Høringssvar fra Anne Karin Lindahl, divisjonsdirektør kirurgi, professor dr med

Å legge ned meldeordningen etter spesialisthelsetjenestelovens §3-3 er ikke kunnskapsbasert. Meldeordningen etter §3-3 er sanksjonsfri,  dvs at helsepersonell ikke kan blir gjenstand for sanksjoner basert på meldingens innhold, og melder er anonym i det nasjonale systemet. Både Danmark og Storbritannia har  meldesystemer som er basert på  det samme; at melder ikke kan bli gjenstand for sanksjoner med utgangspunkt i meldingen. Sanksjonsfrihet er helt sentralt for en god pasientsikkerhetskultur. Å hvile på en ordning som forvaltes av Helsetilsynet alene, vil gi en klar vriding mot å peke på syndebukker og fokusere på skyld, for  Helsetilsynets rolle er nettopp å granske ut fra forsvarlighet, og med juridisk metode, for å eventuelt beslutte sanksjoner mot helsepersonell eller institusjon. Meldeordningen etter §3-3 sitt hovefokus er på læring.

Peter F Hjort var den første som i Norge målbar at det er viktig for pasientsikkerheten at helsepersonell kan melde fra uten fare for sanksjoner; dette med utgangspunkt i en gjennomgang av all vitenskapelig litteratur på feltet. Dette var også utgangspunktet for at  Meldeordningen etter §3-3 ble flyttet fra Helsetilsynet til Kunnskapssenteret i 2012, og den er den eneste av denne typen meldeordning for uønskede pasienthendelser i Norge. Den er også den eneste ordningen som både inkluderer hendelser som har gitt skade, og de som kunne ha gitt skade. Målet med alle slike meldinger er å innta systemperspektivet og identifisere læringsmulighetene. Meldeordningen er koblet opp mot foretakenes egne meldesystemer, slik at det er enkelt og uten ekstra arbeid, å sende inn de alvorlige hendelsene  til Meldeordningen, som nå ligger til Helsedirektoratet.

Læringsnotatene fra meldeordningen, som til å begynne med var basert på  systematiske litteraturgjennomganger, ga verdifull kunnskap om hvilke tiltak som kunne være effektive for å hindre at tilsvarende hendelser skulle skje igjen. Det har vært flere eksempler på at hendelser som skjer sjelden på det enkelte sted, får annen type oppmerksomhet når en finner at det faktisk skjer flere steder, dvs når meldingene blir aggregert. Eksempler på slike hendelser er brannskader på barn ved bruk av varmeflaske ved prøvetaking, feil prosedyre for vask av bronkoscop  som ga infeksjon med fatalt utfall til svak intensivpasient (dette førte til at mange intensivavdelinger i dag bruker engangsbronkoscop), ny rutine for MR mht registrering av brystimplantater med metall, blæreskade som følge av overfylt blære etter operasjon og fødsel mv. Også hendelser som er kjent, ble det gjort litteratursøk på og laget læringsnotater om, alt fra skader innen psykiatrien av og på pasienter,  til hele spekteret av uønskede hendelser i akuttmottak.  Den enkelte sykehusavdeling har ikke kapasitet til å lete i litteraturen etter effektive tiltak en kan sette inn for å hindre at det samme skjer igjen. Derfor blir ofte behandlingen lokalt overflatisk og noe tilfedlig og en kan lett miste systemperspektivet. Målet med meldeordningen var å gå fra "blaming og shaming" til å lære. I de siste årene har vilkårene for meldeordningen blitt slik at de ikke har hatt mulighet til å oppfylle sin intensjon. Det er synd, for dette har vært et verdifullt, men antagelig for lite kjent og for lite utberedt, hjelpemiddel for arbeidet med pasientsikkerhet i spesialisthelsetjenesten. I tillegg har årsrapportene gitt verdifull oversikt over alvorlige hendelser og hendelser som kunne gitt skade fordi de har blitt klassifisert med en standardisert klassifisering. Ved bortfall av melderordningen vil dette ikke  la seg gjenskape verken lokalt eller nasjonalt,  fordi de lokale systemene i liten grad klassifiserer meldingene slik at de lar seg systematisere slik Meldeordningen har gjort.

Arianson utvalget anbefalte å utvide dagens § 3-3 meldeordning, som kun gjelder for institusjoner som utfører spesialisthelsetjenester, til også å omfatte primærhelsetjenesten og at det blir etablert en elektronisk meldeordning for pasienter og pårørende, slik de har i Danmark. Dette ville helt klart være å foretrekke framfor å utvide varslingsordningen til Helsetilsynet. Det ville være en stor forbedring å få med primærhelsetjenesten i meldeordningen, fordi det ved dagens ordning ikke lar seg addressere samhandlingsproblematikk, eller at hendelser som oppdages på ett nivå, har sin kjerneårsak på et annet nivå. En meldeordning for pasienter bør Pasientens helsetjeneste ha, så det regner jeg med at kommer uansett.

Åpenhet og læring skjer i liten grad når helsepersonellet er redd for sanksjoner. Fokuset ved utrykning fra tilsynet etter slike varsler er erfaringsmessig på hva som hendte og om det er noen som har opptrådt uforsvarlig - ikke på hva som kan gjøres for å hindre at det skjer igjen. I tillegg har en, om meldeordningen etter §3-3 nedlegges, ikke noe sted å melde om hendelser som kunne ført til pasientskade, men som faktisk ikke gjorde det.

Bakgrunnen for min høringsuttalelse er at jeg  er professor ved Instiutt for helse og samfunn ved UiO, der jeg underviser i Kvalitet og pasientsikkerhet. Jeg  var med og etablerte Meldeordningen etter §3-3 i Kunnskapssenteret, og ledet ordningen de første årene. Jeg er pt divisjonsdirektør i Kirurgisk divisjon ved Ahus, og ser hvordan meldingene i dag blir behandlet lokalt, og hvor vanskelig det er å få prioritert læringsperspektivet i avvikshåndteringen. Tilbakemeldingene fra §3-3 ordningen og særlig læringsnotatene har vært gode å lene seg på i det lokale arbeidet.

Jeg mener derfor at Meldeordningen etter §3-3 ikke bør nedlegges, men heller styrkes og utvides. Når en har fått opp granskningskommisjonen, kunne varslingsordningen til helsetilsynet heller gått ut, og tilsynets øvrige oppgaver bestå som tidligere.