Høringssvar fra Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO)

Dato: 24.06.2020

Sandefjord 22.6.2020

Barne- og familiedepartementet

Postboks 8036 Dep.

0030 Oslo

HØRINGSSVAR: KOMPETANSE I BARNEVERNET, VARSLING TIL FORNÆRMEDE ELLER ETTERLATTE NåR BARN UNDER 15 ÅR HAR BEGÅTT ALVORLIGE LOVBRUDD OG REGULERING AV BRUK AV SAKKYNDIGE

Norsk barnevernlederorganisasjon («NOBO») viser til brev fra Barne- og familiedepartementet datert 30.3.2020, Deres ref. 20/1243. Styret har behandlet høringsnotatene 27.5.2020.

Høringssvar Kompetanse i barnevernet

Vår uttalelse til høringsnotatet til Kompetanse i barnevernet følger i all hovedsak notatets kapittelinndeling.

Kap. 2 Kompetansekrav i det kommunale barnevernet

NOBO støtter departementets vurdering når det gjelder eksamen i juss og at juridisk kompetanse må inngå i forskrift for retningslinjer for de barnevernfaglige masterne.

I høringsnotatet vises det til Bufdirs utredningsrapport som konkluderte med at kjerneoppgaver i barnevernet krever analytisk kompetanse og at dette utgjør arbeidsoppgavene for om lag 80 prosent av de ansatte. Som departementet skriver er dette ferdigheter som i hovedsak oppnås på masternivå. NOBO mener at «menneskemøte-kompetanse» også er en forutsetning for å utøve kjerneoppgaver. Masterstudiet for barnevernspedagoger ved Universitetet i Agder har derfor lagt det inn i hele studieplanen og omfattende praksis, ferdighetstrening og refleksjon.

Departementet deler Bufdirs vurdering om at tilsatte i lederfunksjoner, med utredningsoppgaver og vedtaksmyndighet i det kommunale barnevernet bør ha mastergrad. NOBO støtter departementets forslag om at kompetansekravet så langt det er mulig skal innfris innen 2031, og er enig i at erfaring fra barnevernet vektlegges. Det må være overgangsordninger. Vi er også bekymret for at tilgangen på søkere med mastergrad vil være ulik mellom forskjellige distrikter og kommuner.

Samtidig vil vi understreke viktigheten av å kunne lønne de ansatte som har mastergrad tilsvarende, og forutsetter at dette fører til økte bevilgninger til barnevernet og kommunene.

For øvrig bør arbeidet med innholdet i barnevernfaglige mastergrader også befordre en nærmere gjennomgang av hvilke kjernekompetanser det skal undervises i og trenes på i grunnutdanningen, dvs. de aktuelle bachelorgradene, for å kvalifisere til barnevernfaglig arbeid.

3. Veiledning

Veildningsbegrepet er et vidt, mye brukt og lite definert begrep og har grenseområder til informasjon, undervisning, instruksjon, mentoring, coaching og rådgivning. Veiledning foregår i forhold til sak og prosess, individuelt og i grupper. I høringsnotatet fremkommer det ikke hva som departementet legger i begrepet veiledning.

Når vi går gjennom ulike definisjoner av begrepet ”veiledning” i en faglig sammenheng så kan vi finne følgende fellestrekk: Formålet eller hensikten med veiledning beskrives som å fremme veisøkers læring og utvikling, og å få flere og bedre handlingsalternativer i praksis. Det understrekes også at deltakelse i veiledning dreier seg om både en faglig og en personlig utvikling eller læreprosess. Lauvås og Handal bruker betegnelsen ”praktisk yrkesteori” som omfatter hver enkelt persons personlige vev av kunnskaper, verdier og erfaringer, og at veiledning tar sikte på å utvikle denne praktiske yrkesteorien (Lauvås & Handal, 2014). Veiledning er altså først og fremst innrettet mot å fremme den sammensatte, profesjonelle utviklingen hos profesjonsutøveren, men selvfølgelig i neste omgang for å bidra til en bedre profesjonell praksis som kan komme brukerne, pasientene, klientene eller elevene til gode.

Dette er det som ofte i kommunene blir beskrevet som prosessveiledning og hvor veilederen som oftest er ekstern. Denne formen for veiledning foregår vanligvis i grupper.

I tillegg benyttes det som kalles saksveiledning. Dette er veiledning knyttet til konkret sak og hvor veileder er intern, og veiledningen er individuell.

Det foreslås i høringsbrevet at det presiseres i barnevernloven at kommunenes ansvar for opplæring også omfatter veiledning av barneverntjenestens personale jf. Forslag til endringer i bvl. § 2-1 syvende ledd.

Departementet vil ikke foreslå krav om veiledet førsteår som skal gjelde alle nytilsatte som ikke har erfaring fra arbeid i barnevernet tidligere da behovet for veiledet førsteår vil bli redusert gjennom de øvrige forslagene i høringsnotatet. Særlig forslag om å innføre krav om mastergrad i det kommunale barnevernet, krav om bachelorgrad for arbeid i barneverninstitusjonene og forslaget om å styrke praksisstudiene i de utdanningene som er mest relevante for arbeid i barnevernet.

NOBO er enig i at dette kan redusere behovet for veiledning, men erfaring viser at selv med masterutdanning og erfaring fra arbeid i barneverntjenesten vil ansatte i barnevernet være i behov av veiledning også utover et veiledet førsteår, men under hele arbeidsforholdet i ulikt omfang og ulik form.

4. Kompetansekrav i barneverninstitusjoner

NOBO støtter at bestemmelser om kompetansekrav flyttes fra forskrift til lovtekst; det er et viktig signal. NOBO mener at faglige ledere av institusjoner (dvs. i alminnelighet leder og nestleder) bør ha mastergrad, og at kravet til det miljøterapeutiske personalet bør være bachelorgrad. For ivaretakelse av spesielle funksjoner, f.eks. minoritetskompetanse, kan det unntaksvis åpnes for fagbrev.

5. Praksis

Praksis er en viktig del av barnevernutdanningen og det er viktig at denne utføres i direkte arbeid med barn og unge og deres familier. I all hovedsak bør praksis knyttes til offentlige institusjoner innen kommunalt og statlig barnevern. Studentene bør få erfare relevante læresituasjoner og få god kjennskap til kunnskapsbaserte tjenester. Erfaring fra samarbeid men andre tjenester på individ-og systemnivå bør inngå i praksis. God oppfølging fra praksisstedet og regelmessig veiledning er en forutsetning for å oppleve mestring og å oppnå innsikt og en dypere forståelse for praksisfeltets mangfold og egenart.

Departementet vurderer at praksis er viktig for studentene slik at de er godt forberedt på de oppgavene som venter dem. «Praksissjokket» kan bli stort hvis ikke studentene har vært i reelle arbeidssituasjoner og har tilegnet seg praktiske ferdigheter før de skal ut i ordinær jobb etter studiene. Risikoen for dårlig kvalitet i arbeidet og høy turnover vil være stor. Studentene i praksis bør få veiledning av god kvalitet. Dette fortsetter høy veilederkompetanse på praksisplassen. Departementet mener at kompetanseheving i veiledningsmetodikk kan ivaretas gjennom samarbeidet mellom den enkelte utdanningsinstitusjonen og praksistilbydere. I tillegg nevnes det at det kan vurderes om praksiskommunene bør få prioritet ved opptak til den eksisterende videreutdanningen i barnevefaglig veiledning med de økonomiske forordningene det her kan søkes på.

Departementet foreslår at kommunene og Bufetat skal tilby veiledet praksis etter forespørsel fra utdanningsinstitusjonene og at dette lovfestes i ny barnevernlov. Det forslås videre at det inngås samarbeidsavtaler med utvalgte barneverntjenester og barneverninstitusjoner som er egnet for oppgaven. I forslaget til departementet ligger det også et punkt om økonomisk kompensasjon for den oppgaven tjenesten/institusjonen påtar seg. Slik kan kommunene frigjøre kapasitet og slik frikjøpe veiledere til oppdraget.

NOBO er enig i at praksis er, og bør være, en viktig og vesentlig del av barnevernutdanningen. Dette er godt begrunnet i høringsnotatet og understrekes derfor ikke ytterligere her.

Tilgangen på gode praksisplasser har i alle år variert og gjennomgående har det vært for få plasser i kommunalt barnevern. Derfor er det bra at dette nå lovfestes og at kommuner og Bufetat nå må forplikte seg. Utvalgte kommuner fremstår som er fornuftig innretning da det erfaringsmessig har vist seg at ikke alle tjenester kan/har mulighet til å tilby en kvalitativt god nok praksis. Årsakene til dette er flere, nevnes kan medarbeidere og høy turnover. Viktig at de tjenestene som velges ut har kompetent bemanning og ikke for høy arbeidsbelastning. En økonomisk kompensasjon er et viktig insentiv da det er helt klart at det krever personellressurser å følge opp slik at praksis får det innhold og den oppfølging som er nødvendig.

NOBO mener at det vil det være vanskelig for utdanningsinstitusjonene å foreta en reell skikkethetsvurdering av studentene uten en gjennomført en relevant og godt veiledet praksis.

6. Særlig om Svalbard

NOBO mener at det ikke er behov for særreguleringer for Svalbard; barn bosatt på Svalbard har samme rett til kompetente tjenester som barn i det øvrige Norge.

7. Økonomiske og administrative konsekvenser

Den økonomiske situasjonen for mange kommuner er i dag svært krevende, men sprik mellom inntekter, økonomisk handlingsrom og pålagte oppgaver. Kompetansereformen i barnevernet vil ikke være mulig uten en statlig fullfinansiering. NOBO mener dette bør skje gjennom særlige overføringer.

I dagens tariffavtaler er det en differanse på fra 104 000 – 118 000 mellom bachelorlønn og masterlønn. Dette må kommunene få kompensert. I høringsnotatet hevdes det at lønnsforskjellene mellom tilsatte med og uten masterutdanning reduseres med ansiennitet, og at dette gir en indikasjon på at tilsatte får lønnsuttelling for erfaring. NOBO antar at dette forholdet like gjerne kan handle om at mastergrad ikke har vært utbredt i kommunebarnevernet, slik at det i dag er nyutdannede som har styrket sin kompetanse med en mastergrad, og at noen ansatte med lengre ansiennitet har fått uttelling for videreutdanninger som plasserer dem som tverrfaglig spesialist, i 7710-koden. Forskjellen på årslønn for en nyutdannet bachelor og en nyutdannet i kode 7710 er 40 000 kroner (dvs. 10 000 mer enn det departementet anslår på side 57, siste linje, i høringsnotatet)

Kommunene vil også få utgifter til videreutdanninger for medarbeidere som allerede er tilsatt i tjenesten. Det må kompenseres for kommunenes utgifter til studieavgift, litteratur, reise- og oppholdsutgifter, samt for vikarordninger.

I dag finnes det masterutdanninger innenfor høgskoler som utdanner barnevernpedagoger og sosionomer, som dekker områder som er nærliggende og delvis overlappende med barnevern, men som ikke dekker den faglige standarden som kompetansereformen i barnevernet tar sikte på å bygge opp. Det må tydeliggjøres hvilket innhold barnevernfaglige mastergrader skal ha, for å oppfylle kompetansekravet.

NOBO etterlyser også en strategi for å redusere turnover i de kommunale barneverntjenestene. Turn-over påvirkes av muligheten for alternative karrieremuligheter, med høyere lønn og lavere arbeidspress. Erfaringsmessig er det mindre turn-over i stillingstyper som handler om hjelpetiltak, endringsarbeid og veiledning. NOBO er enig i at høyere kompeansekrav, høyere lønn og økt kvalitet kan bidra til at stillingene blir attraktive å være i over tid.

NOBO støtter forslaget om at utdanningsinstitusjonene tildeles midler som kan motivere barneverntjenester og andre deler av praksisfeltet til å gi studenter best mulig veiledede praksisopphold. NOBO kjenner til alt for mange eksempler på at studenter har fått for dårlig oppfølging i praksis. Utdanningsinstitusjonene bør tildeles midler ut over det de mottar i dag, til tiltak direkte inn mot det enkelte praksissted.

Det er fortsatt mange mindre barneverntjenester i landet, som vil ha rekrutteringsutfordringer når de nye kompetansekravene innføres og som kan ha praktiske utfordringer når det gjelder å sørge for at nyansatte får mulighet til å gjennomføre videreutdanninger. Det kan handle om lang reisevei, familiære omsorgsforpliktelser eller rett og slett fordi alle i en tjeneste kan være nyansatte. NOBO mener BUFdir må etablere ordninger som kan støtte kommuner med særskilt behov for veiledning og oppfølging, og at det må etableres mulighet for å gjennomføre videreutdanninger også for ansatte i barneverntjenester med lang reiseavstand til kompetanseinstitusjonene.

Høringsuttalelse til forslag om endringer i barnevernloven: Varslig til fornærmede eller etterlatte når barn under 15 år har begått alvorlige lovbrudd

Norsk barnevernlederorganisasjon («NOBO») viser til Barne- og familiedepartementets høringsnotat vedrørende endringer i barnevernloven, om varsling til fornærmede eller etterlatte når barn under 15 år har begått alvorlige lovbrudd.

NOBO støtter i prinsippet tiltak som styrker offerets stilling. Forslaget krever likevel noen vanskelige avveininger mellom offerets stilling og det grunnleggende hensynet til barnets beste og ivaretakelse av mindreårige særlige rettsvern også når barnet har begått alvolige forbrytelser. Avveiningen blir ikke lettere av at den fornærmede eller etterlatte også kan være et barn med særlig beskyttelse, og også selv kan ha tiltak med hjemmel i barnevernloven.

NOBO vil understreke at det er avvergeplikten i straffeloven som kommer til anvendelse der det er nærliggende fare for nye voldshandlinger. Ved slik risiko bør det vurderes om det kan ilegges besøksforbud eller oppholdasforbud også for ungdommer under 15 år.

Forslaget om varsling til fornærmede og etterlatte handler om å avverge at offer og etterlatte uforberedt påtreffer gjerningspersonen, med den retraumatiserende effekten det kan ha. Dette vil ha stor velferdsmessig betydning for de – tross alt få – personer dette gjelder. NOBO vil likevel påpeke at dagens barnevernlov uttrykkelig er utformet slik at det er hensynet til det aktuelle barnet som skal ivaretas, ikke hensynet til samfunnets behov for vern eller av etterforskningsmessige hensyn. Det er da heller ikke slik at et barn som utfører et svært alvorlig lovbrudd nødvendigvis vil bli plassert i barneverninstitusjon med hjemmel i barnevernloven §§ 4-24 eller 4-26. Det kan settes i verk hjelpetiltak i hjemmet, eller barnet kan få oppfølging av psykisk helsevern. Hvis foreldrene og barnets hjemmemiljø vurderes å være god nok ivaretakelse, skal det ikke settes i verk barneverntiltak, selv om lovbruddet er alvorlig. Varslingsregler i barnevernloven vil da innebære en uheldig forskjellsbehandling.

Ut fra en totalvurdering anser NOBO at hensynet til barnets – den unge gjerningspersonens – behov for beskyttelse og framtidige rehabilitering taler mot at at det innføres adgang til å varsle pårørende og atterlatte.

Som barnevernledere er vi særlig opptatt av de mindreårige fornærmede og etterlatte og deres behov for beskyttelse. På den annen side innebærer de mindreårige en særlig risiko når det gjelder spredning av personsensitiv informasjon om gjerningspersonen, fordi de ikke kan pålegges taushet om det de får vite.

Risikoen for spredning av informasjon om gjerningspersonen utgjør en særlig risiko med hensyn til den mindreårige gjerningspersonens mulige framtidige rehabilitering. Det følger av sakens natur at hvis varslingsadgang innføres, så vil det også kunne varsles om regelbrudd i form av uteblivelser fra institusjon, eller «rømminger» eller andre fravær som kan åpne for møter mellom offer og gjerningsperson. Dette kan være relativt hyppig forekommende hendelser innenfor et insititusjonsopphold, og vil kunne skje langt oftere enn for eksempel uteblivelse fra permisjon og rømminger for en som soner en fengselsstraff. Varsling etter barnevernloven kan altså gi fornærmede og etterlatte en forholdsvis mye større informasjonsmengde, enn det som i praksis vil skje når det gjelder voksne straffedømte. For den mindreårige står det altså et mye større potensielt personverntap på spill, hvis varslingsadgang innføres.

Hvis forslaget om varslingsadgang skulle bli vedtatt, mener NOBO at der er riktig at det er Fylkesnemnda som skal vedta dette. Det bør sikre en solid behandling av spørsmålet, at barnets rettssikkerhet blir ivaretatt og barnet og barnets advokat får uttale seg før beslutning fattes. Det er også en manifestering av hvor alvorlig spørsmålet om varsling er, og at det ikke er tilfeldigheter som avgjør om det blir varslet og hvem som blir varslet. Det kan også bidra til unngå et stort press på den enkelte barneverntjeneste om å gi opplysninger om saksforhold som lett vil ha stor oppmerksomhet fra media og andre interesserte.

Når det gjelder hvem som har ansvar for å formidle opplysninger om et barn, er det etter NOBOs oppfatning i hovedsak den saksbehandlende barneverntjenestens ansvar, da det er barneverntjenesten som har det overordnede ansvaret for barnet, også når barnet oppholder seg i barneverninstitusjon. Imidlertid er det kun hvis barneverntjenesten har omsorgen for et barn, at barneverntjenesten kan treffe beslutninger om samvær for barnet, innenfor de rammer fylkesnemnda har lagt. Ellers vil samvær og opphold utenfor institusjonens område skje innenfor det daglige omsorgs- og tilretteleggingsansvar for institusjonen, selv om rammene åpenbart vil uttrykkes av barneverntjenesten gjennom barnets plan. Det er et greit prinsipp at det er den som har tatt en beslutning som skal gjøre rede for den. Selv om NOBO forutsetter at barneverntjeneste og barneverninstitusjon kommer til enighet om rammene for barnets daglige liv og samvær, ser vi at det kan oppstå situasjoner der barneverninstitusjonen har gått lengre når det gjelder å la barnet oppholde seg utenfor institusjonen, dra på turer og besøke venner, enn det barneverntjenesten vurderer som hensiktsmessig. Det vil da være riktig at det er institusjonen som også tar ansvaret for å varsle. Selv om NOBO selvsagt forutsetter at det er barneverntjenesten som setter rammene for institusjonsoppholdet og også for hvordan informasjonsformidling skal skje.

For øvrig vil NOBO påpeke at det i dag er få muligheter til å begrense et barns bevegelsesfrihet under opphold i barneverninstitusjon. Hvis inntil daglige regelbrudd og uteblivelser fra institusjonen skal føre til varsling, vil det det være svært alvorlig for tilliten til samfunnets tiltak overfor unge lovbrytere.

For øvrig støtter NOBO at om varslingsadgang innføres, så skal dette avgrenses til barn under 15 år, som har begått spesielt alvorlig kriminalitet, og der det har stor betydning for fornærmede og etterlatte å bli varslet, for å unngå retraumatisering. Informasjonen må begrenses til en minimum, og ikke bidra til å gjøre offentlig kjent mer enn det som er nødvendig for at ofrene skal kunne unngå tilfeldige møter med gjerningspersonen. Navn på institusjon og adresse, bør derfor ikke opplyses.

Høringsuttalelse om endringer i barnevernloven – Regulering av bruk av sakkyndige i barnevernsaker

NOBO støtter departementets forslag om å styrke det formelle rammeverket rundt bruk av sakkyndige i barnevernet. NOBO vil få påpeke at det bør stilles særskilte krav til eksterne sakkyndige. Departementet viser i høringsnotatet til «Kompetanse i barnevernet» til at sakkyndige som benyttes i barnevernsaker i all hovedsak er psykologer med klinisk kompetanse i utredning av barn. NOBO mener at dette bør formuleres som et kompetansekrav for eksterne sakkyndige i barnevernsaker. NOBO mener det bør kunne stilles spørsmål ved at privatpraktiserende terapeuter for voksne benyttes som sakkyndige i barnevernsaker, når mandatet omhandler barns omsorgssituasjon. NOBO kjenner mange eksempler på at det er privatpraktiserende psykologer med erfaring fra voksenpsykiatrien, med lite eller ingen klinisk erfaring med barn, som har vært benyttet til sakkyndige oppdrag. NOBO støtter forslaget om en egen forskrift om krav til sakkyndige mandater og rapporter i barnevernsaker.

Norsk barnevernlederorganisasjon 22. juni 2020 - Sandefjord

Laila Sveen Østli

Leder (sign)