Forsiden

Høringssvar fra Universitetet i Oslo, Institutt for helse og samfunn, Senter for medisinsk etikk

Dato: 27.05.2020

Viser til tidligere innsendt svar fra undertegnede og Ragnhilde Hellesø i dag.

Et moment jeg glemte å ta med er at det bør komme klart fram i et eventuelt lovforslag hva som er begrunnelsen for at noen mennesker, men ikke alle skal kunne utsettes for tvungen isolering i sitt eget hjem. Prinsippielt kan man hevde at når det er hensynet til andre/samfunnet (smiitevernet) som begrunner tvangen så er pasienten manglende samtykkekompetanse mindre viktig. Sistnevnte egner seg kun som kriterium for tvang når denne begrunnes i pasientens (eget) beste, jfr. kapittel 4A og psykisk helsvern loven (unntak der fra samtykkekompetanse-kriteriet er netopp fare for andre).

I dette høringsnotatet virker det som om begrunnelsen for å bruke manglende samtykkekompetanse som vilkår er at pasienter uten samtykkekompetanse dels ikke vil kunne sanksjoneres ved brudd på smittevernreglene og dels at de som er samtykkekompetente (for spørsmålet om isolasjon) bedre vil forstå og tåle en overflytting til institusjon.

Dette er imidlertid kanskje ikke en god begrunnelse siden det ikke nødvendigvis er fullt overlapp mellom ikke-samtykkekompetent for spørsmålet om isolasjon og ikke lov å straffe. Vi kan anta at mange som er strafferettslig utilregnelig ved brudd på smittevernreglene ikke er samtykkekompetente for spørsmålet om isolasjon og motsatt, men her mangler vi god empirisk kunskap.

Det kan også være at fordi samtykkekompetente pasienter kan forstå begrunnelsen for isolasjon, så vil tvungen hjemmeisolasjon (der de likevel ikke følger reglene) være mindre inngripende og mer effektivt for disse enn for pasientene uten samtykkekompetanse.

Vi tror derfor at spørsmålet om hjemmeisolasjon ikke bør kobles til mangel på samtykkekompetanse, men av fordeler og ulemper med tvang i institusjon versus hjemme, og eventuelt straffesanksjonering der det er aktuelt. Dette ville være mer i tråd med resten av kapittel 5 i smittevernloven som ikke er koblet til mangel på samtykkekompetanse.

Vi tror også det kan være lurt å vurdere spørsmålet om tvungne smittevernrestriksjoner ved karantene og ved symptomer (uten bekreftet smitte) også reguleres i smittevernloven etter samme prinsipper som for isolasjon (selv om risiko/nytte der vil være annerledes). Dagens situasjon er svært uoversiktlig og krever inngående kjennskap til mange ullike lovverk som er utformet primært med tanke på pasientens beste, eller evt. kortvarig nødverge av hensyn til andre.

Også mulig bruk av tvang for å gjennomføre smitteverntiltak for pasienter uten økt risiko for smitte kan trolig med fordel reguleres i smittevernloven. Her vil pasientens eget beste og dermed samtykkekompetanse være mer sentralt, men også her er folkehelseperspektivet og samfunnets interesser så vesentlig at det skiller seg fra annen helsehjelp slik at hensynet til andre/samfunnet også må kunne tas med i vurderingen uten å risikere å bryte loven, i alle fall i situasjoner der tvang utført av helsetjenesten er mer hensiktmessig enn straffeforfølging i etterkant, eller der sistnevnte ikke er aktuelt.