Innstilling:

:::

 

Fylkesrådets innstilling til vedtak oversendes HOD som foreløpig høringssvar innen fristen, med forbehold om at fylkestingets endelige vedtak vil ettersendes.

 

Fylkesrådet tilrår fylkestinget å fatte slikt vedtak:

 

1. Fylkestinget i Troms mener at overføring av tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til kommunene vil innebære en fragmentering av fagmiljøer og behov for flere interkommunale løsninger. Dette er direkte i strid med de uttalte hovedformål som ligger til grunn for kommunereformen, og gir grunn til bekymring for om tilbudet til innbyggerne opprettholdes med samme kvalitet uavhengig av bosted. I forbindelse med regionreformen mener Fylkestinget i Troms at det er et vilkår at tannhelsetjenesten beholdes regionalt. Beslutningen om å overføre den offentlige tannhelsetjenesten til kommunene må gjøres om.
2. Under forutsetning av at beslutningen om overføring av tannhelsetjenesten til kommunene likevel opprettholdes i Stortinget, vedtar fylkestinget i Troms høringsuttalelsen nedenfor om Oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv.

 

Fylkestinget i Troms gir følgende høringsuttalelse:

 

Vedrørende forslaget i oppgavemeldingen om overføring av Den offentlige tannhelsetjenesten til kommunene

 

Troms fylkeskommune kan ikke støtte overføring av tannhelsetjenesten til kommunalt nivå. Vedtaket om en slik overføring må omgjøres, blant annet ut fra at forutsetningen om større kommuner ikke kommer til å bli resultatet av kommunereformen.

 

Overføring av Den offentlige tannhelsetjenesten til kommunene vil ha administrative og økonomiske konsekvenser som fylkestinget kommer tilbake til seinere i høringsuttalelsen. Fylkestinget er bekymret for den samlete kvaliteten på ledelse og tjenestetilbud i tannhelsetjenesten etter en overføring til kommunene. Selv om det er enkelte argumenter for å overføre tannhelsetjenesten til kommunene, er det derfor Fylkestingets oppfatning at det vil være best for pasientene og samfunnet om Den offentlige tannhelsetjenesten fortsatt er organisert på et regionalt nivå.

 

Departementets vurdering var at det vil være fordeler ved å overføre ansvaret for Den offentlige tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til større og mer robuste kommuner. Tannhelsetjenesten har grenseflater mot kommunale tjenesteområder, og det vil kunne gi god effekt å integrere allmenntannhelsetjenester med den øvrige kommunale helse- og omsorgstjenesten ifølge departementets vurdering.

 

To hovedargumenter for større og mer robuste kommuner var sterkere fagmiljøer og mindre interkommunalt samarbeid. For tannhelsetjenestens vedkommende vil en overføring av Den offentlige tannhelsetjenesten til kommunene innebære en fragmentering av fagmiljøet og behov for langt flere interkommunale løsninger. Vi kommer tilbake til behovet for interkommunale løsninger seinere i høringsuttalelsen.

 

Nå ser det heller ikke ut som om kommunereformen vil bli helt vellykket og forutsetningen om robuste kommuner er ikke oppfylt med unntak av sentrale strøk. Mange steder i landet vil kommunene fortsatt være små.

 

I fylkeskommunens tannhelsetjeneste har det vært vanlig å dekke opp et manglende tilbud ved at tannleger og spesialister ambulerer. Det vil nå bli vanskeligere å ansette personell som kan dekke opp for vakanser i stillingene fordi personellet tilsettes i en kommune istedenfor en fylkeskommune. I Nord-Norge er de fleste spesialistene ansatt offentlig. Det kan bli lenger reisevei til spesialist fordi spesialisten tilsettes i en kommune istedenfor en fylkeskommune.

 

 

Vedrørende om man skal lovfeste krav om at kommunene skal ha knyttet til seg bestemte profesjoner

Det er uoverensstemmelse i teksten vedrørende lovfesting av krav om tannpleier i kapittel 10.1 og kapittel 3.2.5, men teksten i kapittel 10.1 legges til grunn for Fylkestingets høringssvar.

 

Fylkestinget i Troms er i tvil om hensiktsmessigheten av å lovfeste krav om at kommunene skal ha knyttet til seg bestemte profesjoner ved å liste opp profesjonene i lovteksten. Årsaken er delvis at enkelte fagområder kan være overlappende, og at kommunen derfor kan få tak i nødvendig og tilstrekkelig kompetanse ved å tilsette personer med en annen yrkestittel, og delvis fordi en slik liste ikke er uttømmende og fort kan bli uaktuell.

 

Et typisk eksempel på denne problemstillingen er om man skal lovfeste om kommunen skal ha knyttet til seg en tannpleier eller ikke. En tannpleier kan ikke erstatte en tannlege, da tannpleieren ikke kan utføre all nødvendig behandling. Men en tannlege kan utføre forebyggende arbeid og undersøkelser som en tannpleier kan gjøre. I en liten kommune kan det derfor være hensiktsmessig å knytte til seg bare èn person, som nødvendigvis må være tannlege.

 

Primært tilrår Fylkestinget i Troms at departementet ikke lovfester krav om profesjoner i lovteksten. Subsidiært, hvis departementet holder på avgjørelsen om å liste opp profesjonene i lovteksten, er fylkestinget i Troms enig i at tannlege, men ikke tannpleier listes opp.

 

Vedrørende personer som har rett til et regelmessig og oppsøkende tilbud fra kommunene

Fylkestinget i Troms antar at det er feilskrift både i kapittel 5.8.4 og i kapittel 10.1 hvor det står:

«Tannhelsetjenester, herunder til pasient og brukergrupper som nevnt i § 3-2 b».

Det antas at riktig tekst skal være: «Tannhelsetjenester, herunder spesialisttannhelsetjenester, til pasient og brukergrupper som nevnt i § 3-2 b».

 

Fylkestinget i Troms støtter lovfesting av rett til tannhelsetjenester for innsatte i fengsel.

 

Høringsnotatet slår fast at det er oppholdsprinsippet og ikke bostedsprinsippet som vil gjelde for hvilke rettigheter personer har til tannhelsetjenester. I høringsnotatets side 215 står det at «Forslaget betyr blant annet at tannhelsetjenester ikke uten videre vil bli omfattet av forskrift 16. desember 2011 nr 1255 om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket». Denne forskriften begrenser rettighetene til personer uten fast opphold i landet.

 

Dette er forslaget til hvordan § 2-1 f skal lyde:

• 2-1 f Rett til nødvendig tannhelsehjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste

Pasient og bruker som omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 b har rett til et regelmessig og oppsøkende tilbud fra kommunen, herunder nødvendig tannhelsehjelp. Kommunen skal gi den som søker eller trenger tannhelsetjenester, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

 

Nødvendig tannbehandling er definert slik i Helsedirektoratets veileder (01-2011, IS 1589):

1. Akutt behandling etter foreløpig undersøkelse og diagnose
2. Undersøkelse, diagnose, diskusjon om behandlingsalternativer
3. Informasjon og råd om forebygging av skader i tenner og munnhule
4. Begrensning av skadeutvikling og opplæring i egenomsorg
5. Behandling av patologiske tilstander i tenner, kjeve og munnhule:

erstatning av skadet tannsubstans

tannkjøttbehandling

rotbehandling

1. Erstatning av tapte tenner

 

Etter Fylkestingets oppfatning kan det være nødvendig å ha inklusjonskriterier for gruppene i nåværende tannhelsetjenestelovs § 1-3 som er tenkt flyttet til kommunehelsetjenestelovens § 3-2 b.

Gråsoner:

Midlertidig opphold i landet (transittmottak, asylmottak, utlendinger i fengsel, utvekslingsopphold for skoleelever, ferierende)

Midlertidig opphold i kommunen (på gjennomreise, tannturister?)

Midlertidig tilknytning til sykepleie i hjemmet (kortvarig sykdom eller rehabilitering)

Midlertidig tilknytning til en helseinstitusjon (somatiske sykehus, rehabilitering)

Midlertidig tilknytning til et fengsel (utlendinger)

 

Dersom opphold i kommunen skal kunne utløse rett til tannhelsetjenester på alle områdene for nødvendig tannbehandling (og spesielt punkt 6), kan det bli en økonomisk utfordring for kommuner som blir oppsøkt av personer med rett til tannbehandling etter § 3-2 b. Fylkestinget mener derfor at det bør være tydelige inklusjons-/eksklusjonskriterier og/eller at ordlyden i loven blir «rimelig tilgjengelig». Etter Fylkestingets oppfatning vil det være fornuftig å la Forskrift av 16. desember 2011 nr 1255 om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket gjelde også for kommunale tannhelsetjenester.

 

Når det gjelder grupper av rusavhengige, er det et kjent problem at tannhelsetjenestene ikke er fullført på det tidspunktet hvor den rusavhengige har fullført sitt institusjonsopphold og dermed mister sine økonomiske rettigheter. Det kan være hensiktsmessig å forskriftsfeste at den rusavhengige har krav på å få fullført i ettervernsperioden en behandlingsplan som er lagt mens vedkommende var i institusjon.

 

Vedrørende om man skal bruke ordlyden at tannhelsetjenester, herunder spesialisttannhelsetjenester er «tilgjengelige» eller «i rimelig grad er tilgjengelige»

Departementet har foreslått å bruke formuleringen «kommunen skal sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, er tilgjengelige for personer som oppholder seg i kommunen». Dette innebærer at man går bort fra formuleringen i nåværende tannhelsetjenestelov «at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad er tilgjengelige».

 

Det er flere grunner til at man bør beholde formuleringen «i rimelig grad er tilgjengelige». Hovedbegrunnelsen går frem av foregående avsnitt hvor pasienter etter § 3-2 b har rett til tannbehandling. Hvis pasienter har en langvarig plassering i disse gruppene bør personen ha tilgang til alle tannhelsetjenester. For personer med god økonomi og et mer kortvarig rehabiliteringsopphold, er det mindre innlysende at personen bør ha krav på tannbehandling som ikke er knyttet til sykdom/skade som er årsak til rehabiliteringsoppholdet.

 

Hvis pasienter har et kortvarig opphold i kommunen, er det også lite innlysende at pasienten med loven i hånd kan forlange full tilgang til spesialisert behandling. En del behandling krever også lang tilstedeværelse for å kunne gjennomføres.

 

Andre grunner for å beholde uttrykket «i rimelig grad er tilgjengelige» er knyttet til andre aspekter av tilgjengelighet enn den regelmessige tannhelseundersøkelsen f.eks. tannlegetjenester utenfor åpningstid. Dette synspunktet korresponderer med teksten i høringsnotatet om at «det bør være opp til den enkelte kommune å avgjøre nivå og omfang av organiseringen av tilgangen på akutt hjelp» (side 161).

 

Det vil sikkert være slik at det også i fremtiden vil kunne bli kortere eller lengre vakanser i tannlegestillingene (f.eks. i forbindelse med oppsigelser eller foreldrepermisjoner) som det ikke alltid vil være mulig å dekke opp for.

 

Vedrørende ansvar for tannhelsetjenester på institusjoner i spesialisthelsetjenesten

Departementet har foreslått at kommunen skal ha ansvaret for tannhelsetjenester på helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten.

 

Staten har satt i gang forsøksprosjekter på flere sykehus i landet hvor det er sykehusene som er prosjekteier. Bakgrunnen for disse forsøksprosjektene var blant annet en oppfatning om at sykehusene i hovedsak ikke hadde noe eierforhold til tannhelsetjenester, og at kvaliteten var for dårlig på infeksjonssanering i munnhulen i forhold til pasienter som ville få nedsatt immunforsvar etter behandling på sykehus (f.eks. kreft, transplantasjoner, andre pasienter på immunsuppressiva). Disse forholdene vil neppe bli annerledes om det er fylkeskommunene eller kommunene som yter tannhelsetjenester.

Ved å tilsette tannhelsepersonell på sykehus håpet man på å utvikle et tverrfaglig samarbeid mellom tannhelsetjeneste og andre fagområder på sykehus. Tjenesteyting fra to forskjellige forvaltningsnivå kan også føre til barrièrer med for eksempel to forskjellige elektroniske journalsystemer.

 

Fylkestinget stiller seg spørrende til hvorfor man har valgt å fravike tankene om bedre tverrfaglig samarbeid på sykehus uten å ha evaluert prøveprosjektene.

Kommunalt ansvar for tannhelsetjenester på institusjoner i spesialisttjenesten har også en økonomisk side. Kommuner som er vertskommuner for store regionale institusjoner (regionsykehus, psykiatriske sykehus, rehabiliteringsinstitusjoner, rusinstitusjoner) vil med dette pådra seg store ekstrautgifter. En mulig løsning kan være å tilskudds finansiere tannbehandling på slike institusjoner slik man gjør med tannbehandling til de innsatte i fengslene.

 

Vedrørende forholdet til Folketrygdloven

I ny § 3-2 b heter det: «Kommunen kan i tillegg gi et regelmessig og oppsøkende tannhelsetilbud til andre pasient- og brukergrupper enn de som fremgår av første ledd.» Dette er en videreføring av nåværende formulering i Tannhelsetjenestelovens § 1-3 e: «Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere.»

Noen få fylkeskommuner har fylkeskommunale vedtak om gruppe e. En barrière for slike vedtak er at personer som defineres inn i slike grupper mister retten til stønad etter Folketrygdloven etter § 5-6, fordi det ikke gis stønad etter Folketrygdloven til personer som har rettigheter etter annen lovgivning. Dersom departementet vil stimulere til kommunale vedtak etter ny paragraf § 3-2 b, bør departementet vurdere forholdet mellom Folketrygdloven og Helse- og omsorgstjenesteloven.

 

Vedrørende dekning av skyssutgifter

Departementet foreslår at kommunene selv skal lage forskrifter til dekning av skyssutgifter. Skyssutgiftene vil variere stort fra sentrale strøk til deler av landet hvor det er store reiseavstander. Siden kommunene selv lager forskriftene, vil kommunene enkelte steder i landet risikere å betale store reisekostnader når innbyggere skal til spesialist eller annen sentralisert tannhelsetjeneste. Det kan føre til at tjenestene ikke blir tilgjengelige for enkelte pasienter. (Alternativt, hvis kommunene lager et reglement som legger egenandelstaket skyhøyt, vil disse utgiftene falle på pasientene).

 

Fylkestinget i Troms foreslår at kommunene lager forskrifter innenfor egne kommunegrenser. I de tilfellene hvor pasientene må reise ut av kommunen for å få tilgang til nødvendige tannhelsetjenester foreslår fylkestinget at pasientene får dekket reisekostnadene etter syketransportforskriften eller pasientreiseforskriften.

En slik reisedekning vil også fjerne èn av barrièrene for den kommunale helsetjenesten i grisgrendte strøk til å sørge for at pasientene ikke får underbehandling når det gjelder spesialist­tjenester.

 

Vedrørende behov for samarbeid om spesialisttjenester i eller utenfor kompetansesentre

Departementet skriver på side 117 at kommunene i regionen må vurdere deltakelse i interkommunalt samarbeid om oppgaver som utføres av kompetansesenteret. Det ligger ikke incentiver i høringsnotatet som skal stimulere kommunene til slikt samarbeid.

Det vil fortsatt bli drevet forskning og fagutvikling på kompetansesentrene, men det vil bli vanskeligere å finne kommunale medspillere. Dermed vil det bli vanskeligere eller umulig å gjennomføre et forskningsprosjekt som «Tromstannen» som inkluderer et representativt utvalg av hele voksenbefolkningen i Troms.

 

I høringsnotatet skrives det på side 203: «Regionale kompetansesentre og offentlige spesialistklinikker vil bli viktige miljøer for fagstøtte til den kommunale tannhelsetjenesten. En forutsetning for å videreutvikle spesialist-/kompetansemiljøene er at disse får henvist tilstrekkelig antall pasienter. Ressurser og flerfaglighet av spesialister er en forutsetning for rådgivning og veiledning, for muligheten for allmenntannleger til å hospitere, for kunnskapsutvikling/forskning og for deltakelse i praksisdelen av spesialistutdanningen av tannleger. Praksisdelen er avhengig av tilstrekkelig antall henviste pasienter med en type sykdom mv i munn, kjeve og tenner som egner seg i spesialistutdanningen. Så lenge allmenn­tannhelsetjenester og spesialisttannhelsetjenester organiseres og finansieres av samme arbeidsgiver, kan kommunen styre bruken av kompetansesentrene/spesialistmiljøene og spesialistenes samarbeid med allmenntannlegene».

Fylkestinget i Troms er helt enig i denne analysen. I tillegg er kvalitet i tannhelsetjenesten for pasientene som den kommunale helsetjenesten skal ha et spesielt ansvar for, helt avhengig av at det tilbys spesialisttannhelsetjenester når helseproblemene krever dette. Det er slik situasjonen har vært mellom Troms fylkeskommune og Tannhelsetjenestens kompetanse­senter for Nord-Norge (TkNN), de har hatt samme arbeidsgiver. Etter overføring av Den offentlige tannhelsetjenesten til kommunene vil det derimot ikke være slik lenger. Da vil det være 20 forskjellige kommuner som skal henvise til et kompetansesenter eid av Tromsø kommune. Det vil måtte innledes et interkommunalt samarbeid mellom kommunene, eller kommunene må kjøpe tjenester av Tromsø kommune, noe som i begge tilfeller vil medføre transaksjonskostnader. Det er også en stor bekymring at et slikt eierforhold antagelig vil føre til underbehandling for pasientene når det gjelder spesialisttjenester fordi mange pasienter ikke vil få den henvisningen de har behov for. Ikke alle kommuner vil være betalingsvillige, og flere kommuner vil vurdere kompetansen i egen kommune som tilstrekkelig.

 

På side 204 skrives det i høringsnotatet: «Etter at forslagene til lovendringer i dette høringsnotatet er behandlet av Stortinget vil departementet igangsette et arbeid for å utrede hvordan fagmiljøene knyttet til spesialisttjenester, inkludert de regionale odontologiske kompetansesentrene, kan ivaretas ved overføring til kommunen.»

Fylkestinget i Troms mener at man med denne formuleringen skyver problemene foran seg. Ivaretakelsen av spesialisttannhelsetjenester er etter fylkestingets oppfatning et stort problem som man ikke har funnet en løsning på. En mulighet kan være statlig finansiering eller delfinansiering av spesialisttjenester.

 

Vedrørende behovet for annet interkommunalt kjøp eller samarbeid

Som følge av at mange kommuner fortsatt vil bli altfor små etter kommunereformen, vil det bli behov for mange typer interkommunalt samarbeid:

• Kommunene vil bli for små til å arrangere egen tannlegevakt

• Kommunene vil bli for små til å ha egen kompetanse på odontofobi-pasienter
• Kommunene vil bli for små til å ha egen kompetanse på tannbehandling i lystgass
• Kommunene vil bli for små eller befolkningstettheten for liten til å dekke opp behovet for spesialisttjenester innenfor egen kommune
• Sykehusene vil ikke sette pris på å måtte ha kontakt med 20 ganger flere aktører en nå, når pasienter må få tannbehandling i narkose
• Innkjøp. Her vil det muligens bli nødvendig med interkommunalt samarbeid.
• Dentaltekniske tjenester
• IT-tjenester. Her vil det også bli nødvendig med interkommunalt samarbeid for å drifte og vedlikeholde servere og lagringsmedier. Det vil også være nødvendig å drive digital utvikling videre for å tilfredsstille normer for informasjonssikkerhet bl.a. for bilder.

 

Vedrørende administrative og økonomiske konsekvenser

Når det gjelder administrative og økonomiske konsekvenser av overføringen, vil Fylkestinget anføre følgende, systematisert under tre hovedoverskrifter:

• analysen er ufullstendig i forhold til funksjoner
• analysen har ikke tatt hensyn til at det blir mange flere aktører
• analysen har ikke tatt hensyn til transaksjonskostnader i form av samarbeid, avtaler, kjøp av tjenester

 

Funksjoner

En god offentlig tjeneste er avhengig av en god ledelse. Tannhelsetjenesten er såpass spesiell at visse områder av ledelsen bør være fagspesifikk. Det er nødvendig at ledelsen følger med og sørger for nødvendig tannbehandling, det er nødvendig med overvåkning av kvalitet i tjenesten og implementering av retningslinjer. Det vil være vanskelig å skaffe slik kompetanse i hver kommune. Det vil være dyrere å lede i 20 kommuner fremfor en fylkeskommune.

 

Høringsnotatet har ikke omtalt drift av IT-funksjoner og sentrale servere. Disse drives i dag av de enkelte fylkeskommunene, eller i et samarbeid mellom flere fylkeskommuner (BTV). Mange enkeltkommuner vil ikke ha kompetanse til å drive et slikt nettverk. Det vil også være svært ugunstig å splitte opp databasene. Det vil medføre at hver pasient kan få flere journaler og dårligere kvalitet på helsehjelpen.

Det vil i større grad bli nødvendig å kjøpe fagutvikling i form av hospitering og eksterne kurs fordi kommunene jevnt over vil være for små til å produsere egne kurs. Det er nødvendig å ha kompetanse på innkjøp. Mange små kommuner har ikke tilstrekkelig kompetanse på innkjøp. Ved overgang til kommunal tannhelsetjeneste vil man miste prisfordelene ved å kunne kjøpe inn flere enheter.

En del funksjoner som ikke er tilstrekkelig omtalt i høringsnotatet, ble omtalt i forrige kapittel om interkommunalt kjøp eller samarbeid.

 

Aktører

Det skrives flere steder i høringsnotatet at tiltak ikke vil få administrative og økonomiske konsekvenser fordi kommunene skal gjøre det samme som fylkeskommunen gjør i dag. Det er som regel korrekt, men det har likevel økonomiske og administrative konsekvenser fordi 20 aktører skal gjøre det samme som èn aktør gjør i dag. Det vil garantert føre til økonomiske og administrative konsekvenser fordi aktørene gjør ting sjeldnere og i mindre målestokk, noe som fører til at det brukes mer tid på oppgavene og kreves mer opplæring.

 

Transaksjonskostnader

Det er tidligere omtalt transaksjonskostnader. Det gjelder for eksempel alt interkommunalt samarbeid. På side 250 i høringsnotatet heter det: «Dersom interkommunalt samarbeid får et betydelig omfang, vil dette på kort sikt kunne ha økonomiske og administrative konsekvenser for samarbeidende kommuner. Det er grunn til å anta at dette særlig vil gjelde kommuner med lavt innbyggertall i områder med spredt bosetting. På lang sikt vil imidlertid interkommunalt samarbeid kunne medføre stordriftsfordeler og innsparinger.» Det er mulig at dette er riktig i forhold til om hver kommune skulle drive for seg, men det er ikke riktig i forhold til nåværende løsning hvor Den offentlige tannhelsetjenesten drives regionalt.

Departementet omtaler på side 192: «Som i dag vil det være opp til den enkelte kommune hvorvidt den vil søke å inngå avtale med pasientens hjemkommune om dekning av utgifter til tannhelsehjelp. Dette vil for eksempel være aktuelt for kommuner hvor det ligger utdanningsinstitusjoner. Disse kommunene vil med oppgaveoverføringen kunne få ekstrautgifter til tannbehandling av 19- og 20-åringer som flytter dit fra andre kommuner for å studere.»

 

Det er ingen grunn til å tro at det vil være mulig å få til denne type avtaler, siden loven sier at det er oppholdsprinsippet som gjelder for finansieringsansvar. For det andre, selv om det hadde vært mulig å få til slike avtaler, ville transaksjonskostnadene ha vært meget store. I dag hvor regionene har finansieringsansvaret er ikke slike diskusjoner like relevante siden utgiftene stort sett blir likelig fordelt mellom regionene. Mellom kommuner med og uten utdanningsinstitusjoner vil forholdet bli annerledes.

 

Det vil også påløpe betydelige transaksjonskostnader ved selve virksomhetsoverdragelsen: personell som skal bytte arbeidsgiver etter bestemmelsene i AML, og forhandlinger om eiendommer som skal skifte eier f.eks. når eiendommene ligger i fylkeskommunale bygninger.

 

Vedrørende bestemmelser om virksomhetsoverdragelse

En overføring av tannhelsetjenesten fra fylkeskommunen til kommunene er et eksperiment som er ulik tidligere overføringer. Som regel innebærer en overføring at flere små organisasjoner samles til en større organisasjon eller at hele virksomheten overføres fra en arbeidsgiver til en annen arbeidsgiver (som ved sykehusreformen). I denne overførings­prosessen innebærer overføringen imidlertid at arbeidstakere overføres fra èn arbeidsgiver til et tjuetalls nye arbeidsgivere. Det vil med stor sikkerhet medføre at denne overførings­prosessen vil være mer krevende enn de overføringer man har erfaring med fra tidligere. Departementet legger til grunn at overføringen av de ansatte skal skje etter arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse. Dette gjelder både de ansatte ved tannklinikkene, de ansatte ved kompetansesentrene og ansatte i administrative stillinger i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Reglene om virksomhetsoverdragelse fremgår av arbeidsmiljøloven kapittel 16 som gjennomfører EØS - avtalens direktiv 2001/23/EF i norsk rett, som erstatter tidligere direktiv 77/187/EF og direktiv 98/50/EF. Direktivet er et minimumsdirektiv som stiller minstekrav til medlemsstatenes vern av arbeidstakeres rettigheter. Det presiseres i lovforslaget at overføringen først må skje til kommunene, før eierkommunene eventuelt leter etter andre løsninger som for eksempel interkommunale løsninger.

Utover dette finner ikke departementet grunn til å gå nærmere inn på forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i dette høringsnotatet. Staten overlater problemene med virksomhets­­overføringene til fylkeskommunene og kommunene. Det er en lettvint løsning.

I selve prosessen med virksomhetsoverdragelsen vil det påløpe betydelige transaksjons­kostnader i forbindelse med overdragelse av personell etter AML og i forbindelse med overdragelse av eiendom. Et grunnleggende rettslig prinsipp som bør følges er at Staten som utløser virksomhetsoverdragelsen også dekker transaksjonskostnadene ved virksomhets­overdragelsen. Dette bør også gjelde dersom noen av de berørte ansatte blir påført tap, som følge av statens rolle i beslutningsprosessen.

Arbeidstakernes rettigheter til tidligere opptjening etter kollektive pensjonsordninger overføres som hovedregel til ny arbeidsgiver. De ansatte forblir i kommunalt tariffområde, men i noen tilfeller kan kommunene ha andre pensjonsordninger som gjør at de ansatte kommer dårligere ut.