Høringssvar fra Oslo tingrett

Dato: 17.12.2021

Høringssvar fra Oslo tingrett

Det vises til Barne- og familiedepartementets høringsnotat av 11. oktober 2021 med tilhørende følgebrev. Departementet har satt høringsfrist til 10. januar 2022.

Oslo tingrett har følgende merknader til høringsnotatet, og benytter henvisningen til høringsnotatets kapittelnummerering:

Kapittel 4 Vilkår for gjeldsordning

Oslo tingrett støtter departementets forslag knyttet til at regelen om nystiftet gjeld i gjeldsordningsloven § 1-4 annet ledd bokstav a omstruktureres.

Departementet har uttrykt at andelen nystiftet gjeld ikke bør inngå som et særskilt vurderingstema, men at gode grunner taler for at det legges mer vekt på karakteren og mengden av nystiftet gjeld. Oslo tingrett er enig i departementets syn.

Lovens anvisning på at det i støtende-vurderingen skal legges særlig vekt på nystiftet gjeld bør beholdes, men det bør i lovteksten og/eller forarbeidene samtidig fremgå at det sentrale er å legge større vekt på mengden og karakteren samt tidspunktet for den nystiftede gjelden, og mindre vekt på den nystiftede gjeldens relative andel av den totale gjeld.

Å legge vekt på den relative andelen nystiftet gjeld kan lett favorisere de skyldnerne som også har betydelig eldre gjeld fremfor skyldnere som har mindre annen gjeld. Det vil virke urimelig om det på denne måten blir en fordel i gjeldsordningssammenheng å ha mye annen (ikke nystiftet) gjeld.

I tråd med dette foreslår Oslo tingrett å lovfeste departementets forslag nr. 3 med de tilpasninger som fremgår av det ovennevnte.

Kapittel 5 Forslag om å oppheve kravet om at Nav-kontoret skal bistå ved egenforsøk

Oslo tingrett mener den beste løsningen på dette punkt vil være å oppheve kravet til egenforsøk fullstendig.

Hovedregelen etter gjeldende rett er at skyldneren etter evne skal ha gjort et egenforsøk før åpning av gjeldsforhandling er aktuelt, jf. gjeldsordningsloven § 1-3 annet ledd. Unntaket i bestemmelsens tredje ledd er imidlertid så vidtrekkende, at det i realiteten blir lite eller ingen ting igjen av kravet om egenforsøk. I en stor andel av sakene vil skyldnerens ressurser, sakens omfang og karakter nettopp tilsi at det ikke stilles krav om egenforsøk jf. § 1-3 tredje ledd annet punktum, fordi behovet for namsfogdens bistand og veiledning i tråd med gjeldsordningsloven kap. 2 er helt avgjørende. Oslo tingrett antar uansett at det er et svært lite antall søknader som blir «avverget» grunnet gjeldende kravet til egenforsøk. Namsmannen har svært god kompetanse på å gi skyldnerne nødvendig bistand, og bør også gis tilstrekkelig direktetilgang til sentrale opplysninger, slik som skatteopplysninger og Gjeldsregisteret. Vilkåret om egenforsøk fremstår som upraktisk og bør fjernes helt.

Kapittel 6 Kunngjøring og anmeldelse av krav, preklusivitet

Oslo tingrett er enig i at det er viktig å begrense antallet endringssaker på grunn av uteglemte krav og støtter forslaget, men har noen kommentarer til den nærmere utformingen.

Oslo tingrett støtter at regelen skal gjelde for krav fra finansforetak og inkassoforetak både når de innfordrer egne krav og andres krav. Ordlyden som er foreslått «Krav fra finansforetak eller inkassoforetak» bør vurderes presisert slik at det fremkommer at regelen omfatter både egne krav og andres krav til inkasso.

I høringsnotatets punkt 6.3 nevnes advokater som driver inkassovirksomhet som ledd i begrunnelsen. Regelen er begrenset til «inkassoforetak». Inkassoloven gjelder «inkassovirksomhet» jf. § 2 og i § 4 første ledd kan inkassovirksomhet kun drives av foretak med bevilling. Det er gjort unntak i tredje ledd der inkassovirksomhet kan drives i medhold av advokatbevilling. Det bør vurderes nærmere om begrepet «inkassoforetak» gir en tilfredsstillende avgrensning. Slik ordlyden er nå faller advokaters inkassovirksomhet etter inkassoloven § 4 tredje ledd trolig utenfor, noe som kan være hensiktsmessig fordi slik inkasso er organisert på annen måte og fordi en slipper å trekke grensen mellom inkassooppdrag og et alminnelige advokatoppdrag.

Formålet med den foreslåtte regelen er å hindre endringssaker for denne type krav ved at kravet bortfaller tidligere enn på tidspunktet i gjeldsordningsloven § 7-7. I § 7-7 er det presisert at regelen om materielt bortfall gjelder krav som bestod på åpningtidspunktet. Oslo tingrett antar at den foreslåtte regel kun skal gjelde krav som bestod på åpningtidspunktet og ber departementet vurdere å presisere det i den foreslåtte regel. Oslo tingrett antar at det ikke er meningen at krav oppstått etter åpningen, men før fristen for anmeldelse skal bortfalle.

Lovteksten må forstås som en regel om materielt bortfall ved stadfestelsen, jf. bruken av ordet «bortfall». Det kan reises spørsmål om denne formuleringen går lenger enn formålet med reguleringen. Regelen slik som foreslått innebærer at et krav som ikke er anmeldt innen fristen som er høyst 6 uker etter åpning bortfaller selv om fordringen anmeldelse i tide til å komme med i namsfogdens ordinære saksbehandling. Oslo tingrett ser at hensynet til en klar regel taler for at det må være slik. Et bortfall av en større fordring vil medføre at øvrige kreditorer får en tilfeldig fordel. Regelen om bortfall innebærer også at en bortfalt fordring ikke får del i en arv eller gevinst som kommer i løpet av gjeldsordningsperioden, dette selv om arven gjør skyldner solvent. Det er ikke uten videre gitt at disse konsekvenser vil oppfattes som rimelige.

Hvis en større fordring ikke er meldt innen fristen oppstår spørsmålet om det vil være støtende å stadfeste ordningen. Retten antar at det som den store hovedregel ikke kan sies å være støtende, fordi det er en konsekvens av regelverket.

Oslo tingrett er enig i at det må gjøres unntak som nevnt i bokstavene a til c. Når det gjelder pantsikrede fordringer jf. bokstav b, vil Oslo tingrett bemerke at reglen bør presiseres slik at pantsikrede fordringer i gjenstander som ikke skal beholdes ikke bortfaller selv om realisasjonen eller fordelingen av kjøpesummen ikke er foretatt før vedtakelsen eller stadfestelsen. Ordlyden slik den er nå kan forstås slik at et pantsikret lån, legalpant eller utlegg i en eiendom som selges faller bort hvis en har glemt å melde det og eiendommen ikke er solgt når forslaget vedtas. Hvis eiendommen selges etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven vil salget kunne bli gjennomført ved stadfestelse, men fordelingen mellom panthaverne vil kunne ta tid hvis fordelingskjennelsen utsettes eventuelt ankes på grunn av tvist om heftelsene.

Etter bokstav c skal fordringen likevel ikke falle bort hvis gjeldsordningen blir opphevet etter § 6-2 tredje ledd. Det er bare kreditorer «hvis krav er omfattet av gjeldsordningen» som kan kreve opphevelse. Det bør vurderes om en kreditor som ikke har meldt et krav i tide, likevel skal ha rett til å kreve opphevelse, eventuelt begrenset til kreditorer med krav over et visst beløp.

Departementet har bedt om høringsinstansenes syn på om skatteetaten, lånekassen og Husbanken og eventuelle andre offentlige kreditorer bør omfattes av regelen. Oslo tingrett vil her fremheve noen momenter uten å mene noe om konklusjonen.

En likebehandling mellom offentlig og privat inkasso kan tale for at enkelte offentlige kreditorer omfattes. Eksempelvis krav som er forfalt og overført til inkasso ved Statens innkrevingssentral. Gitt opplysningen i høringsnotatet om at de fleste uteglemte krav etteranmeldes av inkassoforetak og finansforetak, er det mindre grunn til å utvide området for regelen.

Inkassoforetak vil systematisk inndrive krav kreditor mener eksisterer og som har forfalt. Også finansforetak vil som oftest innfordre krav som klart foreligger. For offentlige kreditorer kan det variere hvorvidt kravets eksistens, forfall og omfang er fastlagt i tide. For skattekrav oppstår et krav løpende, men skatt og avgift fastsettes og forfaller i ettertid. Det kan være lite rimelig å la krav som eksisterte, men ikke var avklart før etter kunngjøringen bortfalle.

Det foreslåtte unntaket fra bestemmelsen om preklusivitet bør også omfatte kausjonssikrede fordringer. I hvert fall bør det vurderes særskilte fristregler som sikrer at kausjonister ikke ender opp som debitor for et krav som er prekludert i en gjeldsordning uten at kausjonisten kan melde sitt regresskrav som krav i gjeldsordningen. Kausjonister vil i denne sammenheng gjennomgående være ikke-profesjonelle aktører.

Kapittel 7 Gjeldsordning mer enn én gang

Oslo tingrett er enig med departementet i at velferdshensyn kan tale for at adgangen til å oppnå gjeldsordning mer enn én gang ikke bør være for streng. Som departementet peker på, vil gjeldsordning ofte være den eneste løsningen for personer med en uhåndterlig gjeldsbyrde. Hvorvidt gjeldsordning bør innvilges mer enn én gang vil – som i dag – måtte avveies mot hensynet til den alminnelige betalingsmoral, kreditorene og tilliten til gjeldsordningsinstituttet.

Departementet har bedt om høringsinstansenes syn på to alternative forslag. Etter det ene forslaget skal tidligere oppnåelse av gjeldsordning inngå som et moment i den generelle støtendevurderingen. Det andre forslaget går ut på at bestemmelsen i gjeldsordningsloven opprettholdes, men at innholdet i kriteriet «særegne forhold» presiseres i forarbeidene. Siktemålet er å etablere en lavere terskel for at gjeldsordning kan oppnås flere ganger.

Etter Oslo tingretts syn taler de beste grunner for at departementets forslag nr. 1 velges, det vil si at tidligere oppnåelse av gjeldsordning tas inn som et moment i den generelle støtendevurderingen. Også i dette tilfellet vil det være mulig å presisere hvilken betydning det skal legges på dette momentet i forarbeidene.

Oslo tingrett viser i denne forbindelse til at gjeldsforhandling bare skal nektes åpnet der dette «åpenbart» vil virke støtende. Det samme vilkåret gjelder ikke etter gjeldsordningsloven § 1-4 tredje ledd. Samtidig er det slik at mange av de samme forholdene som er relevante ved vurderingen av om det foreligger «særegne forhold» også vil ha betydning i den generelle støtendevurderingen. Sakene vil ofte være dårligere opplyst på søknadsstadiet, og i mange tilfeller kan det knytte seg tvil til skyldnerens situasjon med hensyn til sykdom, sosiale forhold mv. Åpenbarhetsvilkåret vil i slike tilfeller kunne lede til at gjeldsforhandling åpnes. Hensynet til sammenhengen i regelverket tilsier at det samme bør gjelde ved vurderingen av om gjeldsforhandling skal åpnes for annen gang. Dette formålet vil kunne oppnås ved at tidligere gjeldsordning inngår som et moment i støtendevurderingen.

Kapittel 9 Styrket veiledning og oppfølging av gjeldsordningsskyldnere

Departementet foreslår blant annet at namsmannen skal ha veiledningsplikt for alle typer endringssaker, ikke bare de som er initiert av skyldneren selv. Oslo tingrett støtter dette forslaget, og ber om at departementet presiserer at veiledningsplikten også gjelder i de tilfeller der skyldneren begjærer endring som et forsvar mot en opphevelsesbegjæring (en endringsbegjæring som etter departementets forslag i kap. 17 skal fremsettes direkte for tingretten).

I tillegg vurderer Oslo tingrett at det er gode grunner for å presisere i gjeldsordningsloven § 2-2 at namsmannens veiledningsplikt også gjelder i opphevelsessaker. Skyldnerens behov for bistand når vedkommendes gjeldsordning er begjært opphevet, omgjort eller tilsidesatt etter gjeldsordningsloven § 6-2, er like stort som i endringssaker. Konsekvensene er dessuten minst like store. I begge tilfeller er det nødvendig for skyldneren å utarbeide budsjetter og regnskap for de ulike årene i gjeldsordningsperioden og fremover. Namsmannens rolle er dessuten vesentlig mer egnet for slik bistand, der også konkrete råd til skyldneren kan gis, enn domstolene som samtidig skal ivareta sin uavhengighet, nøytralitet og habilitet. Namsmannen har også mer erfaring samt tilrettelagte systemer for å yte bistand til innsamling av data, beregne skattebelastning og mislighold, utarbeide budsjetter osv.

For øvrig finner Oslo tingrett det nærliggende at det er NAV som tilbyr økonomisk og sosialfaglig oppfølging under gjeldsordningsperioden. Namsfogdens rolle bør være avgrenset til bistand med endringer i/opphevelse av en gjeldsordning, herunder rettslige spørsmål knyttet til dette.

Kapittel 11 Solidargjeld og sameie i bolig

Oslo tingrett har ikke bemerkninger til forslaget til endring av § 4-8 og § 7-2.

Kapittel 12 Innbetaling av dividende, betalingsplaner mv

I høringsnotatet kapittel 12 er det fremsatt forslag som har som siktemål å forenkle måten skyldnerens innbetalinger skjer på, forebygge feil i innbetalingene og tilrettelegge for at mislighold oppdages på et så tidlig stadium som mulig.

Oslo tingrett er enig i at det er behov for nye virkemidler for å begrense antallet saker der det foreligger mislighold. Forslagene som går på trekk i lønn og betalingsformidling via namsmannen kan være slike tiltak. Oslo tingrett er også enig i at mange skyldnere ønsker og har behov for aktiv oppfølging under gjeldsordningsperioden.

Departementet viser til at mislighold kan oppstå på to måter. For det første ved at skyldner ikke betaler det avtalte beløp. For det annet ved at skyldner betaler det avtalte beløp, men der dette beløpet er for lavt på grunn av inntektsøkning. Et annet praktisk tilfelle der mislighold kan oppstå, er ved bortfall av utgiftsposter, for eksempel i forbindelse med at skyldnerens barn når myndighetsalderen.

Betalingsformidling via namsmannen praktiseres i Oslo allerede i dag. Dersom namsmannen oppdager at det ikke er innbetalt dividende i ordninger der skyldneren tilsynelatende har et overskudd i økonomien, tilskriver namsmannen skyldneren, minner om forpliktelsen til å betale dividende og gjør skyldneren oppmerksom på konsekvensene av at ordningen misligholdes.

Gruppen av skyldnere som Oslo tingrett kommer i kontakt med i forbindelse med behandling av endrings- og opphevelsessaker, har ofte allerede mottatt ett eller flere brev fra namsmannen med påminnelse om forpliktelsen til å betale dividende. I disse sakene er det unntaksvis at skyldnerne foretar seg noe aktivt etter å ha mottatt brevene. Til tross for dette møter de fleste av disse skyldnerne til rettsmøte om opphevelse av ordningen, etter at dette er begjært av en kreditor. Skyldnerne er på dette stadium som regel klar over at de har misligholdt gjeldsordningen og erkjenner dette. De ønsker i de fleste tilfellene å kompensere for mislighold ved å begjære endring, for derved å unngå opphevelse av ordningen.

I høringsnotatet punkt 12.5.1.5 er det foreslått at ordningen med betalingsformidling via namsmannen bør suppleres med tiltak overfor skyldneren for å sikre at økte inntekter mv. fanges opp tidlig. Oslo tingrett er enig i at dette vil kunne være et hensiktsmessig virkemiddel for å unngå mislighold. Forslaget er imidlertid lite konkret med hensyn til hva dette vil kreve av tekniske løsninger og av ressurser hos namsmannen. Etter Oslo tingretts syn er det viktig at dette utredes nærmere før det eventuelt vedtas bestemmelser som pålegger namsmannen mer omfattende oppgaver med å følge opp gjeldsordninger.

I en del av disse sakene forklarer skyldnerne misligholdet med at de ikke har maktet «frivillig» å sette av midler til dividende, og det etterlyses en ordning med «tvungent» trekk, tilsvarende den som gjelder ved utleggstrekk. Etter Oslo tingretts syn vil det kunne avhjelpe skyldnernes vanskeligheter med å administrere ordningene og motvirke mislighold dersom det kan tilbys en ordning der det etableres et utleggstrekk (ved tvang) som løper gjennom gjeldsordningsperioden eller ved at det etableres en ordning der skyldneren frivillig kan velge at trekk gjennomføres.

Oslo tingrett er på denne bakgrunn enig med departementet i at løsningen med trekk i lønn og andre ytelser vil være mest effektivt. Den digitale løsningen som er skissert fra Skatteetaten synes hensiktsmessig. Det bør legges til rette for at frivillige trekk kan etableres inntil den digitale løsningen er klar til bruk.

I høringsnotatet punkt 12.5.1.6 er det bedt om høringsinstansenes syn på om det bør strammes inn på bruken av dynamiske ordninger.

Oslo tingrett er enig med Namsfogden i Oslo, Asker og Bærum i at det bør være opp til skyldner i samråd med namsmannen å velge hvilken avtaleform som passer best (dynamisk ordning eller ordning med betalingsplaner). Begge modeller har – som påpekt av Intrum – fordeler og ulemper.

Av innspillene som departementet har mottatt fremgår det blant annet at det er krevende å regne ut hva skyldneren skulle ha betalt i en dynamisk ordning, blant annet fordi namsmannen ikke har en oppdatert oversikt over skyldnerens inntekter og utgifter. Etter Oslo tingretts syn vil dette være tilfellet også der det er utarbeidet betalingsplaner og det inntrer endringer i skyldnerens økonomi i gjeldsordningsperioden. Selv om det vil kunne være mer krevende å håndtere en dynamisk ordning, er det vår erfaring at valg av modell sjelden er årsaken til at det oppstår mislighold. Dersom skyldneren skulle ha manglende forståelse for hva gjeldsordningen går ut på og hvordan den skal håndteres, er dette uansett noe domstolen må søke å avdekke og vektlegge i forbindelse med behandlingen av opphevelses- og endringssaker.

Oslo tingrett viser videre til at det ikke er noen motsetning mellom dynamiske ordninger og terminvis/månedsvis innbetaling av dividende.

Kapittel 13 Skyldneren med næringsgjeld

Oslo tingrett vil bemerke at en viktig utløsende årsak til konkurser for enkeltpersonforetak er skatte- og avgiftskrav. Det er i hovedsak skattekreditorene som begjærer konkurser ved Oslo tingrett og i en rekke konkurser knyttet til virksomhet i enkeltpersonforetak dominerer skatte- og avgiftskravene. Årsaken til konkurs varierer og det kan være utfordrende å lage en regel som skiller mellom virksomheter som har en kjerne av lønnsomhet og virksomheter som ikke har livet rett.

En rekke enkeltpersonforetak selger kun innehaverens arbeidskraft (eksempelvis håndtverkertjenester eller transport) og gjerne som mer eller mindre fast underleverandør til en eller noen få oppdragsgivere. En ikke sjelden årsak til konkurs i slike foretak er kombinasjonen av lave eller varierende inntekter og manglende evne til å sette av penger til betaling av fremtidig skatt og avgift. Ofte dominerer skatte- og avgiftskravene i slike konkurser. På den ene side taler unnlatt innbetaling av skatt og avgift mot å gi en kortere gjeldsordningsperiode, på den annen side kan det antas at disse personene i liten grad har andre muligheter til sysselsetting enn egen næringsvirksomhet. I de sistnevnte tilfellene – som ofte har mange likhetstrekk med ordinære arbeidsforhold – vil det kunne utgjøre et urimelig hinder om gjeldsordning forutsetter en fullstendig opphørt næringsvirksomhet.

Kapittel 14 Gjeldsordningsperiodens lengde

Departementet har foreslått presiseringer og endringer i gjeldsordningsperiodens lengde, jf. gjeldsordningsloven § 5-2.

Oslo tingrett skal til departementets redegjørelse på dette punkt bemerke at en utvidelse av gjeldsordningsperioden til mer enn fem år i praksis har blitt foreslått av skyldnere for å motvirke/dempe de forhold som ellers taler for at det vil virke støtende å stadfeste forslaget. Uten en utvidelse av gjeldsordningsperioden, ville en del av disse gjeldsordningsforslagene trolig blitt nektet stadfestelse. Enkelte skyldnere vil derfor med departementets forslag miste denne muligheten til å «berge» en gjeldsordning som ellers ikke kommer i stand. En forlengelse av gjeldsordningsperioden er ofte et viktig moment dersom skyldneren ønsker å forsvare seg mot en begjæring om opphevelse – det fremsettes da gjerne et endringsforslag som går ut på at mislighold skal kompenseres i den utvidede gjeldsordningsperioden. I tillegg nevner vi at gjeldende bestemmelse om gjeldsordningsperiodens lengde er fleksibel og lovteknisk god. Oslo tingrett mener at gjeldende bestemmelse bør videreføres uten endringer i ordlyden.

Av de to forslag departementet ønsker høringsinstansenes syn på, støtter Oslo tingrett departements forslag nr. 2 som går ut på at gjeldsordningsperioden ikke kan være lengre enn fem år, men likevel slik at perioden kan forlenges til syv år ved endring av gjeldsordningen.

Departementet åpner i sitt forslag nr. 1 for at kortere gjeldsordningsperioder enn fem år skal benyttes i større utstrekning enn i dag. Dette er enkelt å praktisere innenfor gjeldende ordlyd i gjeldsordningsloven § 5-2 første ledd annet punktum. Gjeldsordningsperiodens lengde vil imidlertid også inngå iden mer generelle vurderingen av om det konkrete gjeldsordningsforslaget vil virke støtende jf. gjeldsordningsloven § 5-4 første ledd bokstav a. Oslo tingrett vil fremheve at departementet bør gi enkelte føringer for hvordan økt bruk av kortere gjeldsordningsperioder skal vektlegges i støtende-vurderingen.

Kapittel 15 Oppgjør ved innbetaling av engangsbeløp

Departementet har i høringsnotatet bedt om høringsinstansenes syn på om en gjeldsordning kan gå ut på betaling av et engangsbeløp. Det er i denne forbindelse vist til at lignende forslag er utredet tidligere. I høringsnotatet er det redegjort for hvilke momenter som vil være relevante ved vurderingen av om det skal åpnes for at en gjeldsordning kan gå ut på innbetaling av et engangsbeløp.

Etter Oslo tingretts syn inneholder høringsnotatet en grundig gjennomgang av de argumenter som taler for og imot å innføre en slik ordning. Det vil være en politisk beslutning om det skal åpnes for dette. Oslo tingrett har ikke synspunkter på de alternative forslagene til hvordan en slik ordning best kan utformes.

Kapittel 16 En enklere og mer effektiv behandling av endringssaker

Oslo tingrett støtter departementets overordnede ønske om en enklere og mer effektiv behandling av endrings- og opphevelsessaker.

Oslo tingrett er videre enig i at vilkåret om gjennomført forsøk på frivillig endring i gjeldsordningsloven § 6-1 fjerde ledd bør fjernes, og at kreditorer får en skjerpet plikt til å følge opp mislighold på et tidligere tidspunkt, eksempelvis ved manglende innbetaling av dividende.

Til de konkrete forslagene i høringsnotatet bemerkes at det bør fremkomme så klart som mulig hvilke saker som skal behandles etter forenklet og ordinær prosedyre; «kurante» endringssaker og «mindre økonomisk betydning» er svært skjønnsmessige uttrykk som i stor grad gir grunnlag for ulik praksis.

I høringsnotatet punkt 16.6.1.1 uttrykker departementet at «komplekse saker eller større endringssaker til skade for kreditorene, samt opphevelsessaker» skal behandles av tingretten. Departementet foreslår at saker av mindre økonomisk betydning og saker som ikke er til skade for kreditorene behandles (av namsmannen) etter en forenklet prosedyre. Øvrige saker foreslås behandlet etter ordinær prosedyre, og noen av disse sakene skal etter forslaget behandles av namsmannen og noen av retten jf. beskrivelsen i høringsnotatet punkt 16.6.1.2.

Oslo tingrett mener at alle saker om endring/omgjøring av gjeldsordning bør behandles og avgjøres av namsmannen i første instans, dog med unntak for endringsbegjæringer i forbindelse med en opphevelsessak (se merknader nedenfor). Namsmannen har etter vår erfaring meget god kompetanse til å behandle slike saker i første instans. Oslo tingrett kan ikke se at dette er annerledes i gjeldsordningssaker enn for eksempel i utleggssaker der det like ofte kan være meget komplekse saksforhold med tvistespørsmål av både faktisk og rettslig art. «Komplekse saker» og «endringssaker til skade for kreditorene» er dels en upresis avgrensning av kompetansen og dels et kunstig skille for når namsmannen skal bidra med sin spesialkompetanse til utforming av utkast til endring/omgjøring. Namsmannens beslutning kan uansett bringes inn for retten ved klage, og saken vil da være vesentlig bedre opplyst enn om endringssak bringes direkte inn for domstolen. Oslo tingrett legger til at namsmannens bistand og veiledningsplikt også bør omfatte endringssaker som er foreslått å starte med begjæring til tingretten, og dermed vil det lett bli dobbeltbehandling med økt samlet ressursbruk. Det er dessuten en klar risiko for at domstolene, med den foreslåtte prosessordning, vil få vesentlig flere endringssaker enn i dag med de spørsmål om økte ressurser dette utløser. Endrings- og opphevelsessaker er de klart mest arbeidskrevende gjeldsordningssakene domstolene behandler.

Oslo tingrett støtter departementets forslag om endringer knyttet til tingrettens saksbehandling ved endringsbegjæring i forbindelse med en opphevelsessak. Fristen for slik endringsbegjæring bør være lik fristen for å begjære opphevelse, slik departementet foreslår. I forlengelsen av dette bør departementet likevel vurdere om skyldneren uansett skal kunne begjære endring dersom kreditor begjærer opphevelse på fristens siste dag – skyldneren vil i slike tilfeller ikke kunne overholde den foreslåtte fristen for endringsbegjæring. Kreditorer bør ikke kunne spekulere i å begjære opphevelse nært opp til fristen, for på den måten å avskjære skyldneren fra å begjære endring.

Oslo tingrett er ikke enig i at endringsbegjæringen må være retten i hende innen fristen for uttalelse i opphevelsessaken. En slik preklusjonsregel er etter Oslo tingretts syn unødvendig, idet hensynet til forutberegnelighet for kreditorene har liten vekt på dette stadium i gjeldsordningssaken sammenlignet med skyldnerens behov for å kunne forsvare sin gjeldsordning med en endringsbegjæring. I svært mange opphevelsessaker fremsettes eventuelle endringsbegjæringer fra skyldneren etter veiledning fra tingretten i et rettsmøte. Veiledning i form av en standard formulering i et foreleggelsesbrev er etter vår erfaring ikke tilstrekkelig. Mange skyldnere responderer ikke på domstolens første foreleggelsesbrev, men derimot på senere forkynning ved stevnevitnet, telefonkontakt eller innkalling til rettsmøte.
Noen skyldnere åpner dessuten ikke post og/eller mangler forståelse for betydningen av en endringsbegjæring i opphevelsestilfelle før det er gitt mer konkret veiledning av domstolen eller namsmannen. For øvrig vises til merknadene ovenfor til høringsnotatets kapittel 12 femte avsnitt:

«Gruppen av skyldnere som Oslo tingrett kommer i kontakt med i forbindelse med behandling av endrings- og opphevelsessaker, har ofte allerede mottatt ett eller flere brev fra namsmannen med påminnelse om forpliktelsen til å betale dividende. I disse sakene er det unntaksvis at skyldnerne foretar seg noe aktivt etter å ha mottatt brevene. Til tross for dette møter de fleste av disse skyldnerne til rettsmøte om opphevelse av ordningen, etter at dette er begjært av en kreditor. Skyldnerne er på dette stadium som regel klar over at de har misligholdt gjeldsordningen og erkjenner dette. De ønsker i de fleste tilfellene å kompensere for mislighold ved å begjære endring, for derved å unngå opphevelse av ordningen.»

Til departementets konkrete forslag i høringsnotatets punkt 16.7.1 nr. 1-4 vises til merknadene ovenfor. Oslo tingrett støtter departementets forslag i nr. 5-8 og nr. 10.

Når det gjelder høringsnotatets punkt 16.7.1 nr. 9 vil Oslo tingrett bemerke at å la tingretten beslutte endring eller opphevelse etter en «samlet vurdering» er vanskelig å forene med nåværende ordlyd i gjeldsordningsloven § 6-2. Oslo tingrett oppfatter at det sentrale er å lovfeste at tingretten skal foreta en samlet behandling ved at de to begjæringene behandles som to separate begjæringer i samme sak som begge må avgjøres. Ved vurderingen av om opphevelse er rimelig og hensiktsmessig, jf. lovens uttrykk «kan», inngår også skyldnerens endringsbegjæring som et moment i vurderingen i tråd med gjeldende rettspraksis. Etter Oslo tingretts syn er imidlertid det sistnevnte noe annet enn en samlet vurdering av begge begjæringene. Dersom departementets forslag går ut på å endre måten endringsbegjæring og opphevelsesbegjæring i praksis behandles på i dag, eller endre vilkårene for endring/opphevelse, bør dette presiseres.

Kapittel 17 Tilsidesettelse av gjeldsordning («etterperioden»)

Hvorvidt etterperioden skal tas ut av loven beror på en avveining av de hensyn departementet fremhever i høringsnotatet. Oslo tingrett konkluderer ikke på dette hovedspørsmålet, men har noen supplerende kommentarer.

Departementet fremhever at regelen kan virke sosialt skjevt, ved at den som har kunnskap om regelverket eller har tilgang til juridisk ekspertise kan tilpasse seg. Dette kan etter Oslo tingretts syn tale for å oppheve etterperioden eller justere regelen. Noen problemstillinger som har vært framme i praksis fremheves her:

I RG 2009 side 740 hadde en skyldner arvet mors bolig i etterperioden. Det ble åpnet offentlig skifte og arven ble ikke utdelt før etter toårsfristen. Retten kom til at da var ikke arven mottatt i etterperioden. I saken ble det lagt til grunn at bobehandlingen ikke var trenert for å tilpasse seg toårsfristen. Saken viser at en arving som har kunnskap vil kunne «redde» arven fra å falle inn under ordningen ved å kreve offentlig skifte.

I LB 2015-195653 frafalt en skyldner arv etter sine foreldre til fordel for datteren, skyldner hadde informert banken. Det ble uttalt at et slikt avkall kan gi grunnlag for tilsidesettelse, men utløser ikke noe automatisk krav om det. Saken illustrerer nok en tilpasning og viser også at regelen byr på skjønnsmessige avveininger som gir usikkerhet for partene, herunder skyldner.

LB-2016-091726 illustrerer at for gave er lovens formulering uklar:

Lagmannsretten antar at også gaver etter omstendigheten vil kunne utløse rettigheter for kreditorene, særlig dersom gaven gis i rede penger eller lett omsettelige «upersonlige» verdier.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke tvilsomt at gaveoverføring fra far til sønn av en familiehytte ligger utenfor det som lovgiver har hatt i tankene når det i forarbeidene er vist til «ekstraordinære tilfeller, hvor skyldnerens økonomi er totalt endret på grunn av utenforliggende omstendigheter».

Derimot er gaver mellom familiemedlemmer et eksempel på disposisjoner der loven, som departementet påpekte, kan virke sosialt skjevt ved at den er lett å omgå for ressurssterke personer som kjenner regelverket eller har tilgang til juridisk ekspertise. Det fremgår at når departementet fant opprettholdelsen av regelen forsvarlig, var det bl.a. fordi den bare skulle anvendes i tilfeller hvor et annet resultat ville være støtende, som ved større lotterigevinster etc. kort tid etter utløpet av gjeldsordningsperioden.

Det kan ikke betegnes som støtende at skyldneren beholder en verdien av en familiehytte som etter alt å dømme ikke ville ha blitt overført dersom giveren tenkte seg at verdien skulle tilfalle kreditorer etter en gjeldsordning fra 2009. (understreket her).

Det må kunne legges til grunn at gaver til skyldner i etterperioden ikke ofte vil bli gitt av familie eller venner som kjenner til regelen. Det er lite grunn til at kreditorene skal nyte godt av en gave gitt i uvitenhet om at den ikke kommer mottaker til gode. Selv om dette også blir konsekvensen under selve gjeldsordningen, er forskjellen her at gjelden etter hovedregelen er falt bort. Det siterte viser også at regelen innbyr til et konkret skjønn, som skaper usikkerhet for partene.

På den annen side kan hensynet til kreditor, særlig en personlig kreditor tale for at arv og gave også kommer vedkommende til gode. Det kan virke urimelig at en kreditor som selv er kommet i vanskeligheter på grunn av skyldners opptreden, skal måtte se på at skyldner kort tid etter utløpet av perioden arver betydelige beløp som ville gjort skyldner solvent, selv uten gjeldsordning.

Yngve Svendsen

sorenskriver