Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringsnotat - forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven)

Til innholdsfortegnelse

19 Vigselsmyndighet

19.1 Gjeldende vigselsordninger for tros- og livssynssamfunn

Reguleringen av vigselsordningene for Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene er i dag fordelt på ekteskapsloven, kirkeloven, trossamfunnsloven og lov om tilskott til livssynssamfunn. Ansvaret for regelverket er dermed fordelt på Kulturdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.

Etter ekteskapsloven § 6 er det folkeregistermyndigheten som har ansvar for å prøve om ekteskapsvilkårene etter loven er oppfylt. Vilkårene, og hvilke bevis som skal legges fram om at de er oppfylt, er nærmere beskrevet i lovens kapittel 2.

Det framgår av ekteskapsloven § 12 at

Vigslere er:

  1. prest i Den norske kirke, og prest eller forstander i et registrert trossamfunn, eller seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn som mottar tilskudd etter lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn når Kongen har godkjent formen for inngåelse av ekteskap.
  2. notarius publicus – også utenfor det vanlige embetsdistriktet
  3. norsk utenrikstjenestemann, jf. lov om utenrikstjenesten § 14.
  4. særskilt vigsler oppnevnt av departementet i tilfeller der det er behov for det på grunn av lange avstander eller av andre grunner. Oppnevningen gjelder for fire år av gangen.

Hvem som er «prest i Den norske kirke», følger av kirkeloven og bestemmelser gitt i medhold av denne. Hvilke samfunn som er «registrert trossamfunn» eller «livssynssamfunn som mottar tilskudd», og hvem som er «prest eller forstander» (heretter forstander) eller «seremonileder eller tilsvarende» i disse, avgjøres etter henholdsvis trossamfunnsloven, lov om tilskott til livssynssamfunn og ekteskapsloven.

Regler om forstandere er gitt i trossamfunnsloven, særlig i §§ 24–27. Det omfatter krav til alder (vedkommende kan ikke være yngre enn 23 år eller eldre enn 75 år), personlig skikkethet og avgivelse av løfte. Det gjelder dessuten plikt til å føre bøker og til å utstede attester for utførte handlinger. Det er videre fastsatt at vedkommende står under tilsyn av fylkesmannen og under «same ansvar som offentleg tenestemann når det gjeld gjeremål som han er pålagd i eller med heimel i lov». Ved forsømmelse av sine plikter kan vedkommende fratas retten til å gjøre tjeneste som forstander etter loven.

Med hjemmel i ekteskapsloven § 12 annet ledd har Barne- og likestillingsdepartementet gitt tilsvarende regler i forskrift om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett for seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn.

Ekteskapsloven § 12 første ledd bokstav a innebærer at livssynssamfunn må ha minst 500 tilskuddstellende medlemmer for å kunne få vigselsrett. Dette følger av forskrift om tilskot til livssynssamfunn § 1 første ledd første setning, som lyder: «Livssynssamfunn med meir enn 500 medlemmer med rett til tilskot, jf. § 5 i lova, kan krevje årleg tilskot frå statskassa.» For registrerte trossamfunn stilles det ikke et eksplisitt antallskrav i trossamfunnsloven eller dens tilhørende forskrift.

Etter trossamfunnsloven § 14 må trossamfunn som vil bli registrert, oppgi «namn og arbeidskrins» til hver forstander. Vigselsretten har på dette grunnlaget vært begrenset til å gjelde innenfor forstanderens tjenestedistrikt. Det er ikke gitt særskilt hjemmel i ekteskapsloven for at forstandere skal kunne få vie utenfor eget tjenestedistrikt. En tilsvarende stedlig avgrensning gjelder ikke for vigselsretten i livssynssamfunn.

I Barne- og likestillingsdepartementets rundskriv Q-20/2016 om ekteskapsloven står det blant annet følgende om forstanderens tjenestedistrikt og vigselsrett:

Hva som menes med tjenestedistrikt kan ofte være uklart, da et tjenestedistrikt ofte ikke omfatter et klart avgrenset geografisk område. Utgangspunktet for den stedlige vigselskompetanse er det som er oppgitt i registermeldingen til trossamfunnet. Et slikt utgangspunkt kan imidlertid være svært komplisert og uoversiktlig ettersom trossamfunn er av ulik størrelse, organisering og utbredelse. [...] Registreringen og hva som skal oppgis i registreringen har i enkelte tilfeller skapt uklarheter. Et trossamfunn kan f.eks. bestå av kun en menighet, eller det kan bestå av flere menigheter, enten i et fylke eller i en større region. Et trossamfunn kan også være landsdekkende, da denne organisasjonsformen kan være mest hensiktsmessig på grunn av lavt medlemstall. En prest/forstander i et registrert trossamfunn kan vie utenfor sitt distrikt så lenge trossamfunnets godkjente vigselsrituale benyttes. Vi forutsetter imidlertid at dersom det er behov for å bruke en annen menighets lokaler, avtales dette med den lokale menighet, slik det også gjøres innenfor Den norske kirke.

Etter ekteskapsloven § 12 er det et vilkår for vigselsrett at «Kongen har godkjent formen for inngåelse av ekteskap». Kongens myndighet er delegert til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Den norske kirkes vigselsritual har vært fastsatt av Kongen, i senere år og fram til 2012 av Kirkemøtet etter delegasjon fra Kongen. Etter ekteskapsloven § 16 tredje punktum er «ekteskap ikke inngått» dersom «prest i Den norske kirke ikke har fulgt gjeldende liturgi».

I dag er det fylkesmennene som er førsteinstans i saker om registrering av trossamfunn, som godtar mottatt løfte fra forstander i registrerte trossamfunn, og som kan treffe vedtak om å frata vedkommende retten til å være forstander etter loven. Kulturdepartementet er klageinstans. Fylkesmennene er også førsteinstans i tilsvarende saker om seremonileder i livssynssamfunn, men i de sakene er det Barne- og likestillingsdepartementet som er klageinstans. Saker om godkjenning av vigselsritual i både tros- og livssynssamfunn, behandles av Bufdir.

Vigslere i tros- og livssynssamfunn har i utgangspunktet en plikt til å vie når brudefolkene oppfyller ekteskapsvilkårene i ekteskapsloven kapittel 1. Vigsleren kan i slike tilfeller kun nekte vigsel hvis én av nektingsgrunnene i ekteskapsloven § 13 foreligger. Lovens § 13 lyder:

En vigsler som nevnt i § 12 bokstav a, kan nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene ikke er medlem av trossamfunnet eller livssynssamfunnet, eller ingen av dem tilhører menigheten.

En kirkelig vigsler kan også nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene er skilt og den tidligere ektefellen lever, eller dersom brudefolkene er av samme kjønn.

19.2 Forslag i NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn

Et flertall i Stålsett-utvalget (10 av 15 medlemmer) foreslo prinsipalt at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn ble fratatt vigselsretten, og at det ble innført sivil ekteskapsinngåelse som generell ordning. Flertallet mente at det både er prinsipielt og praktisk uheldig at det rettslige og det tros- eller livssynsbaserte elementet i ekteskapsinngåelsen inngår i én og samme handling. Juridisk sett er ekteskap en verdslig handling, påpekte flertallet. Sammenblandingen av de livssynsmessige og de verdslige sidene av ekteskapet som finner sted ved at vigselsretten er delegert til tros- og livssynssamfunnene, er ifølge flertallet egnet til å skape uklarhet om ekteskapets rettslige karakter og om ektefellenes rettigheter og plikter. Flertallet fremholdt også at dagens ordning kan reise tvil om staten legitimerer diskriminering av homofile og kvinner. Sivil ekteskapsinngåelse som generell ordning vil etter flertallets syn «tydeliggjøre at ekteskapet er en nasjonal rettslig ordning som er felles for alle, uavhengig av tro, livssyn eller etnisk bakgrunn, og som dermed ivaretar likebehandling av alle norske borgere».

Mindretallet, som ønsket en videreføring av dagens ordning, var enig i at det kan være enkelte prinsipielle utfordringer ved dagens ordning, men mente at «de ikke er tungtveiende nok til å endre en ordning med dype røtter i det norske samfunnet som fungerer godt». Mindretallet anførte at tros- og livssynssamfunnenes vigselsritualer beholder en mer betydningsfull posisjon dersom de har en offentligrettslig virkning, og at det for mange vil være lettere å markere høytideligheten, gleden og alvoret ved ekteskapsinngåelsen ved å vie seg i et tros- eller livssynssamfunn enn ved en sivil ekteskapsinngåelse. Ifølge mindretallet taler også praktiske og økonomiske argumenter, blant annet behovet for å investere i egnede lokaler over hele landet, for å beholde dagens ordning.

Når det gjelder utfordringene ved gjeldende ordning som flertallet viste til, framholdt mindretallet at enhver vigsel med offentligrettslig virkning i tros- og livssynssamfunnene forplikter dem til å anerkjenne norsk ekteskapslovgivning. Mindretallet så det som mest hensiktsmessig å arbeide med utfordringene uten å gå bort fra dagens vigselsordning, for eksempel gjennom informasjons- og tilsynstiltak.

Utvalget vurderte også hvilke krav som burde stilles ved en eventuell videreføring av delegert vigselsrett til tros- og livssynssamfunn.

Et flertall i utvalget vektla hensynet til en forsvarlig håndtering av vigselsoppgavene og foreslo at tros- og livssynssamfunn må ha minst 500 medlemmer for å få vigselsrett. Mindretallet, som foreslo en minstegrense på 10 medlemmer, viste derimot til at offentlige myndigheter hadde overtatt ansvaret for prøving av ekteskapsvilkårene, og at det derfor ikke var noen grunn til å la medlemstall være avgjørende.

Utvalget fant ikke grunn til å stille ytterligere og mer spesifikke krav til den som skal være vigsler i tros- og livssynssamfunn, og foreslo at gjeldende regler om alder og personlig skikkethet ble videreført.

Et flertall i utvalget anbefalte at nektingsgrunnene i ekteskapsloven § 13 ble videreført, men at det stilles krav om likebehandling av menn og kvinner når grunnene praktiseres. Utvalget fant det rimelig å stille krav om likebehandling, ettersom samfunnene i slike tilfeller utfører en offentligrettslig handling. Utvalget tok samtidig til orde for å endre betegnelsen «kirkelig vigsler» i ekteskapsloven § 13 til en mer nøytral betegnelse.

I høringen av NOU 2013: 1 møtte forslaget om sivil ekteskapsinngåelse som generell ordning stor motstand, i hovedsak fra instanser innen Den norske kirke. De øvrige instansene som uttalte seg om forslaget, var delte i sitt syn på dette. Mer enn 80 pst. av instansene som tok stilling til forslaget, var negative. Blant høringsinstansene som støttet utvalgets prinsipale forslag, var Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Bufdir, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Human-Etisk Forbund.

19.3 Departementets vurderinger

19.3.1 Videreføring av vigselsrett for tros- og livssynssamfunn

Etter departementets syn er det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for en slik omlegging som flertallet i Stålsett-utvalget anbefalte. Departementet er i hovedsak enig i mindretallets begrunnelse og viser til denne.

Den forholdsvis store motstanden som flertallsforslaget fikk i høringen, underbygger også at ordningen med vigselsrett for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn bør opprettholdes.

Vigselsordningene er en del av statens aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. De bekrefter tros- og livssynssamfunnene som verdiformidlere og tradisjonsbærere, og som arenaer for markering av sentrale overganger i livet.

Dagens ordninger er veletablerte og gir valgfrihet for borgerne. Ifølge SSB ble det i 2015 inngått 22 738 ekteskap. Nesten halvparten av vigslene ble foretatt i Den norske kirke (8 565) eller et annet tros- eller livssynssamfunn (1 849). De ca. 1 000 vigslene som årlig blir foretatt av sjømannsprestene, kommer i tillegg.

Ved en omlegging til sivil ekteskapsinngåelse som generell ordning vil ovennevnte vigsler i tros- og livssynssamfunn måtte foretas av det offentlige. Og brudefolk som ønsker en religiøs eller livssynsmessig ramme om ekteskapsinngåelsen, vil måtte gjennomgå to seremonier istedenfor én (ofte på to ulike dager). Politiske mål om en mer effektiv bruk av offentlige midler, avbyråkratisering og forenkling taler også for å videreføre dagens ordninger.

19.3.2 Registrering og medlemstall som vilkår for vigselsrett

I kapittel 7 foreslår departementet at tros- og livssynssamfunn må være registrert for å kunne få vigselsrett. For å bli registrert må tros- eller livssynssamfunnet etter forslaget være fast organisert og ha minst 500 tilskuddstellende medlemmer over 15 år, jf. også kapittel 18 om medlemskap og tilhørighet.

Det vil bli vurdert om det er behov for overgangsbestemmelser for en periode av hensyn til samfunn som allerede har vigselsmyndighet etter gjeldende regler, men som ikke vil fylle vilkårene etter det foreslåtte nye regelverket.

19.3.3 Samordning av regelverk

Departementet mener det er behov for å harmonisere, forenkle og samordne regelverket om vigsler i tros- og livssynssamfunn, enten under ekteskapsloven eller under den nye felles loven om tros- og livssynssamfunn. Det bør i forskrift etableres et felles regelverk om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett for vigslere i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke. Det materielle innholdet i gjeldende ordning foreslås i all hovedsak videreført.

Bestemmelser utover ekteskapslovens nåværende regler om prester i Den norske kirke bør fortsatt gis i eller i medhold av særskilt lov om Den norske kirke. I praksis innebærer dette at det fortsatt vil være regulert i Tjenesteordning for menighetsprester.

Med en samordning kan de ulike vigselssakene få samme førsteinstans og samme klageinstans. Dermed kan formodentlig både likebehandlings-, forenklings- og effektiviseringsgevinster oppnås. At regelverket vil bli mer oversiktlig, vil i seg selv være en forenkling både for samfunnene og forvaltningen.

At det dreier seg om vigselsrett, som uansett må hjemles i ekteskapsloven, taler i utgangspunktet for at reguleringen også samordnes under ekteskapsloven.

Samtidig er det neppe hensiktsmessig å samle all regulering i ekteskapsloven – løsrevet fra den nye loven om tros- og livssynssamfunn. Det vil for eksempel være uheldig dersom et samfunn som er blitt nektet registrering og tilskudd etter den nye loven fordi den ikke anses å være et tros- eller livssynssamfunn, senere kan få vigselsrett som et tros- eller livssynssamfunn.

19.3.4 Stedlig avgrenset vigselsrett

Dagens ordning med forstanders tjenestedistrikt som stedlig avgrensning av vigselsretten, er både tungvint og uklar. I tillegg innebærer den en forskjellsbehandling av trossamfunn og livssynssamfunn.

Departementet mener at både likebehandlings- og forenklingshensyn tilsier at den som blir godkjent som vigsler i tros- eller livssynssamfunn utenom Den norske kirke, etter loven bør kunne foreta vigsel i hele landet. Det enkelte tros- eller livssynssamfunn vil imidlertid kunne avgrense den enkelte vigslers stedlige kompetanse.

Forslaget samsvarer med det som gjelder for borgerlige vigslere, der det ikke er stedlig avgrenset vigselsrett. Notarius publicus (tingrettsdommere mv.) har etter loven vigselsmyndighet også utenfor sitt eget embetsdistrikt. Det er nylig vedtatt lovendringer som innebærer at borgerlige vigsler skal overføres fra domstolene til kommunene, jf. lov 16. juni 2017 nr. 66 om endringer i ekteskapsloven og bustøttelova m.m. (oppgaveoverføring til kommunene). Det følger av lovforarbeidene at også kommunale vigslere vil ha vigselsmyndighet i hele landet.

At vigsleren har overskredet sin stedlige kompetanse, er ikke en omstendighet som medfører at ekteskapsinngåelsen blir ugyldig. Det innebærer at en begrensning i den stedlige myndigheten i realiteten bare har betydning for eventuelle reaksjoner overfor vigsleren.

Vigselsmyndighet etter ekteskapsloven vil også gjelde på Svalbard.

19.3.5 Krav til vigsler og vigselsritual

Når det gjelder saker om registrering av og tilskudd til tros- og livssynssamfunn, mener departementet at det må være tros- eller livssynssamfunnet selv som er ansvarlig for å gi korrekte opplysninger. Hvilke stillinger eller ombud som opptrer på tros- eller livssynssamfunnets vegne i slike saker, vil variere fra samfunn til samfunn og bør ikke lovfestes.

Departementet mener at gjeldende regler om godkjenning av vigsler i tros- og livssynssamfunn i all hovedsak bør videreføres, men at de bør samordnes i felles forskriftsbestemmelser for tros- og livssynssamfunn. Departementet foreslår at bestemmelser om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett, gis som forskrift. Forskriften kan gis enten i medhold av ny hjemmel i ekteskapsloven eller i den nye loven om tros- og livssynssamfunn.

Kvalifikasjonskrav til vigslere, i hovedsak i form av krav om norskkunnskap, er i dag regulert i forskrift til trossamfunnsloven. Det foreslås at disse bestemmelsene videreføres, og at det ikke gis nye lovkrav til vigsleres kompetanse. Dette innebærer blant annet at vedkommende fortsatt må ha tilstrekkelig kjennskap til det norske samfunnet og tilstrekkelige kunnskaper i norsk språk til å kunne utføre sine plikter etter ekteskapsloven.

Departementet ser ikke behov for at ordningen for statlig godkjenning av vigslere også skal omfatte prestene i Den norske kirke, selv om prestene og biskopene som fører tilsyn med dem, ikke lenger er statlig tilsatte. Kvalifikasjonskravene som stilles til den som skal ansettes som prest i Den norske kirke, vil uansett være mye strengere enn kravene det er aktuelt å stille til vigslere i andre tros- og livssynssamfunn. I utgangspunktet må den som skal ansettes som prest i Den norske kirke, ha fullført profesjonsstudiet i teologi.

Departementet foreslår at gjeldende praksis for godkjenning av vigselsritual videreføres. Bufdir vurderer i dag om et vigselsritual kan godkjennes på bakgrunn av de vilkår for ekteskapsinngåelse som fremkommer av ekteskapsloven. Departementet foreslår at godkjenning etter loven legges til departementet, som vurderer videre delegering til Bufdir som i dag.

Likebehandlingshensyn tilsier at staten også godkjenner Den norske kirkes vigselsritual(er), slik ordningen er for ritualet/-ene til andre tros- og livssynssamfunn.

Ekteskapsloven § 16 første ledd tredje setning fastslår at «[e]t ekteskap er ugyldig dersom prest i Den norske kirke ikke har fulgt liturgi fastsatt av Kirkemøtet». Denne bestemmelsen har sin bakgrunn i at man ønsket å unngå å komme i den situasjonen at en prest foretok en vigsel av et brudepar av samme kjønn etter det borgerlige vigselsritualet. Nå som Den norske kirke har åpnet for slike ekteskapsinngåelser, og har fastsatt sin egen liturgi for dette, er det ikke lenger behov for denne særlige ugyldighetsbestemmelsen. Departementet foreslår derfor at ekteskapsloven § 16 første ledd tredje setning oppheves.

19.3.6 Nektingsgrunnene

Nektingsgrunnene i ekteskapsloven § 13 foreslås videreført. Stålsett-utvalgets anbefaling om at nektingsgrunnene ikke kan praktiseres ulikt overfor menn og kvinner, følges imidlertid opp med forslag om en ny regel om forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Samfunnene utfører en offentligrettslig handling når de utfører vigsler, og det er derfor rimelig å stille krav om likebehandling av kjønnene. Regelen foreslås innplassert som et nytt tredje ledd til ekteskapsloven § 13.

Departementet foreslår også at ordlyden i ekteskapsloven gjøres livssyns- eller religionsnøytral ved at «menighet» og «kirkelig vigsler», som benyttes i lovens § 13, erstattes av mer nøytrale ord og uttrykk: «samfunnet» og «den som er prest i Den norske kirke eller vigsler i et annet trossamfunn».

19.4 Lovforslag

Forslagene som er omtalt ovenfor, kan ivaretas ved følgende lovendringer:

Bestemmelsene i trossamfunnsloven §§ 24–27 erstattes av forskriftsbestemmelser med tilsvarende innhold gitt i medhold av ekteskapsloven § 12 nytt annet ledd (se nedenfor).

Ekteskapsloven § 12 første ledd bokstav a skal lyde:

Vigsler er:

a. prest i Den norske kirke og person som er tildelt vigselsmyndighet i et tros- eller livssynssamfunn som er registrert etter lov om tros- og livssynssamfunn.

§ 12 annet ledd skal lyde:

Departementet kan gi forskrift om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett for vigslere i registrerte tros- og livssynssamfunn.

§ 12 nytt tredje ledd skal lyde:

Ritual for vigsel etter denne paragrafs første ledd bokstav a skal godkjennes av departementet.

Ekteskapsloven § 13 første og annet ledd skal lyde:

En vigsler som nevnt i § 12 bokstav a, kan nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene ikke er medlem av tros- eller livssynssamfunnet, eller ingen av dem tilhører samfunnet.

Den som er prest i Den norske kirke eller vigsler i et annet trossamfunn kan nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene er skilt og den tidligere ektefellen lever, eller dersom brudefolkene er av samme kjønn.

Ekteskapsloven § 13 nytt tredje ledd skal lyde:

Nekting etter grunnene i første og annet ledd skal praktiseres likt for kvinner og menn.

Ekteskapsloven § 16 første ledd tredje punktum oppheves.

Til toppen
Til dokumentets forside