Forsiden

Høringssvar fra Universitetet i Oslo, Institutt for helse og samfunn, Senter for medisinsk etikk og Avdeling for sykepleievitenskap

Dato: 27.05.2020

Hastehøringsuttalelse – høringsnotat midlertidige endringer i smittevernloven om karantene og isolering

Det er viktig med god og tydelig regulering av både karantene og isolering, men uheldig med så kort høring for så alvorlige og vanskelige spørsmål.

· Vi mener det er uheldig å definere personer som har økt sannsynlighet for smitte (nærkontakter) som antatt smittede. Da er de etter smittevernloven å anse som «smittet», og dette medfører plikter (f.eks. oppsøke lege) og det forutsetter trolig en konkret faglig vurdering, noe som hverken er nødvendig eller hensiktsmessig med dagens smittevernregime. Og da vil plutselig alle som har vært i kontakt med folk i karantene ha vært i kontakt med en smittet. Det kan også være problematisk om de som er i karantene nå kommer i samme gruppe som de som har symptomer og/eller det er klinisk mistanke. Det er egentlig 3-5 ulike grupper som bør ha forsterket smittevern av hensyn til andre:

1. Bekreftet smittede

2. a. Klinisk mistanke (undersøkt klinisk, men ikke testet, evt. negativt prøvesvar)

b. Kun symptomer (ikke undersøkt)

3. a. Økt sannsynlighet for smitte pga nærhet til person med smitte

b. Økt sannsynlighet for smitte pga reise til områder med mye smitte i befolkningen

Disse gruppene utgjør ulik risiko for andre og bør håndteres som separate grupper også i regelverk for at tvangshjemler og sanksjonering skal stå i samsvar med den risikoen de representerer. Også «nærkontakt» kan vise seg å være uheldig begrep ettersom vi får økt kunnskap. F.eks. kan håndtering av smittsomt utstyr eller annen indirekte kontakt vise seg å være like relevant som nærhet mellom personer.

· Det er uheldig å isolere pasienter uten samtykkekompetanse både i institusjon og i hjemmet, og dette krever spesielle tiltak for å redusere ulempene. Det bør som et minimum stilles krav tilsvarende dagens lovhjemmel (smittevernloven kap. 5 – isolering i sykehus). Dagens praksis for isolering i sykehjem er noen ganger ikke god nok. Isolering av pasienter uten samtykkekompetanse krever spesiell kompetanse hos helsepersonell om pasienten, pasientgruppen og smittevern, samt nødvendige ressurser og egnede lokaler/rom/utsyr/arbeidsforhold. Å utstyre disse pasientene med alarm/tilkallingsutstyr er ofte lite hensiktsmessig. Foreslåtte tiltak kan sammenlignes med å fengsle barn eller isolasjon i psykisk helsevern ved fare for andre – tiltak som er svært strengt regulert og kravene til fare for andre trolig er høyere.

· Det virker urealistisk at økt bruk av isolering i hjemmet (og sykehjem/andre kommunale institusjoner) ikke skal medføre økt behov for ressurser i kommunene da dette i noen grad vil erstatte innleggelse i sykehus, og vil kreve økt bemanning, kompetanse og utstyr.

· Det er ca. 24 % ufaglærte i kommunale helse- og omsorgstjenester. Mange ansatte – også fagutdannede helsepersonell - har ikke god opplæring i å vurdere samtykkekompetanse. Å avklare samtykkekompetanse krever også tid.

· Ved tvil om samtykkekompetanse er pasienten samtykkekompetent. Det kan stilles spørsmål ved om det også bør være åpning for tvungen isolering av pasienter med samtykkekompetanse i hjemmet der dette er den klart beste løsningen og mindre inngripende enn innleggelse i institusjon.

· Pårørende bør alltid involveres (i tråd med regelverket).

· Det bør stilles krav til testing/bekreftet tilfelle, før tvungen isolering, evt. tidsbegrenset i påvente av prøvesvar/nødvendig diagnostikk.

Vennlig hilsen

Senter for medisinsk etikk Avdeling for sykepleievitenskap

v/Reidar Pedersen v/Ragnhild Hellesø