Høringssvar fra Fagforbundet

Dato: 27.09.2021

Svartype: Med merknad

mandag 27. september 2021

14:58

Fagforbundet vil innledningsvis takke departementet for et godt og gjennomarbeidet høringsdokument. Bredden i tematikken forslagene i dokumentet representerer, illustrerer kompleksiteten som preger området gravplassloven med forskrift regulerer. Etter Fagforbundets vurdering har departementet prioritert godt i valget av tema, samtidig som vi opplever at det legges til rette for videre arbeid med nye endringer når behovet kommer.

Høring og kunngjøring av nye, lokale gravplassvedtekter

Fagforbundet er glad for klargjørende gjennomgang om høring og kunngjøring av nye, lokale gravplassvedtekter. Gravferdstjenestene blir viktige for alle innbyggere i løpet av livet. Derfor er det avgjørende at utformingen av gravplassvedtektene skjer etter grundig utredning og med solid forankring. Den særskilte konstruksjonen med et kirkelig organ som ansvarlig for en offentlig velferdstjeneste skjerper dette kravet, siden det ikke er et en-til-en-forhold mellom hvem som har rettigheter etter gravferdsloven og hvem som har stemmerett ved valg til det ansvarlige organet.

Med gravferdslovens § 23 sikres livssynssamfunnene en årlig kontaktflate med den lokale gravferdsmyndigheten. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at livssynssamfunnets representanter har det samme synet på behov og praksis som medlemmene i trossamfunnet. Det vil også være varierende i hvilken grad de stiller med et avklart mandat. Etter gravferdslovens faneparagraf og generelle innretning er det først og fremst den enkelte innbygger som skal sikres rett til gravferd med respekt for avdødes tros eller livssyn. I virkeliggjøringen av denne rettigheten vil et trossamfunn ofte ha en rolle, men på vegne av innbyggere med rettigheter. Samtidig utgjør innbyggere uten tilhørighet til et livssynssamfunn en stadig større andel av befolkningen. I SSBs tall for 2020 oppgir kun 47 prosent av befolkningen over 16 år at de tilhører en religion eller trosretning. Det betyr at mange er medlem av et trossamfun, uten å kjenne en tilhørighet til det. Mange av de 53 prosentene uten opplevd tilhørighet er heller ikke medlem i noe livssysnsamfunn. I dette bildet kan det bli en utfordring at instanser det kan synes naturlig å invitere inn i høringsprosessene, ikke nødvendigvis bidrar med perspektiver som er viktig for en stor andel av innbyggerne. Bevissthet om disse sammenhengene blir særlig viktig når gravferdsmyndighetenes tjenester skal tilpasses et større mangfold.

I tillegg kommer vanskelige avveininger knyttet til mer tekniske spørsmål, som problemet med manglende nedbrytning i særlig grad illustrerer.

Forvaltningsrettslige spørsmål

I avsnitt 2.2 peker departementet på at gravlegging er en offentlig tjeneste og at de offentligrettslige rammene for virksomheten etter gravplassloven bør være uttrykkelig regulerte, fastsatt av staten. Fagforbundet støtter denne vurderingen. Dette må gjelde for forvaltningsrettslige spørsmål generelt, så langt som over hode mulig. Fagforbundet støtter departementets forslag til endringene i kapitlene 2 til og med 6 uten øvrige merknader.

Nærmere regulering av urnevegg

I hovedsak er Fagforbundet enig i departementets vurderinger og forslag, med et par unntak. Under gjennomgangen av departementets vurderinger, står det at navn og data kan stå på nisjen i urneveggen. I forslaget til formulering av § 15 står det «På urnevegg skal navn og data på de gravlagte stå utenpå den enkelte nisje», tilsvarende gjeldende regler for navnet minnelund. Fagforbundet ville foretrukket at det ikke ble et absolutt krav om at navneplater på urnevegg og navnede minnelunder skal vise navn og data. Det er i dag ikke krav om at det skal reises et gravminne på en kistegrav. Det bør og være mulighet til å kunne velge urnevegg eller navnet minnelund uten å merke nisje eller tildelt plass på monument med navn. Et eksempel på en situasjon hvor dette kan være aktuelt, er når avdøde eller en nærstående har ønsket anonym gravlegging mens ansvarlig for gravferden/graven ønsker en konkret grav å gå til. Da kan en ikke-navnet plass i en etter definisjonen i §15 første ledd, ikke-anonym grav/urnevegg være en løsning som ivaretar flere, i utgangspunktet motstridende ønsker.

Navneflytting

Det synes som om antallet søknader om navneflytting er få og at dette spørsmålet i seg selv ikke utgjør et stort problem for gravfplasssmyndighetene. Samtidig setter dette temaet lys på noen mer overordnede, prinsipielle spørsmål. Fagforbundet mener det er gode grunner til å tenke nytt om premissene for regulering av navneflytting og gravminnets funksjon mer generelt.

I innledningen til temaet skriver departementet: «Samsvar mellom gravinnhaldet og namnet på gravminnet eller minnesmerket er grunnleggjande i norsk gravplasskultur» Det kan være nyttig å reflektere over hvorfor det har vært slik og i hvilken grad det bør/må være slik i fremtiden, samt hvilke hensyn som burde tilsi at norsk gravplasskultur kan eller bør kunne preges av et større mangfold på dette punktet.

Norsk gravminnetradisjon har røtter i en kontekst der kistegravlegging var rådende praksis. Generasjonene ble i større grad gravlagt på samme sted og minneskulturen og stedet den døde kroppen ble gravlagt var sammenfallende. I dag nærmer vi oss femti prosent kremasjon. Mangfoldet av gravleggingsformer og praksiser har økt som følge av dette. Mangfoldet i folks minnespraksis er enda større. Nærstående gravlegges ofte på ulike gravplasser, gjerne spredt over hele landet. Mange flytter flere ganger gjennom livet. Den fysiske graven der individets levninger er plassert er ikke like selvfølgelig tilgjengelig som ressurs i alles minnespraksis og sorgarbeid. Navnede minnelunders popularitet har delvis blitt forklart med denne utviklingen. Videre sikres gravens historikk og opplysninger om hvor, når og hvordan individet gravlegges gjennom digitale løsninger. Verken gravansvarlig eller forvaltning er praktisk sett avhengig av et samsvar mellom gravens innhold og inskripsjonen på gravminnet. Forutsetningen for at man kan hevde at samsvar mellom navn og gravinnhold er grunnleggende i norsk gravplasskultur, ligger i stor grad i tradisjon og fortid. Ikke som en konsekvens av dagens kontekst. Derfor er det nødvendig å reflektere over hvilke verdier som sikres gjennom et regelverk som gir tradisjonen forrang. Hvem taper eventuelt hva på et restriktivt regelverk og hva vil fellesskapet tape på en liberalisering?

Fagforbundet er ikke sikre på at det skal være et mål at regelverket skal utformes for å redusere navneflytting til et minimum. Snarere kan det argumenteres for at en liberalisering gir en fleksibilitet som kan styrke gravplassens betydning som minnested for flere i dagens mangfoldige Norge. Norsk gravplasslovgivning legger i stor grad til rette for at gravlegging som offentlig tjeneste skal ivareta bredden av behov i et moderne, mangfoldig samfunn. Når det gjelder det offentliges ivaretakelse av ønsker knyttet til religiøs tilhørighet, er den norske gravplasslovgivningen svært progressiv. Når det gjelder ønsker og behov knyttet til individuell autentisitet er lovgivningen ganske konservativ. For det enkelte individ er et religiøst fundert ønske ikke nødvendigvis mer tungtveiende enn et ønske som springer ut av relasjonen til den avdøde eller en særskilt livssituasjon, jamfør tidligere henvisning til en betydelig andel av befolkningen uten tilhørighet til et livssynssamfunn. En ubalanse mellom tilpasningsvilje til religiøst fundert praksis og individuelle, sekulære behov, kan på sikt svekke de offentlige gravplassenes status som uttrykk for en enhet som favner det reelle mangfoldet samfunnet består av. Sett sammen med en utvikling som peker mot at stadig flere ønsker askespredning, får vi et signal om at et spor i dagens tradisjonsdannelse peker i en slik retning. Ved å tenke at gravplassen i tillegg til å være stedet hvor levninger etter enkeltindivider gravlegges også er et sted der vi minnes våre døde generelt, bør det bli rom for større frihet for den enkelte gravansvarlig til å forvalte gravstedet etter egne behov. Gravplassmyndighetene kan fortsatt stille krav til estetikk, hensyntagen til praktisk drift og ikke-støtende tekst eller bilder, selv om det ikke er samsvar mellom gravminnets inskripsjon og gravinnhold. Det kan også tenkes at det vil være hensiktsmessig å stille krav til at det går frem av inskripsjonen dersom navn på gravminnet ikke viser til gravlagt på stedet eller andre grep som bidrar til kontinuitet med rådende praksis.

Fagforbundet innser at innspillene her går langt utover rammene for endringene i denne omgangen. Vi mener like vel at tiden er moden for å vurdere reformer. For Fagforbundet er en av de viktigste dimensjonene ved norsk gravplasskultur at det offentlige sikrer alle innbyggere rett til en verdig grav og gravlegging på fellesskapets gravplasser. Dersom manglende tilpasningsevne i møte med noen kategorier behov får flere til å velge å velge askespredning, anonym minnelund eller finner uttrykk for minnespraksis andre steder enn på gravplassen, kan gravplassens status som mangfoldets felles minnested og kulturbærer svekkes.

Nedbrytning i kistegrav

Det er svært gledelig at departementet har tatt tak i denne tematikken med grundighet og alvor. For mange av Fagforbundets medlemmer blir konsekvensene av manglende nedbrytning et alvorlig arbeidsmiljøproblem. Dessverre erfarer vi at alt for mange lokale gravferdsmyndigheter svikter i møte med problematikken. Daglig åpnes graver i ikke egnede masser og levninger gravlegges i grunnforhold der man vet at nedbrytning ikke vil finne sted. Gravplassforskriften § 12 ser ut til å bli brutt jevnlig etter det Fagforbundet erfarer. Konsekvensene av denne praksisen er det i stor grad ansatte som tar når uverdig praksis blir en del av yrkesutøvelsen.

Fagforbundet finner det klokt og betimelig å koble nedbrytningsproblematikk til gravplassforskriftens § 1, med innramming av plikten til å forvalte gravplassen «med den orden og verdighet som dens egenart tilsier». Det er videre gledelig at departementet foreslår å gi den lokale gravferdsmyndigheten en mer allsidig hjemmel til å stenge uegnede gravfelt for kistegravlegging. Fagforbundet stiller seg bak departementets forslag til endringer i forskriftens §5, § 15 og § 19.

Når det gjelder forslag til § 13 femte ledd er vi mer tvilende. Det er ikke gitt at en forvaltning på eget grunnlag vil kunne gjøre gode vurdering om hvilke masser som vil bidra til nedbrytning på den enkelte gravplass. For eksempel vil neppe etterfylling av nye masser være vesentlig til hjelp dersom vann blir stående i graven på grunn av manglende drenering. Andre forhold kan også spille inn. Faren med formuleringen i forslaget er at den kan åpne for en for enkel løsningen på problemet, uten at det er tilstrekkelig sikkerhet for at resultatet blir som forutsatt. Intensjonen bak forslaget er godt, men det kan se ut som formuleringen ikke forplikter virksomheten i tilstrekkelig grad. Fagforbundet foreslår å prioritere formuleringer som styrker forbudet mot gravlegging i uegnede masser i denne omgang, og heller komme tilbake med nye bestemmelser når forskningen har kommet lenger og det blir mulig å vise til fastsatte standarder el.

Når fester dør og betaling for fjerning av gravminne

Fagforbundet støtter departementets vurderinger og forslag her.

Hjemmel til å gi tillatelse til forsøk som avviker fra loven

I løpet av de siste tiårene har utviklingen innen gravferdsområdet skutt fart på mange ulike måter. Praksis endrer seg raskere og mangfoldet gir rom for utviklingstrekk det kan være vanskelig å forutse. Med pandemien de siste to årene har vi på verdensbasis sett hvordan en uventet og brå økning i antall dødsfall kan utfordre og i noen tilfeller sprenge kapasiteten til systemene som skal ivareta dødens praktiske og menneskelige konsekvenser. Begge disse trekkene tilsier at det bør arbeides aktivt for å komme mer i forkant av utviklingen og gi rom for forsøk med løsninger som kan imøtekomme kjente utfordringer på en bedre måte. Derfor mener Fagforbundet det er svært gledelig at departementet åpner for en forsøkshjemmel. Formuleringen synes å gi tilstrekkelig handlingsrom for forsøk, samtidig som kravet til orden og verdighet sikres.

Gravlegging av kremasjonsaske uten urne

Fagforbundet vil benytte anledningen til å oppfordre departementet til å tillate gravlegging av kremasjonsaske uten urne. Det synes paradoksalt at det er lov å gravlegge mors uten kiste, mens det er påbudt med urne ved askegravlegging. I Sverige er det den enkelte forvaltning som regulerer praksis for dette. Tilsvarende bør innføres i Norge.