Høringssvar fra Helse Nord- Trøndelag HF

Avvikling av meldeordningen etter § 3-3 i lov om spesialisthelsetjeneste

Dato: 18.09.2018

Svartype: Med merknad

Hvordan sikre god kvalitet i helsetjenesten? Hvordan bidra til god pasientsikkerhet og hvordan kan pasient, pårørende, ansatte og tilsynsmyndigheter skaffe seg innsikt i og bidra til god pasientsikkerhet?

Endringen som er foreslått med en felles varslingsplikt til Helsetilsynet for hele helsetjenesten, er riktig og viktig. Slik får tilsynsmyndighetene bedre se hvordan tjenesten fungerer som helhet og bedre avdekke risiko i hele pasientforløpet. Slik flyttes også fokuset mot pasientens behov for sammenhengende, samhandlende og god helsetjeneste og krav til prosessene og organiseringen. Dette kan bidra til at helsetjenestene lettere kan varsle om de vanskelige hendelsene som skjer mellom nivåene og mellom enhetene i de ulike nivåene og kunne ta mer tak i de utfordringene som ligger her. Ansvaret for forbedringsarbeid kan slik legges på hele helsetjenesten, og på pasientens vegne må en søke løsninger i felleskap.

Konkrete tilbakemeldinger og nærhet i tid i fht meldt hendelse, er viktig for å kunne bidra til refleksjon og læring rundt uønskede hendelser eller nestenuhell. Forbedring og endring skjer best når en forstår hvorfor ting gikk galt eller holdt på å gå galt. Kompetanse om forbedringsarbeid og gode arenaer for refleksjon, korreksjon og læring er viktig i alle deler av helsetjenesten. Vilje til og evne til refleksjon omkring egen og kollegaers yrkesutøvelse handler om både kultur, kompetanse og ledelse. Dette skaper profesjonalisering av den enkelte ansatte gjennom avdelingens daglige aktivitet. Klarer vi gjennom et tydeligere ansvar for å følge opp egne uønskede hendelser og nestenuhell, å skape en slik profesjonalisering, vil det være den aller beste måten å sikre kvalitet i helsetjenesten på. Slik sett er en klargjøring av HF’ enes ansvar for å sikre egne læringssløyfer viktig og riktig.

Likevel er det viktig å sikre ekstern gjennomgang og et kritisk blikk på dette. Her kan en ny ordning med varselsplikt kun for de mest alvorlige hendelsene, kunne medføre behov for etablering av regionale eller HF- vise ordninger som bidrar til at en regelmessig blir «sett i korta». I Helse Nord- Trøndelag har vi sett hvor mye det betyr med ekstern revisjon gjennom satsingen på ISO- sertifisering. Det korrektivet og motivasjonen som ligger i å skulle vise hva en har gjort, vise hvordan det går, og faktisk måtte forholde seg til en vurdering knyttet opp til merknad og avvik og krav til forbedring, kan ikke understrekes nok. Når det i høringsnotatet pekes på forskrift om ledelse og kvalitet i helse og omsorgstjenesten, er det viktig å peke på det manglende kravet der til ekstern revisjon av hvordan alt faktisk «fungerer».

Vi vil peke på en særlig utfordring knyttet til en felles viktig oppgave for helsetjenesten som bør løftes opp i det videre arbeidet med undersøkelseskommisjonen og varselordningen: Vi mener at suicid og suicidforsøk bør sikres et særlig fokus. Her må kompetansen hos Helsetilsynet sikres, og undersøkelseskommisjonen må ha lav terskel for å bidra til faglig, verdig og grundig gjennomgang av disse hendelsene. Avdelingene må selvsagt sikre egen gjennomgang og læring omkring disse hendelsene, men skal vi som helsetjeneste og samfunn kunne øke kompetansen på dette området, krever det en særlig satsing. Gjennom at denne undersøkelseskommisjonen skal gjelde hele helsetjenesten, vil dette også være et viktig samfunnsoppdrag med mål om å forstå, finne bedre verktøy for å diagnostisere og forebygge suicid.

Felles klassifikasjonssystem og dermed mulighet for regionalt og nasjonalt en form for statistikk og sammenligning må sikres.

Et moment som ikke er tatt med og som vil være et viktig bidrag i kvalitet- og pasientsikkerhetsarbeidet , er den nasjonale satsingen som Helse Nord RHF har fått ansvar for, den nasjonale satsingen på fagrevisjoner. Der blir viktig å sikre at denne satsingen lykkes, slik at fagrevisjoner slik det her er tenkt, blir et verktøy for å sikre faglig god praksis, systemforståelse og revisjonskunnskap hos vårt fagpersonell på tvers av HF’ ene som samhandler regionalt.

Hendelsesanalyse- metoden må om den skal bli et nyttig og godt verktøy i kvalitetsarbeidet, forenkles og kunne utføres i ulikt omfang. Metoden er i dag alt for omfattende og arbeidskrevende til at den er et reelt og godt verktøy. Ved å forenkle metoden slik at enheter, avdelinger og klinikker i større grad kan ha mulighet til å ta i bruk dette, vil avvikshåndtering og refleksjon omkring hendelsene i mye større grad faktisk kunne finne de tilgrunneliggende årsakene. Viktig lærdom og sammenhenger går vi i dag glipp av fordi metoden er alt for omfattende og arbeidskrevende. Dermed blir ikke systemene våre nok og ofte nok satt tilstrekkelig under lupen til at vi får avdekt mangler og forbedringsmuligheter- og vi kan i verste fall sitte igjen med «syndebukker» og personlige nederlag i stedet for å ha ervervet oss kunnskap om systemmessige forhold som kunne hindre at slikt skjer igjen og frikjent den enkelte for skyld.