Høringssvar fra Vestfold Krematorium IKS

Dato: 24.09.2021

Svartype: Med merknad

Vestfolds kremtoriums høringsuttalelse til «Høyringsnotat om namneflytting, teieplikt osb. Endringar i gravplasslova og gravplassforskrifta» - Barne- og familiedepartementet.

1 Kapittel 2-7 Forvaltningsrettslige spørsmål

1.1 Gravplassmyndighet og krematoriemyndighet

De fleste krematorier er lokalisert hos, og organisert innenfor gravplassmyndigheten i en kommune, og betjener denne. Krematoriene har allikevel en regional funksjon, ved at en stor del av kistene som kremeres kommer fra andre kommuner, og urnen skal til en gravplassmyndighet som ikke ligger i den kommunen der krematoriet er. Av totale kremasjoner i Norge i 2019 var 48 % kremasjoner av kister som kom fra andre kommuner enn den kommunen krematoriet ligger i. Halvparten av krematoriene kremerte flere kister fra andre kommuner, enn fra egen kommune.

Som eksempel nevnes at Vestfold krematorium (heretter VK) som ligger i Sandefjord kommune, forholder seg til gravplassmyndigheten i Sandefjord kun dersom urnen skal gravlegges her. Tilsvarende forholder vi oss til andre gravplassmyndigheter ellers i landet. Denne grenseoppgangen er like viktig uavhengig av om krematoriet er organisert under kommune eller fellesråd.

VK mener at regelverket på en tydeligere måte må reflektere dette, slik at krematoriemyndigheten forstås som uavhengig av den gravplassmyndigheten der krematoriet ligger. Krematoriemyndigheten utøver en tjenesteleveranse som krematoriet har et selvstendig ansvar for.

Dette vil påvirke forslagene i høringsnotatet slik:

· Arkivloven bør gjelde for både gravplassmyndigheten og krematoriemyndigheten

· Tilsatte på krematorier og gravplasser får en lovfestet taushetsplikt.

· Både gravplassmyndighet og krematoriemyndighet bør kunne søke om forsøksordninger for alternative nedbrytingsformer.

· Et krematorium som er krematoriemyndighet som dekker flere kommuner, bør gis mulighet til å få fastsette forskrift for et krematorium

· Det bør distingveres bedre mellom begrepene ‘kostnader for kremasjon’ og ‘kremasjonsavgift’. Kostnadene med kremasjon av en kiste fra en annen kommune en der krematoriet er pålegges ikke avgift, men en kostnad/pris. Dette vil bl.a. gjøre rapportering til KOSTRA mer presis.

2 Kapittel 7 Urnevegg

VK er opptatt av at en framtidig gravferdslovgivning bygger på en multikulturell og livssynsuavhengig forståelse av gravferd og gravlegging.

VK oppfatter at høringsbrevet kapittel 7 ser til skandinavisk praksis og lovgivning når det gjelder spørsmål om urnevegg. Senere i notat, når nye forsøksordninger for nedbryting behandles, synes det om man her ser ut over Skandinavia, siden alternative nedbrytningsformer særlig har vokst fram i England og Nord-Amerika.

VK mener at man uansett må se ut over Skandinavia, i alle fall til øvrige Europeiske land, også når det gjelder forståelsen av asken og urnen.

Selv om en kistegrav betraktes som en grav til ett menneske, behøver ikke en urnegrav betraktes slik. Siden asken fysisk sett er ferdig nedbrutt, ingen biologisk masse igjen, - eventuelt med unntak av urnematerialet, - bør det ikke være så strengt krav om gravlegging av asken. Asken utgjør heller ikke noen miljørisiko. I et fysisk perspektiv er det kun en liten del av den avdødes kropp igjen etter en kremasjon.

En kremasjon gir flere muligheter for håndteringer av den avdødes levninger. Ut fra egen kultur, livssyn osv., må den som sørger for gravferden selv beslutte hvordan asken skal oppbevares, gravlegges eller håndteres innen gitte rammer. Noen vil fortsatt oppfatte dette som ett menneske, mens andre vil se dette som en relikvie, token e.l.. Dette bør lovgiver åpne mer og mer for.

Gravlegging av urne bør derfor ikke sidestilles med gravlegging av kiste. Å sette urne i en urnevegg bør ikke nødvendigvis betraktes som gravlegging.

En gravplass bør heller ikke nødvendigvis forstås som et historisk arkiv. Det bør ikke være en absolutt sammenheng mellom det som står på et gravminne, og det som ligger nede i bakken. En gravplass bør primært være et sted der pårørende skal kunne minnes sine kjære.

I stedet for at det skal være et grunnleggende prinsipp at ett menneske får én grav, så bør prinsippet være at den som sørger for gravferden har rett til å få én grav å gå til.

Det er bra at det etableres urnevegger der urner oppbevares like lenge som ved fredningstid av grav. Men dette ivaretar ikke et livssynsmessig behov for midlertidig oppbevaring av urne. For eksempel kan en familie som har mistet et medlem, og som vet at de skal flytte om noen år, ha behov midlertidig oppbevaring av urnen i en urnevegg. Eller det kan være et par som ønsker at begges aske «venter på den andre» og at de en gang gravlegges/spres samtidig. Særlig ser vi at sjøsenkningsurner står lenger enn 6 måneder, siden sommeren er mest egnet for en verdig seremoni.

Siden urnen i mange kulturer har samme funksjon som et gravminne, ser ikke vi noe i veien at urnen er synlig bak en glassdør, og at urnen kan tas ut ved spesielle minnesmarkeringer.

En urnevegg bør ikke være så permanent som forslaget legger opp til. Det bør gis mulighet for oppbevaring av urne i et midlertidig kolumbarium eller urnevegg. En slik urnevegg kan kanskje hjemles ved at begrep avlåst rom i forskriftens § 34 andre ledd, utvides til å gjelde en låsbar urnevegg, der det er mulig å besøke nisjen/urnen. Det må uansett stilles krav til utforming av urner til urnevegg/kolumbarium, avhengig av om disse etableres ute på en gravplass, eller for innendørs oppbevaring.

Krematoriet må kunne forlenge fristen i gl. § 12 2.ledd.

3 Kapittel 9 Nedbryting

VK har fått spørsmål ut fra livssyn om det er mulig å ikke knuse noen av de utbrente bena etter kremasjon. Vi kan ikke se at det er noe til hinder i lovverket mot å gravlegge de utbrente benrestene uten at de blir knust, så lenge det er plass innenfor maksimumsmålene for en urne.

Utbrente benrester vil bruke veldig lang tid på å bli nedbrutt. Arkeologene finner slike ben i branngraver fra jernalderen (500 – 0 f.Kr.)

At den knuste asken forsvinner i en urnegrav skyldes altså eventuelt at vann siver gjennom massene, og tar med sag askestøvet.

VK ber lovgiver ta høyde for at gravlegging av hele utbrente ben fortsatt kan imøtekommes, men at gravplassmyndigheten tar høyde for at innholdet i slike urner ikke brytes ned.

4 Andre innspill

Nedenfor følger i korthet andre innspill til regelendringer, som kan vurderes i denne eller framtidige revisjoner.

4.1 Opplysninger fra Folkeregisteret

Med henvisning til avsnitt Forvaltningsmessige spørsmål, avsnitt 1.1 over, ber vi om at det vurderes om formuleringen i Gravplassloven § 23 fjerde ledd, bør ha med seg krematoriemyndigheten, slik at krematoriemyndigheten også kan uten hinder av taushetsplikt innhente opplysninger fra Folkeregisteret når det er nødvendig for å løse oppgaver etter loven her. Dette vil i praksis være aktuelt, ved begjæring om kremasjon av kister utenfor den kommunen der krematoriet ligger, for å sjekke hvem som er nærmeste etterlatte, jfr § 9 andre ledd.

4.2 Håndtering av asken

VK får ulike henvendelser om alternative former for askehåndtering. Det kan være at man vil vente med å gravlegge asken ut over 6 måneder, å samle asken etter to personer i en urne, og å dele asken etter en person mellom flere pårørende/gravsteder. Vi vet at dette allerede gjøres i dag, enten ved at (deler av) aske/urne tas hjem fra utlandet, eller at dette foregår uregistrert her i landet.

Både i Sverige og Danmark er vi kjent med at asken etter avdøde som hadde familie både i ett av disse landene og i et annet land utenfor Europa, kan etter søknad få innvilget deling av asken. En slik praksis møter etterlattes behov på en god måte.

En slik mulighet ville også imøtekommet etterlattes behov der det er vanskelig å enes om urnegravsted. Dette kunne bli administrert på en verdig og respektfull måte, ved at det bl.a. etableres gode søknadsprosedyrer.

4.3 § 29 Krav til kiste

Forbrenningstekniske krav til en kremasjonsovn angitt i forurensningsforskriftens § 10-6 bør være tilstrekkelig krav til temperatur. Følgende setning er vanskelig å følge i praksis og bør tas ut: Ved innsetting i kremasjonsovn skal kiste tidligst antenne etter 10 sekunder ved en temperatur på 700°C. Kravene som gis i forurensningsforskriften til temperatur i etterbrennkammeret får direkte fysiske konsekvenser for temperaturen i hovedbrennkammeret. Første kiste mandag morgen tenner kanskje etter 10 sekunder, men resten av brennerserien og påfølgende dager vil kistene tenne mye raskere. Ingen kister tennes før de har kommet inn i ovnen.

4.4 Krav til urne

For uten at det ikke bør stilles krav til nedbrytning av urne i urneskap eller urnevegg, bør det også være mulig å gravlegge asken i en bag, for eksempel laget av papir.

4.5 Frist for kremasjon

VK ber departementet se på mulige endringer i hvordan 10-dagers regelen skal beregnes. Dette med bakgrunn i to forhold:

Dødsmeldingen vil bli digitalisert fra 1/1-22, og den vil gå direkte til folkeregisteret og til dødsårsaksregisteret. Den naturlige progresjon vil være at legen først formelt erklærer en person død, og deretter at en etterlatt begjærer kremasjon og/eller gravlegging.

Med tanke på en rasjonell og miljøvennlig drift av et krematorium, vil det være behov for at enkelte kister står på vent fram til det er forsvarlig å varme opp ovnen for en serie kremasjoner. Dette er forhold som den ansvarlige vanskelig kan på påvirke.