Høyringssvar frå Sykehuset Østfold HF

Vi viser til Helse- og omsorgsdepartementets brev 9.10.2015, hvor utkast til endringer i psykisk helsevernloven ble sendt på høring med høringsfrist 8.1.2016.

Sykehuset Østfold slutter seg til departementets endringsforslag, som har til hensikt å utvide sykehusenes mulighet til å gjennomføre sikkerhetskontroller innenfor det psykiske helsevernet.

Etter vår oppfatning er utvidet adgang til å gjennomføre sikkerhetskontroller, både rutinemessig og ved begrunnet mistanke, av vesentlig betydning for å kunne ivareta sikkerheten til både ansatte og pasienter.

I høringsnotatets pkt. 5.4 fremgår det at en tilbakemelding på Helsedirektoratets undersøkelse i 2015 var at rutineransaking kan gi falsk trygghet, og kanskje også vil kunne være en «trigger» i retning av mer vold. Etter vår oppfatning er det viktig å ha med seg også dette perspektivet i helhetsvurderingen. Samtidig vil vi advare mot at slike perspektiver tillegges for stor vekt. Det er, slik departementet påpeker innledningsvis i høringsnotatet, et faktum at våpen, farlige gjenstander og rusmidler regelmessig blir forsøkt bragt inn i sykehusene. Det kan ikke være noen uenighet om at dette i størst mulig grad må forhindres. Risiko forbundet med at pasienter tar med seg farlige gjenstander og rusmidler inn i behandlingsinstitusjoner kan ikke aksepteres. Da er det etter vår oppfatning nødvendig å kunne foreta rutinemessige sikkerhetskontroller.

Det er grunn til å påpeke at det også er en sikkerhetsrisiko forbundet med gjennomføringen av slike kontroller, noe vi ikke kan se er omtalt i høringsnotatet. Helsepersonell ved Sykehuset Østfold har ved sikkerhetskontroller bl.a. oppdaget kniver som er stripset til innsiden av leggen under benklærne til pasienter og barberblader som er festet mellom rumpeballene. For noe tid siden fikk helsepersonell i forbindelse med gjennomgang av en pasients eiendeler rettet et skytevåpen mot seg, og det ble trukket av mens de forsøkte å trekke seg ut av situasjonen. Heldigvis var våpenet denne gangen ikke skarpladet. Dette er svært vanskelige og krevende situasjoner for sykehusets medarbeidere. Alternativet er imidlertid at slike gjenstander ikke blir oppdaget, og blir tatt inn i sykehuset. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva slags situasjoner som kan oppstå dersom slike gjenstander bringes inn i behandlingsenhetene, gjerne av ustabile pasienter.    

Departementet skriver i høringsnotatets pkt. 6.1 at en del institusjoner allerede i dag gjennomfører rutinekontroller med grunnlag i samtykke fra pasienter. Sykehuset Østfold er en av disse institusjonene. Erfaringer knyttet til dette er beskrevet i vårt brev 19.3.2015 til Helsedirektoratet, med kopi til Helse- og omsorgsdepartementet. Brevet følger vedlagt. Våre erfaringer samstemmer med det syn departementet legger til grunn for sin vurdering – at rutinemessige sikkerhetskontroller oppleves som lite inngripende tiltak.

Etter en nøye overveielse av argumenter både for og mot innholdet i lovforslaget, er det etter vår oppfatning ingen tunge argumenter som taler mot å gjennomføre en slik lovendring som foreslått.

I tillegg til endringen i psykisk helsevernloven § 4-6, som høringssaken primært handler om, foreslår departementet noen språklige endringer i § 4-7. I den forbindelse ønsker vi å rette oppmerksomheten mot denne bestemmelsens første ledd siste setning, hvor det fremgår at den faglig ansvarlige kan vedta at legemidler, rusmidler eller farlig gjenstand som pasient ikke rettmessig kan inneha skal tilintetgjøres. Etter vår oppfatning er det en politioppgave å ta stilling til hva slags eiendeler personer rettmessig kan inneha, og ikke en oppgave for den faglig ansvarlige for vedtak etter psykisk helsevernloven. Vi kan ikke se hva slags kunnskap leger eller psykologer, i rollen som faglig ansvarlig, innehar, som tilsier at de skal bestemme om pasienters private eiendeler skal ødelegges eller ikke. Det må derfor kunne stilles berettiget spørsmål ved en rettstilstand som innebærer at sykehusene rettmessig skal kunne tilintetgjøre pasienters private eiendeler uten deres samtykke. Det er heller ikke mulig å se at en slik rettstilstand samsvarer med de prinsipper som er lagt til grunn for politiets behandling av beslag i straffesaker, se Politidirektoratets rundskriv RPOD-2010-7.

Etter vår oppfatning bør lovteksten i stedet åpne for at gjenstander/eiendeler kan overleveres til politiet. En slik beslutning bør kunne tas administrativt, og ikke involvere vedtak av den faglig ansvarlige.

Etter hva vi kjenner til har de fleste helseforetak i dag som rutine at illegale narkotiske stoffer som blir beslaglagt blir overlevert til politiet, eventuelt destruert dersom politiet gir tillatelse til det, selvsagt forutsatt at pasientens identitet ikke røpes. Dette skjer enten de narkotiske stoffene blir funnet på en bevisstløs pasient i akuttmottaket eller dersom stoffet blir oppdaget og fratatt en pasient i forbindelse med innleggelse i psykisk helsevern.

Tilsvarende bør etter vår oppfatning også gjelde for skytevåpen som blir fratatt pasienter ved ankomst sykehuset. Beslagleggelse av skytevåpen reiser imidlertid også andre problemstillinger. Sykehusansatte er ikke kompetente til og skal bl.a. av sikkerhetshensyn ikke håndtere skytevåpen som del av arbeidet sitt, og sykehusene verken har eller må kunne forventes å ha utstyr for sikker oppbevaring av skytevåpen, jf. kravene til oppbevaring i våpenforskriften. Ordlyden i § 4-7 første ledd siste setning, jf. annet ledd hvor det fremgår at tilintetgjøring ikke kan skje før klagesak er avgjort, innebærer i realiteten at sykehusene skal oppbevare skytevåpen som er beslaglagt. Dersom dette er korrekt forståelse av bestemmelsen, må den etter vår oppfatning endres.

For øvrig vil vi påpeke at vi anser det som uaktuelt å utlevere skytevåpen og andre farlige gjenstander til pasienter etter avsluttet behandling, med konsekvens at personer oppholder seg i sykehusets fellesområder mens de bærer våpen. Vårt syn er derfor at pasienter som ønsker å få våpen tilbake etter et sykehusopphold, selv må henvende seg til politiet for å få det utlevert.     

Basert på våre betraktninger ovenfor ber vi departementet vurdere om regelen i § 4-7 første ledd siste setning bør endres.