Høringsbrev

Til høringsinstansene
  
Deres ref Vår ref Dato
 201200235  29. mars 2012

 

1 Innledning

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sender med dette på høring forslag om en midlertidig lov om etablering av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet. Formålet med en midlertidig lov er å sikre at barn i Norge som er født av surrogatmor i utlandet, får etablert juridiske bånd til en eller begge av sine omsorgspersoner der den juridiske forelderen til barnet er død eller der partene har flyttet fra hverandre.

Etter gjeldende regelverk kan foreldreskap etableres etter henholdsvis barneloven (morskap, farskap og medmorskap) og adopsjonsloven. Den midlertidige loven vil innebære en særskilt måte å etablere foreldreskap på og vil gjelde for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet når bestemte vilkår er oppfylt.

Forslaget til midlertidig lov gir adgang til å etablere foreldreskap for fars ektefelle eller partner etter at far er død eller etter skilsmisse eller samlivsbrudd. Departementets forslag er utformet med utgangspunkt i barne- og adopsjonslovgivningen. Forslaget innebærer at det gjøres unntak fra gjeldende adopsjonslov om at adopsjon, og dermed foreldreskap, bare kan gjennomføres med samtykke fra forelder med foreldreansvar. Forslaget går ut på at et foreldreskap skal kunne etableres selv om far med foreldreansvar ikke samtykker. Ikke bare tidligere ektefeller og registrerte partnere kan få etablert foreldreskap til barnet, men også tidligere samboere.

Forslaget vil møte de utfordringer som er oppstått ved at nærmeste omsorgspersoner til barn født av surrogatmor i utlandet ikke er barnets juridiske foreldre etter norsk rett. Forslaget er forankret i hensynet til barnets beste og barns behov for rettslig tilknytning til sine omsorgspersoner (sosiale foreldre).

Forutsetningen for å kunne fastsette foreldreskap etter den midlertidige loven er at søker sammen med barnets far har inngått en avtale med surrogatmor, og at den utenlandske dommen, administrative avgjørelsen eller kontrakten dokumenterer et felles ønske om å oppfostre barnet. Den utenlandske dommen, administrative avgjørelsen eller kontrakten som dokumenterer et felles ønske om å oppfostre barnet, kan tre i stedet for et samtykke fra barnets far til etablering av foreldreskap.

Forslaget innebærer at enkelte bestemmelser i gjeldende adopsjonslov midlertidig settes til side.

Det foreslås at søknader om foreldreskap etter den midlertidige loven skal behandles av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten gis vedtakskompetanse i sakene etter den midlertidige loven. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet blir klageinstans over regionenes vedtak. Den midlertidige loven bygger på barne- og adopsjonslovgivningen. Bufetat har som oppgave å behandle søknader om adopsjon. I tillegg til at etaten har en kompetanse på området,  tilsier økonomiske og administrative hensyn at oppgaver knyttet til den midlertidige loven legges til Bufetat. 

Den midlertidige loven er en tidsbegrenset lov og skal gjelde for saker der søknad er fremmet innen 1. januar 2014. Departementet tar sikte på at loven oppheves 1. januar 2015.

2 Bakgrunn

Det er i norsk rett ikke gitt særskilte regler om surrogati. Dette betyr at de generelle reglene om etablering av morskap og farskap gjelder. Etter lov 8. april 1981 nr. 7 om
barn og foreldre (barneloven) § 2 første ledd skal kvinnen som føder barnet regnes som barnets mor. Etter andre ledd er en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke
bindende. Videre er det etter lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av
bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 2-15 ikke adgang til eggdonasjon. Det følger av
dette at surrogatmorskap på disse vilkår ikke er tillatt i Norge. Til tross for dette er det
et faktum at enkelte norske borgere reiser til andre land for å inngå avtaler om
surrogatmorskap.

Når personer bosatt i Norge inngår avtaler med surrogatmødre bosatt i et annet land, oppstår kompliserte juridiske problemstillinger. Dette gjelder ikke bare problemstillinger knyttet til etablering av foreldreskap, men også spørsmål om foreldreansvar, statsborgerskap, utstedelse av pass og immigrasjon. At minst to lands rettssystemer virker inn, hvilket innebærer at det kan være konflikt mellom ulike lands rettsregler, kompliserer saken ytterligere.

Assistert befruktning ved bruk av surrogatmor i utlandet kan omfatte en rekke ulike kombinasjoner av personer og kjønnsceller (typetilfeller):
1. ulikekjønnet par – assistert befruktning med eget egg og egen sæd
2. ulikekjønnet par – assistert befruktning med kjøpt egg og egen sæd
3. ulikekjønnet par – assistert befruktning med eget egg og kjøpt sæd
4. ulikekjønnet par – assistert befruktning med kjøpt egg og kjøpt sæd
5. mannlig par – assistert befruktning med kjøpt egg og sæd fra én av mennene
6. mannlig par – assistert befruktning med kjøpt egg og kjøpt sæd
7. mannlig par – assistert befruktning med kjøpt egg og sæd fra begge mennene
8. enslig mann – assistert befruktning med kjøpt egg og egen sæd
9. enslig mann – assistert befruktning med kjøpt egg og kjøpt sæd
10. enslig kvinne – assistert befruktning med eget egg og kjøpt sæd
11. enslig kvinne – assistert befruktning med kjøpt egg og kjøpt sæd
12. kvinnelig par – assistert befruktning med den enes egg og kjøpt sæd.
13. kvinnelig par – assistert befruktning med kjøpt egg og kjøpt sæd
14. kvinnelig par – assistert befruktning med egg fra begge kvinner og kjøpt sæd

Det har siden januar 2010 pågått et arbeid for å klargjøre rettstilstanden for hvordan saker der barn født av surrogatmor i utlandet skal behandles. I forlengelsen av dette arbeidet har Skattedirektoratet avdekket tilfeller der morskap og farskap til barn født av surrogatmor i utlandet er registrert i folkeregisteret uten at det juridiske morskapet eller farskapet etter barneloven eller adopsjonsloven er i orden. Registreringen i folkeregisteret er ingen rettstiftende handling, og gir i seg selv ingen rettsvirkninger.

De fleste barna i Norge født av surrogatmor i utlandet – i alle typetilfeller nevnt ovenfor – vil kunne ivaretas gjennom gjeldende regelverk. Den midlertidige forskriften om anerkjennelse av farskap vil fange opp tilfeller der farskapet er fastsatt etter dom eller etter administrativ avgjørelse av kompetent myndighet i utlandet, jf departementets høringsbrev av 20. desember 2011. Forskriften er ikke tilstrekkelig til å sikre rettslige bånd mellom barn og omsorgsforelder (sosial forelder) etter samlivsbrudd eller etter at juridisk far er død. Forslaget om en midlertidig lov tar sikte på å omfatte disse øvrige tilfellene, det vil si de tilfelle som ikke kan løses etter gjeldende regelverk og ny midlertidig forskrift. Det tilføyes at etter norsk rett kan det ikke fastsettes to farskap til ett og samme barn, derimot kan det etableres foreldreskap etter adopsjonsloven. 

Departementet er i gang med en bredere utredning av spørsmål knyttet til surrogati og eventuelle nye lovbestemmelser om dette. Midlertidige overgangsordninger om foreldreskap hjemlet i forskrift og lov skal ikke danne presedens for dette fremtidsrettede arbeidet.

3 Gjeldende rett

Foreldreskap etableres etter lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) og lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon (adopsjonsloven). 

Etter barneloven § 2 første ledd regnes kvinnen som har født barnet som barnets mor. Etter andre ledd er en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke bindende

Farskap kan følge direkte av loven (farskap etter ekteskap, pater est), jf. barneloven § 3. Farskap kan også fastsettes ved erkjennelse, jf. barneloven § 4, eller ved dom, jf. barneloven § 9. Farskap som følger av loven eller av erkjennelse kan endres etter bestemmelsene i barneloven §§ 6 og 7.  Barneloven § 85 har nærmere bestemmelser om anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet. Ny midlertidig forskrift gitt med hjemmel i barneloven § 85 andre ledd vil i praksis kunne fange opp alle saker der farskapet er fastsatt etter dom eller administrativ avgjørelse av kompetent myndighet i utlandet.

Dersom foreldreskap ikke kan etableres etter barneloven, vil gjeldende adopsjonslov måtte anvendes for å etablere juridiske bånd mellom barnet og omsorgspersonen. Det vil ligge til rette for adopsjon for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet hvor det har vært et barn-foreldre-forhold fra fødselen av mellom barnet og søker.

Et grunnleggende vilkår for å gjennomføre en adopsjon er at adopsjonen skal være til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2. Adopsjonsloven § 3 setter en nedre aldersgrense på 25 år som vilkår for å kunne adoptere. Rent unntaksvis er det likevel åpnet for at det kan gis bevilling til den som har fylt 20 år. Barn som er fylt 12 år, kan ikke adopteres uten eget samtykke, jf. adopsjonsloven § 6 annet ledd. Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet, jf. adopsjonsloven § 6 første ledd. Den som er under 18 år kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret, jf. adopsjonsloven § 7 første ledd. Foreldrenes samtykke kan ikke gis før to måneder etter at barnet er født, jf. adopsjonsloven § 7 annet ledd. Far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal så vidt mulig få uttale seg før vedtak blir gjort, jf. adopsjonsloven § 7 tredje ledd. Spørsmål om farskap og foreldreansvar, må derfor være avklart før søknad om adopsjon kan avgjøres. Departementet legger til grunn at i de fleste sakene vil ikke surrogatmor ha del i foreldreansvaret. Dersom dette er tilfelle vil et samtykke fra henne ikke være et absolutt vilkår for å kunne gjennomføre en adopsjon. Surrogatmor skal imidlertid ”så vidt mulig få uttale” seg til spørsmålet, jf. adopsjonsloven § 7 tredje ledd.

I følge adopsjonsloven § 5 kan den som er gift bare adoptere sammen med sin ektefelle. Andre enn ektefeller kan ikke adoptere sammen. Den ene ektefelle kan med samtykke fra den andre ektefelle adoptere dennes barn, jf. adopsjonsloven § 5 a første ledd. Den ene partner i et registrert partnerskap kan med samtykke fra den andre partner adoptere dennes barn, jf. adopsjonsloven § 5 a andre ledd. 

Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort. Dersom den ene ektefelle eller registrerte partner adopterer den annens barn (stebarnsadopsjon), får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene eller de registrerte partnerne som om det var deres felles barn, jf. adopsjonsloven § 13.

4 Formål og avgrensninger

Formålet med en midlertidig lov er å sikre at barn i Norge som er født av surrogatmor i utlandet, får etablert juridiske bånd til en eller begge av sine omsorgspersoner der den juridiske forelderen til barnet er død eller der partene har flyttet fra hverandre.

Enkelte familier har levd i den tro at barnet har en juridisk tilhørighet til begge sine omsorgspersoner, for eksempel som følge av råd og veiledning fra offentlige myndigheter som i ettertid har vist seg å være feil. Den midlertidige loven vil kunne løse dette, og vil omfatte både tilfeller der den ene av de to som inngikk avtalen med surrogatmor er juridisk far til barnet, men er død, og tilfeller der partene har flyttet fra hverandre.

Det er flere hensyn som gjør seg gjeldende ved utforming av en midlertidig lov. Barna, omsorgsforeldrene og surrogatmor (og eventuelt hennes ektemann) kan ha ulike interesser som helt eller delvis er beskyttet av menneskerettighetene som er en del av norsk rett. Omsorgsforeldre kan også ha ulike interesser, særlig etter skilsmisse eller samlivsbrudd. Forslaget bygger på en avveining av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende, hvor hensynet til barnets beste er sentralt.

Den nye midlertidige loven vil være begrenset på flere måter. For det første gjelder den kun barn som allerede er i Norge og som er født av surrogatmor i utlandet. Det vil også gjelde en tidsfrist for å fremme søknad, og loven vil deretter oppheves. Det forutsettes videre at søker selv bidrar til å opplyse sakene i tråd med regelverket. Der for eksempel to omsorgspersoner er utpekt som far for ett og samme barn, men ingen av dem bidrar til å få avklart hvem som er barnets biologiske far, vil ikke kunne omfattes av den midlertidige loven, jf også departementets høringsbrev av 20. desember 2011 om midlertidig forskrift om anerkjennelse av farskap.

Departementet gjør oppmerksom på at spørsmålet om mulige endringer i norsk barnelov når det gjelder anerkjennelse av utenlandske dommer og avgjørelser om foreldreskap vil bli vurdert i forbindelse med departementets pågående utredning av spørsmål knyttet til surrogati og eventuelle nye lovbestemmelser om dette.

5 Nærmere om forslaget

5.1 Forslag og vilkår
Departementet har kommet til at det for disse sakene bør gis en midlertidig lov som gir adgang til å etablere et rettslig barn-foreldre-forhold til den omsorgsperson (sosial forelder) som sammen med juridisk far har inngått avtale med surrogatmor, der juridisk far er død eller samlivet mellom far og søker er opphørt.

Samboere har i dag som nevnt ikke adgang til stebarnadopsjon etter adopsjonsloven. Departementet foreslår for disse aktuelle sakene at adgangen til å etablere foreldreskap etter dødsfall og samlivsbrudd også gjelder for tidligere samboere. Det stilles ikke krav til samboerforholdets eksistens og varighet, bare det at det har vært et samliv.
Det foreslås imidlertid ingen generell adgang for samboere til å stebarnadoptere hverandres barn i dette høringsnotatet som gjelder en midlertidig lov for å sikre barn i Norge født av surrogatmor i utlandet. Spørsmålet om samboeres adopsjonsadgang vil bli vurdert i forbindelse med oppfølging av NOU 2009: 21 om adopsjon.
Departementet legger til grunn at det er i tråd med FNs barnekonvensjon at norske myndigheter bidrar til at barn bosatt i Norge sikres juridisk far og mor der det er mulig. Spørsmålet om hvem som er barnets far eller mor er avgjørende i en rekke rettslige sammenhenger. Det er dessuten viktig å legge til rette for at et barn får etablert juridisk tilhørlighet til de personer som skal ha omsorg for det i oppveksten. Dette kan bidra til å skape gode, forutsigbare og trygge rammer for barnet. Det å få avklart hvem som er juridiske foreldre til barnet, vil også forebygge og forhindre uklarheter og tvister om dette senere i livet, for eksempel ved en av omsorgspersonenes dødsfall.

I følge forslagets § 3 siste ledd skal adopsjonslovens bestemmelser gjelde om ikke annet følger av den midlertidige loven.
Grunnvilkåret i adopsjonsloven § 2 om hensynet til barnets beste skal gjelde etter forslaget om midlertidig lov, jf. også forslagets § 1. Departementet legger til grunn at etablering av foreldreskap normalt vil være til barnets beste i slike tilfeller der omsorgspersonen (sosial forelder) sammen med juridisk far har inngått avtale med surrogatmor og hvor omsorgspersonen har deltatt i barnets liv fra fødselen av.
Etablering av foreldreskap kan i utgangspunktet ikke finne sted uten at forelder med foreldreansvar har samtykket, jf. adopsjonsloven § 7 første ledd. Dersom surrogatmor mot formodning har del i foreldreansvaret, må også hennes samtykke innhentes, jf. adopsjonsloven § 7 første ledd.
I tilfeller der surrogatmor ikke har del i foreldreansvaret for barnet, skal hun, så vidt mulig, gis anledning til å uttale seg, jf. adopsjonsloven § 7 tredje ledd. 
Barnets samtykke må innhentes dersom barnet er over 12 år, jf. adopsjonsloven § 6 andre ledd. Adopsjonslovens bestemmelse om barnets rett til å uttale seg etter § 6 tredje ledd vil også gjelde etter den midlertidige loven.  
Det kan forekomme tilfeller der søker ikke kan legge frem et samtykke fra juridisk far ved søknad om å etablere foreldreskap med hjemmel i den midlertidige loven, enten fordi juridisk far er død eller han ikke ønsker å gi sitt samtykke og samlivet mellom søker og juridisk far er opphørt. For slike tilfeller foreslår departementet at utenlandsk dom, , administrativ avgjørelse eller kontrakt som dokumenterer et felles ønske om å oppfostre barnet, kan tre i stedet for et slikt samtykke. Dette vil være et unntak fra gjeldende adopsjonslov § 7 første ledd som innebærer at det alltid skal innhentes samtykke fra forelder med foreldreansvar. Departementet har i forslaget valgt å la barnets behov for rettslig tilknytning til den omsorgspersonen som har vært til stede fra fødselen av gå foran hensynet til den juridiske fars bestemmelsesrett etter norsk rett. Prinsippet om barnets beste tilsier at barnet bør sikres juridisk tilknytning med begge sine sosiale foreldre. Departementet mener at denne løsningen er forsvarlig idet den kun innskrenker juridisk fars rettigheter, ikke surrogatmors. Departementet viser til at barnets far sammen med søker opprinnelig har inngått avtale som dokumenterer et felles ønske om å oppfostre barnet sammen.  
 
5.2 Særlig om rettsvirkninger
Departementet foreslår i den midlertidige loven at det skal være adgang til å etablere foreldreskap med de rettsvirkninger som gjelder etter adopsjonsloven, for tilfeller der det ikke er adgang til dette i dag. Barnets omsorgsforelder har i dag ikke mulighet til å adoptere som enslig på grunn av rettsvirkninger av slik adopsjon, fordi barnets rettslige bånd til begge sine opprinnelige foreldre brytes ved adopsjonen. I tilfeller hvor barnet har behov for å komme i rettsforhold til omsorgspersonen vil det normalt ikke være en ønskelig rettsvirkning at barnet trer ut av rettsforhold til den andre forelderen (som også er/har vært omsorgsforelder). Etablering av foreldreskap etter forslag til midlertidig lov har dermed den konsekvens at rettsforholdet kun til surrogatmor opphører, jf forslaget § 2 andre ledd. Ved etablering av foreldreskap får vedkommende blant annet foreldreansvar for barnet.

Rettsvirkningen av foreldreskapet foreslås å inntre fra vedtakstidspunktet. En annen løsning som for eksempel å legge barnets fødselstidspunkt til grunn, vil kunne skape nye vanskelige problemstillinger siden barnet er født i et annet land med annen lovgivning.

5.3 Særlig om jurisdiksjon, lovvalg, vedtakskompetanse
Norske myndigheter har etter forslaget jurisdiksjon til å behandle saker etter den midlertidige loven når søker er bosatt i Norge og barnet oppholder seg i Norge. I tilfeller der norske myndigheter har jurisdiksjon skal saken behandles etter norsk lov (her den midlertidige loven). Det foreslås at Bufetat gis vedtakskompetanse i sakene etter den midlertidige loven.

6 Plassering av overgangsordningen i lovverket

Departementet foreslår at overgangsordningen hjemles i en egen midlertidig lov. Loven innebærer at det gjøres unntak fra adopsjonsloven. En egen lov vil sikre at ordningen blir midlertidig og ikke skaper presedens for nye saker.

7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Selv om forslaget vil ha enkelte administrative konsekvenser for Bufetat som skal behandle søknader etter den midlertidige loven, antas forslaget ikke å ha økonomiske og administrative konsekvenser av betydning. Det antas at den midlertidige loven vil omfatte et begrenset antall saker. Den vil også gjelde bare i et begrenset tidsrom.  

8 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1
Formålet med loven angis i § 1. Formålet er å gi en midlertidig adgang til å etablere foreldreskap for barn i Norge som er født av surrogatmor i utlandet der dette ikke kan skje etter barneloven, og/eller adopsjonsloven. Loven vil kunne komme til anvendelse på saker der det er etablert et juridisk farskap og der fars tidligere ektefelle, registrerte partner eller samboer ønsker å bli forelder til barnet.   
Til § 2
Loven omfatter den som sammen med barnets far inngikk avtale med surrogatmor med tanke på å bli forelder til barnet, og som har vært til stede i barnets liv fra fødselen av. Bestemmelsen gir adgang til å etablere foreldreskap for barnet selv om barnets juridiske far er død eller samlivet mellom barnets far og søker er oppløst. Det er en forutsetning for å søke om foreldreskap etter denne bestemmelse at farskap til barnet er fastsatt etter barneloven.

Ved etableringen av foreldreskap får barnet samme rettstilling til begge som om det var deres felles barn. Rettsvirkningen av etableringen av foreldreskapet inntrer ved vedtakstidspunkt.

Søker må sammen med barnets far ha inngått avtalen med surrogatmor. Utenlandsk kontrakt, administrativ avgjørelse eller dom som dokumenterer et felles ønske om å oppfostre barnet, kan tre i stedet for et samtykke fra barnets far.

Dersom surrogatmor etter norsk rett har foreldreansvar for barnet, kreves et samtykke til etablering av foreldreskap fra henne. Den midlertidige loven setter ikke surrogatmors rett på dette punkt til side. Er hun forsvunnet, sinnslidende eller utviklingshemmet, kreves samtykke fra verge. Dersom surrogatmor ikke har del i foreldreansvaret, skal hun så vidt mulig gis mulighet til å få uttale seg før vedtak blir gjort, slik at det heller ikke her gjøres unntak fra gjeldende adopsjonslov.
 
Adopsjonsloven gjelder om ikke annet følger av loven her.

Forslag til lov innebærer at følgende bestemmelser i adopsjonsloven settes til side:
• § 5a om at bare ektefeller eller registrerte partnere kan gjennomføre en stebarnsadopsjon
• §§ 5 a og 7 om kravet til at forelder med foreldreansvar skal samtykke til adopsjonen
• § 13 om at rettsvirkningene ikke brytes til barnets juridiske forelder
• § 17 første ledd om når søknaden kan behandles her i landet. § 17 krever bare at søker har bopel her i riket.

Øvrige vilkår som er nedfelt i adopsjonsloven må være oppfylt, og legges til grunn ved behandlingen av søknad om etablering av foreldreskap etter den midlertidige loven. Dette gjelder blant annet:
• § 2 ”til gagn for barnet ” eller ”barnets beste” – i vurderingen av barnets beste vil det være barnets tilknytning og dets behov for juridisk tilhørighet som i all hovedsak vil bli det avgjørende. Forslaget legger imidlertid en kraftig føring for vurderingen av barnets beste, i det det forutsetter at adopsjon kan gjennomføres uten samtykke fra juridisk forelder, og dermed mot dennes vilje. Det betyr at også ved en sterk konflikt mellom juridisk forelder og tidligere partner, kan etablering av foreldreskap gjennomføres. (Som i saker om adopsjon av et kjent barn, vil søkernes helse, økonomi, boligforhold, ikke få noen større betydning. Politiattest må innhentes, men også søkers vandel vil ha mindre betydning.)
• § 3 om at bevilling til å adoptere kan bare gis til den som har fylt 25 år. Når sterke grunner taler for det, kan det likevel gis bevilling til den som har fylt 20 år. 
• § 6 annet ledd om at den som har fylt 12 år, ikke kan adopteres uten eget samtykke.
• § 12 om at adoptivforeldre skal så snart som tilrådelig fortelle adoptivbarnet at det er adoptert.  Fra barnet er 18 år har det krav på å få opplyst hvem de opprinnelige foreldre er.
• § 16 om at adopsjonsbevilling skal anmerkes ved adoptivbarnets navn i folkeregisteret og i de andre offentlige protokoller som departementet bestemmer.

Til § 3
Norske myndigheter har etter forslaget kompetanse til å behandle saker etter den midlertidige loven når søker er bosatt i Norge og barnet oppholder seg i Norge. I tilfeller der norske myndigheter har kompetanse, skal saken behandles etter norsk rett (den midlertidige loven). Regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten gis vedtakskompetanse i sakene etter den midlertidige loven. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet blir klageinstans over regionenes vedtak.

Til § 4
Loven vil være midlertidig i den forstand at frist for å søke om foreldreskap etter denne lov settes 1. januar 2014. Den midlertidige loven oppheves når loven ikke lenger har noen funksjon, og dato for opphevelse settes til 1. januar 2015. Loven skal tre i kraft straks.

9 Lovutkast

§ 1 Formål
Formålet med loven er å gi en midlertidig adgang av hensyn til barnets beste til å etablere foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet der dette ikke kan skje etter barneloven eller adopsjonsloven.

§ 2 Foreldreskap
Den som sammen med barnets far inngikk avtale med surrogatmor, kan søke om å etablere foreldreskap for barnet selv om barnets far er død eller samlivet mellom barnets far og søker er oppløst.

Ved etableringen av foreldreskap får barnet samme rettstilling til dem begge som om det var deres felles barn. Rettsvirkningen av etableringen av foreldreskapet inntrer ved vedtakstidspunktet.

Søker må sammen med barnets far ha inngått avtalen med surrogatmor. Utenlandskdom, administrativ avgjørelse eller kontrakt som dokumenterer et felles ønske om å oppfostre barnet, kan tre i stedet for et samtykke fra barnets far.

Dersom surrogatmor, etter norsk rett, har foreldreansvar for barnet, kreves et samtykke til etablering av foreldreskap fra henne. Er hun forsvunnet, sinnslidende eller utviklingshemmet, kreves samtykke fra verge. Dersom surrogatmor ikke har del i foreldreansvaret, skal hun så vidt mulig få uttale seg før vedtak blir gjort. 

Adopsjonsloven gjelder om ikke annet følger av loven her.

§ 3 Kompetanse mm
Søknad om etablering av foreldreskap etter denne lov kan avgjøres i Norge dersom søker har bopel i Norge og barnet oppholder seg i Norge.

Søknaden avgjøres etter norsk rett.

Søknad om etablering av foreldreskap etter § 3 behandles av den region i Barne-, ungdoms- og familieetaten der søker har bopel. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er klageinstans for Barne-, ungdoms- og familieetatens vedtak. 

§ 4 Ikrafttredelse og frist for å fremme søknad
Loven trer i kraft straks og oppheves (1. januar 2015).

Frist for å søke om foreldreskap etter denne lov er 1. januar 2014.

10 Høringsfrist

Høringsfristen er satt til 21. mai 2012. På grunn av sakens videre framdrift kan utsatt høringsfrist ikke påregnes.