Høringssvar fra VID vitenskapelige høgskole

Dato: 29.06.2020

VID vitenskapelige høgskole: Høringssvar forslag til endringer i barnevernsloven

Innledning

VID vitenskapelige høgskole takker for anledningen til å uttale seg om forslagene til endringer i barnevernsloven. Våre kommentarer er knyttet til de ulike områdene det er utarbeidet høringsnotater på.

Kompetanse i barnevernet

VID støtter i hovedsak høringsnotatets forslag om kompetanse til arbeid i barnevernet. Innledningsvis vil VID samtidig understreke at en styrking av kompetansen ikke er tilstrekkelig for å ivareta barnevernets sammensatte oppgaver. Muligheten for dette har ikke minst sammenheng med rammebetingelsene for tjenesten, størrelse på enhetene, grad av spesialisering, erfaring, øvrig organisering i kommunen osv. Det nødvendig med minimumsbemanning ved en barneverntjeneste for å sikre nødvendig kompetanse, ikke minst også mulighet for i noen sammenhenger være to saksbehandlere i deler av arbeidet med en familie. Det er ikke tilstrekkelig med høy kompetanse hvis arbeidsbelastningen er for stor.

Krav til masterutdanning

VID støtter forslaget om kompetansekrav på masternivå for ledere, utredningsoppgaver og vedtaksmyndighet i barneverntjenesten slik det foreslås. Oppgavene i barneverntjenesten henger tett sammen. Det gjør det vanskelig å skille mellom de ulike oppgavene og hvem som skal utføre dem. Slik sett er det hensiktsmessig at masterkravet gjelder de fleste oppgavene. Barneverntjenestens oppgaver fordrer høy analytisk kompetanse og innebærer et særlig ansvar for å oppfylle samfunnsmandatet om å ivareta barn og unge utsatt for omsorgssvikt.

For å hindre turnover vil det også være viktig at kommunene avsetter tilstrekkelig lønnsmidler og veiledningsressurser. Mastergrad i seg selv vil ikke nødvendigvis være tilstrekkelig for å redusere turnover. Arbeidsmiljø og arbeidsbetingelser har også stor betydning.

VID ser det som positivt at det i hovedsak vil være et 3+2-løp for masterutdanningene i barnevern. Dette er i tråd med Bolognaavtalens føringer om utdanningsløp på bachelor- og masternivå. Det vil også gi mulighet for å opprettholde 3-årige bachelorløp som det vil være behov for både i institusjonsbarnevernet og på andre felt som eksempelvis miljøterapeuter i skole, uteseksjon, oppfølging i NAV osv. I denne sammenheng er det viktig at finansieringen av bachelorutdanningene sikrer universiteter og høgskoler mulighet til å gi undervisning tilpasset kompleksiteten i arbeidet. Pr i dag er sosionomutdanningen plassert i laveste finansieringskategori i Kunnskapsdepartementet, og lavest av profesjonsutdanningene. Dette står i sterk kontrast til de faglige kravene som stilles til bachelorutdanningsnivået i barnevernet.

3+2-modellen gir mulighet for studenter å kunne gjøre valg med hensyn til yrkeskarriere etter at de har fått kjennskap til feltet gjennom at de har praksis under utdanning eller etter en bachelorutdanning før de starter på en mastergrad. Det vil trolig bidra til redusert frafall ved at studentene har større kjennskap til feltet før de søker seg til et masterutdanningsprogram. Det å ta en masterutdanning med erfaring fra feltet gir i tillegg et særlig godt grunnlag for læring.

Departementet forutsetter at ansatte i hovedsak vil ha master i barnevern og master i barnevernsarbeid (som omtales som barnevernsfaglige mastergrader). Det er vanskelig å forstå skillet som er trukket mellom de to masterløpene. VID ønsker igjen å påpeke dette her selv om vi er klar over at det arbeides med forskrift om nasjonale retningslinjer for to slike masterutdanninger. Sosionom- og barnevernspedagogutdanningene er de to bachelor-utdanningene med mest barnevernfaglig tematikk, og det er vanskelig å forstå at sosionomer henvises til mastergrad i barnevernsarbeid med bl.a. sykepleiere som har svært lite om barnevern og forvaltningsrelaterte tema i sitt studium. Gjennom erfaringer fra å tilby videreutdanninger i barnevernsfeltet er det ikke vårt inntrykk at lærere eller studenter formidler et behov for å tilpasse undervisningen til henholdsvis sosionom eller barnevernspedagoger. Det å drive to masterutdanninger vil være svært krevende for universitets- og høgskolesektoren med tanke på ressursbruk og det å sikre et tilstrekkelig fagmiljø av ansatte med første- og professorkompetanse, noe som vil svekke mulighetene for å tilby studentene robuste og bærekraftige masterprogram. VID vil peke på utdanningsinstitusjonenes faglige autonomi og handlingsrom for å vurdere hvordan arbeid med læringsutbytte til studenter best kan tilrettelegges og oppnås. Det har vist seg i arbeidet med å utvikle nasjonale retningslinjer for andre helse- og sosialfaglige utdanninger at dette faglige handlingsrommet kan stå i fare for å snevres inn når utdanningene standardiseres.

Barnevernet er et sammensatt kunnskapsfelt og VID er enig med departementet i at det kan være behov for annen kompetanse i tillegg til de barnevernsfaglige masterutdanningene. VID mener likevel det er grunn til å stille spørsmål ved opplistingen av annen relevant masterutdanning som gjøres i høringsnotatet: «jurister, psykologer og annet personell med helse- og sosialfaglig masterutdanning, pedagoger, sosialantropologer og enkelte andre utdanningsgrupper med kultur- eller minoritetskompetanse.» I enkelte stillinger i barneverntjenesten kan det være behov for nevnte typen spesialistkompetanse. Disse utdanningene kan imidlertid ikke erstatte de barnevernsfaglige masterutdanningene. Ansatte med en bachelorutdanning som barnevernspedagog eller sosionom og en videreutdanning har i kraft av sin utdanning mer forvaltnings-, og barnevernsfaglig kompetanse enn f.eks. en pedagog eller sosialantropolog. Ansatte med utdanning fra de allerede eksisterende masterprogrammene i barnevern eller sosialt arbeid har relevant kompetanse gjennom disse utdanningene. De eksisterende masterutdanningene innenfor barnevern og sosialt arbeid vil også for mange dekke behovet for en analytisk og klinisk kompetanse inn mot barnevernfeltet. Det er derfor viktig å avgrense hva som oppfattes som relevant mastergrad/kompetanse i hovedstillingene i barnevernet, inkludert lederstillinger. Det må etter VIDs vurdering sikres at det i hovedsak er barnevernsfaglige eller sosialfaglige masterutdanninger.

VID støtter departements forslag om ikke å innføre en nasjonal eksamen i juss. Med en forutsetning om at de fleste som innehar stillinger i barnevernet har en grunnutdanning som sosionom eller barnevernspedagog, vil de ha en grunnleggende kompetanse i juss. Dersom det eventuelt skulle vært en nasjonal eksamen burde den vært en del av bachelorutdanningen. At juss inngår som en sentral del av bachelorutdanningene er ikke minst viktig også for å sikre at ansatte på barnevernsinstitusjoner har en juridisk kompetanse. VID vurderer det som mer hensiktsmessig å sette juridiske tema inn i en mer helhetlig sammenheng og ikke ha egne juss-eksamener. Det synes hensiktsmessig å videreføre de barnevernsfaglige videreutdanningene innen bl.a. juss og vurdering av barnets beste. Disse vil ivareta behov for påbygging knyttet til juridisk kompetanse.

Kompetanse for ansatte i barnevernsinstitusjoner

VID støtter forslaget om krav til minimumskompetanse på bachelornivå for ansatte på barnevernsinstitusjon og krav til masternivå for ledere. Det bør stilles krav om mastergrad for enkelte stillinger. VID vurderer de samme masterutdanningene som vi vurderer som relevante for barneverntjenesten, som relevante for barnevernsinstitusjoner, nemlig barnevern- og sosialfaglige mastergrader, inkludert vernepleie. Samtidig vil institusjoner med ulike målgrupper ha behov for kompetanse som er særlig rettet mot behov i målgruppene. Dette kan gjelde f.eks. rusbehandlings-institusjoner, familie- og barn senter osv. Barn og unge som i dag får plass på institusjon har omfattende hjelpebehov og det er nødvendig at ansatte har høy og relevant kompetanse.

Det innebærer at også ansatte som allerede arbeider på institusjoner må oppfylle kravet om minimum bachelorutdanning og at det tilrettelegges for en slik mulighet.

VID mener at det bør stilles tilsvarende krav til kompetanse for ansatte på omsorgssenter for enslige mindreårige som på andre barnevernsinstitusjoner. Barn og unge som bor der bør ivaretas på tilsvarende måte som andre barn.

Overgangsordninger og dispensasjon

Overgangsordningene som er skissert, virker hensiktsmessige og vil gi tjenestene tid til å sikre en bemanning som fyller kravene. Det er positivt at videreutdanningene inkluderes i muligheten for godkjent kompetansekrav. VID deltar i arbeid med flere videreutdanninger i barnevernet og ser at det å kombinere erfaring med å ta videreutdanning gir økt analytisk kompetanse. Det å bruke og bygge videre på praksiserfaringer når man er i en studiesituasjon gir en særlig mulighet for å integrere kunnskap fra teori og praksis i tematikken det arbeides med.

VID mener det bør stilles krav om minimumskompetanse også i institusjon, og at det lages overgangsordninger for ansatte som allerede i dag jobber på barnevernsinstitusjoner.

VID ser behovet for dispensasjonsregler. For å sikre et minimum av kompetanse mener VID at dersom det skal gis dispensasjon fra masterkravet, må ansatte ha minimum bachelorgrad som barnevernspedagog eller sosionom da disse er de mest relevante grunnutdanningene for barnevernsfeltet.

Praksis

VID ser det som positivt at det foreslås å lovfeste at kommuner og Bufetat har plikt til å tilby veiledet praksis. VID vil likevel understreke at en slik lovfesting ikke bare må gjelde barnevernsfeltet. Det må på lik linje med helsefeltet sikres at studenter i disse utdanningene får relevant praksis. Alle sosionomer og barnevernspedagoger eller studenter som tar mastergrad i barnevern eller sosialt arbeid skal ikke arbeide i barnevernet og ansatte bytter også arbeidssted gjennom karrieren.

VID er kritisk til å innføre en egen betalingsordning for praksisplasser i Bufetat og barneverntjenesten. Alle helse- og sosialfaglige profesjonsutdanninger trenger tilgang på tilstrekkelig antall praksisplasser. Å lage særordninger med betaling for praksisplasser i utvalgte deler av feltet vurderes som lite hensiktsmessig i et helhetlig perspektiv. Finansiering av praksis for barnevernsfeltet bør behandles som del av det arbeidet som nå pågår bl.a. i regi av UHR for å sikre lovfesting og finansiering av praksisstudier i helse- og sosialfeltet. Utvikling av ordninger for samarbeid om og gjennomføring av praksis er et prioritert område for utdanningsinstitusjonene. For å sikre god veilederkompetanse i praksisfeltet tilbyr utdanningsinstitusjonene praksisveilederutdanning til veiledere for sine respektive profesjonsutdanninger. Ordninger for praksisstudier må gjøres kvalitetsmessig like og inkludere både kommunale og statlige tjenester og tiltak.

Veiledning

Departementet argumenterer for at behovet for veiledning vil bli redusert gjennom de øvrige forslagene i høringsnotatet. Dette er VID uenig i. Forskning på overgangen mellom utdanning og yrke omtaler ofte overgangen som et praksissjokk. Det er forskjell på utdanning og yrkesliv, og selv med mer omfattende praksis og masterutdanning vil ikke en slik overgang bli borte. Praksisstudier under utdanning kan ikke erstatte opplæring og faglig veiledning i yrkeslivet. I flere andre yrker er det avtaler om veiledning som f.eks. for psykologer og lærere. Med utgangspunkt i kompleksiteten i barnevernet, bør slike avtaler også gjelde ansatte der. Selv om det fremgår i barnevernsloven at kommunen har ansvar for nødvendig opplæring og av kvalitetsforskriften at barnevernsinstitusjoner har et tilsvarende ansvar, er ikke dette tilstrekkelig. VID mener at det som et minimum må lovfestes rett til et veiledet førsteår for ansatte i barnevernet. Alle som arbeider i barnevernet må sikres veiledning.

Autorisasjon

I høringsforslaget avvises en autorisasjonsordning for barnevernsfeltet. VID er enig i at en autorisasjonsordning ikke bør knyttes spesifikt til barnevernsfeltet, men mener det bør være en profesjonsautorisasjon etter modell fra helsepersonelloven der autorisasjon knyttes til fullført bachelorutdanning og ikke til arbeid i et bestemt praksisfelt. En profesjonsautorisasjon er viktig for rettssikkerhet, kvalitetssikring og anerkjennelse av profesjonsutdanningene som sosionom og barnevernspedagog og viktig for å ivareta brukere som møter disse profesjonene.

Også ansatte med videreutdanning og mastergrad vil ha behov for faglig oppdatering som kan knyttes til opprettholdelse av autorisasjon.

Regulering av bruk av sakkyndige

VID støtter kompetansekravet til sakkyndige som er foreslått i høringsnotatet om kompetanse og at sakkyndige som minimum bør ha utdanning på tilsvarende nivå som barneverntjenestens egne ansatte.

Videre støtter VID at det innføres en bestemmelse om forskriftshjemmel som gjør at departementet kan gi bestemmelser om sakkyndiges mandat, rapporter og egenerklæring. VID er enig i at forskriftsbestemmelser om krav til mandat og rapport vil kunne heve kvaliteten på sakkyndighetsarbeidet.

En forskriftsfesting av krav til en egenerklæring fra sakkyndige om utdannelse, klinisk erfaring og forhold som har betydning for habilitets- og uavhengighetsspørsmål vil, som departementet peker på, bidra til en bevisstgjøring for den sakkyndige selv og økt tillit til sakkyndigrollen og arbeidet.

Varsling til fornærmede eller etterlatte når barn under 15 år har begått alvorlig lovbrudd

VID støtter ikke innføring av varslingsregler til fornærmede eller etterlatte når barn under 15 år har begått alvorlige lovbrudd.

VID har forståelse for at det å møte en person som har begått alvorlige lovbrudd overfor vedkommende eller nærstående er belastende, og at offeret kan være i en sårbar situasjon. Likevel er det VIDs oppfatning at barnevernets oppgave ikke er samfunnsvern, men at barnevernet skal ta beslutninger til barnets beste.

Ingen andre nordiske land har slike varslingsregler. VID oppfatter vurderingene og begrunnelsene fra Riedl-utvalget som gjennomtenkte og grundige og mener disse bør tas til følge. Innføring av varslingsregler vil være å pålegge barnevernet en oppgave utenfor deres mandat, slik Riedl-utvalget peker på. Etter VIDs oppfatning kan en ikke sette interessene til offeret over barnet, selv om det er snakk om alvorlig kriminalitet. Hensynet til barnets beste, barns rett til medvirkning og rett til privatliv etter EMK og barnekonvensjonen, barnevernets taushetsplikt og fare for ytterligere stigmatisering av barnet, må veie tyngre enn belastningen det kan være for etterlatte å møte vedkommende uten å være forberedt. Det dreier seg om en liten gruppe av særlig sårbare barn, og det er viktig at de ikke fremstilles som kun farlige personer men barn med behov for behandling og hjelp. Bare det å opplyse at barnet er på institusjon, kan skape fremtidige problemer for barnet med hensyn til ytterligere stigmatisering, utdanning og arbeid.

I høringsnotatet er det utarbeidet et lovforslag dersom en slik plikt skulle innføres, hvor barnevernsinstitusjonens leder vil få ansvaret for å varsle. Dette vil sette institusjonen i en vanskelig situasjon overfor ungdommen som kanskje allerede har lite tillit til voksne og gjøre det vanskeligere for institusjonen å ivareta ungdommen.

Det er forståelig at personer som er utsatt for andres alvorlig kriminelle handlinger kan føle seg utrygge. Og det er viktig å understreke at det allerede eksisterer bestemmelser som kan komme til anvendelse. Dersom det skulle oppstå en situasjon med fare for andres liv eller helse vil straffelovens bestemmelser om avvergeplikt og nødrett være aktuelle bestemmelser som gir barnevernsinstitusjonen mulighet for å varsle. Bestemmelser om besøksforbud og oppholdsforbud kan også anvendes for å ivareta offeret.

Oppfølging av barn som har utøvd alvorlig kriminalitet krever omfattende oppfølging og hjelp og VID ser ikke at varsling er veien å gå.