Høringsbrev

Høringsinstansene 

Deres ref.	Vår ref.	Dato
	200705683	30.06.2008

HØRING – NOU 2007:7 – FRITZ MOEN OG NORSK STRAFFERETTSPLEIE

1. UTSENDELSE PÅ HØRING

Justisdepartementet sender med dette på høring NOU 2007:7 – Fritz Moen og norsk strafferettspleie. Utredningen er utarbeidet av et utvalg under ledelse av professor Henry John Mæland (heretter også Mælandutvalget), som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 8. september 2006. Utredningen ble avgitt til Justisdepartementet 25. juni 2007.
 
Utvalgets mandat er beskrevet på side 22 og 23 i utredningen. Det fremgår av mandatet at utvalget hadde som hovedoppgave å se nærmere på politiets og påtalemyndighetens behandling av de to straffesakene mot Fritz Moen som endte med domfellelse for drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. Utvalget hadde også i oppgave å se nærmere på forsvarernes, de sakkyndiges og domstolenes opptreden under sakene.

I utredningen ga utvalget en rekke anbefalinger om regelendringer og andre tiltak som kan bidra til å hindre uriktige domfellelser i fremtiden. Departementet vil i det følgende redegjøre for hvordan de enkelte forslagene fra granskningsutvalget er fulgt opp eller vil følges opp videre. I kapittel 2 gir departementet en oversikt over utvalgets anbefalinger. I kapittel 3 redegjøres det nærmere for de anbefalingene som vi ber om høringsinstansenes innspill på. I kapittel 4 gis en fremstilling av oppfølgingsarbeid som er iverksatt, samt de anbefalingene som allerede er ivaretatt i dagens regelverk.
 
Høringsfristen er 2. oktober 2008. Uttalelsene sendes til Justisdepartementet,
postboks 8005 Dep, 0030 Oslo. Det er ønskelig at uttalelsene også sendes på e-post til følgende adresse: postmottak@jd.dep.no.

Liste over adressater følger vedlagt. Vi ber om at høringsinstansene vurderer om høringsbrevet skal forelegges for eventuelle underliggende etater eller andre organer. Utredningen er tilgjengelig på www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/NOUer/2007/.

2. INNHOLDET I UTREDNINGEN

I ”NOU 2007:7 – Fritz Moen og norsk strafferettspleie” gis en redegjørelse for hendelsesforløpet fra drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått, gjennom etterforsking, hovedforhandlinger og dommer i to instanser og til gjenopptakelsesprosessen ble avsluttet.

På bakgrunn av redegjørelsen og de vurderinger utvalget foretok knyttet til hvert enkelt trinn i sakene, trekker utvalget konklusjoner og gir flere anbefalinger til tiltak og regelendringer som kan bidra til å hindre uriktige domfellelser i fremtiden, se her utredningens side 316-327.

Anbefalingene kan sammenfattes slik:

1. Spørsmål om det bør lovfestes en plikt for politiet til å skrive en redegjørelse for bevismomentene i straffesaken ved oversendelse til overordnet påtalemyndighet.
2. Spørsmål om påtalemyndigheten skal pålegges å nevne alle relevante bevis (ikke bare dem som ønskes ført) i bevisoppgave til retten.
3. Spørsmål om å regelfeste en plikt for politiet til å opplyse om mistenktes fullstendige timeplan i perioder med intensive avhør.
4. Spørsmål om grensene for hvilket press som er tillatelig i en avhørssituasjon bør klargjøres.
5. Spørsmål om å gjøre det obligatorisk å ta opp politiavhør av mistenkte på bånd, i alle fall i alvorlige straffesaker.
6. Spørsmål om forbedringer i regelverket om tolking.
7. Spørsmål om det bør være regler for oppbevaring av biologisk bevismateriale i alvorlige straffesaker med tanke på muligheten for gjenopptagelse.
8. Spørsmål om det bør innføres en generell regel om oppnevning av forsvarer for mistenkte eller siktede som er døv eller tilhører en annen gruppe som ofte vil ha dårligere mulighet til å ivareta eget tarv.
9. Spørsmål om det bør vurderes å endre regler om oppnevning av sakkyndige.
10. Spørsmål om det bør lovfestes at både retten og politiet/påtalemyndigheten bør pålegges å utforme skriftlige mandat og eventuelt tilleggsmandat til sakkyndige.
11. Spørsmål om opplæring av sakkyndige som skal bistå i rettssaker.
12. Spørsmål om innføring av en plikt til å foreta lydopptak av deler av hovedforhandlingen i straffesaker.
13. Spørsmål om å avklare de materielle vilkår for å ta ut tiltale.
14. Spørsmål om regelendring for å klargjøre aktors plikt ved nedlegging av påstand i tilfeller der bevisene etter aktors egen oppfatning ikke oppfyller kravene til domfellelse.
15. Spørsmål om regelendring for å gjøre det klarere hva rettslederens foredrag etter straffeprosessloven § 368 (rettsbelæringen) kan inneholde.
16. Spørsmål om en fellende kjennelse fra juryen bør kunne settes til side av to fagdommere.

3. FORSLAGENE SOM SENDES PÅ HØRING

Justisdepartementet vil i det følgende redegjøre for de anbefalingene hvor det særlig bes om høringsinstansenes innspill.

Spørsmål om det bør lovfestes en plikt for politiet til å skrive en redegjørelse for bevismomentene i straffesaken ved oversendelse til overordnet påtalemyndighet (anbefaling nr. 1)

Mæland-utvalget understreker at det er helt avgjørende at politiets fremstilling til overordnet påtalemyndighet er grundig og objektiv når en straffesak oversendes for avgjørelse av tiltalespørsmålet. Utvalget mener at informasjonen fra politiet til overordnet påtalemyndighet var ufullstendig både i Torunn-saken og Sigrid-saken.

Utvalget påpeker at mens politiet har betydelige ressurser til å gjennomføre etterforskning i alvorlige saker, vil statsadvokatene og riksadvokaten ut fra rammevilkårene ofte bare ha dager på seg til å ta stilling til påtalespørsmålet.
I hvilken grad overordnet påtalemyndighet setter seg inn i saken vil variere betydelig ut fra sakens alvor, bevisenes karakter, om vedkommende selv skal aktorere saken, og hvilken redegjørelse politiet har gitt.

Utvalget antar at problemet med informasjonsflyten er like stort i dag som da tiltale ble tatt ut i sakene mot Moen. Utvalget foreslår derfor at man bør vurdere å lovfeste en plikt for politiet – der tiltale skal tas ut av statsadvokaten eller riksadvokaten – til å skrive en redegjørelse for de bevismomentene som har betydning for skyld- eller straffespørsmålet.
Utvalget skriver på side 322:

”Redegjørelsen må være objektiv og omtale bevis både til skade og til gunst for siktede. En slik plikt vil medføre ett visst merarbeid, men etter utvalgets syn vil arbeidet med redegjørelsen virke ansvarliggjørende og bidra til å sikre at hele bevisbildet kommer frem. Redegjørelsen vil også lette overordnet påtalemyndighets arbeid med å skaffe seg oversikt i saken.”

Departementet er enig i at saksbehandlingen innen påtalemyndigheten må sikre at sentrale opplysninger om bevisbildet i saken videreformidles. Departementet viser til at påtaleinstruksen i dag ikke inneholder noe nærmere krav om redegjørelse for bevisbildet ved oversendelser fra påtalemyndigheten i politiet til overordnet påtalemyndighet, eller fra statsadvokat til riksadvokat.

Påtaleinstruksen § 22-2 lyder:

”Mener politiet at det i en sak om forbrytelse der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b til d, er grunn til å reise tiltale, skal saken forelegges statsadvokaten med utferdiget siktelse. I politiets innstilling skal det gis uttalelse om hvilke andre krav enn straff som også bør gjøres gjeldende i saken. Dersom straffeloven § 54 nr. 3 eller § 64 annet ledd eller fengselslovens § 41 kommer til anvendelse, skal kopi av den tidligere dommen vedlegges. I saker hvor siktede er fengslet må politiet når saken sendes statsadvokaten, sørge for å ta de nødvendige kopier til bruk ved eventuell forlengelse av fengslingen.
  Bestemmelsene i tredje ledd gjelder tilsvarende når statsadvokaten eller riksadvokaten gir innstilling til henholdsvis riksadvokaten eller Kongen.”

Dersom utvalgets forslag skal tas til følge, kan en endring av nevnte bestemmelse i påtaleinstruksen være en hensiktsmessig løsning.

Departementet er kjent med at oversendelsespåtegninger ofte kan inneholde vurderinger knyttet til bevisbildet. Videre er det innen påtalemyndigheten praksis for å utarbeide interne notat ved oversendelser til overordnet nivå. Slike notater inngår i dag ikke i saksdokumentene. Dersom man skal innføre en regel i tråd med utvalgets forslag, må det vurderes om det aktuelle dokument skal inngå i saksdokumentene og følge vanlige regler for innsyn.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om det bør fremmes forslag til en endring i tråd med utvalgets anbefaling.

Spørsmål om påtalemyndigheten skal pålegges å nevne alle relevante bevis (ikke bare dem som ønskes ført) i bevisoppgave til retten (anbefaling nr. 2)

I vurderingen av etterforskningen og påtalevedtaket i Torunn-saken, har Mæland-utvalget pekt på mangler ved den oversiktsrapporten som lå til grunn for påtalemyndighetens behandling av påtalespørsmålet.  På bakgrunn av denne erfaringen har utvalget fremsatt forslag om en lovfestet plikt for politiet – i tilfeller der tiltale skal tas ut av statsadvokaten eller riksadvokaten – til å skrive en objektiv redegjørelse for de bevismomentene som har betydning for skyld- eller straffespørsmålet.  I tillegg har utvalget anbefalt at det vurderes å lovfeste at påtalemyndigheten skal oppgi både de bevis som ønskes ført og nevne øvrige relevante bevis i sin oppgave til retten etter straffeprosessloven § 262. Utvalget skriver på side 322:

”Det følger i dag av straffeprosessloven § 262 første ledd første punkt at påtalemyndigheten sammen med tiltalebeslutningen skal sende retten en oppgave over de bevis som ønskes ført. Tanken om at påtalemyndigheten skal opptre objektivt, tilsier at bevisoppgaven skal inneholde alle bevis av relevans, enten de taler til gunst eller ugunst for tiltalte. I praksis er det vanlig at påtalemyndigheten overlater til forsvareren å påberope seg enkelte bevis. For å unngå at bevis som taler til gunst for tiltalte, blir oversett og ikke kommer frem under hovedforhandlingen, foreslår utvalget at det vurderes å lovfeste at påtalemyndigheten, i tillegg til å oppgi de bevis som ønskes ført i saken, skal nevne øvrige relevante bevis. På den måten vil både retten og forsvareren bli klar over eventuelle bevis av betydning som ikke blir ført fra påtalemyndigheten[s] side.”
    
Departementet er enig i den understrekningen av at påtalemyndigheten skal opptre objektivt, som ligger i forslaget. Ikke minst gjelder dette i en tid da blant annet mediedekningen av straffesaker i stor grad beskriver påtalemyndigheten/politiet og den siktede og dennes forsvarer som motparter, og det fokuseres på hvem som ”vinner”.  Det har også blitt vanligere enn før at aktørene kommenterer offentlig straffesaker som er under behandling, hvilket kan bidra til at objektivitetskravet blir utydelig. Rettssikkerhetsmessig er det absolutt nødvendig at politiet og påtalemyndigheten opptrer objektivt.

”Bevis” i straffeprosessloven § 262s forstand vil i praksis være vitner, fysiske gjenstander og dokumenter (inkludert lagringsmedia med elektronisk informasjon). I en viss forstand kan man si at det er nettopp det at en part påberoper vitnet, gjenstanden eller dokumentet overfor retten, som gir det betegnelsen ”bevis”. Med en slik terminologi blir det ikke helt treffende å si at også ”øvrige relevante bevis” skal fremgå av bevisoppgave etter straffeprosessloven § 262. Innholdet i forslaget er imidlertid klart nok; spørsmålet er om påtalemyndigheten skal pålegges å redegjøre ikke bare for de bevis som ønskes ført, men også for andre forklaringer, gjenstander og dokumenter som kan kaste lys over saken.

Departementet er enig i at en slik regel kan bidra til å sikre at retten får et mer fullstendig bilde av saken, og vil antakelig også kunne lette forsvarerens arbeid. Ulempen er kanskje først og fremst at den vil innebære merarbeid for påtalemyndigheten. Den kan også bidra til at rettens oppmerksomhet trekkes mot materiale som mest sannsynlig ikke er av betydning for saken. I tillegg kommer at det tidvis kan bli vanskelig å vurdere hvor grensen går for hva som er relevant, og dermed skal med i oversikten. Avhør av personer som etter politiets oppfatning ikke har kunnet belyse saken, og analyser fra laboratorieundersøkelser som antas ikke å si noe om tiltaltes tilstand på gjerningstidspunktet, kan formodentlig være eksempler på materiale som vil måtte nevnes. 
   
Utvalget har ikke formulert forslag til en konkret lovtekst. Et foreløpig forslag kan være at straffeprosessloven § 262 første ledd skal lyde:

”Når påtalemyndigheten har besluttet å reise tiltale, sender den retten kopi av tiltalebeslutningen med oppgave både over de bevis den vil føre og over annet materiale med relevans for saken. Dersom påtalemyndigheten mener at saken bør behandles med fagkyndige meddommere, skal den samtidig opplyse om dette. Rettens leder kan om han finner behov for det, be om utlån av sakens dokumenter.”

Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om det bør fremmes forslag til en endring i tråd med utvalgets anbefaling, og på ovenstående forslag til formulering.

Spørsmål om å regelfeste en plikt for politiet til å opplyse om mistenktes fullstendige timeplan i perioder med intensive avhør (anbefaling nr. 3)

Mæland-utvalget trekker ingen sikre konklusjoner om årsaken til Fritz Moens mange og detaljerte tilståelser. Utvalget har foretatt en bred vurdering av gjennomføringen av politiavhørene i saken, og har i den forbindelse hatt nytte av detaljerte opplysninger gitt i avhørsrapporter i tidsrommet 11.-17. oktober 1977. Det er her gitt opplysninger om pauser, tidspunkt for samtaler mellom Moen og forsvarer/prest, mv.
Utvalget bemerker på side 322:

”Når avhør blir så intensive som i denne saken, er det ønskelig at slik informasjon nedtegnes. En plikt for politiet til å opplyse om mistenktes fullstendige timeplan i perioder med intensive avhør foreslås nedfelt i påtaleinstruksen.”

Forslaget må forutsettes å gjelde personer undergitt varetektsfengsling.
Varetektsinnsatte overføres etter pågripelsen og eventuelt opphold i politiarrest til en institusjon under kriminalomsorgen. Skal man dokumentere den varetektsinnsatte fullstendige timeplan må både den aktuelle institusjon og politiet i tilfelle nedtegne opplysninger. Departementet viser til at det ved en rekke varetektsavdelinger i dag føres ulike journaler som er egnet til å belyse både den fengsledes faktiske aktiviteter, samt hvilke aktivitetstilbud som har vært satt frem. Politirapporter fra avhør vil i dag dessuten regelmessig inneholde opplysninger om pauser mv.

Departementet er i tvil om det foreligger et behov for å innføre ytterligere regler på dette området, men ber om innspill fra høringsinstansene.
 

Spørsmål om grensene for hvilket press som er tillatelig i en avhørssituasjon bør klargjøres (anbefaling nr. 4)

For Mæland-utvalget synes det klart at Fritz Moen, særlig i Torunn-saken, ble utsatt for betydelig press i avhørssituasjonen. Flere vitner har i tillegg fortalt om betydelig press fra politiets side. Utvalget viser til at det både på politihøgskolen og ellers i politiet i de senere år har vært arbeidet med å endre de metoder som brukes under avhør, men utvalget reiser spørsmålet om dette er tilstrekkelig for å hindre bruk av press og manipulasjon i avhørssituasjonen.

Utvalget skriver på side 323:

”Bruk av press og manipulasjon gir trolig flere tilståelser (også falske) enn andre metoder. Dersom grensene for bruk av press og manipulasjon ikke er klargjort, er det fare for at ”de mest effektive metodene” fortsatt blir rådende i praksis. Det kan være vanskelig å utforme gode og presise regler, men utvalget mener det bør vurderes om det er mulig å klargjøre de lovfastsatte grenser bedre.”

Departementet viser til at regler om gjennomføring av politiavhør av mistenkte er tatt inn i straffeprosessloven § 232, der det fremgår at reglene om avhør i rettsmøte i lovens § 92 gjelder tilsvarende.

Straffeprosessloven § 92 andre ledd lyder:

”Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Det samme gjelder midler som nedsetter siktedes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Avhøringen må ikke ta sikte på å trette ut siktede. Han skal gis anledning til å få sedvanlige måltider og nødvendig hvile.”

Regler om gjennomføring av politiavhør av vitner fremgår av straffeprosessloven § 234, som igjen viser til reglene i § 136 om avhør av vitner i retten. Straffeprosessloven § 136 første og andre ledd lyder:

     ”Retten våker over at avhøringen skjer på en måte som er egnet til å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet.
    Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles, når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig.”

Påtaleinstruksen inneholder ytterligere regler om gjennomføring av avhør av mistenkte og vitner i § 8-2 og § 8-6. § 8-2 første til sjette ledd lyder:

”Er mistenkte villig til å forklare seg, oppfordres han til å forklare seg sannferdig.
        Avhøringen skal skje på en måte som er egnet til å få en så vidt mulig sammenhengende forklaring om det forhold saken gjelder. Mistenkte skal gis anledning til å gjendrive de grunner mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham.
       Spørsmål må ikke stilles slik at noe som ikke er innrømmet forutsettes som erkjent av mistenkte.
Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Under avhøret må det ikke forespeiles mistenkte at siktelsens omfang kan påregnes redusert dersom han tilstår eller gir andre viktige opplysninger. Han skal etter omstendighetene gjøres kjent med at en eventuell tilståelse ikke uten videre vil medføre løslatelse.
      Det må ikke brukes midler som nedsetter mistenktes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Blir det foretatt avhør av en mistenkt som antas å være påvirket av rusmidler, skal det gis opplysning om dette i rapporten.
     Avhørene må ikke ta sikte på å trette ut avhørte. Han må gis anledning til å få sedvanlige måltider og nødvendig hvile.”

§ 8-6 sjette og syvende ledd lyder:

    ”Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt og foreta avhøret på en måte som er egnet til å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet. Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles, når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig.
     Spørsmål om fornærmedes tidligere seksuelle atferd skal ikke stilles med mindre det er av vesentlig betydning for saken. Eventuelle spørsmål må stilles på en så hensynsfull måte som mulig. ”

Departementet viser til at utvalget som i 1984 utredet ny påtaleinstruks vurderte hvordan man kunne sikre at politiavhør ble gjennomført på en objektiv og upartisk måte. Det ble gitt uttrykk for en viss skepsis når det gjaldt muligheten for å detaljregulere området. På side 23 i NOU 1984:27 Ny påtaleinstruks heter det:

”Etter utvalgets mening er det imidlertid begrenset hvor meget man ved regler vil kunne regulere selve gjennomføringen av et politiavhør for å oppnå en tilfredsstillende balanse mellom hensynet til sakens oppklaring og hensynet til avhørte. I stor grad vil dette være avhengig av andre forhold, først og fremst politimannens utdannelse, erfaring og yrkesetikk…”

Departementet viser til at gjeldende regelverk gir relativt detaljerte bestemmelser om gjennomføring av politiavhør. Som Mæland-utvalget påpeker, har det de senere år skjedd vesentlige endringer i politiopplæringen og utøvelsen av avhørsteknikker. Erfaringene fra Fritz Moen-sakene kan ikke i seg selv begrunne et behov for ytterligere tiltak. Samtidig må man ta i betraktning at politiavhør er en vesentlig del av de fleste straffesaker. Sentrale rettssikkerhetshensyn krever at politiavhør gjennomføres på en måte som ivaretar rettighetene til den som avhøres.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på behovet for forbedringer på området, samt om eventuelle forslag til tiltak.

Spørsmål om det bør innføres en generell regel om oppnevning av forsvarer for mistenkte eller siktede som er døv eller tilhører en annen gruppe som ofte vil ha dårligere mulighet til å ivareta eget tarv (anbefaling nr. 8)

Ved vurderingen av hva som gikk galt på etterforskningsstadiet og under hovedforhandlingen i straffesakene mot Fritz Moen, har Mæland-utvalget blant annet pekt på at Moen ikke fikk oppnevnt forsvarer i forkant av avhørene i Sigrid-saken høsten 1980.  I forslag til regelendringer har utvalget uttalt på side 324:

”En mistanke eller en siktelse gir ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Siktede har som utgangspunkt bare krav på offentlig oppnevnt forsvarer under hovedforhandlingen, under bevisopptak, i forbindelse med varetekstfengsling eller i visse saker hvor sak er sendt retten for tilståelsesdom.

Ellers kan forsvarer oppnevnes «når særlige grunner taler for det», jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. Bestemmelsen svarer til straffeprosessloven 1887 § 102 som ble vurdert ovenfor i punktene 4.4.4.1 og 8.3.3.2. Også anvendelse av straffeprosessloven § 100 annet ledd beror på en konkret vurdering hvor bl.a. sakens kompleksitet, sakens alvor og siktedes evner til å ivareta eget tarv skal tillegges vekt.

Utvalget har konkludert med at det var et brudd på straffeprosessloven 1887 § 102 da Moen ikke fikk oppnevnt forsvarer under avhørene høsten 1980. Utvalget mener også at det var grunn til å oppnevne forsvarer allerede fra starten av avhørene i Torunn-saken. Det siste kan politiet ikke klandres for, da det ikke lot seg gjøre umiddelbart å avdekke hvilke sosiale og kommunikasjonsmessige problemer Moen hadde. Sakene mot Moen illustrerer at det kan være behov for å gjøre rettsreglene om rett til forsvarer mer presise. Utvalget anbefaler at det vurderes om det for døve og andre grupper som ofte vil ha dårligere muligheter til å ivareta eget tarv, bør innføres en generell regel om oppnevning av forsvarer fra vedkommende får stilling som mistenkt eller siktet.”

Departementet viser til at straffeprosessloven § 100 annet ledd åpner for at retten kan oppnevne offentlig forsvarer for siktede når særlige grunner taler for det. Bestemmelsen gjelder både for hovedforhandling og under etterforskning. Som også utvalget peker på, beror oppnevning etter denne bestemmelsen på en konkret vurdering. Den er også avhengig av at noen ser – og målbærer – at det kan foreligge et særskilt behov for forsvarer. Selv om det reelt sett er behov for forsvarer, kan det ikke legges til grunn at en mistenkt eller siktet selv i alle tilfeller vil kunne gi uttrykk for behovet.

Fundamentet for reglene om rett til forsvarer er at alle skal ha en reell rett til å ivareta sine interesser når de beskyldes for et straffbart forhold. Dagens regler gir rett til forsvarer på de på antatt mest ”kritiske” punktene i en straffeforfølgning (særlig ved varetektsfengsling, bevisopptak og under hovedforhandling med unntak for noen sakstyper), men slik at retten kan utvides både ut fra sakens art og ut fra særskilte behov hos den mistenkte, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. Utvalgets forslag er således i samsvar med de prinsipper dagens regler bygger på. Slik departementet foreløpig ser det, er det imidlertid usikkert om en endring i tråd med det utvalget antyder, totalt sett vil gjøre reglene om rett til forsvarer mer presise.

Utvalget har anbefalt at det vurderes en særregel om rett til forsvarer for døve og andre grupper som ofte vil ha dårligere muligheter til å ivareta eget tarv, når disse mistenkes eller siktes for et straffbart forhold. For nettopp døve vil en slik regel være presis og konkret. Hørselshemming er imidlertid bare én av flere typer funksjonshemminger som kan gjøre det spesielt vanskelig å ivareta sine egne interesser i en straffeforfølgning. I likhet med det som ligger i utvalgets anbefaling, mener departementet at det derfor ikke er nærliggende å foreslå en særregel om rett til forsvarer bare for døve. Tilleggskategorien ”andre grupper som ofte vil ha dårligere muligheter for å ivareta eget tarv” er på den annen side antakelig for upresis til å gi den klarhet som utvalget ønsker. At man skal tilhøre en ”gruppe” med dårlige forutsetninger for å ivareta egen tarv er formodentlig heller ikke en helt treffende karakteristikk. Det avgjørende må være hvilken betydning funksjonshemmingen har for muligheten til å ivareta egne interesser overfor særlig politi og påtalemyndighet.

Slik departementet ser det, er det vanskelig å komme utenom at det fortsatt må finnes regler om oppnevnelse av forsvarer som i noen grad beror på skjønn. En skjønnsmessig utformet regel har den fordel at den kan dekke mange typer av tilfeller, også utover dem som ble vurdert da reglene ble vedtatt. Samtidig gjør den det mulig å holde utenfor saker der det reelt sett ikke foreligger et særskilt behov, og som av ressursmessige hensyn dermed ikke bør omfattes. Siden det er vanskelig å angi presist alle som reelt sett trenger det, er det heller ikke opplagt at det bør gis en særregel om ubetinget rett til forsvarer for mennesker med visse typer funksjonshemming. På den annen side har utredningen av Fritz Moen-sakene påvist at nettopp hørselshemmede kan ha et særskilt behov for forsvarer, og det kan da være grunn til å bedre situasjonen for personer med en tilsvarende funksjonshemming selv om man ser at det finnes også andre grupper som kan ha særskilte behov. Departementet ber om synspunkter på hvilken av disse betraktningsmåtene som bør legges til grunn.

Hvis det skal fastsettes en særregel om ubetinget rett til forsvarer for mennesker med bestemte funksjonshemminger, kan det – med straffesakene mot Fritz Moen som umiddelbar bakgrunn – være nærliggende å gi den anvendelse for mennesker med betydelig nedsatt syn, hørsel eller taleevne. I så fall kan regelen få et rimelig presist innhold.

Med en regel som nevnt, måtte det vurderes om regelen skal gjelde ved siktelse for alle typer straffbare forhold, eller bare for de mest alvorlige straffesakene. Mæland-utvalget har ikke antydet et slik skille. På den annen side gjaldt de sakene som utvalget utredet svært alvorlige forhold, og det er nærliggende å anta at utvalget først og fremst tenkte på slike. Hvis det skal trekkes en nedre grense, kunne regelen eksempelvis gjelde for saker som kan medføre fengsel i mer enn ett år. Grensen ville ikke utelukke oppnevnelse av forsvarer i mindre saker, men henvise dem til en vurdering etter straffeprosessloven § 100 annet ledd.

En særregel som nevnt kan tas inn eksempelvis som en ny § 99 a i straffeprosessloven, og lyde:

”Den som siktes for et forhold som etter loven kan medføre fengsel i mer enn ett år, og som har betydelig nedsatt syn, hørsel eller taleevne, har rett til offentlig forsvarer. Påtalemyndigheten sender begjæring om oppnevnelse av forsvarer til tingretten sammen med opplysning om hvem den siktede ønsker oppnevnt.”  

Med en slik regel måtte det gå klart frem av forarbeidene at en syns- eller hørselshemming som kan korrigeres med vanlige hjelpemidler som briller eller høreapparat, ikke i seg selv er nok til å utløse rett til forsvarer.

Risikoen for at en mistenkt som reelt sett har behov for forsvarer, ikke får det, kan tenkes redusert også på en annen måte, nemlig ved å fremheve i straffeprosessloven og/eller påtaleinstruksen at politiet og påtalemyndigheten kontinuerlig har ansvar for å vurdere om det foreligger særskilte forhold ved mistenkte/siktede som tilsier at det reises spørsmål om oppnevnelse av forsvarer. En slik regel kan eksempelvis tas inn i straffeprosessloven § 82 om siktelse og i påtaleinstruksen kapittel 8 om avhør av siktede. Den vil ikke gi den siktede en materielt sett større rett til forsvarer enn etter dagens rett, idet spørsmålet om oppnevnelse vil måtte behandles i samsvar med straffeprosessloven § 100 annet ledd. Departementets har imidlertid ikke inntrykk av at domstolene generelt legger terskelen for oppnevning av forsvarer etter denne bestemmelsen urimelig høyt når det først foreligger en begrunnet begjæring. Lovfesting av en plikt for politiet og påtalemyndigheten til å vurdere behovet for å ta opp spørsmål om forsvarer vil kunne tydeliggjøre ansvaret for at blant annet avhørssituasjoner gjennomføres under betryggende omstendigheter.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på mulige tiltak for å sikre at siktede som reelt sett har et særskilt behov for det, får oppnevnt forsvarer. 

Spørsmål om det bør vurderes å endre regler om oppnevning av sakkyndige (anbefaling nr. 9)

Mæland-utvalget foreslår flere regelendringer knyttet til bruk av sakkyndige i straffesaker. Utvalget understreker den avgjørende betydning de sakkyndiges vurderinger kan få i praksis, noe som innebærer at de må være sannhetssøkende og objektive.

Mæland-utvalget nevner at en sakkyndig som er engasjert av politiet, normalt ikke blir ansett inhabil til senere å bli rettsoppnevnt sakkyndig. Tvert i mot er dette ofte vanlig prosedyre. Utvalget mener dette kan skape for tett binding mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige og viser til at utvalget som i 2001 utredet rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, blant annet foreslo å bryte slike bånd ved å anse den som har bistått politiet i en sak, for inhabil til å opptre som rettens sakkyndige i samme sak. 

Mæland-utvalget har diskutert en annen løsning, hvor politiet, i stedet for å ta direkte kontakt med den medisinsk sakkyndige, kan melde sitt behov til en uavhengig instans med kompetanse til å vurdere hvem som er kvalifisert til å utføre oppdraget, f.eks. Den rettsmedisinske kommisjon. Også dette ville redusere bindingen mellom politi/påtalemyndighet og den sakkyndige.
Utvalget skriver på side 325:

”Utvalget ser at det kan rettes innvendinger mot begge forslagene. Det første forslaget vil kunne bli kostbart, og begge forslag vil kunne medføre forsinkelser i etterforskningen. I mange tilfeller vil det være nødvendig med sakkyndig bistand uten opphold, f.eks ved obduksjon. En kombinasjon av de to alternativene kan muligens være en løsning. Uansett er det grunn til å fremheve at vektige hensyn taler for å svekke båndene mellom politi/påtalemyndighet og de sakkyndige.”

Departementet vurderer for tiden ulike sider ved bruk av sakkyndige i straffesaker. Departementet ønsker i den forbindelse først og fremst høringsinstansenes syn på hvorvidt det anses nødvendig å innføre et tydeligere skille mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige.

Mæland-utvalget peker på drøftelsene i utvalget som i 2001 utredet rettsmedisinsk sakkyndighet. Slik departementet ser det, var nevnte utvalg primært opptatt av at en politilege som hadde avgitt en foreløpig erklæring om den psykiatriske tilstand til et siktet, ikke burde oppnevnes av retten som sakkyndig ved en eventuell senere fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse.

Dersom endringer i dagens ordning skal foretas, blir det et spørsmål hvor vidtrekkende de skal være. Ett alternativ er at man nøyer seg med en ordning der en sakkyndig som har utført oppdrag for påtalemyndigheten blir avskåret fra senere å bli oppnevnt av retten. Et annet alternativ vil være å innføre organisatoriske endringer i tråd med de Mæland-utvalget skisserer. Vi ber om høringsinstansenes syn på hvilke av de to alternativene som synes mest hensiktsmessig å følge.
 

Spørsmål om det bør lovfestes at både retten og politiet/påtalemyndigheten bør pålegges å utforme skriftlige mandat og eventuelt tilleggsmandat til sakkyndige (anbefaling nr. 10)

Mæland-utvalget påpeker at det for påtalemyndigheten ikke er gitt regler eller retningslinjer som oppstiller krav til utforming av mandat ved bruk av sakkyndige.  Utvalget mener dette er uheldig. Som eksempel viser utvalget til at det i Sigrid-saken mangler notoritet omkring den kommunikasjon som var mellom politiet og prosektor Lie da politiet, etter at Moen hadde tilstått drapet på Torunn, innhentet tilleggserklæringen av 24. oktober 1977.

Utvalget bemerker videre at når det er retten som oppnevner den sakkyndige, vil den i praksis, etter innspill fra partene, normalt utforme et skriftlig mandat for den sakkyndiges arbeid. Rettstilstanden er likevel slik at det ikke er påkrevd å utforme mandatet skriftlig.

Prosektor Lies tilleggsrapport av 24. oktober 1977 ble trolig utarbeidet etter en telefonsamtale med politiet, uten at det var gitt noe skriftlig mandat. Det innhold rapporten fikk, var etter utvalgets syn egnet til å villede, og hadde en form som kan ha fått stor betydning både for Torunn- og Sigrid-saken.

Mæland-utvalget konkluderer derfor med at det bør vurderes å stille krav til skriftlig mandat både for retten og for påtalemyndigheten.

Departementet viser til at dette også ble foreslått av Rognum–utvalget som utredet rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker i NOU 2001:12. 

Departementet er enig i at det bør lovfestes et krav om at sakkyndige skal ha skriftlig mandat. Mandatets ordlyd sikrer notoritet om den sakkyndiges oppdrag, og kunnskap om dette vil ofte være en forutsetning for å kunne vurdere om mandater omfatter de relevante problemstillingene, om det er tilstrekkelig klart formulert, om det er tilfredsstillende besvart og eventuelt om mandatet burde ha foranlediget andre undersøkelser eller fremgangsmåter enn hva de sakkyndige valgte.   Det vil samtidig bidra til å gjøre den sakkyndige mer bevisst med hensyn til hva som etterspørres.

Når det gjelder politiets bruk av sakkyndige på etterforskningsstadiet, kan det tenkes at nye problemstillinger dukker opp i løpet av etterforskningen. De sakkyndige må da få et tilleggsmandat. Departementet mener det er viktig at den prosessen som fører til det endelige mandatet, blir dokumentert.

Departementet bemerker at utarbeidelsen av mandat til den sakkyndige kan være en krevende oppgave. Det krever at man har oversikt over saken og at man har tenkt nøye gjennom hva man ønsker å få sakkyndig bistand til.

Slik departementet ser det, vil imidlertid rettssikkerhetshensyn tale for at et krav om skriftlig mandat bør innføres både for retten og for påtalemyndigheten på etterforskningsstadiet.

Når det gjelder selve utformingen av mandat viser departementet til at Riksadvokaten i samarbeid med Den rettsmedisinske kommisjon har sendt ut en veiledning i mars 07 til påtalemyndigheten, med forslag til utforming av mandat for rettspsykiatriske undersøkelser.

I tillegg til å foreslå en lovfesting av krav til skriftlig mandat foreslår departementet en forskriftshjemmel til å gi nærmer regler om utforming av mandat og eventuelt tilleggsmandat. Dette kan for eksempel være generelle regler om hva et mandat bør inneholde. Vi ber om høringsinstansenes syn på behovet for å gi nærmere regler om utforming av mandat og eventuelt tilleggsmandat.

Rognum-utvalget fremsatte et lovtekstforslag i NOU 2001:12, side 177.  Dette kan brukes som et utgangspunkt for de tilfellene der det er retten som oppnevner de sakkyndige. Et foreløpig forslag til ny § 142 a i straffeprosessloven kan lyde:

”Retten fastsetter skriftlig mandat om hva den sakkyndige skal utrede. Eventuelle endringer av mandatet fastsettes på samme måte. Retten kan pålegge påtalemyndigheten eller forsvareren å utarbeide forslag til mandat eller til endring av mandatet. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om utformingen av mandat og eventuelt tilleggsmandat.”

Når det gjelder påtalemyndighets bruk av sakkyndige under etterforsking vil en regel om mandat kunne plasseres i § 148, som regulerer påtalemyndighetens adgang til å benytte sakkyndige under etterforskingen. Et foreløpig forslag til endring av § 148 kan lyde:

"Påtalemyndigheten kan til bruk for etterforskingen søke bistand hos sakkyndige. Faste sakkyndige har plikt til å gjøre tjeneste. Reglene i § 138 annet ledd, § 142 og § 147 gjelder tilsvarende. Påtalemyndigheten fastsetter mandat i samsvar med § 142 a. Sakkyndige som bistår påtalemyndigheten, har rett til godtgjørelse som fastsettes av påtalemyndigheten etter regler gitt av Kongen. Påtalemyndighetens fastsetting av godtgjørelse kan etter klage eller av eget tiltak prøves av departementet."
 
Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om det bør fremmes forslag om å lovfeste at henholdsvis retten og påtalemyndigheten skal utforme skriftlige mandat og eventuelt tilleggsmandat til sakkyndige, og på ovenstående forslag til formulering.

Spørsmål om regelendring for å klargjøre aktors plikt ved nedlegging av påstand i tilfeller der bevisene etter aktors egen oppfatning ikke oppfyller kravene til domfellelse (anbefaling nr. 14)

Ved vurderingen av hovedforhandlingen i Torunn-saken har Mæland-utvalget redegjort for hovedtrekk i reglene om krav til bevis for domfellelse og om aktors plikt til å opptre objektivt under hovedforhandlingen.  Utvalget opplyser at det har vært noe omdiskutert om aktor må opptre fullt ut objektivt også under prosedyren, og det siteres fra et arbeid av Johs Andenæs, der Andenæs uttaler blant annet:

”Er aktor på enkelte punkter i tvil om beviset er tilstrekkelig, bør han ikke legge skjul på det. Finner han at det ville være uforsvarlig å domfelle på det bevis som er kommet frem, bør han nedlegge påstand om frifinnelse.”

Mæland-utvalget uttaler videre på side 150 :

”Når tiltalte har forsvarer, er utvalget enig i at aktor under prosedyren ikke må opptre med samme grad av objektivitet som på tidligere stadier av hovedforhandlingen. Det må i prosedyren være forsvarlig å fremheve den del av bevisførselen som styrker oppfatningen om at tiltalte er skyldig, og gi en nærmere redegjørelse for de resonnementer som bygger opp under dette.

Dette gjelder imidlertid bare hvor bevisførselen etter en forsvarlig vurdering har gitt tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Dersom bevisførselen klart viser at beviskravet ikke er oppfylt, vil aktor være forpliktet til selv å nedlegge påstand om frifinnelse. Det har imidlertid vært noe diskutert om plikten til å nedlegge frifinnelsespåstand også gjelder når det er noe uklart om beviskravet er oppfylt. Utvalget kommer tilbake til dette nedenfor i punkt 13.4.9.2.”

Under redegjørelsen for utvalgets konklusjoner og anbefalinger kommer utvalget tilbake til temaet, og uttaler på side 327 følgende:

”Utvalget finner det også noe uklart i hvilken grad aktors objektivitetsplikt medfører at han skal nedlegge påstand om frifinnelse hvis bevisene etter hans egen oppfatning ikke oppfyller beviskravet. Utvalget mener at aktor bør ha en slik plikt. Løsningen er imidlertid ikke opplagt. Særlig hensynet til fornærmede kan gjøre det vanskelig for aktor å nedlegge frifinnelsespåstand når det er klart mest sannsynlig at det ble begått en straffbar handling. Utvalget mener også på dette punkt at det uansett bør foretas en klargjøring av rettstilstanden, slik at ansvaret for domfellelsen ikke pulveriseres mellom aktor, fagdommere og eventuelt juryen.”

Departementet viser til at tiltale i mange saker vil være tatt ut av, eller etter ordre fra, et høyere nivå i påtalemyndigheten enn det aktor representerer. Etter straffeprosessloven § 254 kan imidlertid aktor under hovedforhandlingen frafalle enkelte tiltaleposter eller tiltalen i sin helhet.  Hvis en tiltale frafalles etter at hovedforhandling er begynt, skal retten avsi frifinnelsesdom, jf. straffeprosessloven § 73. Slik departementet forstår det, er det ikke reglene om frafall av tiltalebeslutning, med påfølgende plikt for domstolen til å avsi frifinnelsesdom, som etter utvalgets oppfatning er uklare og bør klargjøres. I den situasjonen utvalget forutsetningsvis tar opp, står tiltalebeslutningen ved lag. Spørsmålet er hvilken påstand aktor skal nedlegge hvis hun eller han – etter at bevisførselen er avsluttet – mener at straffeskyld ikke kan anses bevist ut over enhver rimelig tvil, eller er i tvil om dette. Så lenge tiltalen står ved lag, vil retten måtte gjøre en selvstendig vurdering av om det er grunnlag for domfellelse, uansett hvordan aktor har konkludert i sin påstand, jf. forutsetningsvis også Ot.prp. nr. 79 (1988-89) side 34-36. I prinsippet vil således aktors konklusjon ha begrenset betydning. I praksis vil imidlertid konklusjonen kunne ha stor betydning. Det er nærliggende å anta at retten vil være mindre tilbøyelig til å straffedømme i tilfeller der aktor har uttrykt tvil med hensyn til om beviskravene er oppfylt.

Når de ovenfor siterte uttalelsene fra utvalget ses i sammenheng, kan det synes litt uklart hva utvalget mener er usikkert etter gjeldende rett; bare hvilken påstand aktor skal nedlegge når han eller hun er i tvil om beviskravet kan anses innfridd, eller både situasjoner med tvil og situasjoner der han eller hun mener at beviskravet klart ikke er oppfylt. I tillegg til spørsmål om innholdet i gjeldende rett, reiser utvalgets anbefaling spørsmål om loven bør gi uttrykk for en løsning for hver av de to situasjonene.

På bakgrunn av blant annet det utvalget selv skriver på side 150, antar departementet at aktor etter gjeldende rett må sies å ha plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse i tilfeller der han eller hun ser det som klart at beviskravet ikke er innfridd. En motsatt regel ville sette aktor i en etisk sett umulig stilling og undergrave både rettens og allmennhetens tillit til aktor. En mellomløsning i form av at aktor i slike tilfeller skal unnlate å nedlegge påstand, ville ikke gi mening overfor retten, som ikke kan unnlate å utforme en domskonklusjon. For denne problemstillingen er det sentrale spørsmålet etter departementets mening derfor om loven bør ha en uttrykkelig regel om at aktor skal nedlegge påstand om frifinnelse i tilfeller der han eller hun finner at beviskravene klart ikke er oppfylt.

Slik departementet foreløpig ser det, kan en slik regel bidra til å understreke det element av objektivitet som skal ligge i aktorfunksjonen, og også styrke tilliten til funksjonen. Departementet antar at det i utgangspunktet ikke vil være noen stor fare for at aktorer skal nedlegge ubegrunnede påstander om frifinnelse, og på den måten undergrave det arbeidet som ligger til grunn for tiltalen. Bortsett fra at den muligens kan ses som overflødig, ser departementet heller ikke for øvrig tungtveiende argumenter imot å lovfeste regelen.

Som også utvalget legger til grunn, er bildet mer sammensatt for spørsmålet om aktors plikt når denne er i tvil med hensyn til om beviskravet kan anses oppfylt. Departementet viser til note 4 på side 150-151 i utvalgets rapport, som gjengir ulike syn på spørsmålet. Slik departementet forstår det, mener utvalget at aktor bør ha en plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse i alle tilfeller der bevisene etter dennes mening ikke oppfyller beviskravet, uavhengig av hvor sikker eller usikker han eller hun mener at konklusjonen er.  Av hensyn særlig til fornærmede mener imidlertid utvalget at det kan være vanskelig for aktor å nedlegge frifinnelsespåstand i tilfeller der det er klart mest sannsynlig at det er begått en straffbar handling, og utvalget uttaler at løsningen ikke er opplagt.

Departementet viser til at bevisbedømmelse beror på skjønn, og altså ikke er eksakt vitenskap. Èn og samme bevisførsel kan medføre overbevisning hos noen, mens det for andre skal mer til for å konstatere at den teoretiske tvil som nesten alltid er til stede, er nettopp bare teoretisk. Også blant aktorer må det nødvendigvis være en viss variasjon med hensyn til hva som skal til for å føle seg overbevist om straffeskyld. Slik departementet foreløpig ser det, er det grenser for hvor finmaskede regler som kan gis for når aktor kan nedlegge påstand om domfellelse. Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å utforme to regler; én for tilfeller der aktor mener at bevisene klart ikke holder for domfellelse og én for tilfeller der vedkommende er i tvil. Umiddelbart er det mest nærliggende å utforme én regel som gir uttrykk for en plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse dersom kravene til bevis etter aktors vurdering ikke er oppfylt. Med en slik regel vil aktor mentalt måtte vurdere saken i et dommerperspektiv. Noen helt presis øvelse vil dette aldri bli, blant annet fordi aktor faktisk ikke skal avgjøre saken, og heller ikke vil kunne stilles til ansvar for dommernes avgjørelse. Men regelen vil bidra til å understreke aktors ansvar for å se objektivt på saken. Hensynet til eventuelle fornærmede bør formodentlig ikke stå i veien for en slik løsning.

En regel som nevnt kan tas inn eksempelvis som et nytt tredje punktum i straffeprosessloven § 304 første ledd, slik:

”Når bevisførselen er ferdig, får først aktor og så forsvareren ordet. Hver av dem har rett til å tale to ganger. Dersom kravene til bevis for straffeskyld etter aktors vurdering ikke er oppfylt, skal denne nedlegge påstand om frifinnelse. Før saken tas opp til doms, gis først fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat, dernest tiltalte, anledning til å komme med en sluttbemerkning. ”  

Departementet ber om høringsinstansenes syn.

 

4. DEN ØVRIGE OPPFØLGNINGEN AV MÆLAND-UTVALGETS ANBEFALINGER

Justisdepartementet har på flere områder fulgt opp de anbefalingene som er kommet fra utvalget, og noen av forslagene er ivaretatt på annen måte. Nedenfor vil det gis en redegjørelse for de anbefalingene dette gjelder, og hvilket arbeid som er iverksatt.

Spørsmål om å gjøre det obligatorisk å ta opp politiavhør av mistenkte på bånd, i alle fall i alvorlige straffesaker (anbefaling nr.5)

Mæland-utvalget understreker at bruk av lyd- og bildeopptak kan være et egnet middel til å unngå uberettigede påstander om ulovlige og utilbørlige avhørsmetoder og for å forhindre bruk av slike metoder. Imidlertid benyttes adgangen til lyd- eller videoopptak bare unntaksvis. Utvalget skriver på side 323:

”Det foreligger etter utvalgets oppfatning gode grunner for å gjøre det obligatorisk å ta opp politiavhør av mistenkte på bånd, i alle fall i alvorlige straffesaker. Også viktige vitneavhør i slike saker bør tas opp på bånd.”

Utvalget viser til at det foregår et arbeid i regi av Politidirektoratet med å innføre bruk av lydopptak. Utvalget anbefaler at arbeidet gis prioritet.
På grunn av Moens hørselsproblemer ville lydbåndopptak ikke vært tilstrekkelig for å sikre notoritet omkring avhørene. For døve vil det være nødvendig med videoopptak. Ideelt sett vil videoopptak også være det beste i avhør generelt fordi mye av kommunikasjonen i en avhørssituasjon skjer non-verbalt.

Departementet viser til at riksadvokaten i brev av 25. april 2007 til statsadvokatene, sjefene for politiets særorganer og politimestrene ga midlertidige retningslinjer for lyd- og bildeopptak av politiforklaringer.

I brev av samme dag til Justisdepartementet skrev riksadvokaten følgende:

”Politiet gjør (som departementet er vel kjent med) stadig oftere opptak av politiforklaringer. Dette er en utvikling riksadvokaten støtter. Det er et påtrengende behov for retningslinjer for fremgangsmåten og riksadvokaten har derfor utarbeidet vedlagte midlertidige regler og rutiner for lyd- og bildeopptak av politiforklaringer, etter en begrenset høring. Etter riksadvokatens skjønn bør reglene i påtaleinstruksen kapittel 8 gjennomgås. Det gjelder særlig bestemmelsene i § 8-13, men også ellers i kapittelet kan det være behov for endringer (se for eksempel § 8-11 sjette ledd som bestemmer at rapport bør ”fortrinnsvis skrives på skrivemaskin”).
Det kan imidlertid være grunn til generelt å vinne noe mer erfaring med bruk av lyd- og bildeopptak, og særskilt med de retningslinjene riksadvokaten nå gir, før det gjøres endringer i påtaleinstruksen og eventuelt straffeprosessloven. Riksadvokaten er derfor innstilt på å vurdere behovet for endringer i påtaleinstruksen og straffeprosessloven når retningslinjene har virket et års tid og vil da komme tilbake til departementet med saken”.

I retningslinjene fra riksadvokaten heter det under pkt. a:

”Ved politiavhør av siktede, fornærmede og sentrale vitner i alvorlige saker bør det, når det er hensiktsmessig, gjøres opptak med lyd og eventuelt bilde. Brukes det tolk under avhøret, eller kan det være usikkert hvor godt den som avhøres behersker norsk, bør det rutinemessig vurderes opptak”.

Riksadvokaten fremhever i sine kommentarer til retningslinjene at opptak kan være særlig viktig ved avhør av barn, funksjonshemmede, personer som er fysisk redusert grunnet skader, sykdom eller alder, eller som har alvorlige psykiske problemer.

Departementet mener at de tiltak som er truffet fra riksadvokatens side langt på vei imøtekommer anbefalingene fra Mæland-utvalget, selv om det ikke er innført et obligatorisk krav om å benytte opptak. Departementet vil komme tilbake til behovet for regelendringer når riksadvokaten har vunnet erfaringer med de midlertidige retningslinjene.

Spørsmål om forbedringer i regelverket om tolking (anbefaling nr. 6)

Mæland-utvalget mener det er behov for forbedringer i regelverket om tolking.  Utvalget viser til at det våren 2004 ble opprettet en arbeidsgruppe for å ”foreslå nødvendige tiltak for å styrke, forbedre og effektivisere dagens regelverk og praksis for bruk av tolk og oversetting av dokumenter under behandlingen av straffesaker”. Arbeidsgruppen leverte sin rapport 14. mars 2005. I rapporten foreslås et nytt kapittel 7 A i domstolloven om tolk i retten og flere endringer både i straffeprosessloven og påtaleinstruksen. Mæland-utvalget mener at arbeidsgruppen har foretatt en bred og grundig vurdering, og anbefaler at forslagene følges opp. Utvalget mener det er ønskelig at alle avhør av døve, ikke bare politiavhør, men også avhør for en domstol, tas opp på video. Da kroppsspråk og mimikk har ekstra stor betydning ved kommunikasjon med døve, er det nødvendig med billedopptak både av tolken og den døve.

Departementet viser til at rapporten ”Rett til tolk – tolking og oversettelse i norsk straffeprosess” var på høring høsten 2007. Departementet arbeider nå med oppfølgning av høringen. Som følge av at rapporten har vært gjenstand for høringsbehandling, fremstår det i denne omgang ikke som nødvendig med høringsinstansenes innspill til spørsmålet om forbedringer i regelverket om tolking.  

 

Spørsmål om det bør være regler for oppbevaring av biologisk bevismateriale i alvorlige straffesaker med tanke på muligheten for gjenopptagelse (anbefaling nr. 7)

Mæland-utvalget viser til at det i dag ikke er regler som pålegger politiet å oppbevare bevisgjenstander, for eksempel biologisk materiale, etter at rettskraftig dom foreligger. Utvalget mener det bør vurderes å ha regler for slik oppbevaring, med tanke på senere gjenopptagelsesprosesser.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger. Departementet opplyser at riksadvokaten og Politidirektoratet har blitt enige om å nedsette en arbeidsgruppe som skal se på sikring av biologisk spormateriale. Arbeidsgruppen starter sitt oppdrag i mai/juni 2008 og skal etter planen levere et forslag til regelverk innen årsskiftet 2008/2009. Det er lagt opp til at arbeidsgruppen skal bestå av representanter for påtalemyndigheten, Riksarkivet, Kripos, Rettsmedisinsk institutt samt en polititjenestemann med erfaring fra lagring av beslag.

Det er utarbeidet følgende foreløpige utkast til mandat for gruppen:

”Arbeidsgruppen skal vurdere dagens regelverk og praksis for så vidt gjelder sikring av gjenstander og biologiske spor etter at det foreligger rettskraftig avgjørelse, herunder henleggelse, og fremme forslag til hensiktsmessige løsninger. Herunder skal arbeidsgruppen vurdere:

· hvilke type saker det kan være aktuelt å oppbevare gjenstander/spormateriale fra (utvalgskriterier)
· hvilke typer gjenstander/spormateriale som bør omfattes (kriterier for bevaringsverdighet), herunder om det er tilstrekkelig at beviset sikres på annen måte ved fotografering, avstryk e.l.
· om lagringen skal omfatte gjenstander/materiale som ikke ble benyttet (f.eks. bilder som ikke ble tatt inn i fotomapper eller sikrede hårstrå som ikke ble analysert)
· hvor lenge materialet skal oppbevares (som eventuelt kan variere etter saks-/avgjørelsestype). Hvis det foreslås annen lagringstid enn for saksdokumentene, bes det vurdert om (den avvikende) lagringstiden skal gjelde alle eller visse typer saker (utvalgskriterier), samt hvilke gjenstander/typer materiale som bør omfattes (kriterier for bevaringsverdighet)
· hvordan det skal lagres
· antatt arealbehov for lagring
· hvor det kan lagres, spesielt vurdert opp mot sikkerhet, klima, brann etc.
· eventuelle behov for endringer av lov og forskrifter som følge av arbeidsgruppens forslag, herunder eventuelle endringer av reglene om inndragning/beslag
· administrative løsninger – spesielt vurdert opp mot eventuell endring av det lagringsansvar som følger av arkivloven
· kriterier for tilgang til materialet og beslutningsmyndighet om dette
· økonomiske konsekvenser knyttet til forslag om lagring
· mulige erstatningsrettslige konsekvenser ved at gjenstander/spormateriale vil bli oppbevart av det offentlige etter at rettskraftig avgjørelse foreligger, herunder at saken henlegges.”

Det igangsatte arbeidet ivaretar etter departementets oppfatning Mæland-utvalgets anbefalinger.

Spørsmål om opplæring av sakkyndige som skal bistå i rettssaker. (anbefaling nr. 11)

Mæland-utvalget mener det bør vurderes om det er hensiktsmessig med opplæring av sakkyndige.  Utvalget mener sakkyndige bør gjøres kjent med juristenes begrepsbruk og redegjøre særskilt for innholdet i sannsynlighetsvurderinger for å unngå misforståelser. Utvalget fremhever behovet for at sakkyndige orienteres om hva rollen som sakkyndig innebærer. Utvalget påpeker at det er viktig at de sakkyndige forstår sine roller som objektive premissleverandører, og at de sakkyndige vet at de skal uttrykke tvil omkring sine konklusjoner dersom det er faglig grunnlag for det.

Departementet vil bemerke at det i dag ikke eksisterer noen egen utdannelse for rettsmedisinsk sakkyndige, og at det ikke stilles spesielle formelle kvalifiseringskrav for rettsmedisinere. Fagmiljøene utdanner imidlertid sine folk ved ulike opplæringstilbud, slik at enkelte i Norge har minst samme kvalifikasjon som spesialister i rettsmedisin i utlandet. Det er utført doktorgradsarbeider i ulike fagfelt innen rettsmedisin i Norge. Det er imidlertid ingen omforent oppfatning av hvilken kompetanse som skal til for rettsmedisinske sakkyndige. De fleste fagmiljøene er imidlertid innforstått med den såkalte ABC-modellen, som består av:
A - generell spesialistkompetanse,
B - grunnleggende juridisk kunnskap og
C - spisskompetanse innen et rettsmedisinsk fagfelt.

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) arrangerer kurs for rettsmedisinsk sakkyndige og utfører andre veiledningsoppgaver.

Som oppfølging av Rognum-utvalgets utredning NOU 2001:12 er blant annet følgende tiltak iverksatt i regi av DRK:

· Det er opprettet en oversikt over kvalifiserte rettsmedisinske sakkyndige.
· Det er sendt ut nyhetsbrev til det psykiatriske fagfeltet, domstoler og partene med generelle betraktninger basert på sakene de har gjennomgått.
· En veiledning om utredninger der det er mistanke om bevisstløshet i gjerningsøyeblikket er laget, i tillegg til en veiledning om hvordan fysiske skader i voldssaker skal beskrives. Det arbeides med seminar om vurdering av psykiske senskader og om bruk av DNA-analyser i straffesaker.
· DRK er siden 2007 delt i fire grupper: alminnelig gruppe, rettstoksikologisk gruppe, rettsgenetisk gruppe og rettspsykiatrisk gruppe.
· Kurs holdes for rettsmedisinsk sakkyndige i juridiske og etiske forhold (B-kurs, se over), og kommisjonen har vært aktiv deltagende/undervisende på andre kurs og seminarer, blant annet i samarbeid med Domstolsadministrasjonen.
· De siste 10-15 årene er kravene til habilitet for sakkyndige i praksis skjerpet. Kommisjonen arbeider aktivt med bevisstgjøring av sakkyndige på deres rolle i retten.

Det er følgelig igangsatt en rekke tiltak for å styrke opplæringen av de sakkyndige, herunder å bidra til å bevisstgjøre de sakkyndige på deres rolle.

Departementet viser også til møte mellom justisministeren og leder av Den Rettsmedisinske Kommisjon 25. april 2008, hvor det ble besluttet at det skal opprettes en tverrdepartemental gruppe som skal se nærmere på rekruttering og utdannelse av rettspsykiatrisk sakkyndige.

Departementet antar at en slik gruppe vil kunne bidra til å ivareta Mæland-utvalgets anbefaling.

Spørsmål om innføring av en plikt til å foreta lydopptak av deler av hovedforhandlingen i straffesaker (anbefaling nr. 12)

Mæland-utvalget nevner at Liland-utvalget foreslo å innføre lydopptak av forklaringene fra tiltalte, vitner og sakkyndige, og dessuten også av lagmannens rettsbelæring, aktors innledningsforedrag og aktors og forsvarers prosedyre. Utvalget uttaler dette om forslagene og om betydningen av lydopptak for straffesakene mot Fritz Moen på side 326 i utredningen:

”Moen-utvalget er enig i Liland-utvalgets anbefalinger og slutter seg til de vurderinger som er foretatt i utredningen. Dersom det hadde foreligget lydbåndopptak av hovedforhandlingen i Moen-sakene, ville dette hatt betydning på flere måter. I Sigrid-saken ble det i aktors prosedyre og i lagmannens rettsbelæring trukket inn nye faktiske forhold. Å gjøre dette i en rettsbelæring anses som en saksbehandlingsfeil som, dersom den var gjort gjeldende som ankegrunn, burde ha ledet til opphevelse av dommen. Lydbåndopptak av rettsbelæringen ville gitt et langt bedre og sikrere grunnlag for en slik anke. Den største betydning ville trolig lydbåndopptak hatt for gjenopptagelsesprosessen.

Både i Torunn-saken og i Sigrid-saken ble straffeprosessloven § 391 nr. 3 om nye bevis påberopt som gjenopptagelsesgrunn. I Torunn-saken ble AS og JEH påberopt som slike nye bevis. Lydbåndopptak ville gitt informasjon om omstendighetene omkring frafallet av disse vitnene i den opprinnelige straffesaken, og klargjort om politiforklaringene ble lest opp, eller om noen av polititjenestemennene som avga forklaring, også uttalte seg om innholdet i AS’ og JEH’s forklaringer.

Lydbåndopptak vil også kunne ha stor betydning for å vurdere ulike aktørers atferd. Flere av de personene utvalget har snakket med, har reist kritikk mot begge lagmennenes administrering av sakene. Utvalget har ikke hatt tilstrekkelige opplysninger til å ta stilling til om det var grunnlag for kritikken. Dette er uheldig både fordi kritikkverdig atferd fra dommere kan unndras fra evaluering, men også fordi uberettiget kritikk mot dommerne kan bli stående uimotsagt.”

Departementet viser til straffeprosessloven § 23, som går ut på at forklaringer og andre deler av rettsforhandlingene ”kan” tas opp stenografisk eller ved mekaniske midler etter nærmere regler fra Kongen. Ved forskrift 15. november 1985 nr. 1911 er det gitt regler om lydopptak ved rettens behandling av en straffesak. I henhold til forskriften § 6 kan det foretas lydopptak under hovedforhandlingene i tingrett og lagmannsrett ”når retten finner grunn til det”. Etter § 6 tredje ledd kan dessuten Justisdepartementet bestemme at det i særskilt utpekte domstoler skal foretas lydopptak av hele eller av deler av hovedforhandlingen i straffesaker (eventuelt begrenset til spesielle typer straffesaker).   

I forbindelse med innføringen av to-instansordningen  ble det konstatert et større behov enn før for å kunne slå fast i ettertid hva tiltalte og vitner hadde forklart i retten. To-instansutvalget foreslo en ordning med mer omfattende protokollasjon av forklaringene, mens departementet konkluderte med å foreslå et noe mer omfattende krav til utformingen av domsgrunnene.  Spørsmålet om obligatorisk lydopptak ble diskutert. Som begrunnelse for ikke å foreslå en slik regel, viste departementet blant annet til at det er tungvint å finne frem til relevante deler av et lydopptak som ikke er skrevet ut, og at det vil være meget ressurskrevende å skrive ut alle forklaringer.

1. juli 1996 mottok departementet rapport fra det utvalget som gransket straffesaken mot Per Liland.  Også dette utvalget drøftet spørsmål om det bør gjøres lydopptak fra hovedforhandlingen i straffesaker. Utvalget mente at det bør foretas lydopptak av i hvert fall tiltaltes og vitnenes forklaringer, og at også sakkyndiges forklaringer og rettsformannens foredrag bør tas opp.  

Ved forskrift 3. oktober 1997 nr. 1097 ble det gitt regler om en prøveordning med lydopptak av hovedforhandling i straffesaker. Prøveordningen gjaldt åtte tingretter og én lagmannsrett. I henhold til forskriften var det retten som avgjorde om det skal foretas lydopptak og om opptak skulle gjøres av hele eller deler av hovedforhandlingen (§ 2). Prøveordningen er senere evaluert, og det ble anbefalt at lydopptak bør innføres som en permanent ordning i straffesaker. 

I mars 2005 mottok departementet rapporten ”Rett til tolk”, utarbeidet av et utvalg ledet av tingrettsdommer Kristian Jahr. Rapporten inneholder forslag om at straffeprosessloven § 23 endres til å gå ut på at det som hovedregel skal tas lyd- eller videoopptak av rettsforhandlingene. For tilfeller der det benyttes tolk, anbefaler utvalget en regel om at tolkingen under forklaringen i retten så vidt mulig skal tas opp i sin helhet. Rapporten var på høring høsten 2007. Et mindre fragment av samme tema – spørsmålet om lydopptak av rettsformannens foredrag – var dessuten på høring høsten 2006. 

Ikke minst gjennom høringen om rapporten ”Rett til tolk” har spørsmålet om lydopptak under hovedforhandlingen i straffesaker allerede vært på høring. Slik departementet ser det, er det ikke lenger tvilsomt at straffeprosessloven, på samme måte som tvisteloven for sivile saker, bør suppleres med en hovedregel om lydopptak under hovedforhandlingen i straffesaker. Departementet arbeider med en proposisjon om dette. På denne bakgrunnen bes det ikke nå om høringsinstansenes syn på denne delen av Mæland-utvalgets anbefalinger.  

Spørsmål om å avklare de materielle vilkår for å ta ut tiltale (anbefaling nr. 13)

Mæland-utvalget har reist spørsmålet om man bør vurdere å klargjøre de materielle vilkår for å ta ut tiltale. Utvalget skriver på side 326 i utredningen:

”Påtaleansvarlig må på selvstendig grunnlag vurdere om det foreligger tilstrekkelig bevis for domfellelse. Dette innebærer slik utvalget ser det, at tiltale ikke skal tas ut dersom det foreligger rimelig tvil om at mistenkte er skyldig. Utvalget mener at den formulering som riksadvokaten har gitt av regelen, ved å henvise til en domsprognose, er uheldig. Beviskravet skal vurderes selvstendig av beslutningstager i påtalemyndigheten, og det bør ikke være tilstrekkelig å vurdere hva man får domstolene med på. Utvalget ser det som uheldig at spørsmålet ikke er rettslig avklart. Dette kan føre til en pulverisering av ansvaret.”

Departementet viser til at riksadvokaten ved brev av 2. juli 2007 til politimestrene og statsadvokatene, ga følgende kommentarer til utvalgets vurderinger på dette punkt:

”Riksadvokaten minner om det beviskrav som gjelder for å ta ut tiltale. Den instruks som riksadvokaten her har gitt lyder:
Påtalemyndigheten må være overbevist om siktedes straffskyld for å ta ut tiltale og den må være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten.

Riksadvokatens instruks om beviskravet for å utferdige tiltale innebærer at påtalemyndigheten skal legge samme bevisterskel til grunn som domstolene anvender for å avsi fellende dom. Det annet vilkår i instruksen – om at påtalemyndigheten må være av den formening at det kan føres fellende bevis for straffeskylden i retten – er et tilleggskrav om bevisføring som ikke knytter seg til spørsmålet om en er overbevist om mistenktes skyld, men til mulighetene for å føre bevis. Situasjonen kan f eks i enkelte tilfeller være at påtalemyndigheten ut fra de tilgjengelige bevis er overbevist om straffeskylden, men hvor viktige bevis av ulike grunner (trusler mot vitner, et vitne er avgått ved døden, eller lignende) ikke kan føres for domstolen. Påtalemyndigheten har følgelig en selvstendig plikt til å ta stilling til bevissituasjonen ut fra prinsippet ”in dubio pro reo”. Foreligger det rimelig tvil om mistenktes skyld skal tiltale ikke utferdiges.

I tillegg skal det tas stilling til bevisføringssituasjonen. Er det holdepunkter for å anta at avgjørende bevis ikke vil kunne føres, skal tiltale ikke utferdiges. Den bevisstandard som er lagt til grunn, innebærer følgelig ikke noen pulverisering av påtalemyndighetens ansvar på dette punkt.

Riksadvokaten har ingen holdepunkter for å anta at påtalemyndighetens embets- og tjenestemenn har lagt noen annen oppfatning av den beskrevne bevisstandard til grunn i årene etter at instruksen ble gitt, hvilket også er i samsvar med omtale herfra ved en rekke ulike møter, foredrag og undervisning. I lys av det som er sitert foran fra utvalgets rapport har en likevel funnet behov for å innta disse presiseringer.”

Departementet finner ut fra riksadvokatens presiseringer at ytterligere tiltak rundt dette punktet er unødvendig. Departementet forutsetter at riksadvokaten i nødvendig utstrekning følger opp spørsmålet.

Spørsmål om regelendring for å gjøre det klarere hva rettslederens foredrag etter straffeprosessloven § 368 (rettsbelæringen) kan inneholde (anbefaling nr. 15)

I tilknytning til Torunn-saken har Mæland-utvalget konstatert at lagmannen under rettsbelæringen ikke ga en tilstrekkelig balansert fremstilling av de forhold som talte for at Moens tilståelse var troverdig. Etter utvalgets syn ga lagmannen også en objektivt sett misvisende beskrivelse av i hvilken grad detaljene i Moens forklaring talte for at tilståelsen handlet om noe som var selvopplevd.  Selv om rettsbelæringen fremstår som uheldig, har imidlertid ikke utvalget hatt grunnlag for å konkludere med at den var i strid med straffeprosessloven.

Vedrørende Sigrid-saken har utvalget redegjort for at aktor under sin prosedyre og lagmannen i sin rettsbelæring snakket om en mulighet for at fornærmede hadde hatt et frivillig samleie tidligere samme dag som hun ble (forsøkt) voldtatt og drept, og at de ikke hadde noen dekning i bevisførselen for å fremsette en slik ny faktisk og alternativ forklaring på et funn av sæd.  Den alternative teorien om en annen sædavgiver kom i henhold til utvalget til å stå sentralt i lagmannens rettsbelæring, og utvalget uttaler at forklaringen trolig ble avgjørende for lagrettens kjennelse.  Etter utvalgets syn ble det på dette punktet begått en saksbehandlingsfeil som burde ført til opphevelse av dommen dersom den var anført som ankegrunn. Utvalget nevner for øvrig at lagmannens rettsbelæring ble uklar på dette punktet fordi det forelå fysiske skader, og at det var overveiende sannsynlig at fornærmede ble voldtatt mens hun levde. På bakgrunn av gjennomgangen av de to straffesakene mener utvalget at reglene om lagmannens rettsbelæring bør gjøres klarere. Utvalget uttaler på side 327 under punkt 13.4.9.3 følgende:

”Lagmannens rettsbelæring vil i praksis ha stor betydning for juryens beslutning. Samtidig er grensene for hva lagmannen kan gi uttrykk for i sin rettsbelæring, noe uklare. Både i Torunn-saken og i Sigrid-saken signaliserte lagmannen tydelig sitt syn på skyldspørsmålet. Det er alminnelig antatt at lagmannen kan gi uttrykk for sitt syn på bevisvurderingen, så lenge han samtidig understreker at juryen ikke er bundet av hans vurdering. I Torunn-saken omhandlet lagmannens rettsbelæring i hovedsak de bevis som talte for Moens skyld. Dette var etter utvalgets syn uheldig. I Sigrid-saken ble det trukket inn nye faktiske forhold – av aktor omtalt som hypoteser. Det er argumentert for at slike hypoteser må kunne trekkes inn selv så sent som i rettsbelæringen. Dette mener utvalget er uholdbart. Det illustrerer imidlertid at reglene omkring lagmannens rettsbelæring bør klargjøres bedre.”

Departementet viser til avgjørelsen i Rt. 2005 side 1702, der Høyesterett gir instruktive føringer for innholdet i rettslederens foredrag. Foreløpig anser departementet det noe usikkert i hvilken grad det er behov for nye regler om hva foredraget kan gå ut på.

I et høringsnotat september 2006 om hurtigere behandling av straffesaker har departementet tatt opp enkelte spørsmål om endringer i juryordningen. Dette temaet vil departementet komme tilbake til i en proposisjon, som etter planen skal fremmes i løpet av inneværende år. I proposisjonen vil det ble redegjort for et fortsatt arbeid med spørsmål vedrørende juryordningen. Rettslederens foredrag etter straffeprosessloven § 368 er en del av juryordningen. Spørsmål om de rettslige rammene for foredraget hører derfor sammen med det som skal omtales i proposisjonen. På denne bakgrunnen tar ikke departementet i dette høringsnotatet opp spørsmålet om klargjøring av grensene for hva som kan inngå i rettslederens foredrag.

Spørsmål om en fellende kjennelse fra juryen bør kunne settes til side av to fagdommere (anbefaling nr. 16)

Mæland-utvalget mener at forhandlingen i Sigrid-saken ikke oppfylte det strafferettslige kravet til bevis for domfellelse, og at konklusjonen kunne gjøre det naturlig å reise spørsmål om fagdommerne burde ha satt lagrettens fellende kjennelse til side.  Utvalget har ikke besvart dette spørsmålet, under henvisning til at det går utenfor utvalgets mandat. Derimot har utvalget på generell basis gått noe inn på reglene om tilsidesettelse av juryens kjennelse, og uttaler på side 327:

”Som nevnt ovenfor i punkt 10.8 kunne fagdommerne i medhold av straffeprosessloven 1887 § 358 første ledd sette til side lagrettens kjennelse dersom de kom «til den overbevisning at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at tiltalte er skyldig». I dag følger en tilsvarende regel av straffeprosessloven § 376 c.

Etter den gamle loven var det antatt at det var «lagretten som har det prinsipale ansvar for bevisbedømmelsen, og at ikke enhver tvil som ville ha avholdt en dommer fra selv å votere for fellelse, er grunnlag for å sette kjennelsen til side.» Dette synet ble også lagt til grunn i forbindelse med vedtagelse av ny straffeprosesslov. Men hva som ligger i dette, er ikke like klart. Andenæs legger til grunn at retten må ha: 

”[e]n sterkere forpliktelse ... til å hindre en domfellelse som den anser uriktig. Men hvis saken f.eks. gjelder en lang rekke tiltaleposter som tiltalte blir kjent skyldig i, kan det knapt være nødvendig for retten å gripe inn om den mener at beviset er for svakt for en enkelt tiltalepost av mindre betydning.”

Etter utvalgets syn er det ingen grunn til å opprettholde en uriktig domfellelse fordi dommen ikke får så stor betydning for den domfelte. Bjerke og Keiserud uttaler at når det er «forstandig grunn til meningsforskjell mellom lagretten og retten», må dette kunne lede til at fagdommerne lar være å sette til side kjennelsen.  Utvalget mener imidlertid at dersom to av fagdommerne finner at det ikke er grunnlag for domfellelse, bør en fellende kjennelse settes til side. Slik er ordningen i Danmark.”
 
Departementet viser til at også spørsmålet om hva som skal til for å sette til side en fellende kjennelse, gjelder juryordningen. Dette temaet vil departementet komme tilbake til i løpet av forholdsvis kort tid, jf. ovenfor, under omtalen av anbefaling nr. 15 . Heller ikke spørsmålet om i hvilke tilfeller juryens kjennelse kan settes til side, tas derfor opp i dette høringsbrevet.

5. ADMINISTRATIVE OG ØKONOMISKE KONSEKVENSER

En bestemmelse om særskilt rett til forsvarer for visse grupper siktede vil formodentlig medføre økte kostnader. Hvor stor økningen blir, vil avhenge av hvor mange siktede som faller inn under de aktuelle gruppene. Dette høringsbrevet inneholder forslag til en bestemmelse om at den som siktes for et forhold som etter loven kan medføre fengsel i mer enn ett år, og som har betydelig nedsatt syn, hørsel eller taleevne, skal ha rett til offentlig forsvarer. Funksjonshemmingen må forutsetningsvis være mer omfattende enn at virkningen av den kan elimineres gjennom bruk av alminnelige briller eller høreapparat. Det er nærliggende å anta at det totale antallet personer som vil omfattes av en slik bestemmelse, vil være lite. På denne bakgrunnen legger departementet til grunn at bestemmelsen ikke vil få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

I den grad det vil etableres nye uavhengige instanser for oppnevning av sakkyndige, vil dette kunne få økonomiske og administrative konsekvenser. På det nåværende tidspunkt ønsker departementet imidlertid høringsinstansenes syn på hvorvidt det er nødvendig å innføre et tydeligere skille mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige, og hvor vidtrekkende endringene bør være. Som følge av at det er lite klarlagt om det er behov for - og ønskelig - med en slik instans, har departementet ikke gått nærmere inn på de økonomiske og administrative konsekvensene ved dette.

Med hilsen

Håvard Bekkelund
ekspedisjonssjef                                                              Per Martin Borg
                                                                                     førstekonsulent