Forsiden

Høringssvar fra David Vos

Dato: 04.03.2022

Høringssvar - Forlengelse av reglene om koronasertifikat

I dette høringsnotatet kommer det frem at Helse- og omsorgsdepartementet ønsker å utvide virketiden for de midlertidige bestemmelsene om koronasertifikat frem til juni 2023. Basert på andre høringsuttalelser og omtale av høringsforslaget i ulike medier, ser det ut til at det kanskje kan ha vært noen misforståelser rundt hva høringsforslaget faktisk innebærer. Enkelte har kanskje uttalt seg om ulike bestemmelser som per i dag allerede er gjeldende lov, deriblant eksisterende bestemmelser i smittevernloven. Slik jeg oppfatter det, kan det være at enkelte bestemmelser som står under gjeldende rett i høringsnotatet (ref. kap. 3), har blitt tolket for å være nye forslag til bestemmelser eller lovendringer. Eksempelvis kan det være en oppfatning om at dette høringsforslaget omhandler nye bestemmelser knyttet til vaksinering, deriblant vaksinasjonsplikt, eller at det foreslåes nye utvidede fullmakter for isolasjon av uvaksinerte. Etter det jeg har forstått er det derimot tilfellet at dette er bestemmelser som per i dag allerede kan brukes i særskilte tilfeller og som er fastsatt i smittevernloven. Slik jeg tolker det, er det derimot også svært høy terskel for å kunne implementere tiltak som vaksinasjonsplikt og ser ikke hvordan denne typen tiltak vil være proporsjonale når det kommer til situasjonen med Covid-19. Sett at det etter hvert har blitt tydelig at vaksinene har begrenset effekt, samtidig som viruset ikke utgjør noen stor trussel for store deler av befolkningen, håper jeg at slike tiltak dermed også aldri vurderes som relevante i denne sammenhengen.

Videre mener jeg også at enkelte innvendinger som har blitt nevnt av andre, rettet mot andre lovbestemmelser som omhandler smittevern, kan være relevante i diskusjonen rundt forlengelse av koronasertifikatet, gitt at de settes i sammenheng med hverandre. Koronasertifikatet vil etter slik jeg har forstått det, i praksis kunne brukes i kombinasjon med ulike smitteverntiltak som har hjemmel i andre deler av lovverket enn kun den delen som omfatter koronasertifikatet. I høringsnotatet foreslås det også en presisering av et skille mellom koronasertifikat som smitteverntiltak og koronasertifikat som dokumentasjon. Uavhengig av dette må man vurdere om ordningen totalt sett er meningsfull og vurdere hva innførelsen av et slikt system innebærer. Grunnen til at jeg også nevner noe om hvordan diskusjonen rundt dette temaet har foregått, er at jeg ønsker å poengtere at dette åpenbart er en sak som engasjerer mange, og at denne diskusjonen også må sees i et større perspektiv, som også fundamentalt handler om hvilket samfunn vi vil ha. Normaliseringen av denne typen ordninger kan over en lengre tidshorisont medfølge vidtrekkende konsekvenser som ingen i dag helt kjenner omfanget av. Selv om det fra myndighetenes side kan gjøres med de beste intensjoner, med begrunnelser som ivaretakelse av borgernes helse eller sikkerhet, bør man etter min mening være svært forsiktig og ydmyk når det kommer til spørsmål om økt statlig kontroll, overvåkning og lignende forhold. Satt litt på spissen kan det sies at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner», som ordtaket lyder.

Selv om koronasertifikatet ikke har vært brukt innenlands i Norge finnes det nok en generell bekymring hos meg selv og andre som baserer seg på hvordan bruken og mulige utvidelser av en slik ordning vil kunne se ut, om det skulle anvendes en gang i fremtiden. I mange av de landene som har brukt koronasertifikatet som forutsetning for adgang til ulike tjenester, har man svært lite å vise til som tyder på at ordningen har noen betydelig effekt på smittesituasjonen. Derimot har det i en rekke land bidratt til en økt spenning og polarisering i befolkningen, samtidig som det har utgjort en betydelig belastning for enkelte grupper som ikke har kunnet delta eller benytte seg av ulike tjenester i samfunnet. Dette omhandler spesielt land hvor den såkalte 2G-ordningen var gjeldende, hvor gyldig koronatest ikke var et alternativ til vaksinasjon eller gjennomgått sykdom for å få adgang. I land som Østerrike ble det innført særdeles strenge tiltak, som blant annet omfattet nedstenginger utelukkende for uvaksinerte, og krav om vaksinering for å kunne gå på arbeid. Denne formen for ekstremt strenge tiltak, er det vanskelig å argumentere for er forholdsmessig forsvarlige når det kommer til håndteringen av Covid-19. I mine øyne er det et eksempel på at myndighetene har gått langt over grensen for hva som kan anses for å være forenelig med demokratiske prinsipper og verdier, gitt uforholdsmessigheten mellom tiltak og alvorlighetsgraden av situasjonen. Videre ble håndhevingen av disse tiltakene tilrettelagt av koronasertifikatet som kontrollerende middel. Dette eksempelet tydeliggjør noe av problematikken knyttet til utvidet bruk av koronasertifikatet, og hvordan slike systemer potensielt kan virke svært inngripende i den enkelte borgers liv.

Heldigvis har man i Norge lagt seg på en langt mer moderat linje, men slik som det nå står i Covid-19 forskriften, åpner lovverket nå for at kommunene kan ta i bruk koronasertifikat for en rekke virksomheter og arrangementer. Bruk av ordningen i slike sammenhenger, som begrenser adgangen til ulike tjenester og virksomheter basert på et sett med gitte kriterier, vil etter min mening være en utvikling i samfunnet som går i feil retning og som uforholdsmessig strider med grunnleggende rettigheter som individets bevegelsesfrihet. Dette gjelder spesielt nå som det er klart at de smittevernfaglige begrunnelsene for koronasertifikatet befinner seg på tynn is, slik det også fremgår i Folkehelseinstituttets egne vurderinger om at sertifikatet ikke kan ses på som et smittereduserende tiltak. En slik ordning vil også stå i konflikt med at man i Norge i stor grad har basert seg på frivillighet og tillit i pandemihåndteringen. Avhengig av hvilken utforming ordningen får, medfører koronasertifikatet i realiteten en viss grad av tvang, noe som muligens også kan ha en negativ innvirkning på tilliten til myndighetene blant befolkningen.

I øvrige deler av høringssvaret har jeg forsøkt å redegjøre for noen av nyansene rundt utvidet bruk av koronasertifikatet og koronasertifikatet generelt. I denne delen vil jeg også spesifikt nevne noe om begrunnelsene for forlengelse som nevnes i høringsnotatet. Jeg registrerer at man i høringsforslaget tar utgangspunkt i to forhold som ligger til grunn for forslaget om at koronasertifikatet bør forlenges, sett fra departementets ståsted. Det første omhandler det som i høringsnotatet blir beskrevet som beredskapshensyn, og at man effektivt skal kunne omstille seg og innføre nye tiltak dersom man skulle ende opp i en endret smittesituasjon. Det andre punktet dreier seg om tilknytningen til EUs rammeverk for koronasertifikater i sammenheng med reising. Slik jeg har nevnt tidligere, er det lite som tyder på at koronasertifikatet bidrar til noe positivt når det kommer til å redusere utbredelsen av viruset. Koronasertifikatet kan dermed altså ikke anses som en nødvendig forutsetning for å kunne ha god beredskap. Utenom koronasertifikatet har man allerede hatt et bredt spekter med tiltak tilgjengelige for å håndtere et virusutbrudd, og som også ble brukt i nærmest et år før noen form for koronasertifikat ble tatt i bruk. Koronasertifikatet har nå derimot beviselig vist seg å være et tiltak som ikke er effektivt og kan derfor ikke anses som en nødvendighet i «verktøykassen» av tiltak. Når man samtidig tar i betraktning de samfunnsmessige og sosiale konsekvensene som denne ordningen potensielt kan medføre, mener jeg at det ikke kan rettferdiggjøres at koronasertifikatet skal integreres som en del av beredskapen.

Det andre punktet omhandler faktumet at Norge er del av EUs koronasertifikatordning og at forlengelsen ifølge HOD skal «sikre at reisende kan fortsette å bruke sitt koronasertifikat på reiser i EØS». Ser man på koronasertifikatet som del av et større rammeverk innenfor EU, mener jeg det er mulig at man risikerer at dette blir en mer eller mindre permanent løsning, som man på sett og vis blir fastlåst i så lenge ett eller noen få land mener det kan være nødvendig å stille krav om dokumentasjon med koronasertifikatet for innreise. Samtidig er en situasjon hvor myndigheter i forskjellige europeiske land står i ring og peker på hverandre og uttaler at «vi er nødt til å ha denne ordningen fordi andre land bruker den», ikke i seg selv et argument for at ordningen bør eksistere. Dermed mener jeg at norske myndigheter i samarbeid med andre land snarere bør sikte seg mot å sørge for at koronasertifikatet fases fullstendig ut på europeisk nivå, for å forhindre at en slik kontrollordning utvikler seg til å bli en langvarig ordning man er nødt til å bruke for å kunne reise.

For å konkludere mener jeg at koronasertifikatet er noe som bidrar til en utvikling som ikke er i tråd med de grunnleggende verdiene og prinsippene som preger et fritt, åpent og demokratisk samfunn. Erfaringer fra andre land viser hvordan ordningen har bidratt til økt splittelse i samfunnet og hvilke negative konsekvenser utvidet bruk av ordningen har medført for et stort antall mennesker, og hvordan den samtidig også har vært basert på svært tynt smittevernfaglig grunnlag. Jeg mener at de negative samfunnsmessige konsekvensene knyttet til koronasertifikatet er langt større enn de eventuelle fordelene. Dermed bør koronasertifikatet etter min mening ikke forlenges, og også avskaffes fullstendig i sin helhet.