Høringssvar fra Barnevernforum for Midt- og Sør-Troms

Dato: 26.06.2020

Høringsuttalelse vedr Kompetanse i barnevernet –høringsfrist 30.06.2020

Høringsuttalelse fra barnevernlederne i Midt- og Sør-Tromskommunene:

Barnevernlederne er generelt enige om at kompetansen i kommunal barneverntjeneste bør styrkes, og er positive til at dette nå søkes ivaretatt gjennom økte krav til både teoretisk kunnskap, praksis og veiledning i løpet av utdanninga. Vi trur også at økt faglig kompetanse vil kunne bidra til økt anerkjennelse av og tillit til barnevernet i befolkninga og hos samarbeidspartnere. Vi erfarer og erkjenner at det å arbeide i kommunalt barnevern innebærer stadig å stå overfor komplekse faglige utfordringer og dilemmaer, som fordrer et bredt spekter av kunnskap og ferdigheter, og som også er personlig krevende. Det er derfor svært viktig å skape et solid faglig grunnlag for å ivareta disse stillingene og følge ansatte tett opp gjennom veiledning i starten av yrkeskarrieren. Veiledning er imidlertid også nødvendig utover det første året dersom en skal utvikle og beholde kompetente og erfarne barnevernsarbeidere.

Økt krav til utdanning – master

Vi ser behov for og støtter ei utviding av barnevernsutdanninga til fire eller fem år. Fagfeltet vårt krever både dybde- og breddekunnskap, i alt fra utviklingspsykologi til jus. Det er derfor vanskelig å tilegne seg tilstrekkelig grundig kunnskap og forståelse av de ulike fagområda i løpet av den treårige utdanninga vi nå har. Vårt inntrykk er også at grunnutdanninga har bevega seg i mer teoretisk retning, og at det er lite fokus på og rom for ferdighetstrening og personlig utvikling som fagperson.

Vi er usikre på hvovidt utdanninga bør organiseres som et løp med bachelor og toårig master, da vi ikke ser nødvendigheta av at alle som skal jobbe kommunalt barnevern skriver masteroppgave og tar mastergrad. Bachelorgrad med toårig masterpåbygning gir større fleksibilitet og vil gjøre det mulig for flere som allerede har bachelor å skaffe seg den nødvendige kompetansen. Vi stiller imidlertid spørsmål ved hvilken relevans ei slik masterutdanning har for arbeidet som saksbehandler i den kommunale barneverntjenesten. Vi vurderer at Bufdirs foreslåtte studieløp med ei femårig integrert profesjonsutdanning i større grad vil ivareta det behovet fagfeltet opplever i dag.

Som barnevernledere tar vi imot nyutdanna barnevernsarbeidere og opplever at det er stor forskjell på innholdet i og organiseringa av grunnutdanninga ved de ulike utdanningsinstitusjonene. Vi opplever også at det i liten grad gjøres egnethetsvurderinger under studiet, slik at noen kommer ut i yrkeslivet uten nødvendige kvalifikasjoner for å fungere i og mestre jobben. Vi ser derfor behov for større grad av kvalitetssikring i grunnutdanninga, uansett varighet, men vil hevde at økt varighet gir mulighet for mer praksis og et bedre grunnlag for å vurdere studentenes egnethet for yrket. I tillegg vil det gi studentene et mer realistisk bilde av hva som venter dem når de er ferdig utdanna.

De overgangsordningene som skisseres for de som allerede er i jobb, og de økonomiske støtteordningene som er etablert, framstår som gode, men det bør stilles krav om 60 studiepoeng videreutdanning i kombinasjon med fire års praksis, og ikke bare 30 studiepoeng. Ordninga forutsetter også at utdanningskapasiteten er tilstrekkelig i overgangsperioden. Så langt erfarer vi at det kan være vanskelig å komme inn på videreutdanninger, særlig for de som bare har grunnutdanninga og lite arbeidserfaring, og sånn sett er de som har størst behov for kompetanseheving og faglig påfyll.

Vi er skeptiske til at kommunene gis stor frihet til å gjøre unntak og godkjenne ulike andre utdanninger, sjøl om vi ser at det kan være vanskelig å oppfylle de kravene som stilles til godkjent utdanning i alle kommuner. Dette kan føre til store forskjeller i faglig nivå mellom ulike kommuner og usikkerhet om hvorvidt kommunene har en forsvarlig kompetanse innafor barneverntjenesten, noe som er hensikten med lovforslaget.

Vi synes det er en selvfølge, og støtter derfor forslaget om at sakkyndige som benyttes av barneverntjenesten i forbindelse med undersøkelser, minimum skal oppfylle de kravene som stilles til barneverntjenestens egne ansatte.

Praksis

Vi er også opptatt av praksisens plass og betydning i utdanninga. Varighet og innhold i praksis varierer mye, vi vil si for mye. Som barnevernledere mener vi at alle som skal arbeide i kommunal barneverntjeneste, skal ha hatt praksis fra området i løpet av studiet. Varigheten av praksisen bør også utvides, da arbeid i barneverntjenesten i stor grad er både relasjonelt og prosessorientert, slik at studenter i løpet 3-4 måneder ikke får tilstrekkelig erfaring med de ulike oppgavene de etter hvert skal inn i, og heller ikke får arbeidet nok sjølstendig med saker. Tilbudet om praksis i utlandet, har også bidratt til at enkelte bruker praksisperioden sin på ulike former for sosialt arbeid i andre land, som sikkert kan være faglig utviklende, men som er uten relevans for den virkeligheta de møter i norsk barneverntjeneste, og som de hadde hatt behov for å få erfaring fra.

Vi støtter derfor forslaget om at alle studenter som skal kvalifisere seg for å arbeide i kommunalt barnevern, skal ha slik praksis i løpet av studiet, og at kommunene dermed for ansvar for å «tilby veiledet praksis etter forespørsel fra en utdanningsinstitusjon». Dette bør kompenseres gjennom avlønning til veileder/praksisstedet, for det merarbeidet dette innebærer. Utdanningsinstitusjonene bør også kunne tilby kurs til de som påtar seg veiledningsansvar når de ikke har slik kompetanse fra før.

Dette er heilt nødvendig for å sikre at veiledning har det innholdet den bør ha med hensyn til målsetting, struktur og prosess. I tillegg er det viktig at veiledere også får ei viss oppdatering på hva studentene har gått gjennom og lært av teori, dersom man skal kunne bidra til at de kobler sammen teori og praksis og kan nyttiggjøre seg og anvende det de har lært under studiet.

Veiledning

Vi mener at veiledning under utdanning og etter oppstart i ordinær jobb er heilt nødvendig for å sikre faglig utvikling og ivaretakelse av barnevernsansatte. Slik det er i dag, opplever vi at nytilsatte som har gjennomført utdanning har svært varierende erfaring med veiledning under studiet. Flere har åpenbart ikke hatt noen systematisk veiledning, men f eks «fulgt med» veileder i hans/hennes arbeid.

Veiledning med fokus på integrering og anvendelse av teori, refleksjon over egen fungering, utvikling av ferdigheter og holdninger, og evne til å holde sammen og analysere kompleks informasjon og kunnskap, synes å mangle i grunnutdanninga.

Vi ser det derfor som positivt at kommunens ansvar for opplæring av barneverntjenestens personal er foreslått utvida til også å omfatte veiledning. Vi meiner imidlertid at innholdet i veiledninga, særlig med tanke på nytilsattes første år, i større grad burde vært spesifisert med tanke på omfang og innhold, slik bufdir har foreslått. Vi kjenner daglig på de tøffe økonomiske prioriteringene innafor kommunal sektor, og meiner at det vil bli vanskelig å få avsatt nødvendige midler til veiledning dersom innholdet i dette ansvaret ikke blir nærmere definert. Veiledningstilbud gjennom yrkeskarrieren er etter vår vurdering svært viktig for å ivareta de ansatte i en faglig og personlig svært krevende arbeidshverdag og bidra til at de blir i jobben.

Spørsmålet om autorisasjon og effekten av ei slik ordning er omdiskutert, men vi meiner at det kunnebidratt til større trygghet og sikkerhet med tanke på egnethet, både for oss som fagpersoner, for arbeidsgivere, samarbeidspartnere og familiene vi møter i barneverntjenesten. Sjøl om det vil kunne føre til at det jobber personer med og uten autorisasjon i samme tjeneste fordi de har ulike oppgaver, se vi ikke det som noe hinder for å innføre autorisasjon. At yrkesgrupper med og uten autorisasjon jobber på samme arbeidsplass, opplever man på mange områder med tverrfaglig bemanning.

Som nevnt tidligere erfarer vi at den egnethetsvurderinga som gjøres av utdanninginstitusjonene i løpet av utdanninga, hverken er grundig eller pålitelig nok.

Krav til kompetanse i barnevernsinstitusjoner

Vi slutter oss til forslaget om kravene til kompetanse i barneverninstitusjoner, både når det gjelder de som leder institusjonene og øvrige ansatte. De omfattende omsorgs- og miljøterapeutiske oppgavene som skal ivaretas overfor utsatte og sårbare ungdommer stiller høge krav til både faglig forståelse og ferdigheter. For den kommunale barneverntjenesten vurderes det også som viktig at vi som samarbeidsinstanser kan samhandle ut fra en felles faglig plattform. Å overføre kompetansekravet fra kvalitetsforskriften til barnevernloven, framstår derfor som riktig og som ei nødvendig skjerping av kravet. Det er også viktig at krav til ansatte i kommunalt barnevern og institusjoner er forankra i loven på samme måte.

Økonomi

Krav til økt kompetanse hos de barnevernansatte i kommunene, vil nødvendigvis føre til økte lønnsutgifter for kommunene. Behovet for økt kompetanse må ses i sammenheng med barnevernsreformen og overføringa av oppgaver og ansvar fra stat til kommune. Vi slutter oss derfor til forslaget om at kommunene bør kompenseres for de økte lønnsutgiftene gjennom økte statlige overføringer.

Bardufoss, 22.06.20

Aina Mathisen, Barnevernleder Ibestad

Gunnhild Masterbakk, Barnevernleder Astafjord

Elin Strand, Barnevernleder Bardu

Tove Sletten, Barnevernleder Dyrøy og Sørreisa

Inger Slettum Olsen, Barnevernleder Senja

Tone Strømholt, Barnevernleder Målselv