Høringssvar fra Barnesakkyndig kommisjon

Dato: 28.06.2020

1. Høringssvar – Om kompetanse i barnevernet

Barnesakkyndig kommisjon støtter departementets forslag som er basert på en grundig redegjørelse og begrunnelse i høringsnotatet.

På generelt grunnlag ønsker kommisjonen likevel å komme med noen innspill til forslagene:

Barnesakkyndig kommisjon er lite i kontakt med barneverntjenestene, men er orientert om mange barnevernssaker via sakkyndigrapporter som vurderes av kommisjonen. Vi har på dette grunnlaget et inntrykk av de samme utfordringene som beskrives i høringsnotatet. Heving av kompetansen til ansatte i barneverntjenesten vil være et godt og nødvendig bidrag for å møte disse utfordringene, men vil muligens ikke være tilstrekkelig.

I høringsnotatet er kompetanse hos barnevernansatte i stor grad knyttet til økt kunnskap og utdanning, t.d. veiledning. Kompetansebegrepet inneholder imidlertid både kunnskap, ferdigheter, holdninger og erfaringer. I tillegg utøves kompetansen av enkeltpersoner med sin spesifikke livserfaring og innenfor en gitt strukturell ramme. I høringsnotatet savnes at den foreslåtte kunnskapsbaserte kompetanseheving hos ansatte i barnevernsektoren plasseres i en helhetlig kontekst for å kunne vurdere forventet effekt senere.

Arbeidet i skjæringspunktet mellom samtykke- medvirknings- og behovsbasert hjelp på den ene, og makten til å fremme sak om omsorgsovertagelse, begrenset samvær, fratagelse av foreldreansvar m.v. er i seg selv et strukturelt forhold som begrenser grad av tillit og opplevelsen av reell hjelp som foreldre vil kunne ha. Når samtykkebasert hjelp blir gitt (rett hjelp til rett tid), vil riset bak speilet oppleves å være til stede, så lenge den samme etaten forvalter både hjelp og tvang (rett tiltak til rett tid). Som strukturelt forhold vil dette kunne begrense effekten av økt formalkompetanse. Det samme gjelder personlig egnethet, personlige holdninger og egen livserfaring som vil påvirke den enkeltes arbeid uavhengig av formalkompetansen. De forhold som ligger til grunn for utøvelsen av formalkompetansen vil med andre ord i stor grad påvirke arbeidet – slik det også gjør i dag.

Stor grad av skjønn – som er nødvendig i barnevernssaker – vil også kunne begrense effekten av økt kompetanse. Samtidig vil økt kompetanse i form av en observert tendens til økt standardisering, rapportering, bruk av verktøy og metoder som er utviklet for andre formål og ikke minst kunnskapsbrokker fra mange fagfelt kunne begrense nødvendig skjønn. Forholdet mellom struktur, skjønn og kompetanse er komplisert, der tiltak på det ene området nødvendigvis vil påvirke de andre.

Fra terapiforskningen vet vi at grad av medvirkning og den terapeutiske alliansen er det som er mest virksomt i terapeutisk endringsarbeid – mer enn kompetansen og kunnskapen om disse forholdene. Det er liten grunn til å tro at det forholder seg annerledes i barnevernet.

2. Høringssvar – Om innføring av varslingsregler

Barnesakkyndig kommisjon har ingen merknader

3. Høeingssvar - Forskriftshjemmel om krav til mandater, rapporter og egenerklæring for sakkyndige i barnevernssaker

Barnesakkyndig kommisjon støtter forslaget til forskriftshjemmel om krav til mandater og rapporter, og mener at det vil være et godt redskap for å sikre at utgangspunktet for den sakkyndiges arbeid, og forventningene til resultatet er tydeliggjort på best mulig måte. Kommisjonen har imidlertid merknader til forskriftshjemmelen som gjelder egenerklæringer i den form det foreligger, og vil be om at alternativt forslag vurderes når forskriften utformes.

Innledningsvis mener vi at det i høringsnotatet er gitt en god oppsummering og beskrivelse av den sakkyndiges rolle og funksjon. Likevel er det behov for en ytterligere presisering for å skille en sakkyndig utredning og rapport fra andre – ofte kliniske – utredninger og rapporter som vil være en del av barneverntjenestens underliggende dokumentasjon i saken.

Barnesakkyndig kommisjon vil derfor be am at det tydeliggjøres ytterligere hva som er å regne som «sakkyndig utredning/sakkyndig rapport», da dette jevnlig er gjenstand for uenigheter når det gjelder hva som skal regnes som sakkyndig arbeid/sakkyndigrapporter i barnevernssaker.

En sakkyndig rapport er en rapport som er utarbeidet av en uavhengig sakkyndig som er oppnevnt av domstolen, barneverntjenesten, fylkesnamnda eller privat part i en bestemt sak. På grunnlag av et skriftlig mandat har den sakkyndige gjennomført en faglig utredning og vurdering av forhold som det skal tas en beslutning om med henblikk på konsekvensene for barnet det gjelder.

Med en slik eller tilsvarende formulering vil snevre delvurderinger av klinisk art – enten de er foretatt av privat eller offentlig ansatt - og som ikke omfatter en vurdering knyttet til beslutningstema i saken (omsorgskompetanse/omsorgsbehov/omsorgssituasjon/tilbakeføring/ samvær/hjelpetiltak etc) ikke defineres som sakkyndig utredning/rapport, og falle utenfor Barnesakkyndig kommisjon sitt ansvarsområde. For eksempel en klinisk vurdering av en forelders psykiske helse, evnenivå eller samspill utført av selvstendig praktiserende psykolog, men uten vurderinger knyttet til omsorgsutøvelse eller omsorgssituasjon bør ikke regnes som sakkyndig rapport. Først når det foretas en fagkyndig vurdering av forhold knyttet til det som det skal tas en beslutning om i en barnevernssak bør begrepet «sakkyndig» (kyndig på saken) anvendes, og kan vurderes av Barnesakkyndig kommisjon etter gjeldende retningslinjer.

Når det gjelder forskrift som omfatter krav til mandat, er dette etter Barnesakkyndig kommisjons vurdering et svært godt forslag. Vi ønsker i den forbindelse å opplyse om at det pågår et samarbeid med Universitetet i Oslo, Psykologisk Institutt, der bl.a. 200 mandater til sakkyndige, gitt av barneverntjenester, er blitt analysert. Foreløpige analyser viser at det er svært stor variasjon i utformingen av mandatene, der det til dels også er svært uklart hva som er problemstillingen i saken som krever kompetanse ut over den som barneverntjenesten selv må kunne forventes å ha.

Når det gjelder krav til de sakkyndiges rapporter, vil vi be om at utarbeidelse av forskrift samordnes med det arbeidet som er gjort vedrørende revidert veileder om sakkyndig arbeid i barnevern- og foreldretvistsaker.

Forskriftshjemmelen omfatter også de sakkyndiges egenerklæringer. Barnesakkyndig kommisjon har en praksis der egenerklæringer ikke kan anses som en del av den sakkyndige rapporten, slik at kommisjonen ikke har til oppgave å kontrollere om en egenerklæring foreligger. Vi kan heller ikke se at dette kan være kommisjonens oppgave dersom slik egenerklæring blir forskriftsfestet.

Etter kommisjonens oppfatning er hensikten med dagens krav til egenerklæring uklar. Formelt dreier det seg om opplysninger knyttet til habilitet, mens erklæringen innholdsmessig er tilpasset et mer allment informasjonsbehov hos oppdragsgiver og privat part. Egenerklæring og CV skal følge rapporten i saken i alle ledd, og vil dermed være tilgjengelig også for andre aktører, for eksempel dersom rapporten legges ved en henvisning til anen etat, eller legges ut på internett av privat part.

I dag er det krav om omfattende opplysninger i egenerklæringen som kan tenkes ikke å ivareta personvernhensyn i tilstrekkelig grad. Det kan dreie seg om opplysninger om arbeid i barnevernsak for små kommuner med få saker, der det indirekte vil framgå hvem som er blitt utredet i andre saker. Det kan også dreie seg om sakkyndiges CV som kan inneholde personsensitive opplysninger.

Per i dag kreves en redegjørelse for den sakkyndiges oppdrag de siste to årene, samt andre typer oppdrag, veiledning, konsultasjonstjenester o.l. av ulik karakter for den aktuelle oppdragsgiver de siste to årene. Det skal opplyses om oppdragenes innhold og karakter, samt om eventuelle fremtidige oppdrag som er avtalt, men ikke påbegynt.

Det skal videre opplyses om oppdrag som fagkyndig nemndsmedlem i fylkesnemnda i saker etter barnevernloven siste to år, og om eventuelle fremtidige oppdrag som er avtalt, men ikke påbegynt. Det samme gjelder oppdrag som fagkyndig meddommer i domstolene i saker etter barnevernloven siste to år, med eventuelle fremtidige oppdrag som er avtalt, men ikke påbegynt.

I tillegg skal det opplyses om andre relevante forhold av betydning for habilitet som ikke faller inn under kategoriene over, men som kan være relevant for habilitetsvurderingen. CV med redegjørelse for utdanning, videreutdanning og arbeidserfaring skal vedlegges.

I tillegg til overnevnte innvendinger, vil krav om at slik omfattende egenerklæring skal foreligge før oppdrag gis, kunne medføre forsinkelser i behandlingen av saken. Der er uklart om – og av hvem – opplysningene skal kontrolleres, om de er ajourført og hvilke konsekvenser det skal ha dersom dette ikke er gjort som forutsatt, og hvor grensen skal gå for hva som anses som forsvarlig mengde saker for en oppdragsgiver, eller generelt.

Barnesakkyndig kommisjon vil foreslå at det i forbindelse med krav til sakkyndig rapport i stedet forutsettes at det i rapporten tas inn et avsnitt der den sakkyndige kort gjør rede for egen habilitet ift partene og oppdragsgiver, samt faglig kompetanse, fram for en separat egenerklæring. Barnesakkyndig kommisjon vil i så fall kunne påpeke det som en mangel ved rapporten at disse opplysningene ikke foreligger.