Forsiden

Høringssvar fra Irina Lee

Dato: 19.02.2022

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Arnulf Øverland skrev disse ordene, som en advarsel mot nazismens fremmarsj i Europa. Dagens debatt om koronapasset leder tankene til opptakten av 2. verdenskrig. Derfor vil jeg fortelle historien om en tysk nazisoldat, som var i Norge under krigen.

I 1940 var Kurt Witte 29 år gammel. Han var nettopp blitt far. Datteren Anneliese ble født 2. april, og det skulle vært en gledens tid. Det var det ikke. Tyskland var i krig. Noen dager senere okkuperte landet Norge. Den nybakte faren ble beordret nordover, hvor han tjenestegjorde som vaktsoldat på Munkholmen utenfor Trondheim.

Kurt Witte var min morfar. Han døde før jeg ble født, så jeg fikk aldri snakket med ham. Til gjengjeld pepret jeg mormor med spørsmål.

«Var dere nazister? Stemte du og Opa på Hitler?»

Oma, som jeg kalte henne, tiet.

«Du skjønner ikke», svarte hun. «Det var ikke sånn. Det var ikke så enkelt.»

Jeg ga meg ikke. Jeg forlangte en forklaring. For jeg ville forstå, og ville at det skulle finnes en fasit. En sånn som o-faglæreren på barneskolen lirte av seg: At alle nordmenn var gode og gikk med binders i jakkeslaget, mens tyskerne marsjerte inn i landet, okkuperte hverdagen vår og brant ned husene i nord.

Det onde mot det gode. Enkelt og greit.

Selv om jeg skjønte at virkeligheten ikke var sånn. For hvordan kunne Kurt få norske kamerater i Trøndelag, som han og mormor besøkte senere, hvis alle nordmenn hatet tyskerne?

Jeg stilte spørsmålet til læreren. Og fikk aldri svar.

Så falt muren. Året var 1989. Uvirkelig scener fra øst og vest rullet over TV-skjermen. Mormor var stille.

«Er du ikke glad, Oma? Nå blir Tyskland ett land igjen.»

Jeg var 13. Hun var trett.

Oma så på meg.

«Du skjønner ikke, Irina. Det er ikke sånn. Det er ikke så enkelt.»

Og så begynte hun å fortelle. Om krigen. Om Hitler. Om splittelsen og om folket. Hvordan hun og Opa ikke skjønte, eller hørte eller forsto.

Mormor og morfar var ikke de eneste. Flertallet av tyskerne var som dem. De trodde på Hitler. Folk flest hadde tillit til landets ledelse.

«Vi lot oss forføre av en mann, som lovet oss alt vi kunne drømme om!»

Hverdagen i 30-tallets Tyskland var brutal. Det eneste lyspunktet et ungt par hadde, var håpet om fremtiden.

«Vi hadde ikke jobb. Vi hadde ikke penger. Vi hadde ingenting. Vi var redde. Så kommer Hitler og gir oss alt. Han bygger veier. Han bygger en nasjon og gir oss en identitet. Vi kjente på samhold og mening, og følte oss trygge og verdifulle. For vi trodde på ham. Vi gjorde virkelig det.»

At prosjektet til Hitler gikk på bekostning av en minoritet, reflektere hun ikke over. Ikke den gang.

«Vi visste ikke. Vi skjønte ikke. Det angikk ikke oss.»

Hva som skjedde siden, vet vi nå. Uansett om du er 13, trett eller 30.

Med fasit i hånd vet vi hva en kollektiv massepsykose kan føre til. Det ender ikke godt.

Den skammen måtte mormor bære med seg videre. Skammen over å være tysk. Skammen over å ha stått på feil side. Selv om hun aldri tok et opplyst valg.

I disse dager er det Norge som skal velge. Vi – som fremmer fred og brygger broer over hele verden – skal nå velge hvilke verdier vi skal styre etter.

Da lurer jeg på: Hvordan passer vårt nasjonale selvbilde som fredsnasjon med regjeringens forslag til koronapass, hvor den røde tråden er tvang, segregering og diskriminering?

Her vil jeg særlig trekke frem tre punkter:

1. I høringsforslaget åpnes det opp for «befolkningen eller deler av den skal ha plikt til å la seg vaksinere». Tvangsvaksinering, heter det på godt norsk. Det vil innebære at jeg ikke lenger beholder min suverene rett til å bestemme over min kropp og helse.

2. Mennesker som har valgt å takke nei til den hastegodekjente vaksinen, eller av andre grunner ikke kan vaksineres, kan nektes adgang til offentlige institusjoner og transportmidler, som barnehage, skole og kollektivtrafikk, samt sosiale møteplasser, som kafeer, restauranter, kinoer og konserter. Det er i praksis segrering og vil resultere i et utilbørlig press til å ta vaksinen, se også punkt 1.

3. Det legges opp til at arbeidsgivere skal kunne si opp uvaksinerte arbeidstakere. Det bryter med prinsippet om at våre helseopplysninger skal være private. Hvilke andre helseopplysninger bør i så fall en arbeidsgiver få innsyn i? Den ansattes BMI? Eller antall alkoholenheter vedkommende konsumerer per uke? Helseopplysninger har alltid vært et privat anliggende, og må fortsette å være det.

Nå som vi har tilbakelagt to års kamp mot et virus, som den hastegodkjente vaksinen for øvrig ikke har klart å stanse spredningen av, er det på tide at vi stopper opp og tenker oss om.

Ønsker vi virkelig å innføre et koronapass, som trekker en skillelinje mellom «de rene» og «de urene»? «De lydige» vs. «de ulydige»?

Tror noen at vi bekjemper et virus med denne «splitt og hersk»-strategien overfor befolkningen?

Eller at innføringen av apartheid, hvor vi deler innbyggerne i et A- og B-lag, vil føre til bedre folkehelse?

Ønsker vi virkelig å frata det enkelte menneske retten til å bestemme over egen kropp?

Eller skal vi skape et samfunn, der villighet til å ta imot ordre fra overordnede, skal avgjøre hvorvidt man får delta i samfunnslivet eller ikke?

Disse tiltakene handler nemlig ikke lenger om helse. Målet er overvåking og kontroll. Å få total kontroll over befolkningen er selvsagt en fantastisk idé - helt i tråd med Hitlers ideologi.

Jeg har en idé om hva Oma ville ha gjort, hvis hun fortsatt var i live. Hun ville hentet frem en sleiv, og dundret den i bordet, sånn som hun gjorde en gang hun ble skikkelig forbannet.

«Nei!» tordnet hun. «Nå holder det!»

Heldigvis lever vi ikke i et tyranni. Ikke ennå. Norge er et demokrati, hvor vi roper hurra for fellesskap og fred.

Problemet er at demokratiske rettigheter forvitrer hvis vi ikke kjemper for dem. Vi må derfor si et klart NEI til segregering. NEI til diskriminering. Og JA til frihet.

La oss verne om en fremtid basert på disse verdiene - frihet, likhet og inkludering. Det håper jeg våre folkevalgte kan slutte seg til.

For hvis vi tåler denne uretten, hva skal bli det neste?