Forsiden

Høringssvar fra Hans Dahlseng

Dato: 01.03.2022

Sertifisert til frihet?

Norge har flere ganger blitt kåret til verdens beste land å bo i. Det er ikke bare på grunn av oljepenger, det har også noe å gjøre med holdninger, verdier, identitet og kultur. Det er ikke bare penger som gjør Norge til et bra land. Det kan hende at vi har noe her som er verd enda mer.

Regjeringen innførte koronapass våren 2021. Utgangspunktet var at det skulle være et slags vaksinekort som dokumenterer at man har tatt en vaksine. Tiltaket var en midlertidig ordning hjemlet i smittevernloven. «Regjeringen ønsker å bruke koronasertifikat til å åpne opp mer og kunne holde mer åpent gjennom resten av pandemien.» Sitat: Erna Solberg, 5. mai 2021. Dette hørtes jo bra ut og mange støttet ordningen, som skulle gjelde i seks måneder. Nå, snart et år senere, ønsker Helse- og omsorgsdepartementet å utvide ordningen og forlenge den ytterligere. Som psykolog er det flere ting her jeg reagerer på.

Fellesskap og tilhørighet

Koronapasset deler befolkningen inn i to grupper: de med grønt og de med rødt sertifikat. Hensikten med passet er å forskjellsbehandle disse gruppene. Hvis de skulle behandles likt er poenget med passet borte. Forskjellsbehandling er i seg selv problematisk da det innebærer både brudd på grunnloven og krenkelse av menneskerettighetene. Smittevernloven, som passet er hjemlet i, gir likevel åpning for dette, gitt at det er nødvendig for å hindre smitte av «allmennfarlig smittsom sykdom». Smittevernloven åpner for å gjennomføre ganske drastiske tiltak. Det er et grunnvilkår at tiltak må være nødvendig, og at tiltaket må oppheves straks når det ikke lenger er nødvendig. Koronasertifikat er i seg selv et svært inngripende tiltak da det deler befolkningen inn i første- og annenrangs borgere i den hensikt å begrense eller frata annenrangs borgere rettigheter som førsterangs borgere har.

I Norge har vi fulgt myndighetenes råd og anbefalinger gjennom hele pandemien, uten at det har vært noe reelt behov for bruk av tvang. Mange har vært skeptiske til å ta en vaksine som er basert på en ny teknologi som ikke er ferdig utprøvd og som heller ikke er godkjent på vanlig måte, men de har tatt vaksinen likevel. De har tatt «en for laget» av lojalitet til myndighetene og solidaritet til sine medmennesker. Det er rørende å se graden av samhold og dugnadsånd som fortsatt sitter i ryggraden vår og som kommer frem når det gjelder. Denne kulturen bør vi ta vare på, den er svært mye mer verd enn nye verktøy for overvåking og kontroll. Myndighetene er i ferd med å ta noen grep som bidrar til å svekke denne kulturen, og til å bryte ned tilliten, både til myndighetene og folk i mellom. Fortsatt bruk av koronapass vil bidra sterkt til det. Det er litt som å selge fallrett fra norske fosser og vindkraftrettigheter ut av landet. Man selger arvesølvet og bytter bort realverdier mot penger. Er det en god investering? Regjeringen bytter her bort lojalitet mot kontroll. Er det et godt bytte? Samhold byttes mot splittelse, likhet byttes mot ulikhet, tilhørighet mot segregering, solidaritet mot konkurranse, det blir «oss mot dem». Mennesket har i seg et iboende ønske om å høre til. Vi ønsker alle å hjelpe til og å delta. Vi trenger i utgangspunktet ikke verken tvang eller insentiver for å ville bidra til fellesskapet. Ytre motivasjon, med straff og belønning, brukes når den indre motivasjonen mangler. Når indre motivasjon er til stede vil bruk av insentiver og avstraffelse vanne ut den indre motivasjonen.

Saksbehandling

Departementet legger opp til å behandle selve koronasertifikatet, og bruken av det, som to helt separate saker. Det er problematisk. Behandlingen av et koroanapass må sees i lys av hva det kan brukes til. Høringsnotatet nevner helt eksplisitt svært inngripende tvangstiltak og drøfter hvordan et koronasertifikat kan brukes til nettop det. Dette inkluderer tvangsvaksinering («…kan Helsedirektoratet påby vaksinering…») samt internering og deportering («...kan departementet i forskrift bestemme at personer som ikke er vaksinert må oppholde seg innenfor bestemte områder…»), samt oppsigelse og suspendering av arbeidstakere uten lønn. Behandlingen av en utvidelse av koronasertifkatet må ses i lys av hva det tilrettelegger for og hva det kan brukes til. Selv om koronasertifikatet i seg selv ikke gir myndighetene noen nye fullmakter vil det senke terskelen for bruk av tvangstiltak. Politikere er bare mennesker de også. Det er lett å bli fristet. Vi vet alle hvordan det er å ha en sjokoladeplate liggende i skapet. Selv om man vet at man ikke burde er det fort å ta en liten bit. Og når pakken først er åpnet …

Utvidelse og videreføring av ordningen med koronasertifikat må behandles i lys av hva hensikten med sertifikatet er, og ses i sammenheng med hva det kan brukes til.

Lojalitet eller lydighet

Selv uten å sette i verk noen tvangstiltak kan ordningen med Koronapass lett brukes til å styre befolkningen, både på bevisste og ubevisste plan. Du er aldri lenger enn én vaksinedose unna et rødt pass. Uansett hvor mange vaksiner du har tatt kan du når som helst nedgraderes til annen rangs borger, og du må utføre en aktiv handling for å belønnes med en oppgradering. Man belønnes for lydig oppførsel. Dette har elementer i seg av lydighetstrening og dressur. Kan dette komme til å bli brukt som et slags lydighetspass? Å lede gjennom kontroll og lydighet er noe annet enn ledelse basert på samhandling og tillit. Tiltak som fremmer førstnevnte bryter ned tilliten og hindrer sistnevnte.

Næringslivet beveger seg andre veien. Der er de gamle hierarkiske strukturene på vei ut. Gammeldagse ledelsesmodeller basert på enveis informasjonsflyt nedover i organisasjonen, tilbakeholdelse av informasjon, sanksjonering av ulydige arbeidstakere og insentiver for å følge ordre gir ikke effektivitet og lønnsomhet i en stadig mer kompleks verden. Trenden i arbeidslivet går mot ledelse basert på åpenhet og tillit. Informasjonsflyten går begge veier, og avdelinger og medarbeidere forutsettes å tenke selv og ta selvstendige avgjørelser. Ledelsens oppgave er å gi riktig, relevant og oppdatert informasjon om de store linjene, og å lytte til tilbakemelding fra de forskjellige avdelingene. Moderne ledelse er basert på dynamikk og samspill, der avdelinger og ansatte forventes å ta selvstendige avgjørelser om hvordan de best kan bidra til å nå det overordnede målet. Det er trist å se at norske myndigheter nå beveger seg andre veien og går i motsatt retning.

Ledelse

Det er en illusjon at ledelse alltid blir bedre av mer overvåking og kontroll. Det har en eim av New Public Management over seg. Min erfaring fra helsevesenet er at både effektiviteten og kvaliteten på arbeidet går ned når byråkrater i ledelsen skal ta faglige avgjørelser og fagfolk skal bruke tiden sin på å dokumentere at de gjør det de skal. Systemet bygger på mistillit og forutsetter at arbeidstakere er late og forsøker å snike seg unna. Det er hentet fra amerikansk industri med underbetalte arbeidere som føler seg utnyttet av sin arbeidsgiver. Det stemmer dårlig med hvordan samfunnet fungerer i Norge i dag. Folk gjør en bedre jobb når de vises tillit og gis faglig handlingsrom og autonomi. Jeg tror det er sånn i pandemien også. Når mennesker gis tillit viser de at de tar ansvar og at de er i stand til å tenke selv. Indre motivasjon og evne til selvstendig tenkning er verdier vi bør ta godt vare på og hegne om. Et koronapass, med de tvangstiltakene og forskjellsbehandlingen det åpner for, er styringsverktøy som benyttes i land med mistillit mellom mennesker og lav eller ingen tillit til myndighetene. Her i Norge bidrar det til å bryte ned den tilliten vi nyter godt av. Det å forlenge ordningen, stikk i strid med forutsetningene, vil svekke tilliten ytterligere.

Private helseopplysninger blir offentlig informasjon

Helse- og omsorgsdepartementet ønsker å forlenge og utvide ordningen med koronapass. Utvidelsen innebærer to ting: I tillegg til å vise hvor mange vaksiner du har tatt skal koronapasset: 1) Vise om man har gjennomgått koronainfeksjon, og 2) Resultater fra PCR-test.

Dette høres jo i utgangspunktet ut som to fornuftige tillegg siden begge ser ut til å ha større betydning for smittefare enn antall vaksiner man har tatt. Som helsepersonell tenker jeg at det likevel er problematisk å innføre dette da det krysser noen prinsipielle og grunnleggende barrierer. Din private helseinformasjon går fra å være strengt voktet og taushetsbelagt til å vises i et offentlig dokument, et dokument som alt fra grensepoliti til dørvakter på utesteder kan kreve fremvist. Det første punktet handler om din sykehistorie, og det andre innebærer biologiske prøvesvar. Dette er et stort og viktig skille. Når den barrieren først er brutt er veien kort til å inkludere også andre deler av din sykehistorie og andre prøvesvar i passet. Mennesker med nedsatt immunforsvar har åpenbart større risiko for å bli smittet og å smitte andre. «Underliggende sykdommer» knyttet til lunger og hjerte er åpenbare risikofaktorer for å bli alvorlig syk og derved å belaste sykehusene. Det er da vanskelig å argumentere for hvorfor ikke også disse skal inn i passet. Det finnes forskning som tyder på at Vitamin D er avgjørende for et godt fungerende immunsystem og derfor en forutsetning for at vaksiner skal virke. Hvorfor skal man ikke da også måtte dokumentere i passet at man har nok D-vitamin i blodet? Når det først er inne i passet er veien kort til å inkludere blodtype siden det ser ut til at blodtype null ikke så lett blir smittet. Det er ikke helt utenkelig at man vil klare å identifisere enkelte gener eller genkombianasjoner som risikofaktor eller beskyttende faktor for både alvorlig sykdom og smittefare. Da er det jo ingen god grunn til å ikke også inkludere genetisk informasjon i passet. Alt dette er bare gradsforskjeller, ikke vesensforskjeller. Spørsmålet blir da hvor grensen skal gå for hvor mye av din sykejournal offentligheten skal ha tilgang til. Kanskje vi bør stoppe her. Det står i fare for å bli et generelt helsepass der dine helsedata avgjør hvilke rettigheter du har og hvilke samfunnsgoder du får tilgang til. Det åpner døren inn mot en verden der hele befolkningsgrupper kan diskrimineres basert på sykdomshistoire, blodprøvesvar og i ytterste konsekvens også genetisk informasjon. Er det dit vi vil eller ønsker vi å leve i en verden som er basert på andre verdier og prinsipper?

Læring og informasjonsflyt

Det er fascinerende å se at tiltakene stort sett er helt like nå som de var da pandemien startet. Det ser ikke ut til at vi har lært særlig mye de to siste årene. Statsforvaltningen bærer ikke preg av å være en lærende organisasjon. Jeg forventet at befolkningen ville få løpende informasjon om hva man har lært så langt i pandemien. Hvilke smitteverntiltak fungerer? Hva er effekten av munnbind? Hvor viktig er egentlig spriting av hendene? Hvordan smitter de nye variantene? Luftsmitte, dråpesmitte? Hva kan man gjøre selv for å styrke immunforsvaret? Hvor viktig er D-vitamin? Hva er den beste behandlingen for de som er smittet? Hvilke behandlingsprotokoller gjelder for fastleger? Hva kan vi gjøre selv? Hva er egentlig effekten av å stenge ned skoler og barneidrett?

I stedet får vi bare høre at myndighetene anbefaler en tredje dose vaksine til alle selv om Folkehelseinstituttet ikke anbefaler det til de mellom 18 og 45. Det åpnes for vaksinering av barn selv om de nye varianten ikke er farlig for barn og det antas å ikke ha noen særlig effekt på smittespredning. Hvem gir disse anbefalingene til regjeringen? Hvem lytter regjeringen til når de ikke følger rådene fra sitt eget fagorgan? Hvilke vurderinger er gjort? Hva ligger til grunn for vurderingene? Denne informasjonen viser det seg vanskelig å få tilgang til. Alt vi får vite er hva vi skal gjøre og at hva som er straffen for å ikke følge reglene. Dette er en gammeldags og utdatert form for ledelse. Det oppfordres til dugnad og samarbeid, men informasjon holdes tilbake og gjør det vanskelig for den enkelte å vurdere situasjonen og ta kvalifiserte helsevalg. Alt dette bidrar til å skape usikkerhet og frykt. Åpen og pålitelig informasjon gjør folk rolige og trygge. Tilbakeholdelse av informasjon gjør folk utrygge og skaper en fryktkultur.

Gruppetenkning

Når vi mennesker blir redde fungerer hjernen annerledes enn ellers. Det er vanskelig å tenke nytt og kreativt, vi faller inn i automatiserte mønstre og handler på instinkt. Et av instinktene til flokkdyr er å gjøre det samme som alle andre. Det gjelder også for tenkning og persepsjon, når vi blir redde har vi en tendens til å tenke likt som, og se det samme som, de rundt oss. Fenomenet «gruppetenkning» oppstår. Fokuset blir snevert og kortsiktig, og vi mister evnen til å ta ulike perspektiv og å tenke komplekst. Man blir fort rigid og lite fleksibel i tankegangen. Dette gjelder for oss alle, også for politikere. Det er lett å bare gjøre som alle andre land, uten å tenke over hvilke land vi følger etter. Er de mer eller mindre demokratiske? Hvilke verdier baserer de seg på?

Når man er redd og fanget i gruppetenkning er det overraskende vanskelig å bytte perspektiv selv når det blir klart at strategien ikke lenger fungerer. Det skal forbausende mye til for å klare å ta inn over seg hva som skjer og begynne å gjøre noe annet i stedet.

Man antok til å begynne med at vaksineringsprogrammet skulle gi flokkimmunitet og gjøre slutt på pandemien, og myndighetene satset alt på dette ene kortet. Pandemihånteringen handlet om smitteverntiltak og nedstengning inntil vaksinene skulle komme og gi flokkimmunitet. Nå når nesten alle er dobbeltvaskinert er vi fortsatt ikke i nærheten av noen flokkimmunitet. De opprinnelige vaksinene beskytter dårligere mot nye varianter av viruset, og viruset muterer fortere enn vi klarer å utvikle nye vaksiner. Myndighetene fortsetter likevel å satse på det samme kortet og utvide ordningen med koronapass i stedet for å stoppe opp og forsøke å tenke annerledes. Det er veldig lett å bli sittende fast i en tenkning som handler om kun vaksiner hvis man ikke har kunnskap om hva som skjer med mennesker i kriser, og om hvordan hjernen fungerer når man er redd.

Å satse alt på ett kort er ansett som en dårlig strategi innen risk management og krisehåndtering, nettop fordi et hvert ledd kan svikte, og fordi ting har en lei tendens til å svikte akkurat når man trenger dem mest. Slik som situasjonen ser ut nå virker det mer rasjonelt å skifte fokuset og se på om det kanskje finnes andre og bedre måter å håndtere pandemien på fremover enn å opprettholde et ensidig vaksinefokus.

Tillit

Det ser ut til at norske myndigheter ikke helt forstår hva de har mellom hendene. De har en lojalitet og en tillit som ledere i andre land ikke en gang kan drømme om. Den tilliten har det tatt mange generasjoner å bygge opp. Det er vanskelig å overvurdere verdien av den. Det er når vi blir presset det blir tydelig hva vi er laget av. Det er også i krisesituasjoner at vi velger vei. Da gjelder det å ha klart for seg både hvor vi skal, og hvilke verdier og prinsipper vi skal basere veivalgene på. Norske politikere trenger ikke å løpe etter andre for å lære hvordan man leder et land. Tvert i mot, de burde heller gå foran og vise vei. Det handler om hvilke verdier vi skal basere samfunnet på i fremtiden. Skal vi bygge videre på dugnadsånd, samhold, lojalitet, likhet og tillit eller skal vi kaste oss på bølgen av kontroll, overvåking, sannhetsmomopol og sensur? Norge og de andre nordiske landene er nå i en unik posisjon der vi kan vise resten av verden at det finnes en annen vei.

Universelt helsepass

Det står i høringsnotatet at Helsedepartementet vil samkjøre det norske koronasertifkatet med et tilsvarende i EU. Det er en dato på forlengelsen, det er «en midlertidig ordning», men det foreligger ingen plan for avvikling av ordningen, og det drøftes ikke i høringsnotatet hvordan man skal forholde seg til de samme problemstillingene etter at ordningen med et koronasertifikat er avviklet. Forutsetningen har hele tiden vært at det skal være en midlertidig ordning, men dette ligger an til å bli permanent. Er dette en ryddig måte å innføre et permanent helsepass på?

Hvis situasjonen er at Norge er forpliktet gjennom EØS-avtalen til å utstede et felles europeisk helsepass, så må det fremlegges som det fra starten av. Som innbygger i et demokratisk land reagerer jeg på at det fremlegges som et slags «midlertidig vaksinekort» for å for å kunne «åpne samfunnet», og så ender vi opp med et generelt helsepass som med hjemmel i smittevernloven på permanent basis gir myndighetene tilgang til å iverksette omfattende tvangstiltak og segregering. Koronapasset gjør at kriselovgivingen, som kun skal brukes unntaksvis, nå blir liggende som en permanent joker som når som helst kan overstyre alt annet. Unntakstilstanden blir en normaltilstand som i praksis gir norske myndighetene utvidede fullmakter. Makt flyttes fra folkevalgte organer og over til forvaltningsorganer og byråkrati. Samkjøringen av passet med EU gjør at tvangstiltak overfor norske borgere ikke lenger bare er forbeholdt norske myndigheter. Vi kan fort havne der at tvangstiltakene ikke lenger er helt under regjeringens kontroll.

Hvis regjeringen vil innføre et felles europeisk helsepass så får de starte en egen prosess rundt det og legge det frem som det fra starten av. Det må også hjemles et annet sted enn i smittevernloven.

Inkludering og samhold

Forslaget til utvidelse av koronasertifikat flytter Norge i en retning jeg tror veldig få innbyggere egentlig ønsker. Vil en inndeling av befolkningen i første- og annenrangs borgere gjøre oss mer eller mindre samarbeidsvillige? Trenger vi virkelig å etterape mindre demokratiske land for å håndtere en pandemi? Kanskje vi heller kan være tro mot verdiene våre og gå foran og vise vei. Vi kan komme styrket ut av pandemien ved å bygge videre på det som gjør at Norge flere ganger har blitt kåret til verdens beste land å bo i. Vi klarer det i idretten. Satsing på breddeidrett og inkludering gir rekordmange gullmedaljer i konkurranse mot store land som bygger sin satsing på helt andre verdier. Trenger vi virkelig å kopiere disse landene?

Samhold, dugnad, lagånd, inkludering, solidaritet, tillit og likebehandling fungerer godt i idretten. Det kan jo tenkes at det også i pandemihåndteringen vil fungere bedre enn stadig nye verktøy for overvåking, tvangsbruk, segregering og kontroll.

Kort oppsummert

Koronasertifikatet ble innført som et midlertidig tiltak som bare skulle vise vaksinestatus, ikke andre helseopplysninger. Det var forutsetningene. Koronasertifikatet er i seg selv er et svært inngripende tiltak da det segregerer befolkningen i to grupper i den hensikt å forskjellsbehandle gruppene. En utvidelse av ordningen åpner opp for å også forskjellsbehandle deler av befolkningen basert på andre helseopplysninger enn bare vaksinestatus. Det krysser en stor og prinsipiell barriere og gjør tiltaket enda mer inngripende.

Jeg ønsker å leve i et samfunn bygget ut i fra menneskets grunnleggende behov. Et koronapass gir ikke verken trygghet eller frihet, tvert i mot. Jeg vil leve i en verden som er basert på verdier som likhet, rettferdighet, omsorg, fellesskap, individuelt ansvar, samhold og tillit. Forslaget vil bidra til å bryte ned alt dette. Jeg ønsker en regjering som tar valg basert på grunnleggende verdier, heller enn å handle ut i fra frykt.

Koronapasset bidrar til økt overvåking og kontroll, og senker terskelen for bruk av tvang. Myndighet flyttes fra folkevalgte organer og over til byråkratiet. Samkjøringen med et felles europeisk helsepass åpner for å flytte myndighet ut av landet. Det kan ha vidtrekkende konsekvenser. Det må derfor behandles som en egen sak, ikke som en utvidelse av et midlertidig tiltak for gjenåpning av landet.

Så lenge myndighetene og befolkningen i landet har felles interesser er det ikke noe behov for verken økt kontroll eller for de tvangstiltakene forslaget tilrettelegger for. Den dagen interessene til myndighetene og befolkningen blir motstridende bør det være vanskelig å sette inn tvangstiltak.

I loven tiltaket er hjemlet i står det klart at det KUN kan brukes når det er høyst nødvendig for å hindre smittespredning. Jeg kan ikke se at smittevernlovens krav om «svært høy terskel» for videreføring av et midlertidig krisetiltak er oppfylt i en tid der 1) hele befolkningen i praksis er vaksinert og 2) det viser seg at antall vaksinedoser har liten eller ingen effekt på spredning av den rådende varianten og 3) alle smitterverntiltak oppheves. Det står eksplisitt i smittervernloven, og i høringsnotatet, at tiltak skal fjernes med en gang de ikke lenger er absolutt nødvendig.

Det er ikke lenger lovhjemmel for å videreføre ordningen med koronasertifikat. Den må derfor fjernes umiddelbart.