern Janne Thu Ilstad

Førsteamanuensis i barnevern Kari Sjøhelle Jevne

Universitetslektor i barnevern Marit Johansen

Førstelektor i psykologi og filosofi Per Lorentzen

Professor i sosiologi Cecilie Basberg Neumann

Universitetslektor i barnevern Alicja Olkowska

Universitetslektor i sosialpedagogikk Amela Pacuka

Seniorrådgiver Anne Juul Persbråten

Universitetslektor i barnevern Marianne Buen Sommerfeldt

Førsteamanuensis i barnevern Edda Stang

Professor i rettsvitenskap Elisabeth Gording Stang

Universitetslektor i barnevern, Tonje Steen

Dosent i sosialpedagogikk Jan Storø

Førsteamanuensis i psykologi Anita Sundnes

Innledning

Vi er en gruppe forskere og undervisere (se navneliste) som fram til januar 2020 var organisert som en egen enhet ved OsloMet – barnevernspedagogutdanningen. Vårt fagmiljø dekker alle sentrale fagområder for barnevernfeltet. Vår utdanningsbakgrunn spenner fra barnevernspedagoger til sosionomer, psykologer, jurister, sosiologer, pedagoger, førskolelærere, bakgrunn fra kunstnerisk virksomhet og estetiske fag, familie- og miljøterapi, filosofi og rettsvitenskap. Mange i faggruppa har i tillegg til sin akademiske bakgrunn lang fartstid som praktikere i barneverntjenesten, barnevernvakta og/eller barnevernsinstitusjoner eller akuttinstitusjoner. 12 i gruppa har doktorgrad relevant for barnevernfeltet, 4 er professor, 1 er dosent. Alle med forskningskompetanse har sine forskningsinteresser og sin forskningserfaring innen barnevern. Vårt fagmiljø er preget av nært samarbeid på tvers av disipliner, og av et sterkt og felles engasjement for barn og barnevern, samt et felles ønske om å kunne bidra med vår kunnskap for å styrke kompetansen i barnevernet.

Vi har valgt å skrive en egen høringsuttalelse fordi vi er kjent med at det er ulike faglige syn om kompetansebehovet i barnevernet og om hvorvidt de to mastere som departementet foreslår, en tverrfaglig master i barnevern og en master i barnevern for barnevernspedagoger. Ved mange universiteter har det i flere år vært forskjellige tverrfaglige mastere i sosialt arbeid og barnevern, men en egen master i barnevern som bygger på barnevernspedagogutdanningen finnes ikke i 3+2 modellen. Siden vi er en tverrfaglig lærergruppe som har bred kunnskap om barnevernspedagogutdanningen, videreutdanninger i barnevern og forsknings- og praksiserfaring fra barnevernfeltet, vil vi på selvstendig grunnlag gi en høringsuttalelse. For oss berører temaet kompetanse i barnevernet så grunnleggende viktige spørsmål at vi ser oss faglig forpliktet til å ytre oss på egne vegne i denne høringen.

Gjennom vår felles innsats over mange år på bachelor i barnevern, har vårt klare mål og vår inspirasjon hele veien vært å bidra til å styrke kompetansen i barnevernfeltet gjennom å skape den best mulige barnevernspedagogutdanningen innenfor gjeldende retningslinjer. Vi arbeider kontinuerlig med å se etter områder der vi kan styrke utdanningen, med årlige revisjoner og tilpasninger av utdanningens emner, faglige oppbygning og innhold, for å bringe den i tråd med ny forskning på våre respektive fagområder, nye rettsregler og rettspraksis, og nye behov i praksisfeltet. Vi har også en løpende debatt om kritikken mot barnevernet, tilsynssaker og dommene fra EMD. Vi er opptatt av hvordan vi som underviser på utdanningen best kan reflektere denne kritikken i vår undervisning og forskning, for å skape en åpen, nysgjerrig og reflektert holdning hos våre studenter til de mange komplekse spørsmål barnevernet må håndtere. Vår flerfaglige tilnærming rommer en rekke ulike perspektiver, fra større overordnede samfunnsperspektiver, menneskerettigheter og grunnprinsipper, filosofiske perspektiver og sosiologiske perspektiver på makt, utenforskap, fattigdom og nyere utviklingspsykologisk kunnskap, til perspektivene til barn og familier som mottar tiltak fra barnevernet. Hensynet til barnets beste er et bærende prinsipp for vår faglige virksomhet og er også nedfelt i Grunnloven. Barneperspektivet står sentralt for vårt arbeid: Alt arbeid som gjøres i barnevernet må ta barnet på alvor, ta utgangspunkt i barnets behov og inkludere barnets egne synspunkter, tanker og opplevelser.

Vårt ståsted er at nye utdanningsløp som skal rekruttere til barnevernets praksisfelt, utvikles og etableres for å imøtekomme et reelt kunnskapsbehov. Utdanningstilbudet skal bidra til å sikre at barnevernet rustes til å yte den bistanden og den omsorgen for barn og unge som de trenger, på en faglig forsvarlig måte. De to nye masterløpene er derfor en del av Regjeringens kompetansesatsing for barnevernet. Det er barn, foreldre og praksisfeltet som skal dra nytte av de nye utdanningene. Overordnet handler det å utarbeide nye utdanningsløp om å sikre rettsvernet til barn og familier i utsatte livssituasjoner, i tillegg til å rekruttere et mindretall av studentene til videre phd-løp og forskning.

Vi slutter oss til framstillingen av utfordringene i barnevernfeltet som departementet beskriver i høringsnotatet. Vi er av den oppfatning at den pågående kritikken mot barnevernet som kommer fra tilsynsmyndighetene (Helsetilsynet og fylkesmennene gjennom landsomfattende tilsyn og tilsyn i enkeltsaker), forskningsprosjekter og granskingsrapporter utarbeidet av profesjonelle aktører i feltet, og kritikken mot Norge fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol i de norske barnevernssakene, gjør det særlig viktig at UH-sektoren gjør det den kan for å bidra til å ruste barnevernet på utdanningssiden.

Vi støtter på denne bakgrunn departementets forslag om å styrke barnevernutdanningen med to nye masterløp som kan utfylle hverandre faglig og profesjonsmessig, og som til sammen vil utgjøre et utdanningstilbud på masternivå som kan møte kunnskapsbehovet i praksisfeltet på en solid måte.

Norge står i en særstilling både i Norden og internasjonalt, ved at vi har skilt ut barneverntjenesten fra sosialtjenesten. Det ble gjort for å styrke barns rettsstilling i saker om omsorgssvikt, vold og overgrep, og for å styrke kompetansen og bemanningen i arbeidet med barnevernssaker. Norge har, i motsetning til andre land, etablert en egen utdanning rettet mot barnevernsfeltet, og vi har en egen politisk ledelse og fagdirektorat. Norge har vedtatt en egen barnevernlov. Dette gjør at det ikke er naturlig å sammenlikne vårt utdanningssystem med andre land, heller ikke i Norden. I tillegg er våre nordiske rettssystemer svært ulike; blant annet har Sverige forvaltningsdomstoler – et institutt som er fremmed i norsk rett (Skivenes et al (red): Child Protection Systems, 2011), se også kap. 6 om andre nordiske lands barnevernlovgivning: https://skriftserien.hioa.no/index.php/skriftserien/article/view/612/133). Et felles trekk ved de andre nordiske landene er at de alle ser mot Norge. Norge blir ansett som et foregangsland for barns rettigheter. Slik har det vært siden Norge fikk verdens første barneombud i 1981, og er i stor grad fortsatt, til tross for internasjonal kritikk. (Note 1: I Sverige har det de siste månedene pågått en heftig debatt om barns manglende rettsvern i barnevernsaker etter at en 3 år gammel jente ble drept som følge av mishandling da hun ble tilbakeført til foreldrene etter en omsorgsovertakelse (https://www.dn.se/nyheter/sverige/hon-fick-inte-fylla-fyra/).

Svenske kolleger i sosialtjenesten og forskerkolleger ser igjen til Norge og spør seg om barnet beste har for liten vekt i svensk rett og praksis. Sverige inkorporerte FNs barnekonvensjon i svensk rett 1. januar 2020, men uten den forrangsbestemmelsen Norge har i menneskerettsloven § 3. Barnets rett til å bli hørt har også en helt annen stilling i norsk rett og praksis, enn i svensk.)

Vi mener dette er viktig å ha in mente når det foretas sammenlikninger med andre lands systemer, både forvaltningssystemer, lovgivning og utdanningssystemer.

Generelt om kompetansekrav i barnevernet

Grunnleggende verdier og rettsprinsipper

Barnevernfaglig arbeid hviler på noen grunnleggende verdier og prinsipper i vårt samfunn, som blant annet kommer til uttrykk i politiske dokumenter og lovgivning, særlig i formålsbestemmelser. Norsk Barnevernsamband reviderte i 2020 sine 10 verdier for godt barnevernfaglig arbeid (http://www.barnevernsambandet.no/content/uploads/2020/03/NBS-10-faglige-verdier-FOLDER.pdf). Verdiene omfatter blant annet å gi barnet innflytelse, trygghet og støtte, å møte barnet med respekt, å vektlegge familiens helhetlige livssituasjon, å samarbeide med barnet, foreldre og nettverk, gi barnet stabilitet og kontinuitet, gi foreldrene god oppfølging, søke kunnskap og samarbeid, sikre at flytting og tiltak bedrer omsorgssituasjonen, samt krav til forsvarlighet. Disse verdiene har god støtte i barnevernlovens grunnprinsipper: Hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp, barns rett til deltakelse, det minste inngreps prinsipp og prinsippet om forsvarlig saksbehandling. (Note 2: Et utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp ble foreslått av Raundalen-utvalget i NOU 2012:5, men forkastet i lovendringsprosessen. Tilknytning er imidlertid et helt grunnleggende tema for vurderingen av hensynet til barnets beste ved alle vedtak om tiltak etter lovens kapittel 4.)

FNs barnekonvensjon hviler i tillegg (til retten til deltakelse (participation) og retten til nødvendige tiltak (provision)) på prinsippet om barns rett til beskyttelse (protection, se Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (red) 2020: Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge, 4 utg). Retten til vern mot vold, overgrep og omsorgssvikt er en grunnleggende menneskerettighet for barn og kommer til uttrykk i Grunnloven § 104 tredje ledd, Barnekonvensjonen artikkel 19 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 (retten til privatliv; vernet om den personlige integritet).

5-årig integrert masterløp for barnevernspedagoger

I vårt fagmiljø på bachelor i barnevern har vi i mange år ønsket oss og arbeidet for at det ble etablert en 5-åring integrert masterutdanning for barnevernspedagoger. Flere av oss har også tatt til orde for en 5-årig master i offentlige debatter om kompetanse i barnevernet (https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/raPqR/elisabeth-gording-stang-vi-kan-ikke-organisere-oss-vekk-fra-krevende). Bufdir har foreslått en 5-årig master i barnevern i sin kompetanseutredning. Barneombudet har foreslått femårig integrert masterutdanning for barnevernspedagoger i sin høringsuttalelse til Bufdirs utredning). Det Nasjonale Fagorganet for Forskning og Utdanning i Barnevern mener også det er et stort behov for en 5- årig integrert utdannelse for å sikre nødvendig kompetanse på grunn av kompleksiteten i det barnevernfaglige arbeidet. Det finnes flere 5-årige masterutdanninger for krevende yrker som avviker fra 3+2 modellen, blant annet ble lærerutdanningen fornyet i 2016 til en 5-årig integrert masterutdanning. Dette ble begrunnet med at det trengtes en ny og forbedret lærerutdanning og at hensynet til at oppgavene som skal utøves er særdeles krevende og ikke kunne gis innenfor et treårig løp. Kunnskapsområdet er svært sammenhengende og det analytiske nivået som kreves for oppgaveløsning gis best i et 5-årig løp, ble det hevdet.

Vi mener barnevernsarbeid er et særlig komplekst arbeidsfelt som krever bred og spesialisert kompetanse, og ser derfor ingen grunn til å forskjellsbehandle barnevernsfeltet i forhold til lærere. Den offentlige debatten om, herunder kritikken mot, barnevernet bekrefter dette. Med bakgrunn i barnevernlovens mandat mener vi det bør kreves en kjernekompetanse som retter seg spesifikt mot kunnskap om FNs barnekonvensjon, EMK, barnevernloven, barns utvikling, omsorgssvikt, vold og overgrep og om barns behov i dagens samfunn. Som barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad selv sa til Vårt Land da forslaget ble sendt ut på høring: «Barnevernet har en av de aller viktigste jobbene i Norge. Da må de ha høy kompetanse slik at det er god kvalitet på avgjørelsene de tar. Dette høringsnotatet burde egentlig ha kommet før» (https://www.vl.no/nyhet/kun-sju-prosent-i-barnevernet-har-mastergrad-na-stiller-regjeringen-masterkrav-1.1690886). Krav om en 5-årig master i barnevern vil gi en tydelig kobling mellom arbeidsoppgaver som skal løses og spesifikke kunnskapsområder i utdanning og yrke.

Vi vil oppfordre departementet til i det videre arbeidet med kompetanse i barnevernet, til å fortsette arbeidet for at det etableres en 5-årig integrert master for barnevernspedagoger. Fagene og de ulike kompetanseområdene blir integrert over 5 år, og den analytiske kompetansen kan da utvikles parallelt på ulike områder: det teoretiske (barnevernsfaglig spesifikke), det kliniske og relasjonelle og det kontekstuelle. En femårig integrert master ville vært vårt førstevalg. Når dette ikke foreslås i denne omgang, håper vi at det ikke vil bety at ballen legges død.

Under følger våre merknader til de konkrete forslagene fra departementet.

Kompetansekrav i det kommunale barnevernet

Lovfesting av kompetansekrav

Vi slutter oss til departementets beskrivelser i høringsnotatet av kompetansebehovet i barnevernet, som bygger på Bufdirs brede utredning (Bufdir 2019, (http://barneombudet.no/wp-content/uploads/2019/02/18-01542-3.pdf) .

Vi støtter departementets forslag om å lovfeste kompetansekrav både for tilsatte i det kommunale barnevernet og i statlige, kommunale og private barneverninstitusjoner. Vi foreslo en slik lovfesting i vår høringsuttalelse til ny barnevernlov (NOU 2016:16, se https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-nou-2016-16-ny-barnevernslov2/id2519335/?uid=2c402148-a31f-4d3a-b43c-23c810896a1b). Vi ønsker dette veldig velkommen, og mener det er på høy tid med lovfesting av et kompetansekrav.

Definisjon av kjernekompetanse i barneverntjenesten

Barnevernspedagogutdanningen er etter vårt syn særlig tilrettelagt innholdsmessig for å imøtekomme departementets definisjon av kjernekompetanse i barneverntjenesten slik den framgår av forslaget til ny § 2-1. Vi er enige i forslaget til § 2-1 a bokstav a-e, der disse områdene pekes ut:

Ǥ 2-1 a Krav til kompetanse for barneverntjenestens personell

Personell i barneverntjenesten som skal

a) gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger

b) gjennomføre undersøkelser av barnets omsorgssituasjon

c) vurdere eller treffe vedtak om hjelpetiltak

d) forberede saker for behandling i fylkesnemnda, eller

e) iverksette og følge opp tiltak».

Barneverntjenestens kjernekompetanse er også det fagområdet som de senere årene har vært sterkest utsatt for kritikk fra tilsynsmyndigheter og andre aktører. Det er innenfor disse arbeidsfeltene de avgjørende vurderingene og beslutningene om barn og unge blir tatt. Det er derfor særlig viktig at ansatte i barneverntjenesten har den nødvendige barnevernfaglige kunnskapen med seg ut i praksis. De to masterløpene kan bidra til å sikre dette. Vi støtter departementets forslag om krav til masterutdanning for å kunne jobbe med disse kjerneoppgavene.

Merknader til kravet om «Barnevernsfaglig mastergrad»

Kravet om barnevernfaglig mastergrad knyttes til to ulike barnevernsfaglige mastere; master i barnevern (som bygger på bachelorgrad i barnevern) og master i barnevernsarbeid (som bygger på andre bachelorutdanninger). Disse to masterutdanningene vil rette seg mot ulike yrkesgrupper og kunne utfylle hverandre på en svært god måte for feltet. Det vil være et stort behov for begge utdanningene i framtidens barnevern

Departementet legger til grunn at tilsatte med spesifikk, barnevernsfaglig masterutdanning med stor sannsynlighet vil utgjøre den dominerende utdanningsgruppen i barnevernet i fremtiden, men stiller ingen krav om hvor stor andel ansatte som skal ha barnevernsfaglig utdanning. Dette mener vi er uheldig. Selv om det kommunale barnevernet skal ha en flerfaglig og tverrfaglig sammensetning bør det etableres en bemanningsnorm på lik linje med for eksempel lærernormen slik at den barnevernfaglige kompetansen sikres. Dette kravet må også ses i sammenheng med forslaget om at den juridiske kompetansen skal styrkes gjennom en nasjonal eksamen i juss på de barnevernfaglige masterutdanningene.

Krav om mastergrad for ledere mv

Vi støtter kravet om at tilsatte med lederfunksjoner, utredningsoppgaver og vedtaksmyndighet i det kommunale barnevernet bør ha barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, jf utkastet til ny § 2-1a. Vi støtter også forslaget om at kompetansekravet også skal kunne oppfylles gjennom en kombinasjon av videreutdanning og arbeidserfaring fra barnevernet og at det etableres en ordning med dispensasjon og varig unntak i tilfeller der kommunen ikke lykkes med å rekruttere kvalifiserte kandidater.

Departementet gir mulighet for at den enkelte kommune kan vurdere annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, og vi mener denne muligheten kan åpne for at barnevernfaglige masterutdanninger kan bli nedprioritert, eller at universiteter og høgskoler ikke anser det tjenlig å bruke ressurser på å tilpasse sine nåværende sosialfaglige mastere til de to nye masterutdanningene. Departementet foreslår at kandidater med annen relevant utdanning kun kan ansettes etter at det er utlyst etter master i barnevern og at det ikke har kommet kompetente søkere. Vi mener at det heller i slike tilfeller bør søkes om dispensasjon fra kravet om barnevernsfaglige masterutdanninger.

Kommunene skal også kunne vurdere hva som er relevante videreutdanninger. Her vil vi peke på betydningen av at videreutdanninger bør ha med barnevern som et spesifikt fagområde. Dette er viktig for å sikre kunnskap om barns rettigheter, samt barns behov og utvikling både i kommunalt barnevernsarbeid og på barnevernsinstitusjonene. Dette har Helsetilsynets rapporter pekt på.

Merknader til begrepet «analytisk kompetanse»

Vi deler departementets vurdering av at det er et særlig behov for å heve den analytiske kompetansen i barnevernstjenestene. Vi er enige i at analytiske ferdigheter primært er knyttet til mastergradsnivået i det norske utdanningssystemet. Det er imidlertid viktig å presisere hva som ligger i det å inneha analytisk kompetanse i barnevernfaglig sammenheng. Etter vår forståelse så må analytisk kompetanse bestå av flere komponenter. Den ene komponenten er teori der den analytiske kompetansen skal kunne sikre at den barnevernsansatte skal ha nok kunnskap til å jobbe systematisk og analytisk med ulike teoretiske forståelser av fenomener og disse skal bidra til å foreta redegjørelser, vurderinger og beslutninger. I tillegg innebærer dette også at barnevernansatte har kompetanse til å tilegne seg forskning og oppdatere seg på kunnskapsutvikling om utsatte barn og unge, og anvende ny kunnskap i egen praksis.

Den andre komponenten er knyttet til det å jobbe praktisk med barn og familier. Det å jobbe praktisk krever evner og ferdigheter til å møte et barn og barnets familie med kunnskap og respekt og åpenhet. Dette for at de bedre skal kunne utvikle forståelser for ulike måter å forstå deres livssituasjon og levemåte. Det krever evner til å kommunisere, til å lytte, til å forholde seg til det ukjente, møte kritikk på en åpen, respektfull og reflektert måte. Derfor bør den analytiske kompetansen bestå av alle de komponentene: de teoretiske, de kontekstuelle og de relasjonelle.

Kompetansekrav i barnevernsinstitusjoner

Når det gjelder barneverninstitusjonene foreslår departementet at fagpersonell som ansettes i en barneverninstitusjon skal ha relevant bachelorutdanning. Kompetansekrav til barnevernsinstitusjoner begrunnes utfra at barn og unge skal gis forsvarlig omsorg og behandling, og at barnevernsinstitusjonen i visse situasjoner på nærmere angitte vilkår kan treffe avgjørelser om tvang og inngrep i ungdommens personlige integritet. Dette faktum stiller nettopp krav om barnevernsfaglig kompetanse med kvalitet og faglighet som sikrer at barn for forsvarlig omsorg og behandling slik at barns rettssikkerhet blir grundig ivaretatt. Det er ikke alle bachelorutdanninger som gir kunnskap i disse fagområdene. Departementet viser til at Bufdir har foretatt en vurdering av utdanninger og funnet at barnevern-vernepleier og sosionomutdanning gir den mest relevante kompetansen. Departementet foreslår at Bufdir skal gi innspill til å vurdere hvilke utdanninger som er relevante. Vi foreslår at det også på barnevernsinstitusjonene innføres en norm på hvor mange som bør ha barnevernfaglig bachelor utdanning, f.eks. 50 %.

Det bør også på barneverninstitusjonene være en sammenheng mellom yrke og de oppgaver som skal løses, siden barneverninstitusjonenes arbeid også på flere måter har forankring i barnevernslovgivning. Vi mener derfor at noe juridisk barnevernkompetanse bør inngå i de bachelorgradene som ansees som relevant. Vi mener det også bør etableres videreutdanninger som er spesielt rettet mot institusjonsfeltet.

Det foreslås samtidig at ledere og stedfortredende ledere i institusjonene skal ha barnevernsfaglig eller annen relevant mastergradsutdanning. Her vil vi vise til våre merknader vedrørende begrepet barnevernsfaglig kompetanse.

Juridisk kompetanse

Ifølge departementet vil juridisk kompetanse bli vektlagt i nye forskrifter om retningslinjer for de barnevernsfaglige masterutdanningene. For å sikre ytterligere prioritering av juss vurderer departementet også et krav om nasjonal eksamen i juss i masterutdanningene. I tillegg legges det opp til å videreføre den eksisterende videreutdanningen i barnevernsjuss.

Våre merknader: Vi støtter forslaget at å videreføre videreutdanningen i barnevernsjuss og mener kapasiteten på utdanningen bør styrkes. Som et alternativ til å utvide den eksisterende etter- og videreutdanningen i juss rettet mot kommunalt barnevern, vil vi foreslå at departementet vurderer behovet for en etter- og videreutdanning i juss rettet mot institusjons-barnevernet. I lys av de senere års mange tilsynssaker mot flere barnevernsinstitusjoner, som har avdekket svært alvorlige forhold og mangler, ser vi et klart behov for en egen etter- og videreutdanning rettet mot institusjons-feltet. Denne bør inneholde mye juss og menneskerettigheter, men også andre fagområder som sosiologi, miljøterapi og utviklingspsykologisk kunnskap, bør inngå i denne. Vi oppfordrer departementet til å vurdere en slik etter og videreutdanning. På OsloMet erfarer vi at vi må avvise søkere til Juss i barnevernfaglig arbeid alene av den grunn at de ikke jobber i førstelinjen. Dette syns vi er synd, og det viser et udekket behov i feltet.

Vi mener også at en nasjonal eksamen i juss i masterutdanningen er viktig for å sikre den juridiske kompetansen i barnevernet, både i førstelinjen og i institusjoner. Det er likevel viktig å understreke at en nasjonal eksamen i juss for de eventuelt to nye masterutdanningene vil måtte legges på et minimumsnivå. Den ene nye masterutdanningen i barnevern (for barnevernspedagoger) som ligger i Rethos3-pakken har et annet nivå på læringsutbyttene i juss enn den tverrfaglige masteren (master i barnevernsarbeid), fordi barnevernspedagogene har spesifikk undervisning rettet mot juss som utgjør 25 stp, og da mer juss enn sosionomene, og vesentlig mer juss enn vernepleiere. Utkastet til Rethos3 for den masterutdanningen som retter seg mot barnevernspedagoger legger til grunn at alle søkere har den nødvendige grunnkunnskapen i juss som kreves på bachelor i barnevern, og denne masterutdanningen har også rettsvitenskap som ett av fire overordnede kompetansemål. Læringsutbyttene i juss for denne masterutdanningen gjenspeiler en spesialisering i barnevernsjuss, herunder kompetanse om juridiske beslutningsprosesser og barneverntjenestens rolle i disse.

Veiledning av tilsatte og plikt til å tilby veiledet praksis til studenter

Vi støtter forslaget om å lovfeste kommunenes og institusjonenes generelle ansvar for veiledning av sine tilsatte. Videre foreslår departementet at både den kommunale barneverntjenesten og Bufetat skal ha plikt til å tilby veiledet praksis til studenter dersom en høyskole eller et universitet ber om det.

Merknader til forslaget:

Treårig bachelor i barnevern er regulert av Forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning hvor det står at hovedvekten av praksisstudiene bør gjennomføres innenfor kommunalt og statlig barnevern. Videre står det at studentene skal få erfaring med å etablere kontakt med barn og familier, samt utrede og undersøke, vurdere og fatte beslutninger i barnevernssaker, og få kjennskap til tverrfaglig arbeid. Hvis barnevernspedagogutdanningen skal innfri dette er utdanningen avhengig av å få praksisplasser og kompetente veiledere, noe som i flere år har vært svært vanskelig å innfri. Vi ser med glede på forslaget om at alle kommuner og Bufetat etter anmodning fra utdanningen skal tilby praksisplasser, og vi som underviser ved barnevernspedagogutdanningen ved OsloMet ser fram til å utvikle enda tettere samarbeid med praksisfeltet.

Praksisstudiet har i lang tid vært svært uforutsigbart for utdanningene fordi mange praksisplasser angir grunner for at de ikke kan ta studenter. Utdanningene har ikke grunnlag for å imøtegå disse grunner. Vi ser at departementet har vurdert om det skal være mulig å ha en dispensasjonsordninger eller at tilbud om praksisplasser skal bygge på frivillighet. Vi støtter departement sin vurdering i at dette ikke foreslås. Dette vil bidra til at praksisstudiene kan bli mere forutsigelig slik at læringsutbytter på barnevernspedagogutdanningene kan innfris. Dette legger også til rette for et nærmere samarbeid mellom utdanningen og praksisfeltet. For sosionom og vernepleierutdanningene vil barnevernsfeltet også være relevante praksisplasser, men ikke i samme grad som forskriften til barnevernspedagogutdanningen krever. Utdanningsinstitusjonene bør derfor utvikle fordelingsnøkler mellom utdanningene som ivaretar dette slik at forutsigbarheten om praksisplasser kan opprettholdes.

Institutt for sosialfag ved OsloMet har i flere år hatt et 15 studiepoengs videreutdanningskurs i praksisveiledning, og denne utdanningen kan videreutvikles i samarbeid med praksisfeltet, slik at studentene kan få veiledning av kompetente veiledere, slik UHR gir veiledende retningslinjer for. Der anbefales det at universitetene og høyskolene utvikler 10 studiepoengs kurs for praksisveiledere, slik at studentene kan få kvalifisert veiledning i sine praksisstudier. Dette er i tråd med departementets anbefalinger. Departementet foreslår at virksomheter som tar studenter skal bli kompensert for det, og at utdanningsinstitusjonene vil bli tildelt ressurser for å betale for praksisplassene. Vi mener det er viktig at ekstra ressurser blir tildelt og at disse ressurser blir øremerket, slik at det ikke må avveies hvert år om det er økonomi til dette.

Barnevernfaglig kompetanse på universiteter og høgskoler – rekruttering til phd-programmer i barnevern

Ifølge Befringutvalget (NOU 2009:8) bør en styrking av kompetansen skje helt opp på doktorgradsnivå. Det er meget få barnevernspedager med doktorgrad som kan være med å sikre det departementet anfører om en praktisk forankret utdanning sammen med en solid kunnskaps- og forskningsbase. Fremtidige masterprogrammer i barnevern og sosialt arbeid bør innrettes tydeligere mot barnevernfeltet for å kunne gi framtidige phd-kandidater den nødvendige ballasten for en phd-avhandling. Det bør også sikres at de barnevernfaglige masterutdanningene har en forsvarlig andel barnevernspedagoger med doktorgrad i staben blant aktuelle forelesere. Derfor blir det samtidig et det behov for å øke ressurser til stipendiatstillinger for barnevernspedagoger med praksis fra barnevernet, samt for kandidater som ønsker å gå rett på et doktorgradsløp etter endt masterutdanning.