Høringssvar fra Evy-Ann Øye, NAV GJesdal

Dato: 07.01.2022

Innspill til høringsnotat:
Forslag til endringer i gjeldsordningsloven og livsoppholdsforskriften

Jeg har lest høringsnotatet og vil gjerne komme med noen innspill. Jeg har jobbet som gjeldsrådgiver i over 20 år. De to siste årene har jeg jobbet i prosjektet «oppfølging under gjeldsordning» der jeg følger opp skyldnere som har fått innvilget gjeldsordning.
Først og fremst vil jeg si at jeg fra mitt ståsted ser veldig mange gode forslag til endringer. Jeg vil si litt om de forslagene dere har bedt om innspill på. Enkelte av mine innspill vil bære preg av at det er en veldig sårbar gruppe jeg jobber med. Jeg jobber ikke med de som klarer å følge opp gjeldsordningen sin selv.
Jeg mener departementet har vært gode på å se forslagene fra både skyldnerne og kreditorenes side. Jeg sier dermed ikke så mye om følgene jeg tenker forslagene får for kreditorene, selv om jeg selvsagt har i tankene at eventuelle endringer må balanseres mellom skyldnerne og kreditorene.

4. Nylig stiftet gjeld
Forslag nummer 1
om opphevelse av bestemmelsen om nylig stiftet gjeld mener jeg er et godt forslag. Men sannsynligvis det som vil være mest krevende for namsmennene å forholde seg til. Ved å la stiftelsesdato for gjelda inngå i den generelle støtendevurderingen, kan man ta med i vurderingen forhold som ID-tyveri, spilleavhengighet osv. Noen ganger er det hensiktsmessig å starte gjeldsforhandlinger raskt, som for eksempel ved ID-tyveri eller andre situasjoner der skyldner har kommet «uforskyldt» opp i gjeldsproblemene (sykdom, arbeidsledighet, skilsmisse osv.). Disse situasjonene vil neppe virke støtende på kreditorene. Andre ganger kan det være gode grunner for å vente litt. Dette kan være der skyldner er spilleavhengig, har levd over evne og fortsatt ikke har klart å tilpasse seg et lavere forbruk, uavklarte forhold osv. Disse kan trenge noe tid for å få oversikt over økonomien samtidig som det kan være støtende overfor kreditorene å få gjeldsordning like etter at man har tatt opp gjeld til et altfor høyt forbruk.
Med den foreslåtte løsningen kan hensyn til barn, familieforhold, helsesituasjonen til familien, jobbsituasjon, type gjeld, bakgrunnen for gjeld, osv. tillegges større betydning ved støtendevurderingen, og dermed vurderingen av ventetiden før man kan få gjeldsordning, enn stiftelsesdatoen for gjelda.
Dersom man går for forslaget om å oppheve bestemmelsen om nylig stiftet gjeld, tenker jeg at det må kunne legges noen føringer i den nye gjeldsordningsloven for hvordan man bør vurdere skjønnsmessige forhold for å unngå at det utvikler seg ulik praksis hos namsmennene.
Med dagens, og fremtidens, teknologi, har jeg stor tro på at man vil kunne få til en fungerende digitalisering også av en slik ordning. Men det må være rom for skjønn.
Forslag nummer 2 er bedre enn slik det er i dag. Men skyldner må vente i minst ett år uavhengig av andre forhold som type gjeld, helsesituasjon osv. osv.
Forsalg nummer 3 er også en forbedring i forhold til slik det er i dag. Men jeg mener at det er større behov for å se på helheten i hver enkelt sak enn på beløp og andel av gjeld.

Med all den kunnskapen som finnes i dag om hvor stor belastning økonomiske problemer er for den enkelte skyldner og dens husstand, som igjen fører til belastning på helsevesenet og samfunnet ellers, så tenker jeg at det er til det beste både for individet og samfunnet å redusere ventetiden for å få gjeldsordning. Jeg vil anta at for kreditorene vil det i mange tilfeller være greit om skyldner får innvilget gjeldsordning raskt. Da vil alle bli behandlet likt. Ikke som i dag at en, eller noen få, tar trekk og får dermed hele overskuddet i flere år. Forsalg nummer 1 vil kunne ivareta om en gjeldsordning er støtende.

5. Forslag om å oppheve kravet om at NAV-kontoret skal bistå ved egenforsøk
Jeg mener at kravet til egenforsøk skal oppheves.
Dette er det mange grunner for.
For det første må namsmennene bruke tid på å vurdere hvem som har evner til å foreta et egenforsøk. Dette kan være vanskelig når man ikke kjenner skyldner. En del mennesker fremstår som ganske ressurssterke i første samtale for så å vise seg å ikke være det likevel. I alle fall ikke på det økonomiske området og kanskje heller ikke i den situasjonen de står midt oppe i. Mange sliter med psykiske problemer o.l. som gjør dem nærmest handlingslammet.
For det andre så vil det kunne medføre at enkelte skyldnere blir henvist til et egenforsøk som de ikke mestrer. Dersom de ikke gir opp, eller benytter seg av private rådgivere eller andre, så kommer de tilbake til namsmannen igjen. Mye tid kan da ha medgått til ingen nytte. Kun merarbeid både for skyldner og for namsmannen. Sannsynligvis også en del ekstraarbeid og frustrasjon for kreditorene.
For det tredje så har jeg ikke så stor tro på at den enkelte skyldner lettere når gjennom hos kreditorene enn gjeldsrådgivere som har kompetanse på området. Som kjent får gjeldsrådgiverne gjennomslag i ca. 7% av forhandlingene om utenrettslige gjeldsordninger.
For det fjerde så vil jeg tro at skyldnere som har evner til det, vil ha forsøkt å forhandle med kreditorene sine selv før de kontakter NAV eller namsmannen. Skyldnere bærer ofte på mye skam og vegrer seg i det lengste for å be om hjelp. Min erfaring er at mange skyldnere har forsøkt alt de kan komme på før de tar kontakt med NAV eller namsmannen. Jeg har også sett at det har vært inngått avtaler som er svært uheldige og/eller er umulige å oppfylle.
Jeg tenker at det er en god grunn for at Namsfogden i Oslo, Asker og Viken praktiserer ordningen slik at skyldnerne ikke må foreta egenforsøket selv.

6. Kunngjøring og anmeldelse av krav, preklusivitet
Jeg mener at offentlige kreditorer og oppkrevere bør omfattes av forslaget.
De er profesjonelle aktører med god erfaring på innkreving av gjeld og gode rutiner fro oppfølging av krav. Det vil spare namsmennene for mye arbeid i form av endringssaker.
Nytt tredje ledd høres fornuftig ut.

7. Gjeldsordning mer enn en gang
Det bør etter min mening åpnes opp for en noe større mulighet for å få gjeldsordning mer enn en gang.
I mine 20 år som gjeldsrådgiver har jeg kun sett to eksempler på gjeldsordning for 2. gang. Samtidig har jeg sett skyldnere som har mistet både boligen, familien og jobben, blitt psykisk syke og suicidale på grunn av at de ikke har noen utsikter til å noen gang bli gjeldfri. Dette koster både enkeltmennesker og samfunnet dyrt.
Når jeg også ser at det er mennesker som er kommet i store gjeldsproblemer uforskyldt, mener jeg at det ikke er «rettferdig» at de ikke skal få en sjanse til.
Jeg har ikke noen klar formening om Forslag 1 eller Alternativ til forslag 1 er best.

8. Digitalisering
Jeg mener departementets forslag til endringer i gjeldsordningsloven er til det beste for alle parter.

9. Styrket veiledning og oppfølging av gjeldsordningsskyldnereHer har vi i prosjektet Oppfølging under gjeldsordning sendt inn våre innspill til departementet. Vi ser at det er et klart behov for tett oppfølging under gjeldsordning fra NAV-kontorene. Jeg mener også at det er behov for styrket veiledningsplikt fra Namsfogden, slik departementet har foreslått.

10. Livsopphold og utbetaling til kreditorene

10.3.2 Særlig om satsene for barn
Det bør etter min mening etableres en fjerde aldersgruppe for barn fra 15 år og oppover.
Det er svært viktig at ungdommene får mulighet for å kunne delta i samfunnet på noenlunde lik linje som sine jevnaldrende. Dette til tross for at det blir litt mindre dividende til kreditorene.

10.3.3 Sparing under gjeldsordning
Sparing i form av å sette av f.eks. kr. 500,- pr måned utover livsoppholdssatsen for en enslig, vil kunne være til stor hjelp for skyldnerne og også spare tid for Namsfogden.
Det vil kunne føre til at skyldnere i større grad kan «ordne opp selv» ved for eksempel regninger de av ulike grunner ikke har klart å betale, en uforutsett tannbehandling, erstatte en ødelagt vaskemaskin, høyere strømregning osv. I løpet av de to årene jeg har jobbet i prosjektet Oppfølging under gjeldsordning har jeg sett at det i en del tilfeller søkes NAV-kontorene om økonomisk sosialhjelp for å dekke uforutsette utgifter. Her får de i dag svært ulik behandling. Noen NAV-kontor innvilger slike søknader. Andre avslår dem med begrunnelsen av at økonomisk sosialhjelp ikke skal gå til å dekke gjeld. Å innvilge søknader fra brukere som har gjeldsordninger anses som å indirekte dekke gjeld. Jeg mener at dette ikke er riktig, men ser at det blir gjort, også når vi i prosjektet tar kontakt med det aktuelle NAV-kontoret og argumenterer for hvorfor det er viktig at de får dekket disse utgiftene. Når de så får avslag, tar de kontakt med namsmannen for å få en endring av gjeldsordningen. Dette medfører som kjent ekstra arbeid for namsmannen.
Ut fra mine erfaringer er jeg ikke i tvil om at en slik sparing ville ha medført mer likebehandling for skyldnerne og færre endringssaker for Namsfogden. Det vil også ha betydning for den enkeltes selvfølelse ved at de får en større mulighet for å ordne opp selv.
Dette forutsatt at de får beholde et eventuelt restbeløp av sparingen selv etter endt gjeldsordning. Sett i lys av at alt overskudd skal gå til kreditorene, burde dette beløpet utbetales til dem. Men det tror jeg ikke vil fungere i praksis. Skal sparebeløpet gå til kreditorene, vil sannsynligvis de fleste miste motivasjonen til å sette av dette beløpet. Det er stor forskjell på å spare til seg selv, ha noe å se frem til når gjeldsordningen er over (dersom de ikke er brukt opp til uforutsette utgifter), og det å spare for å «gi til kreditorene». Det er også mulig at skyldnerne ville fått beholde disse pengene via en eller flere endringssaker der gjeldsordningsperioden ikke forlenges.

10.3.4 Bør forbrukskomponenter spesifiseres i livsoppholdssatsene?
Ja, det bør de. Det bør utarbeides et eget spesialbudsjett for gjeldsordning og utleggstrekk.
Da vil alle parter ha en felles forståelse av hvilke beløper man har tenkt at skal gå til mat, klær, strøm osv. Jeg får ofte spørsmål om hvor stort beløp som er tenkt til ulike formål. En del skyldnere ser til SIFO sine satser, som de tror gjelder for dem også.
Det vil være lettere for alle parter å kunne se om noen har et legitimt behov for ekstra til livsopphold på enkelte områder, som for eksempel medisiner. Et annet eksempel er strømprisene som for tiden er skyhøye her i vår del av landet (Rogaland). Det kan ikke være riktig at noen skal betale kr. 1000,- i strøm mens andre må betale kr. 3000,- av likelydende livsoppholdsbeløp. Men hvilket beløp skal man regne ut fra?
Jeg tenker at satsene ikke må være helt eksakte, men at det er litt slingringsmonn, slik at man unngår endringer på bakgrunn av mindre variasjoner i beløp.

10.3.5 Behandling av skyldnerens ekstra utbetalinger i juni og desember
Dette er et område som skaper mange utfordringer for en del av skyldnerne og for de som følger opp skyldnere.
Den tette oppfølgingen via prosjektet har gitt meg et godt innblikk i dette. Jeg har sett hvor mye det betyr for den enkelte og deres familier å få den ekstra utbetalingen i juni og desember. Og hvor vanskelig det er for dem som ikke får disse ekstra utbetalingene. MEN jeg har også sett hvor vanskelig det er å klare å få budsjettet til å gå opp de 10 andre månedene i året, med lavere livsopphold, for de som får disse ekstra utbetalingene. I tider med høye strømregninger, eller andre uforutsette utgifter, klarer de ikke alltid å betale alle de faste utgiftene sine. Noen låner av familie og venner for å klare seg i løpet av disse måneden. Men de sliter da med å klare å betale tilbake. For de som ikke får ekstra i juni og desember, er det noen som låner av familie og venner for å kunne kjøpe julegaver og ekstra til julen. Det er fordeler og ulemper med begge løsningene.
Jeg mener departementet bør se på muligheten for at skyldnerne kan beholde noe mer til livsopphold i desember (og juni). Her tenker jeg et bestemt beløp pr husstandsmedlem som kommer i tillegg til livsoppholdssatsen. Ikke betalingsfri måned da dette vil variere svært mye ut fra hvor mye man betaler i dividende hver måned. Det kan jeg ikke se at ville vært rettferdig verken for skyldnerne eller kreditorene. Det bør være et fastsatt beløp for antall husstandsmedlemmer.
Sammenligner vi med sosialhjelpssatsene, vil de som har gjeldsordning i en del tilfeller ha mindre å rutte med enn de som mottar økonomisk sosialhjelp i juni og desember. Her kan jeg imidlertid ikke snakke for alle landets kommuner, men for noen av de jeg kjenner til.
Gjeldsordning: Ikke noe ekstra til jul. De som får beholde halv skatt i desember, betaler for dette resten av året. Det samme gjelder for skattefritt beløp i juni.
Økonomisk sosialhjelp: Det blir gitt ekstrautbetaling til de som mottar økonomisk sosialhjelp. I en kommune blir det gitt kr. 500,- til gaver til hvert barn samt en ukes ekstra livsopphold for familien i forbindelse med jul eller annen høytid. I tillegg gir kirkene og veldedige organisasjoner penger som NAV utbetaler til disse familiene i forbindelse med jul. Dette kan dreie seg om beløp på 1000,- til 2000,- pr familie.
En annen kommune gir kr. 1.488,- til enslige, kr. 2.492,- til par, kr. 727,- til barn 0-5 år, kr. 750,- til barn 6-10 år og kr. 981,- til barn 11-17år. I tillegg kommer gaver fra kirker og veldedige organisasjoner.
En familie med to barn som mottar økonomisk sosialhjelp kan dermed få opptil kr. 5.-6.000,- ekstra til jul.
De får også ekstra til fritidsaktiviteter og ferie for barn, samt ekstra til uforutsette utgifter gjennom hele året.
I tillegg får de dekket de høye strømregningene.

10.3.6 Utgiftsfordeling og dividendeberegning for ektefeller/samboere
Jeg mener at det er rimelig å ta med ektefelle/samboers inntekter ved utmåling av dividende. Men at hele skyldnerens inntekt skal kunne tilfalle kreditorene medfører å frata skyldnere muligheten til å bidra til egen og familiens forsørgelse. Dette mener jeg er å gå for langt.
Man fratar, etter min mening, skyldneren hans/hennes verdighet. Dette kan medføre fysisk og/eller psykisk sykdom. Noe som videre kan medføre tap av arbeid og belastning av helsevesenet. Skyldner bør, etter min mening, minst få beholde nok til egen forsørgelse samt å bidra til boligutgifter inkl. strøm. Så kan man vurdere forsørgelse av barn ut fra skyldners og ektefelle/samboers inntekter. Har sistnevnte høye inntekt (høyere enn skyldner?) kan det være rimelig at vedkommende forsørger barna alene.
Jeg har sett eksempler på at skyldners ektefelle/samboer ikke har hatt nok inntekter til å betjene egen gjeld. Da risikerer vi at den parten også kommer i økonomiske problemer, med de konsekvenser dette får for familien, og ikke minst barna.
Jeg har også sett eksempler på at ektefelle /samboer har forlatt skyldner på bakgrunn av for høy økonomisk belastning. Det oppleves som svært urettferdig å skulle «betale» skyldners gjeld. Særlig dersom de ikke har vært med på å opparbeide, eller hatt nytte av, denne gjelda.

10.4 Departementets forslag
1. Ja, det bør opprettes en «ungdomssats».
(Se punkt 10.3.2 ovenfor)
Utfra min erfaring som gjeldsrådgiver i over 20, samt tett oppfølging av brukere under gjeldsordning via prosjektet i 2 år, mener jeg at livsoppholdssatsene er for lave. Det er få av de jeg har fulgt opp som klarer seg greit på det beløpet de har å leve av hver måned. Noen klarer ikke å betale alle regningene. Andre betaler løpende utgifter, men klarer ikke å betale dividende til kreditorene. Da begjæres det opphevelse av gjeldsordningen fra kreditorene. Dette skaper svært mye frustrasjon og angst hos skyldnere og mer arbeid for namsmannen som må foreta en endring av gjeldsordningen. Eller at gjeldsordningen oppheves.
Jeg tenker at høyere livsoppholdssatser ville ha kunnet forhindre en hel del av endringssakene og dermed spart namsmannen for mye arbeid. Jeg mener også at det er et paradoks at gjeldsordningssatsene ligger en hel del under SIFO-satsene. Selv om disse er ment å være nøkterne, legges gjeldsordningssatsene lavere enn dette.
Det er også et paradoks at vi i Norge (norsk politikk) i flere tiår har snakket om å bekjempe fattigdom og barnefattigdom, samt begrense de stadig voksende ulikhetene i samfunnet, samtidig som vi legger gjeldsordningssatsene på et lavere nivå enn fattigdomsgrensen. Satser som de i mange tilfeller må leve med i mange år. Først har de gjerne utleggstrekk i flere år, så får de gjeldsordning på 5 år (som hovedregel). Denne forlenges gjerne i løpet av tiden og kan dermed bli på opp mot 10 år. Det blir svært mange år å leve på så lav sats.

2. Det bør avsettes av et beløp til sparing (se punkt 10.3.3 ovenfor). Dette bør gå til skyldner dersom det ikke er brukt i gjeldsordningsperioden.

3. Jeg mener postene helse, strøm, oppvarming og transport bør holdes utenfor standardsatsen og fastsettes individuelt. Dette da de varierer mye fra skyldner til skyldner og også i tid.

4. Livsoppholdssatsen for voksne bør inndeles i utgifts-komponenter (se punkt 10.3.4 ovenfor)

5. Utgiftsfordelingen mellom ektefeller/samboere bør reguleres nærmere (se punkt 10.3. 6 ovenfor).

6. Skyldnere under gjeldsordning bør få ekstra livsopphold i juni og desember. (se punkt 10.3.5 ovenfor). Det vil gjøre det enklere for hele husstanden.

11. Solidargjeld og sameie i boligJeg støtter departementets forslag til endringer i loven.

12. Innbetaling av dividende, betalingsplaner m.m.
Min erfaring er at veldig mange sliter med å følge betalingsplanene.
Dette gjelder også i forbausende stor grad skyldnere som vi ellers regner for å være ressurssterke.
Pr dags dato jobber jeg med 26 skyldnere via prosjektet Oppfølging under gjeldsordning. 17 av disse har ønsket å bli med i ordningen med frivillig forvaltning der vi administrerer økonomien deres i kortere eller lengre tid. Min kollega i prosjektet har tilsvarende tall. Vi ser at noen av skyldnerne aldri vil være i stand til å ta over økonomien sin selv. De klarer ikke å forstå betalingsplanene, heller ikke å fordele livsoppholdet utover måneden eller sette av penger til faste regninger. De skjønner heller ikke når de får endringer i økonomien sin som de bør informere Namsfogden om. De klarer heller ikke å håndtere hverdagsøkonomien sin.

12.5.1.3 Bør dividenden tvangsinnfordres?
Dersom inntektene er stabile gjennom hele perioden, ville nok dette la seg gjøre.
Jeg har erfaring med at mange skyldnere etterspør nettopp en slik ordning. Men inntektene vil ofte variere. Noen ganger veldig mye. Tvangsinnfordring vil ikke fange opp om skyldner får høyere inntekt. Får skyldner lavere inntekt, kan hen stå uten nok penger til eget livsopphold. Dette vil medføre ekstra arbeid enten for NAV eller namsmannen eller begge. Namsmannen må beregne trekket og eventuelt tilbakebetale det som er for mye trukket. Eller så må skyldner søke NAV om økonomisk sosialhjelp.

12.5.1.4 Innspill fra skatteetatenDette høres svært spennende ut. Med en slik løsning ville også behovet for oppfølging i forhold til betalingsplanene, både fra namsmannen og NAV, ha avtatt. Flere skyldnere ville ha klart seg selv under gjeldsordningen. Det kan også være mye læring i en innsynsløsning, samtidig som det kan gi oversikt og dermed større trygghet for den enkelte skyldner.

12.5.1.6 Dynamiske betalingsplanerKnapt noen av dem vi følger opp via prosjektet hadde klart å følge opp en dynamisk betalingsplan på egenhånd. To av deltakerne jeg følger opp i prosjektet har en dynamisk betalingsplan. Kun den ene av dem klarer å fylle ut månedsbudsjettet selv. Den andre skyldneren er for tiden ikke i stand til å styre økonomien sin selv eller regne ut hvor mye som skal gå til kreditorene hver måned. Men jeg har tro på at vi gjennom tett samarbeid skal få vedkommende til å bli i stand til å ta over mer av økonomien sin selv på sikt.
Til tross for mine erfaringer med betalingsplaner opp gjennom årene, ser jeg at det for mange hadde vært det beste med dynamiske betalingsplaner. Den ene av dem som jeg følger opp som har en dynamisk betalingsplan, ville allerede i løpet av dette første året med gjeldsordning måttet ha søkt om endring flere ganger. Vedkommende har gått mye ned i inntekt, vært uten inntekt nesten to måneder (da kunne vi ta livsoppholdet fra tidligere oppsparte midler på konto. Ved en fast betalingsplan ville pengene vært utbetalt til kreditorene), fått restskatt, fått krav fra en kreditor som ikke var omfattet av gjeldsordningen osv. Disse endringene kan ved denne dynamiske betalingsplanen endres av namsmannen samlet nå på nyåret, i stedet for mange endringer underveis. Når det er sagt så er det lite som taler for at skyldner vil kunne sette av pengene til kreditorene på en konto hen selv disponerer. Både fordi vedkommende ikke makter å regne ut beløpet, og at det blir for enkelt å «låne» av disse pengene i den tro at vedkommende vil klare å spare dem opp igjen på et senere tidspunkt. Det samme er det god grunn for å tro at vil gjelde svært mange av dem som får innvilget gjeldsordning. De har rett og slett ikke orden på økonomien sin.
Skal man i større grad bruke dynamiske betalingsplaner, trengs det også tett oppfølging. Da kan det til gjengjeld være hensiktsmessig med dynamiske betalingsplaner i og med at de gir riktig avsetning til kreditorene hver måned. Man unngår mislighold og man unngår mange endringer av gjeldsordningene. (Forutsatt at den som følger opp kjenner godt til gjeldsordningsloven).
For skyldnere som har fast inntekt, mener jeg at det beste er faste betalingsplaner. Jeg ser også at for mange av de skyldnerne jeg følger opp, er det mye motivasjon i å betale på gjelda hver måned. Særlig dersom de i begynnelsen har mindre krav som blir betalt ferdig i løpet av en eller noen få måneder.

13. Skyldnere med næringsgjeldPå dette området føler jeg meg ikke kvalifisert til å ha noen sterke meninger. Men jeg satt igjen med et spørsmål etter å ha lest at det er blitt vurdert kortere gjeldsordningsperiode for de som uforskyldt har måttet avvikle næringsvirksomhet med tap. Det høres fornuftig ut med tre år. Men hva da med gjeldsordninger for andre som har havnet uforskyldt i økonomisk uføre, som for eksempel ved ID-tyveri? Kanskje de også burde hatt en kortere gjeldsordningsperiode?
I tillegg tenker jeg at det med fordel eventuelt kan gjøres en vurdering av årsakssammenhengen for avviklingen av selskapet. Dersom skyldner selv har gjort økonomiske disponeringer som medfører konkurs kunne det blitt lagt opp til å vurdere gjeldsordning etter ordinære vilkår.

14. Gjeldsordningsperiodens lengde
1. Gjeldsordningsperioden skal normalt være 5 år.
Dette bør etter mitt syn være likt for alle, med eller uten dividende. Jeg kan ikke se at det er tungtveiende grunner for at de uten betjeningsevnene, og med små utsikter for høyere inntekter i fremtiden, skal ha en kortere gjeldsordningsperiode enn andre. Men at det skal kunne fastsettes en kortere periode av sosiale hensyn, synes jeg er et godt forslag. Jeg mener også at det bør vurderes om de som har hatt trekk i inntektene sine over flere år, skal kunne få en kortere gjeldsordningsperiode enn 5 år. Det samme med ventetiden hos Namsfogden. Slik det er i dag, kan man i enkelte deler av landet måtte betale på gjeld opp mot 2 år lenger enn i andre deler av landet kun på grunn av denne ventetiden. Slike ulikheter mener jeg er urimelig.
2. Alternativ til forslag 1: Gjeldsordningsperioden kan ikke være lenger enn 5 år. Gjennom den tette oppfølgingen jeg har med personer under gjeldsordning, ser jeg hvor krevende det er for skyldnere og deres husstand å leve med en gjeldsordning. Mange er allerede på det tidspunktet de får innvilget gjeldsordningen svært slitne. 5 år kan for mange synes veldig lenge. Å få en endring på 1-2 år i tillegg, kan tære veldig på motivasjonen. Det er krevende å finne balanseforholdet mellom goder og byrder for skyldnere og kreditorer med tanke på antall år med gjeldsordning. Spesielt når det kommer til det å utmåle antall år ved mislighold. Hva dersom misligholdet er så stort at det ikke kan hentes inn i løpet av 1-2 år? Er det da tenkt at gjeldsordningen oppheves? Eller skal skyldner betale det han kan i løpet av denne tiden for så å ha fullført gjeldsordningen? Dersom det siste er tilfellet, vil jeg si at det er en forbedring i forhold til dagens lov.

15. Oppgjør ved innbetaling av engangsbeløp
Jeg stiller meg tvilende til at en gjeldsordning som skal kunne gå ut på å betale et engangsbeløp som endelig oppgjør er et gode for skyldnerne.
Jeg ser at det kan være mange fordeler med en slik ordning. Men jeg har opp gjennom årene som gjeldsrådgiver sett utallige forslag fra skyldnere på å få i stand betaling ved engangsoppgjør med kreditorene sine. Mange av disse forslagene har vært lite realistiske. Også en del av dem som har gått gjennom hos kreditorene. Selv om man her må gå ut fra at namsmannen vil legge frem realistiske forslag for kreditorene, er jeg allikevel tvilende til en slik ordning. Dette med tanke på at ingen kjenner fremtiden sin. Skulle den økonomiske situasjonen til skyldner forverres etter at engangsbeløpet er innbetalt, er muligheten for å bli gjeldfri via gjeldsordning brukt opp. Med mindre skyldner får gjeldsordning for annen gang. Men da er det nye kreditorer som må ta tapet. Dersom departementet velger å gå for oppgjør ved engangsbeløp, mener jeg at alternativ 1 er det forslaget som synes mest realistisk og rettferdig.

16. En enklere og mer effektiv behandling av endringssakerJeg erfarer at kreditorene er veldig raske til å oppdage betalinger som kommer for sent. De er profesjonelle og har dataverktøy som fanger opp manglende betalinger. Det bør derfor innføres en skjerpet plikt til å følge opp mislighold som det er mulig å oppdage på et tidligere tidspunkt.
Å innføre betalingsfrie måneder i stedet for å foreta endringer ved kortvarige inntektsbortfall, uforutsette utgifter osv., mener jeg vil være en veldig god løsning.
Jeg stiller meg imidlertid mer tvilende til om det skal settes en grense på maksimalt antall ganger under gjeldsordningen. Min erfaring med de jeg for tiden følger opp under gjeldsordning er at de fleste av dem har fått både en og to endringer allerede i løpet av det første året. Noen av disse medfører riktignok en forlengelse av gjeldsordningen og kommer ikke inn under antall ganger i denne sammenheng. Men jeg mener det vil være svært individuelt hvor mange ganger den enkelte vil ha behov for betalingsutsettelse/endring i løpet av gjeldsordningsperioden. Har man fått to betalingsfrie perioder første året har man kun en periode igjen på de neste 4 årene, ved en gjeldsordning på 5 år. For en gjeldsordning på 3 år mener jeg departementets forslag er rimelig.
Dersom Namsfogden virkelig skal få frigitt tid ved å foreta endringer på en enklere måte, forenklet prosedyre, tenker jeg at man burde strekke seg til betalingsutsettelse på 3 måneder i enkelttilfeller for å fange opp et større antall av endringssakene. 2-3 ganger i løpet av gjeldsordninger som i utgangspunktet er satt til 5 år. Kreditorene får kompensert ved forlengelse av gjeldsordningen.

17. Tilsidesettelse av gjeldsordning («etterperioden»)
1. Regelen om etterperiode tas helt ut av loven.
Jeg mener at den skal tas helt ut av loven.
Mange opplever det som at de har gjeldsordning som varer 7 år i stedet for 5 år fordi de er ikke ferdige før disse årene er over. Min erfaring er, som også Departementet nevner, at denne regelen skaper mye usikkerhet og frustrasjon hos skyldnere og dens husstand. De er usikre på hvordan de skal innrette seg etter gjeldsordningen. Hva omfatter regelen og hva tas ikke med, er spørsmål som ofte går igjen. Usikkerheten sliter på mange.
Mitt viktigste argument mot denne regelen er imidlertid at de mest ressurssterke helt lovlig kan unngå regelen. Den vil dermed kunne ramme veldig skjevt, og da oftest de som ikke er så ressurssterke.