Høringssvar fra Ålesund kommune
Høringsuttalelse
042/16 - Helse- og velferdsutvalget
|
Vedtak: |
Behandling:
Votering:
|
Rådmannens innstilling enstemmig vedtatt. |
|
Rådmannens innstilling: Helse- og veferdsutvalget sender uttalelse i saken i samsvar med forslaget, eventuelt med de endringer som er vedtatt i møtet.
|
|
Bakgrunn: Vurdering: Rådmannen foreslår at Ålesund kommune avgir følgende uttalelse i saken:
«1. Forslag som følge av Primærhelsetjenestemeldingen: a. (Kap.3.2) Lovfesting av kompetansekrav i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Departementet foreslår at Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-2 fra 1.januar 2018 får et tillegg med slik ordlyd: «For å oppfylle ansvaret etter §3-1 skal kommunen ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster. » Fra 1.januar 2020 skal paragrafen lyde slik: « For å oppfylle ansvaret etter §3-1 skal kommunen ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesøster, ergoterapeut, psykolog, tannlege og tannpleier.» Ålesund kommune har ikke prinsipielle merknader til at Helse og omsorgstjenesteloven (HOL) lister opp de profesjonene som skal utgjøre kjernekompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Selv om det til nå har vært gjort et poeng av at HOL er «profesjonsnøytral», er det likevel slik at andre bestemmelser sørger for at kommunen må ha tilsatt mange ulike profesjoner for å oppfylle krav i lov og forskrifter. Den foreslåtte opplistingen av lovpålagt kompetanse skal ikke være uttømmende, og kommunen skal fortsatt stå fritt til å vurdere hvilken kompetanse som trengs i de ulike tjenestene som ytes. Utvalget av utdanninger/profesjonsbetegnelser er alle sentrale for å kunne løse fremtidige oppgaver på en faglig forsvarlig måte, og Ålesund kommune er enig i at det er nødvendig at kommunene bygger opp god faglig kompetanse både gjennom nyrekruttering og videreutdanning av allerede ansatte. Det er imidlertid viktig at dette ikke fortolkes inn i en verdsetting av ulike utdanninger eller profesjoner, slik at det får konsekvenser for oppgavefordeling, lønnsdannelse eller arbeidsmiljø. Stortinget drøftet i sin behandling av saken særlig behovet for mer ergoterapi- og fysioterapi i kommunene, behovet for kliniske ernæringsfysiologer (ble ikke tilrådd lovfestet), om det er problematisk at ingen sosialfaglig kompetanse er med i opplistingen, og at det av hensyn til økt oppmerksomhet omkring psykisk helse er ønskelig at kommunene får plikt til å ansette psykolog. Når det gjelder plikten til å tilsette tannpleier og tannlege er dette knyttet til forventningen om at tannhelsetjenesten blir overført fra fylkeskommunen til kommunene. Dersom dette ikke skjer, legger vi til grunn at kommunene ikke får plikt til å tilsette slik kompetanse. Når Stortinget velger å tilrå lovfesting av de utvalgte kompetansekravene, er det vel vitende om at det er problematisk for kommunene å rekruttere til enkelte av dem. Særlig mindre kommuner kan ha problemer med å få ansatte med riktig kompetanse, og for noen av fagene gjelder det at det er relativt lav utdanningskapasitet og at de som utdannes primært ikke ønsker kommunal tjeneste. Det kjøpes også en god del lege- og sykepleiertjenester fra norske og utenlandske formidlingsbyrå. Det er mangel på jordmødre, og bruken av psykologer i kommunehelsetjenesten er såpass ny at psykologene selv er usikre på hva det gjør for den faglige karrieren å begynne i en kommune. Det er også mangel på tilgjengelige psykologer, og hvis det ikke blir betydelig færre kommuner enn i dag, vil det bli svært vanskelig å oppfylle dette kravet. Kommentarer til departementets syn på administrative og økonomiske konsekvenser: Ålesund kommunes innvending til lovfesting er derfor mest av praktisk art. Vi tror det blir vanskelig for alle kommuner å oppfylle kravet, og vi er veldig betenkte til at staten skal bruke ressurser til nye klage-, tilsyns-og kontrolloppgaver som følge av nye lovbestemmelser. Tilsyn, rapportering, pålegg og arbeid med avviksretting tar allerede store administrative ressurser, og her foreslås lovfestet noe som det nødvendigvis må bli avvik på pga. rekrutteringsutfordringer. Vi har merket oss at Stortinget spesifikt sa at det bør være anledning for flere kommuner å samarbeide om å tilsette ergoterapeut; sikkert som en konsekvens av den samme uroen for om den nye lovfestingen av kompetansekrav vil la seg gjennomføre. Ålesund kommune mener at kommunene bør kunne samarbeide om alle typer kompetanse, og at en kommune må anses å oppfylle kravene dersom det kjøpes tjenester hos en annen kommune, eller det etableres interkommunale ordninger. b. (Kap.3.3.) Lovfesting av helse- og omsorgstjenestens veiledningplikt overfor spesialisthelsetjenesten: Departementet foreslår at HOL får en ny § 5-11 som skal lyde slik: «Veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten Helsepersonell som yter tjenester omfattet av loven her, skal gi spesialisthelsetjenesten råd, veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevd for at spesialisthelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift.» Spesialistehelsetjenesteloven inneholder allerede en slik bestemmelse om veiledningplikt overfor kommunene. Formålet med lovbestemmelsen er å likestille de to nivåenes plikter og rettigheter overfor hverandre. Formålet er videre å øke spesialisthelsetjenestens kunnskap om kommunale tjenester og tilbud, og på den måten styrke samhandlingen til beste for pasientene. Bestemmelsen vil gjelde alt helsepersonell, også dem som kommunen har avtale med, som fastleger og fysioterapeuter. Plikten vil gjelde pasientenes helsemessige forhold, dvs ethvert tiltak som angår pasientens psykiske eller fysiske helse, men er begrenset til å gjelde den veiledning som er nødvendig for at spesialisthelsetjenesten skal kunne løse sine pålagte oppgaver. Ålesund kommune mener det er naturlig å innføre en slik bestemmelse, gitt at pasientenes behov for å få en helhetlig og forsvarlig behandling gjelder begge veger ved overføring mellom nivåene og ved samtidige tjenester. Det er i stor grad i pasientens interesse at relevant informasjon og kunnskap er tilgjengelig, og det er også i helsepersonellets interesse. Dette øker muligheten for å bestemme riktige og gode tiltak for pasienten, både i spesialist-helsetjenesten og i kommunen. Når helsepersonell på begge nivå gradvis endrer innholdet i dialogen mellom seg, blir resultatet bedre og mer forsvarlig pasientbehandling. I Primærhelsetjenestemeldingen står det om behovet for å lovfeste plikt til kompetansedeling og veiledning internt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Departementet har valgt å ikke gå videre med forslag om lovfesting av en slik plikt. Dette er Ålesund kommune enig i. Kommentarer til departementets syn på administrative og økonomiske konskevenser: Departementet mener at dette vil ha et beskjedent omfang, og at den nye plikten derfor må kunne dekkes innenfor kommunens eksisterende budsjett. Vi har som gjentagende innvending mot et slikt syn under samtlige av punktene i denne saken at all tidsbruk koster, og at aktivitet som skal stimuleres og økes nødvendigvis må koste mer enn i dag. c. (Kap.3.4) Krav til ledelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten: Departementet sendte i oktober 2015 på høring utkast til en ny forskrift: «Forskrift om styringssystem i helse- og omsorgstjenesten.» Forskriften skal erstatte dagens internkontrollforskrift, og skal presisere den overordnede ledelsens ansvar for at helse- og omsorgstjenesten på alle forvaltningsnivå har et helhetlig system for kvalitet og internkontroll. Det er behov for oppdatering av dagens internkontrollforskrift, men det er vanskelig å uttale noe spesifikt om den nye, siden vi ikke vet om utkastet blir endret som følge av høringsrunden. Kommentarer til departementets syn på økonomiske og administrative konsekvenser: Generelt vil vi si at forskriften virker byråkratiserende, ved at den inneholder en rekke detaljerte formuleringer om hvordan et helhetlig styringssystem skal bygges opp og fungere. Alt er faglig riktig og prisverdig, men det er tungt for små organisasjoner med begrensede administrative ressurser å være på høyden med slike krav til utarbeiding av skriftlige kontrollsystem og dokumentasjon av at disse finnes og er i bruk. (Kap.3.5) Tydeliggjøring av ansvaret for pasient-, bruker- og pårørendeopplæring i den kommunale helse- og omsorgstjenesten: Departementet foreslår å gi § 1-1 nr.5 i HOL et tillegg ( vist i kursiv) : (Lovens formål er særlig å ) «5. sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker, sikre nødvendig opplæring av pasient, bruker og pårørende, samt sikre at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov.» Det er et mål å styrke pårørendes rolle i helse- og omsorgstjenesten. Pårørende som tar vare på sine nærmeste skal møtes av et helsevesen som arbeider sammen med dem, veileder og støtter dem og gir avlastning når det trengs ( høringsnotatet, s.41). Departementet sendte i oktober 2015 på høring et forslag til endring i HOL §3-6, der dagens bestemmelse om plikt til å yte omsorgslønn går ut, og erstattes av følgende ordlyd: «Til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid skal kommunen kunne tilby nødvendig pårørendestøtte i form av 1. Informasjon, opplæring og veiledning 2. Avlastning 3. Omsorgsstønad» Det nye i dette er at kommunen får en tydeligere plikt til å foreta en selvstendig vurdering av pårørendes behov, og å fatte vedtak om tiltak. Pårørendes rettigheter forutsetter at brukeren har et ønske om pårørendeomsorg. Lovendringen er ikke vedtatt. Kommentarer til departementets syn på økonomiske og administrative konsekvenser: Departementet mener at dette på bakgrunn av bestemmelsen i pasient- og bruker-rettighetsloven (§2-8) bare er stadfesting av gjeldende rett, og at det derfor ikke medfører nye administrative eller økonomiske konsekvenser. Det som er å bemerke her er at kommunene gradvis må ta opp i seg denne plikten til opplæring, og sette i gang aktivitet som skal sikre kunnskap og mestring for pasienter og pårørende der dette er nødvendig. Stortinget påpeker at sykdomsutvikling kan bremses og behovet for spesialisthelsetjeneste reduseres ved tidlig innsats nær pasienten. Dette i kombinasjon med ambulant spesialisthelsetjeneste, konsultasjoner ved telemedisin o.l., kan etter hvert gi pasienter som trenger mye helsetjenester en enklere og mer tilrettelagt tilværelse. Ålesund kommune vil bemerke at vi ikke er fremme ved disse målene ennå. Den innsatsen som må til for å sikre slikt samarbeid mellom pasient, fastlege, øvrig kommuneheletjeneste, spesialisthelsetjenesten og pårørende vil kreve både holdningsendringer, tid og økonomiske ressurser å få i stand. Fastlegenes avtaler stimulerer ikke til å bruke tid på ikke-honorert arbeid, og spesialisthelsetjenesten har sine drivere som styrer hvordan arbeidet legges opp. Kommunehelsetjenesten styrer også i en viss grad ressursene etter vedtakstimer, og det er ingen omfattende tradisjon for å fatte vedtak om f. eks. pårørendeopplæring. Det er derfor ikke riktig at implementering av de målsettingene som lovbestemmelsen uttrykker, selv om den representerer gjeldende rett, ikke vil koste kommunene noe. All tidsbruk har en kostnad, og slik helse- og sosialovgivningen utvikler seg, er det hele tiden mye som kommer til og skal ha oppmerksomhet. På grunn av økende formelle krav går det stadig mer ressurser også til å styre og forvalte helse- og omsorgstjenestene i en kommune. d. (Kap.3.6 ) Tydeliggjøring av helse- og omsorgstjenestenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep: Departementet foreslår en ny §3-3-a i HOL som skal lyde: «Kommunens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold og overgrep. Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.» Det foreslås tilsvarende bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven og i lov om tannhelsetjeneste. Departementet sier at formålet med bestemmelsen er å tydeliggjøre ledelsens ansvar for å bidra til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep gjennom de helse- og omsorgstjenestene som kommunen yter. Kommunen vil bemerke at vi her er inne i vanskelig farvann når det gjelder lovregulering. Dette er et område der kommunale tjenester kan ha sine begrensninger i forhold til muligheter for å observere, tolke og omsette til riktig handling.Vi spør oss hva som er konsekvensene av denne lovparagrafen – hvordan skal den følges opp, hvilken aktivitetsplikt gir den egentlig kommunen, og hvilke rettigheter gir den innbyggerne? Denne bestemmelsen blir for oss et eksempel på at lovreguleringen er i ferd med å gå svært langt i retning av at helsetjenestenivåene får et altomfattende ansvar. Den treffer imidlertid et område der det er stort behov for innsats, og Ålesund kommune vil ikke uttale seg kategorisk imot at HOL får en egen bestemmelse om vold og seksuelle overgrep. Kommentarer til departementets vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser: Departementet sier at denne bestemmelsen bare er en presisering av gjeldende rett, og at den ikke fører til administrative eller økonomiske konsekvenser. Det er vanskelig å vite om det er riktig. Det er uklart om lovkravet medfører ny aktivitet. (Kap.7 )Tydeliggjøring av kommunens plikt til psykososial beredskap og oppfølging: Departementet foreslår en tilføyelse i HOL § 3-2 første ledd nr.3, nytt punkt d ( nye ord i kursiv ): «Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder: a. legevakt b. heldøgns medisinsk akuttberedskap c. medisinsk nødmeldetjeneste og d. psykososial beredskap og oppfølging » Departementet tilrår at virkningsdato for endringen blir 1.januar 2018. Ålesund kommune har ingen prinsipielle merknader til denne presiseringen av plikten til å ha psykososial beredskap og yte psykososial oppfølging i forbindelse med ulykker og akutte situasjoner. Plikten til å ha beredskapsplaner tvinger kommunene til å vurdere risiko og dimensjonere tjenestene i henhold til dette. Den enkelte kommune står fritt i hvordan beredskapen skal organiseres. Kommentarer til departementets syn på administrative og økonomiske konsekvenser: Psykososial oppfølging etter hendelser ser ut til å være et «vekstområde», og kommunene vil få økte kostnader både i forbindelse med å skaffe seg rett kompetanse, og med å organisere denne inn i en beredskapssammenheng. Svært få kommuner har i dag beredskapsordning for de psykososiale kriseteamene der disse har plikt til utrykning 24/7. Departementet sier at bestemmelsen bare er en presisering av gjeldende rett, og at merutgifter forbundet med å etablere forsvarlige tjenester derfor må dekkes innenfor kommunenes rammer. Ålesund kommune vil påpeke at de fleste kommuner reelt sett har store utfordringer med å ha nok kapasitet og kvalitet i alle tjenester. Lovreguleringen og kvalitetskravene øker på alle områder, og summen av forventninger om gjennomgående forbedring av alle system og tjenester blir merkostnader. Når nye lovkrav med tilhørende veiledere så blir gjenstand for statlig tilsynsvirksomhet, blir kommunen i tillegg tvunget til å bruke økte ressurser på byråkrati. Dette er en sammenheng som departementet må ta inn over seg og melde til Stortinget i sine saksfremlegg.
1. Forslag som følge av Oppgavemeldingen:
a. ( Kap.4) Etablering av forsøksordning hvor større kommuner får ansvar for å drifte distriktspsykiatriske sentre ( DPS): Departementet foreslår med hjemmel i forsøksloven ( lov om forsøk i offentlig forvaltning ) at det skal kunne inngås samarbeidsavtaler mellom de regionale helseforetakene (RHF) og større kommuner som ønsker det om forsøk med kommunal drift av DPS. Forsøket kan vare i inntil fire år, med anledning til forlengelse i to år. Formålet med forsøkene skal være å skaffe erfaringer fra modeller med mer samlet driftsansvar for tjenester til personer med psykiske lidelser og rusavhengighet, for på den måten å oppnå mer koordinerte tjenester, bedre samhandling og bedre ressursutnyttelse. Det lovbestemte sørge-for ansvaret skal fortsatt ligge hos RHF, og kommunene får gjennom avtale råderett over ressursene i DPS med frihet til å organisere tilbud i sammenheng med kommunale ressurser. Tilbudene skal fortsatt være spesialisthelsetjenester. Vedlagt høringssaken er utkast til formelle avtaler mellom partene. Ett område som departementet ønsker tilbakemelding på, er valg av modell for håndtering av de ansattes arbeidsforhold. Departementet skisserer tre modeller, og signaliserer at de anbafaler modell 3. Modell 1: Ansettelsesforhold opprettholdes i helseforetaket med instruks om å følge kommunens instrukser. Modell 2: Helseforetakets arbeidstakere leies ut til kommunen Modell 3: Arbeidsforholdet overføres til kommunen ved virkomhetsoverdragelse. Ålesund kommune mener det er positivt at det legges til rette for forsøk med kommunalt drevne DPS-er. Erfaringene viser at det er krevende å få til gode og helhetlige behandlingstilbud for en del pasienter med omfattende behov for sammensatte og samtidige tjenester. For disse pasientene kan det bli en forbedring at tjenestetilbudene ses i sammenheng og styres av samme instans. Det formelle grunnlaget for overføring av myndighet fra RHF til kommune vil være komplisert i de områdene der DPS’et har mange kommuner som opptaksområde. Dét at alle kommuner i opptaksområdet primært skal være enige om å inngå i forsøket, og at myndighet først skal overføres mellom RHF og samtlige kommuner og deretter mellom kommunene, vil muligens være en medvirkende faktor til at forsøk blir mindre aktuelt i distriktskommuner. Det vil imidlertid være ønskelig at vi får erfaring også fra slike modeller, og at forsøket ikke bare ender opp i de aller største byene. Ålesund kommune er videre enige i at modell 3, virksomhetsoverdragelse, er den modellen som gir best forutsetninger for styring og full råderett over personellressursene. Imidlertid tenker vi at dersom modell 2, innleie av arbeidskraft, gir mindre motstand mot å delta i forsøket blant ansatte ved DPS, bør denne modellen også kunne velges. Forsøket vil være svært sårbart i forhold til bortfall av faglige ressurser, og vil få en dårlig start dersom arbeidet skal preges av konflikter med ansatte som protesterer mot å miste sitt tilsettingsforhold i helseforetaket. b. (Kap.5) Overføring av ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunen til kommunen: Departementet foreslår at HOL gis et nytt andre punktum i §3-1 første ledd: «Kommunen skal sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttannhelsetjenester, er tilgjengelige for personer som oppholder seg i kommunen.» I tillegg foreslås det å ta inn en ny bestemmelse i §3-2 første ledd nr.7 med slik ordlyd: «7. Tannhelsetjenester, herunder til pasient- og brukergrupper som nevnt i §3-2 b.» Formålet med lovendringen/reformen er omtalt slik i oppgavemeldingen: «Tannhelsetjenestene har grenseflater mot kommunale tjenesteområder, og det vil kunne gi god effekt å organisere og integrere allmenntannhelsetjenester med det kommunale helsefremmende og forebyggende arbeid og med helse- og omsorgstjenestene i kommunen. Organisatorisk og faglig integrering av allmenntannhelsetjenester med øvrige helse- og omsorgstjenester vil gi bedre muligheter til å ivareta det samlede tjenestebehov, spesielt overfor dem med særskilte og store hjelpebehov. Et eksempel er personer med rett til individuell plan.» ( Oppgavemeldingen s.40. ) Departementet legger opp til at kommuner må samarbeide og velge en vertskommune for spesialisttannhelsetjenestene i en region, og eventuelt også for allmenntannhelsetjenesten. Det eksisterer også regionale odontologiske kompetansesentre som mottar statlige tilskudd. Departementet legger opp til at denne ordningen skal videreføres. Kommunene i en region vil måtte vurdere deltakelse i et interkommunalt samarbeid om oppgaver som utføres av kompetansesenteret. Ålesund kommune mener at organisatorisk tilhørighet for de offentlige tannhelsetjenestene må avgjøres i etterkant av at regionreformen og kommunereformen er gjennomført. Ansvaret for allmenntannhelsetjenestene og spesialisttannhelsetjenestene er omfattende og krevende. Det må nødvendigvis være stordriftsfordeler både med tanke på rekruttering og kompetanseutvikling å kunne koordinere dette arbeidet i en større organisatorisk enhet. Vi er redde for at det byråkratiske merarbeidet som ansvaret for disse tjenestene vil påføre en kommune langt overstiger samhandlingsgevinsten som forutsettes for pasient og tjenesteutøvere. Vår prinsipale holdning er derfor at ansvaret for tannhelsetjenesten ikke bør overføres til kommunene med mindre kommunereformen resulterer i betydelig større kommuner. Vi støtter oss i dette til side 89 og 90 i høringsnotatet som gjengir uttalelsen fra flertallet i Kommunal- og forvaltningskomiteen, der det står at omfanget av interkommunale samarbeid av demokratiske grunner bør begrenses, og at kommunene av hensyn til en jevn og forutsigbar tjenestekvalitet for innbyggerne bør slå seg sammen med nabokommunene. Kommentarer til departementets syn på administrative og økonomiske konsekvenser: Departementet legger opp til en virksomhetsoverføring der ansvaret for drift av tannklinikkene som utfører allmenntannhelsetjenester overføres til kommunene. Departementet legger til grunn at statens utgifter skal være som i dag, og at økonomiske rammer som ligger hos fylkeskommunene overføres til kommunene i henhold til den kommunestrukturen som gjelder på overføringstidspunktet. Det at noen kommuner i hvert fylke må være vertskommune for spesialisttannhelsetjenester vil representere et administrativt merarbeid sammenlignet med fylkeskommunens koordinerte innsats i dag. Departementet tar ikke stilling verken til engangskostnader forbundet med reformen/virkomhetsoverdragelsene, eller til merkostnader som følge av interkommunale samarbeid. Ålesund kommune mener at argumentene for at primærhelsetjenesten er riktig nivå for tannhelsetjenesten foreløpig er svake sett i forhold til motargument knyttet til økonomiske merutgifter, rekruttering, kompetanse og mulighetene for god og effektiv styring av tjenestene. Vi ser dette som en reform avfødt av kommunestruktursaken og et politisk behov for å oppmuntre kommuner til sammenslåing gjennom å forespeile nye oppgaver. Vår holdning til forslaget om overtakelse av tannhelsetjenesten er at denne saken er prematur og bør trekkes i påvente av at både kommunestruktursaken og regionreformsaken er endelig behandlet av Stortinget. Det er ikke mulig å vurdere forsvarligheten i forslaget før den nye strukturen er avklart. Videre viser høringsnotatets betenkning rundt konsekvenser for lovgivningen også at dette er umodent stoff ( s. 251). Det krever betydelig juridisk kompetanse for å kunne se konsekvensene av de ulike valgene mellom integrert lov (HOL) eller fortsatt egen tannhelselov, og det er uforsvarlig at dette skal avgjøres etter en slik omfattende høringssak uten at kommunene får et mer dyptgående bakgrunnsmateriale å støtte seg til. Departementet bør også av denne grunn utsette saken. c. (Kap.6) Spesialisthelsetjenestens plikt til å oppnevne kontaktlege: Ålesund kommune mener det er positivt at alle som leverer spesialisthelsetjenester, unntatt enkeltleger med avtale, får en tydeliggjøring av plikten til å oppnevne kontaktlege for pasienter som skal ha langvarig og sammensatt behandling. »
Økonomiske konsekvenser: Juridiske konsekvenser: Andre driftsmessige eller organisatoriske konsekvenser: Konklusjon med begrunnelse:
Utrykte dokumenter i saken: |