Høringssvar fra Maren Anne Solvoll Terjesen

Standpunkt: Nei til utbygging av vindkraft til havs og på land.

Begrunnelse:

Utbygging av vindkraft, on- og offshore møter massiv og stadig sterkere global motstand. En må studere årsakene til motstanden nøye, de er mange og er i sum et klart signal på at vindindustrien ikke har livets rett.

Motstanden kommer fra mange og ulike miljø og har det felles at den peker på at forsøkene på å høste energi fra vind ikke er bærekraftig. Ødeleggelsene og omkostningene, både i forhold til liv og biomangfold som går tapt og innsatsfaktorene med der tilhørende utslipp, gjennom produksjons-, bygge- driftsfase og ikke minst - scrapping med bruk av enorme arealer til dumping og landfills for enorme mengder uresirkulerbare masser, er for store.

Vind som energikilde er for labil, for uforutsigbar og disse egenskapene blir sterkere i tråd med klimaendringene. Vindindustrien er en gigantisk trussel mot natur, dyr og folks liv og helse, selve biomangfoldet vi er del av og avhengige av.

Flere og større turbiner gir krafttap og kursfall

29. oktober 2019 falt aksjekursen i det verdensledende halvt danske offshore vindindustriselskapet Ørsted med 10 prosent da selskapet meldte at prognosene for kraftproduksjon måtte nedjusteres og at modellene for beregning av fremtidig produksjon måtte endres. I følge administrerende direktør Henrik Poulsen var de negative effektene av turbinenes gjensidige påvirkning på hverandre undervurdert, meldte Bloomberg. Det samme var den såkalte "blokkeringseffekten" som oppstår når vinden bremser når den nærmer seg vindturbiner og vindindustriområder. ( https://www.bloomberg.com/news/articles/2019-10-29/orsted-sinks-as-company-slashes-outlook-and-warns-of-job-cuts )

I følge Poulsen vil de negative effektene øke jo flere store offshore industrianlegg som kommer i produksjon, utfordringen er dermed et bransjeanliggende - som altså vil eskalere. Samtidig som selskapet meldte om redusert kapasitetsfaktor og inntjening kom også varsel om oppsigelser.
Selskapet ville gjennomføre et kostnadskutt på 500 - 600 millioner danske kroner gjennom nedbemanning.

Nedbemanning er bra for selskapsverdien men ikke for samfunn som har opparbeidet avhengighet av arbeidsplassene.

Vindindustrien har møtt veggen i EU, folk har fått nok, oppsigelsene står i kø. Industrien har i tillegg klart å skape så mye sosial uro at den svekker den politiske stabiliteten innad i land og mellom nasjoner. Vindindustrien skaper splid, død, og svekkede levekår og helse blant dyr og folk.
I forhold til havbassengene som habitat for en rekke viktige arter i næringskjeden er vi alle avhengige av områder frie for gift, søppel og skadelige elektroniske installasjoner.

Jo flere og større turbiner, jo mer påvirker de luftstrømmene. Jo mer risiko som involveres i et hvert prosjekt, jo høyere blir risikopåslaget, det vil si prisen.

Jo flere vindturbiner som bygges til havs, dess lavere blir forutsigbarheten og dess høyere blir risikoen. Å subsidiere en næring som skal baseres på en ineffektiv, ekstremt labil og høypåvirkelig faktor som vind er tullete.

Gigantiske turbiner påvirker altså luftstrømmene så kraftig at de endrer retning. Endelig har vi sett et finansielt utslag av dette i kursfall på børsen. Større og flere er altså ikke bedre.

Så må en spørre seg hva dette gjør med fugle- og insektslivet som lever i disse luftstrømmene. Vi kan ikke godta forklaringer på effektivitetsfall som sender en aksje ned 10 prosent og sender sjokkbølger gjennom resten av markedet uten å spørre om hvilke effekter de samme kreftene har for livet som er avhengig av de samme luftstrømmene.

Vi vet at turbinbladene dreper enorme mengder insekter og flygende skapninger. Tysklands turbiner alene dreper 1.200 tonn insekter per år. Vi vet at et enormt antall fugl bukker under og vi vet at havpattedyr skyr områder med støy og elektromagnetisk stråling i likhet med landgående arter. Vi vet imidlertid alt for lite om de større sammenhengene om dominoeffekten som nødvendigvis vil skje.

Effektene av støy, utslippene vi vet følger av anlegg offshore, i likhet med anlegg onshore, elektromagnetisk påvirkning og kontinuerlig nedfall av flassende komposittmaterialer må belyses nærmere. Alt dyreliv, også til havs, navigerer i forhold til ytre påvirkning og kjemiske substanser i miljøet.

Havområdene er allerede under sterkt press fra annen menneskelig aktivitet. Olje og gassindustrien, seismikk, skipstrafikk og ulike former for havbruk påvirker de ulike artene. I flere år har havbassengenes oppgave som endestasjon for plast og avfall fra land fått økt oppmerksomhet. Mange har i lang tid trodd at det nye mantraet skulle være å rydde opp i havbassengene. Engangsplast skulle forbys. Med vindindustrien fylles havbassengene i stedet opp med uresirkulerbart avfall i rekordfart, i en slik grad at vindstrømmene påvirkes og Ørsteds selskapsverdi faller.

Det bør ringe en bjelle.

I januar 2016 utkom en rapport fra stiftelsen Ellen MacArthur som viste at havbassengene kom til å inneholde mer plast enn fisk i 2050 med dagens forsøplingsstempo. Stiftelsens rapport hadde imidlertid ikke tatt vindindustrien med i beregningen.

I følge ScienceDirect (https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0956053X17300491 ) skal 43 millioner tonn uresirkulerbare vindturbinblader befinne seg på kloden samme år. Mye i form av mikropartikler på avveie som hamres av bladene gjennom driftsfasen på sitene, on- og offshore.

Salt hav, ising, storm og temperaturendringer i kombinasjon med haglskurer sliter på turbinbladene. Vi vet at klimaet endrer seg og blir røffere. Åpningen av Tonstad Vindpark for få dager siden ble utsatt grunnet lynnedslag og ødelagte blader. (Avisen Agder, 30. oktober 2019 https://www.avisenagder.no/tonstad-vindpark/vindkraft/vindmolle-transport/forsinket-av-lynnedslag-og-odelagte-blader/s/5-99-850981?fbclid=IwAR3Wk7zenAt4i4F7NcpJ-hwGXJY-q_Ku_iY96f8jgqMhyp6iz1jMB5rhTYk)

Ironisk nok er vindturbinene dårlig rustet for klimaendringene. Konstruksjonene er for utsatt.

Vi er et vannkraftland, allerede selvforsynt med fornybar energi fra et vannkraftsystem som kan fornyes og rustes opp. I følge NTNU-professor Leif Lia er forbedringspotensialet 15 til 20 prosent. Dette tilsvarer 22 til 30 terawattimer (TWh), like mye som all planlagt vindkraft på land. (DN, 10' mai 2019)

Kombinert med ny metodikk innen miljødesign utviklet av SINTEF, Norsk institutt for naturforskning og NTNU i det nasjonale forskningssenteret Cedren, settes kunnskap om kraftproduksjon, økonomi, samfunnsinteresser og miljøforhold i system og gjør det mulig å øke kraftproduksjonen fra et vassdrag og samtidig skape en netto miljøgevinst. Det vil blant annet si at man i tillegg til å forbedre kraftproduksjonen setter inn tiltak inn for å styrke fiskebestanden, ved å sørge for bedre vandringsløsninger og tilrettelegging av gyte- og oppvekstområder.

Metoden er gjennomført med hell av Sira-Kvina kraftselskap, som dermed bidrar positivt - ikke bare til stabil og effektiv kraftproduksjon, men også til kommunen som lakseeldorado, turistattraksjon og bo- og rekreasjonssted for mennesker og dyr.

Økt fokus på vassdrag er mer enn god økonomi, det er også livsviktig.

Vårt fremste bidrag til fornybar energi bør være satsing og fokus på vannkraften av flere årsaker. Grunnet klimaendringene og økt behov for regulering i perioder med ekstrem nedbør og ekstrem tørke vil økt fokus og ressurser på vassdragene redusere faren for flom og øke samfunnssikkerheten. Forebygging av flom og optimalisering av vassdrag gjennom miljødesign er nødvendig og god samfunnsøkonomisk praksis.

MDG i Oslo foreslo for ikke lenge siden å gjenåpne bekkeløp gjennom Oslo for å unngå at byen flommer over gjennom ekstremnedbør. Den samme politikken må vi gjennomføre i resten av landet. Flom og tørke er stadig større utfordringer nasjonalt og globalt.

Natur, biomangfold, folk og dyrs helse, samt ulike næringer som ofres på vindindustriens alter må få en pris og prisen må vurderes av fagekspertise som ikke har bindinger til vindindustri og relaterte næringer, NVE eller politiske partier. Vi har en forpliktelse til å ta oss råd til å finne de beste løsningene for energieffektivisering og utvikle fornybarløsninger som ikke utøver like stor skade i natur, for dyr og folk som vindindustrien.

Vi må dessuten forvente stadig strengere krav til CO2-regnskap tvunget frem av økt konkurranse i markedet. Nylig gikk Mazdas konsendirektør, Ichiro Hiros ut og sa at el-biler slett ikke er utslippssfrie. Han mener myndighetene bør ta med alle utslippene i en bils livsløp hvis de mener alvor med miljøvern. Et bedre og mer nøyaktig regnskap ville, i følge ham, vise hvorfor valget av batteri i produsentens nye MX-30 modell var det riktige. (https://finansavisen.no/nyheter/bil/2019/10/28/7467031/mazda-ber-om-strengere-co2-krav-ogsa-for-elbiler )

Nye løsninger må ses i lys av et fremtidsscenario preget av et klima med større ekstremer. Mer vindstille, mer storm. Turbiner står stille i begge tilfeller, de er ressurs- og kostnadskrevende og påvirker hverandre negativt, ref. tidligere nevnte eksempel fra Ørsted. Vind er og blir, mer og mer labil og dermed ineffektiv. Enorme turbiner er og blir enorme lass med søppel og olje.

Å plassere det såkalte frøhvelvet på Svalbard fordi man forventet at det ville fortsette å være et område med lite nedbør og vedvarende, lave temperaturer var en uklok beslutning da den ble tatt på 1990-tallet. I løpet av de siste femti årene er vinteren blitt to måneder kortere, gjennomsnittstemperaturen har steget med nærmere 8 grader og nedbøren øker og kommer i hovedsak ned som regn. Man visste bedre, i det minste mens byggingen pågikk. Allerede er det behov for 200 millioner kroner i strakstiltak for å redde klodens frølager. Vi må lære av tidligere feil. Tyskland har ikke plass til flere turbiner, die Energiewende er kaputt og Norge må snu.

Vi vet vi får stadig større behov for sikker avrenning og tilgang til vann, god vassdragskontroll, og sikre rene kilder til mat som blant annet havbassengene.

Med vennlig hilsen
Maren Anne S. Terjesen