Høringssvar fra Enebakk sokn med fellesrådsfunksjoner

Dato: 10.09.2021

Svartype: Med merknad

Høringssvar: Forslag til endringer i gravplasslova og gravplassforskrifta

Enebakk sokn/kirkeverge Grete Dihle

1.3 Nylige regelendringer

1. Søknad om askespredning

Her er det ikke bedt om høringsuttalelse, men vi gir likevel et forslag om å samle søknader om askespredning til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark i stedet for at søknadene sendes de regionale statsforvalterne.

Begrunnelse: Statsforvalteren i Vestfold og Telemark har samlet en bred kompetanse om gravplassforvaltning, og bør også håndtere søknader om askespredning for å få en lik praksis på landsbasis.

For søkere og rådgivere innen gravplassforvaltning lokalt vil det være enklere med ett sted å søke.

2. Likestilling av kiste- og urnebegravelse

Lovverket må endres til å likestille urnebegravelser med kistebegravelser. At pårørende må betale for kremasjon er en kostnadskrevende og en betydelig ekstra byrde for familien, samtidig som urnebegravelser på sikt gir en vesentlig besparelse for gravplassforvaltningen og kommune (enklere drift og mindre behov for utvidelser av gravplass).

2.3 Arkivloven

Uttalelse: Forslaget støttes

3.3 Taushetsplikt

Uttalelse: Begrunnelse for endringen i teksten kommer greit fram i departementets vurdering, men lovforslaget blir for knapt og intensjonen bak forslaget til 2. setning er vanskelig å forstå. Her bør det komme fram at navnet på avdøde kan oppgis, men ikke selve plasseringen i feltet. Forslag til tillegg til tekst i 2. setning:

Plasseringen av anonyme graver er undergitt taushetsplikt, men navn på gravlagte kan oppgis.

4.3 Klagerett

Uttalelse: Tekstforslaget tilføyes ..kan påklagast til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.

5.3 Uttalelse fra kirkelige organ.

Uttalelse: Forslaget støttes

6.3 Krav om medlemskap

Uttalelse: Forslaget støttes

7.4 Urnevegg

Begrunnelsen om å imøtekomme tilrettelegging for et mangfoldig samfunn kan bli krevende for lokale forvaltninger. Det har i dag nærmest blitt et krav om å anlegge navnete minnelunder, etter at mange først hadde anlagt anonyme minnelunder. Etter at de navnete minnelundene kom, er det svært liten etterspørsel etter anonyme graver, og derved står disse feltene nærmest ubrukte, men krever vesentlig stell fra gravplassforvaltingen. Med denne begrunnelse kan det forventes et krav om etablering av urnevegger på mange gravplasser.

Begrunnelsen om å imøtekomme forventet økning i antall dødsfall, antakelig med tanke på å ha nok gravplasser, virker søkt all den tid urnen må gravlegges i en anonym urnegrav/minnelund etter opphør av frednings-/festetiden.

Vi vil også problematisere håndteringen av urnen etter opphør av frednings-/festetid. Urner produseres med tanke på nedbrytning og det vil antakelig ikke kunne garanteres at urnen er like hel etter 20/30/40 år. Med tanke på gravplassansatte som skal ta ut urner fra urnevegg til gravlegging, med den risiko det vil innebære med hensyn til tretthetsbrudd, vil dette medføre en økt HMS-belastning for ansatte.

Det må også sikres at ansvarlig for gravferden gjøres kjent med denne doble gravleggingen. Problemet er tiden som går mellom innsetting i urnevegg og frednings-/festetidens utløp. Her kan det være neste generasjon som kanskje ikke er kjent med hva som ville skje videre med urna, som erfarer problemstillingen, men da uten å være forberedt. Dette kan medføre en ytterligere belastning for gravplassansatte som kan komme tett på pårørende i noe som kan bli vanskelige situasjoner.

Intensjonen med gravlegging, at det som settes ned skal være nedbrytbart i jord innen fredningstidens utløp (forskriftene § 29) vil ikke gjelde for gravlegging i urnevegg og bryter derved med bestemmelser om fredningstid. (Dette vil bli et ytterligere problem dersom urna produseres for å vare i 100 år.)

Det foreslås også at urner som skal gravlegges i urnevegg skal tåle oppbevaring i 100 år. Dette er nok et eksempel på en bestemmelse som det blir umulig for forvaltningen å håndtere. Urnen skal tas ut av urnevegg når frednings-/festetiden er over. Deretter skal den settes ned i minnelund. Graver i minnelund skal etter gjeldende regler kunne gjenbrukes etter utløpt fredningstid, mens urner fra urnevegg må få egne regler etter nedsetting i minnelund fordi de ikke går i oppløsning. Dette vil i tillegg gi et merforbruk av graver og at disse gravene kanskje ikke senere kan gjenbrukes.

Dersom ikke avdød selv har valgt gravform innen sin død, vil ikke nødvendigvis avgjørelsen om gravlegging være klar ved kremasjon. Dersom urne som skal gravlegges i urnevegg får egne bestemmelser, risikerer krematoriet eller forvaltningene å måtte bytte urne før gravlegging. Dette oppleves som vanskelig å skulle gjennomføre i praksis.

Uttalelse: Forslaget om å tillate gravlegging i urnevegg støttes ikke, og forslaget til endringer som gjelder gravlegging i urnevegg utgår.

Dersom ikke ovennevnte forslag får tilslutning, må det utredes helt klare bestemmelser for:

- kravet til produksjonsmateriale for urner,

- om det virkelig kan legges opp til en 100 års varighet av en urne

- bestemmelser for håndtering og gravlegging av urner fra urnevegg etter frednings-/festetidens utløp

- bestemmelser om fredningstid og gjenbruk etter nedsetting i minnelund

- krav om beslutning av gravsted før kremasjon, dersom urnene må være av en spesiell kvalitet.

8.2 Navneflytting

Uttalelse: Her støttes alternativ 2. Det presiseres at navneplatene som settes opp må kunne ha plass til to navn.

Navneflytting til navneplater

I flere sammenhenger begrunnes behov for endringer i lov og forskrift med sekularisering og endrete bosettingsmønstre, det vil si endringer i forhold til samfunnsutviklingen. Kravene til navneflytting oppleves derimot som unødvendig strikte. Gravlegging er en konkret handling, men levningene skal bli til jord, og etter noe tid er egentlig navnet igjen mer som symbolikk. Jeg har forstått det slik at det nå fremmes få søknader om flytting av gravlagt, inkl urner, etter endringene i gravplassloven i 1996, mens søknader om navneflytting har en økende tendens de siste årene.

En imøtekommelse av søknad om navneflytting vil for mange forvaltninger medføre en minimal belastning for gravplassen, men kan utgjøre en stor forskjell for de pårørende. Mange har valgt feil, når de for eksempel har valgt anonym gravlegging, eller kanskje det ikke fantes navnet minnelund da vedkommende ble gravlagt. Det at navnet minnelund har kommet inn som et alternativ, medvirker til at det tilnærmelsesvis vil være uproblematisk å godkjenne navneflytting til minnelund enten det er fra en annen gravplass (kanskje begrunnet i flytting) eller fra grav med gravstøtte eller anonym gravlegging på samme gravplass. Når det gjelder anonym gravlegging, oppleves departementets vurdering av merknaden «fordi ei anonym grav ikkje har nokon ansvarlig» som problematiserende. I de fleste tilfeller finnes det en ansvarlig for gravferden som vil kunne fremme en slik søknad.

Erfaringer er beskrevet i rundskriv P-12/2012: «På grunn av minnelundenes innretning med like mange plasser på minnesmerket som det er graver i tilhørende gravfelt, ville symbolsk flytting til minnelund bli vanskelig å håndtere på sikt.» Dette er ikke en uttalelse som støttes. Et feste av grav i minnelund vil bare gjelde navneskiltet. Selve graven vil bli brukt om igjen etter 20 års fredningstid. Navneskilt og rekkefølge i gravlegging følger ikke et samstemt system. Skiltplass opphører ved utløpet av fredningstid eller festetid, mens selve urnegravplassen opphører ved fredningstidens utløp.

En flytting fra eksisterende kiste- og urnegrave til navneskilt på navnet minnelund, vil kunne frigjøre graver for gjenbruk.

Det er store forskjeller mellom de ulike forvaltningene, og det er mange, og ofte såre, historier som ligger til grunn for søknader om navneflytting. Det vil derfor være rimelig at den lokale forvaltning får anledning til å behandle og avgjøre den enkelte søknad.

8.5.3

Uttalelse: Alternativ 1, med følgende tillegg: Søknader om flytting fra anonym til navnet minnelund kan fremmes av den som hadde ansvar for gravferden. Søknaden behandles av lokal gravplassmyndighet.

9.3.3 Krav til masser ved lukking av åpnet kkistegrav

Erfaringer fra Enebakk kirkegård: Vi har foreløpig ikke erfaring med gjenåpning av grav etter gravlegging på gravfelt fra 1998. Massen ble ikke skiftet ut og består for en stor del av leire. Feltene er drenert mellom annenhver rad, og ved hver gravlegging kobles en forbindelse inn mot dreneringen. Etter råd fra tidligere kirkegårdskonsulent Helge Klingberg ble gravene i flere år fylt igjen med en blandet masse bestående av dels opprinnelig leirejord, dels sand/jord-blanding og dels halvkompostert masse. Vi vet foreløpig ikke noe om omdanning av kisten med innhold, men på bakkenivå har denne masseblandingen vist seg å fungere dårlig. Masseblandingen bruker flere år enn normalt på å synke, og forvaltningen bruker mye tid på stadig å fylle på toppmasse og så gress på nytt i hver av gravene. Driftsmessig har arealet blitt veldig humpete å klippe fordi annenhver grav, hvor det ikke er gravd, står fjellstøtt. Av denne grunn kan vi ikke støtte departementets forslag til punkt 9.3.3.

Ovennevnte er ment for etablerte gravplasser. Enebakk sokn støtter prosjektet med forskning på egnet jord for nedbryting, og ser at problemet ikke vil eksistere på nye gravplasser som etableres på grunnlag av ny forskning.

Uttalelse: Departementets forslag til nytt femte ledd støttes ikke. (Åpnet grav må lukkes med tilsvarende masser som arealene rundt.)

9.4.3 Registrering av avvik

Uttalelse: Forslaget støttes.

10.4 Når festeren dør

Erfaringsmessig er det mye jobb for gravplassadministrasjonen å finne riktig person som skal overta avdødes festeavtaler utover der avdøde selv skal ligge. Departementets forslag støttes, men med en forsterkning i teksten til gravplasslovens § 16, andre ledd:

Uttalelse:

Når festeren dør, skal den som sørger for gravferden overta alle festerens festeavtaler, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av gravplassmyndigheten der graven ligger. Ved uenighet følges klageadgang i henhold til § 24.

11.4 Betaling for å fjerne gravminne

Uttalelse: Forslaget støttes.

12.4 Forsøk

Uttalelse: Forslaget støttes.

Tema som er utelatt fra departementet ved gjennomgang av gravplassloven med tilhørende forskrifter:

Som departementet selv skriver i punkt 9.2.2 er det «ei forventning hos menneske om å gå tilbake til naturen». I tillegg kommer lovtekstens tre typer graver: kistegrav, urnegrav inkl askespredning og naturlig grav når levningene ikke blir funnet. Dette er en praksis som gjennom all tid har vært gjennomført for å ta hånd om liket. En kiste med innhold begraves og alt i kista skal kunne omdannes til jord, aske i urne ettes i bakken for omdanning til jord og askespredning kan bare skje der asken spres på godkjent areal – for igjen å bli i ett med naturen.

Så åpner andre land, og kanskje senere også Norge, for nye metoder å håndtere asken på som medvirker til en evighetsbevaring av levningene etter et menneske. Urner sendes til utlandet, og i disse tilfellene oppheves intensjonen om at levningene etter en definert periode skal gå tilbake til naturen. Dette ser ut til å ha blitt en akseptert ordning, uten at lovverket er tilpasset, og uten etter høringsuttalelser.

Tilleggsargumenter her er hensynet til gravfreden som ellers er ivaretatt gjennom bestemmelsene om fredningstid. Vil det kunne defineres som gravfred når asken omdannes til en diamant? Her er det heller ikke noe krav til at avdøde selv har godkjent denne form for behandling av asken etter sin død. Det at avdøde risikerer ikke å gå tilbake til naturen, men i stedet omdannes til noe som er evigvarende, burde som et minimumskrav fordre en godkjenning undertegnet mens avdøde fortsatt var i live.

Krematoriene har fått myndighet (hvordan er dette behandlet og hvor er det beskrevet?) til å utlevere disse urnene, selv om det i alle andre sammenhenger er strenge regler for håndtering av urner: gravplassforvatningene må bekrefte urnegravlegging av hver enkelt urne og Statsforvalteren må godkjenne hver søknad om askespredning.

Per i dag er vi kjent med omdanning av aske til diamant, men framover vil bare fantasien sette grenser for alternativ bruk av aske, uten at dette på noen måte er behandlet av departementet med forutgående høring med forslag til endringer i loven eller forskriftene.